Venninnene Valla og Yssen endte opp som «skurk» og «helt», venninnene Ramin-Osmundsen og Ryel som «den løgnaktige» og «den sannferdige», da Ryel måtte ta hånd om sine politiske ambisjoner på egen hånd, skriver redaktør Magne Lerø.

Det finnes ikke tall på hvor mange filmer som er laget om
helten i kamp med skurken. Mediene tyr også til en slik dramaturgi uten at man
alltid er seg det bevisst. Gerd-Liv Valla ble skurken og Ingunn Yssen helten.
De to venninnene endte opp som bitre fiender, både i realiteten og i mediene.
Valla hevder at Yssen ikke holdt mål som leder for LOs internasjonale avdeling.
Hun måtte gripe fatt i saken selv om hun forsto at det ville betyr at
venninneforholdet til Yssen ble ødelagt. Valla grep ikke inn ved første
anledning. Det var hun som hadde sørget for at Yssen ble ansatt. Kunne Gerd-Liv
Valla ansatt Yssen som ombud dersom hun hadde vært statsråd? Det er ikke godt å
si. Hadde et kobbel journalister gravd fram alt de hadde gjort sammen de siste
20 årene, hadde de sikkert fremstått som perlevenner. Valla kan imidlertid sin
Machiavelli. Hun kunne ha snakket med statsministeren, sagt hvem hun ville ha,
men bedt om at en annen statsråd skulle tatt utnevnelsen. Så var man på den
sikre siden.

Vi kan ikke forstå annet enn at et nytt vennskap i Ap nå er
satt på prøve. Torsdag for snart to uker siden fikk Manuela Ramin-Osmundsen
sparken som statsråd. Fredag lot Anne Lise Ryel seg intervjue som «kvinnen som
reddet statsministeren». Vi kunne også lese i avisen at Ramin-Osmundsen hadde
ringt Ryen og bedt om unnskyldning for at hun ikke hadde fortalt
statsministeren om samtalen de hadde hatt sammen og som hadde fått Ida Hjort
Kraby til å opprettholde sin søknad på stillingen som barneombud. Samtidig kom
meldingen om at Ryel med sin resolutte, tydelige og ærlige fremferd – underforstått
i motsetning til Ramin-Osmundsen som ingen, ikke engang statsministeren, kan
stole på – hadde styret
sine muligheter for å komme på siker plass s til Oslo Aps liste ved neste
stortingsvalg.

I løpet av helgen var saken over, før ettertanken meldte
seg. Sist fredag undret redaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, seg over
Ryels motiver. Halvard Bakke, Dag Herbjørnsrud Håkon Harket i henholdsvis
Klassekampen, Ny Tid og Vårt Land, stilte spørsmål om motivene som lå bak
hardkjøret mot Ramin-Osmundsen. Lengst gikk tidligere Ap-statsråd Gudmund
Hernes i Morgenbladet. Han skriver at Ramin-Osmundsen kunne vært statsråd
dersom Ryel på et tidligere tidspunkt hadde bedt om at det ble informert om
hennes rolle i saken. Han følger opp i Dagbladet i dag og kritiserer Ryel for
den rollen hun inntok i mediene etterpå.

– Det var Ryel som var pådriver, det var hun som tok opp
saken og drev den videre. Og Ryel er ingen novise i politikken, sier Hernes.
Han minner om at Ryel er nestleder i Oslo Ap.

– Det er ikke merkelig at en Ap-statsråd har kontakt med
nestleder i Oslo Ap. Den enste kontakten som kan anfektes er den Ryel tok med
statsråden og samtalen etterpå med Kraby, sier Hernes. Dette satte Ramin-Osmundsen
i en umulig situasjon.

Dagbladet skriver er at det er en økende misnøye i Oslo Ap
mot at Anne Lise Ryel skal nomineres til Stortinget. Det skal ifølge Dagbladet
særlig være misnøye med at Ryel har gitt seg selv heltestatus etter at Ramin-Osmundsen
ble sparke som statsråd.

Bildet av Ramin-Osmundsen som skurken og Anne Lise Ryel som
helten er misvisende. Ramin-Osmundsen må forhold seg til at Jens Stoltenberg
mistet tillit til henne. Det er en statsministers privilegium å kunne ha ministere
som han har full tillit til. Men det går an å undre seg over at det var
samtalen med Ryel som var den utløsende årsak til mistilliten.

Det føres jo til stadighet samtaler som ikke er ment for
offentligheten. Gerd-Liv Valla ble kritisert for at hun i sin bok «Prosessen»
har referert fra uformelle samtaler med statsministeren. Enkelte utla det
nærmest som en kardinalsynd. Ramin-Osmundsen har vel ment at samtaler hun har
hatt med sin venninne var av privat karakter, så lenge det ikke var noe ulovlig
eller betenkelig ved dem. Hennes motiv for ikke å fortelle om dem, kan også ha
vært å holde Ryel utenfor. Hadde mediene også kunnet avsløre at Ryel hadde
fungert som en mellommann (-kvinne), ville dette slått meget uheldig ut for
Ryel. Da ville det blitt skrevet om hennes relasjoner både til den ene og andre,
og hun ville blitt fremstilt
form en løperjente for
statsråd. Det er aldri en fordel for en som vil opp og fram i politikken
å bli slått i hartkorn med en sterkt svekket statsråd.

Anne Lise Ryel ville sannsynligvis ikke løpe den risikoen.
For hennes politiske ambisjoner, var det bedre at hun sa ifra, både til Manuela
Ramin-Osmundsen og Ida Hjort Kraby. På denne måten kunne hun komme seg
helskinnet igjennom – når mediene tok kontakt.

Det nettverket Ramin-Osmundsen var en del av, var tydeligvis
ikke sterkt nok til å bære gjennom en politisk snøstorm.