Det er ikke fordi Bergljòt Jònsdòttir, Sune Nordgren og Allis Helleland er utlendinger at de har fått så ørene flagret fra ansatte og fagfolk. Ledere som bestiller kraftig omstilling og overprøver fagfolk, må regne med slikt, skriver redaktør Magne Lerø.

VG stiller i dag spørsmålet om vi ikke tåler sterke utlendinger som ledere i norsk kulturliv. Islandske Bergljòt Jònsdòttir måtte trekke seg som direktør for Festspillene i Bergen etter strid med de ansatte. De tre årene svensken Sune Nordgren var sjef for Nasjonalmuseet var han jevnlig i strid med fagfolkene ved museet. Nå er etterfølgeren, dansken Allis Helleland, i hardt vær.

De konfliktene disse har havnet i, har lite med at de er utlendinger å gjøre. Nordmenn med en like tøff lederstil ville også fått problemer.

– Jeg har sittet for kort tid til å uttale meg om hvorvidt utenlandske ledere har det spesielt tøft i Norge. Når det gjelder organisasjonskultur finner jeg likheter mellom nasjonalmuseet og Statens Museum for kunst i Danmark, der jeg kommer fra, sier Helleland.

Hun mener begge preges av en problematiseringskultur der alt skal gjennomdebatteres

– Det er en arv fra 68-generasjonen. Resultatet er at det produseres for lite. Som leder må man ta noen beslutninger, ha klare mål og visjoner og skjære igjennom, sier Helleland. Det lyktes hun bra med i Danmark. Det var derfor hun ble hentet til Nasjonalmuseet, for å rydde opp etter Sune Nordgren, som noen uttrykte det. I fjor ble hun beskyldt for å ville sette munnkurv på de ansatte. Bølgene gikk høyt om de ansattes ytringsfrihet. Hellelands poeng var at saker skulle tas opp internt før man gikk ut i mediene. Og hun la ikke skjul på at det er hun som uttaler seg på museets vegne. Helleland ble beskyldt for å tenke som de gjør i business, uten å forstå at Nasjonalmuseet er noen «helt annet».

Nasjonalmuseet er ingen bedrift, men det er elementært at man må gå de nødvendige rundene internt før man går til mediene. Helleland har aldri sagt at hun ikke vil at ulike syn skal komme fram, men det må skje som ledd i en ryddig prosess.

Helleland er ikke redd for å ta omstridte avgjørelser der uenighet blir eksponert offentlig.

Nå har hun havnet i klisteret fordi hun har kjøpt inn kunst av Unni Askeland for 600 000 kroner. Dette var fagfolkene imot. Helleland hevdet imidlertid at hun kunne bruke sin dobbeltstemme, og bildet ble kjøpt inn. Nå viser det seg at hun ikke har en slik dobbeltstemme. Styreleder Christian Bjelland har tatt på seg ansvaret for at Helleland ikke er blitt skikkelig informert om hvordan uenighet om innkjøp skal løses.

I og med at Bjelland har tatt på seg ansvaret, går Helleland fri. Og hun sa til Dagbladet i går at hun skal bli flinkere til å passe på at alle spillereglene blir fulgt.

Helleland komme nok til å fatte flere omstridt avgjørelser. Hun er typen til det.

– De beste kunstneriske beslutninger tas sjelden på demokratisk vis i en komité, selv om man må være lydhør for ansatte i institusjonene, sier Bergljòt Jònsdòttir til VG. Hun mener ledere i slike institusjoner må vise handlekraft for å sikre kvalitet og nå de mål som er fastsatt. Hun synes hun møter en del selvgodhet i Norge, at vi opplever oss større enn vi er og ikke liker at noen kommer utenfra med klare meninger om hvordan tingene bør gjøres.

I Bergen opplevde Jònsdòttir en konflikt rundt sin lederstil. Hun stilte tøffe krav og sa klart ifra om det hun syntes ikke var bra nok. Hun ble suveren som leder og fikk ikke de ansatte mot seg.

Konfliktene ved Nasjonalmuseet skyldes at staten har krevd kraftig omstilling. Museer slås sammen, og det defineres klare mål for virksomheten. Dette har de ansatte vært imot. Sune Nordgren fikk jobben med å kjøre på, omstille og få på plass nye strukturer.

I tillegg kommer de konflikter som gjerne oppstår mellom et fagmiljø og en leder som representerer oppdragsgiver og med mandat til å fornye.

Helleland kan leve med at fagfolkene er uenig med henne. Hun er opptatt av å nå sine mål. Jobben er å beslutte og komme seg videre. Ledere som kjører såpass målbevisst, mister også noe på veien. I det lange løp kan de miste gjennomføringsevne, fordi man ikke kan lede ved å fatte en serie kontroversiell beslutninger. En leder må få nøkkelpersonene med seg. Ellers blir det for tungt. Nordgren holdt det gående i tre år. Kanskje Helleland tenker det samme. Her gjelder det å kjøre på.

Eller så er hun en leder som tåler å stå på i kampen, som ikke gir seg og som sakte, men sikkert vinner nøkkelpersoners tillit. Da kan hun gå inn i historien som sjefen som maktet å fullføre en politisk villet omstilling og som førte Nasjonalmuseet inn i en ny tid.