Det er utilgivelig å holde tilbake opplysninger for ens sjef i en presset situasjon hvor man kun kan overleve på sjefens tillit. Derfor måtte Jens Stoltenberg gi Manuela Ramin-Osmundsen sparken. Rett og nødvendig. Men mediemoralismen som florerer er skrekkelig, skriver redaktør Magne Lerø.
Manuela Ramin-Osmundsen fikk ikke sparken for sin håndtering av ansettelsen av nytt barneombud. Heller ikke fordi hun kom fullstendig skjevt ut i sin omgang med mediene. Og alle minst fordi hun foretok en kontroversiell ansettelse. Det sto hele regjeringen bak. Hun fikk regelrett sparken av Jens Stoltenberg fordi hun ikke la alle kort på bordet for ham. Det er en utilgivelig å ikke være pinlig nøyaktig og sikker på at man forteller alt når ens overordnede ber om det. Stoltenberg mistet tilliten til Ramin-Osmundsen torsdag morgen. Hun ville nok fortsette som statsråd etter å ha fått statsministerens tillit dagen før. For Stoltenberg ble det umulig. Han ville selv blitt hektet inn i Ramin-Osmundsens informasjonskaos dersom han ikke torsdag hadde satt foten ned.
Anne-Lise Ryel kan politikk. Hun oppdaget etter hvert at hun satt med en bombe i fanget. Hun visste at den ville ramme Stoltenberg om den gikk av om en uke eller to. Hun måtte gjøre det klart overfor Ramin-Osmundsen at dette var informasjon som ikke kunne holdes tilbake.
Hadde Jens Stoltenberg fått vite dette tirsdag, ville saken vært en annen. Hvilken statsråd har ikke snakket med andre om en ansettelsesprosess? Problemet for Ramin-Osmundsen er at hun nå måles med millimeter der andre måles med centimeter. Og det har hun selv skyld i. Det er ikke uvanlig at politikere og ledere som er i en presset situasjon uttaler seg slik Ramin-Osmundsen gjorde mandag i denne uken. Hun kunne ikke da vite at det i de påfølgende dagene ville være et titall journalister som saumfarte alt hun hadde sagt og gjort i forhold til Ida Hjort Kraby de siste tyve årene. Men slik er det. Når mediene oppdager at en profilert sjef ikke forteller alt med en gang, starter jakten for å spa fram mest mulig. Det blir side på side med opplysninger som isolert sett er uvesentlig. Samlet sett skaper det et bilde av en statsråd i fritt fall.
Presset mot Ramin-Osmundsen har vært umenneskelig hardt. Når mennesker settes under et så hardt press, svekkes ens dømmekraft. Man er oppsatt på å beholde kontrollen, og det man minst av alt vil er å få sparken. Det er påfallende at noen i regjeringen ikke har klart å gi Ramin-Osmundsen hjelp med informasjonshåndteringen. Men det kan jo godt være at flere har forsøkt. Men Ramin-Osmundsen har sannsynligvis ønsket å ha kontrollen selv om hva som skulle sies. Gerd-Liv Valla ville det slik da skandalen rammet henne.
Det er sjelden vi ser så pass mye moralisme utfolde seg mot en profilert leder. Hun ble betegnet som løgner allerede tirsdag. I dag er hun også en sviker.
Dette er dagen for å lese hva som skrives om henne på nettsteder og blogger. Her vil en kvalmende moralisme florere sammen med en del innvandrerhets, her og der ispedd en litt kvinneforakt.
Det gikk ikke så langt med Gro Harlem Brundtland for noen uker siden. Hun ble også presset fra skanse til skanse og anklaget for ikke å ha lagt alle kortene på bordet med en gang. Gro som er drepende dyktig i det politiske spillet, som er en tøffing i mediene, rakrygget som få og erklært landsmoder. Hun besto heller ikke prøven. Hun regnet heller ikke med at journalister i dagevis ville jakte på henne. Det ble tegnet et bilde av Gro som en sleip skattesnyter, en som albuer seg fram i sykehuskøen og skyver andre som er mer syke unna, en som fordreier fakta, som trikser med betaling som en annen korrupt.
Har vi mediemoralismens briller på faller både Gro Harlem Brundtland og Manuela Ramin-Osmundsen igjennom. Har vi andre briller på, blir synet et annet. Et mediebilde er alltid et vrengebilde av en persons virkelige karakter.
Gro Harlem Brundtland kunne svare: Jeg er pensjonist og gjør hva jeg vil. Dere får skrive hva dere vil. Det kunne ikke Ramin-Osmundsen svare. Hun må pakke sakene sine og forlate rampelyset som en løgner sviker. Brutalt og urettferdig. Men har selv mye skyld i at det ble slik.
Denne saken har svekket Jens Stoltenberg som statsminister. Det kan han hente inn igjen. Arbeidet med å integrere innvandrere har imidlertid fått seg en alvorlig knekk. Det gjør selvsagt inntrykk i innvandrermiljøet å se Lars Sponheim, Siv Jensen og Carl. I Hagen delje løs med storslegga mot en av deres egne.
Det er også et tilbakeslag for den symbolpolitikken Jens Stoltenberg står for. Han ville vise at tiden var kommet for å gi landet en kvinnelig statsråd med innvandrerbakgrunn. Det var så viktig for ham at han så bort ifra at hun ikke hadde politisk erfaring. Hennes faglige dyktighet er det ingen som har stilt spørsmål ved.