Ramin-Osmundsen sparket

Det er utilgivelig å holde tilbake opplysninger for ens sjef i en presset situasjon hvor man kun kan overleve på sjefens tillit. Derfor måtte Jens Stoltenberg gi Manuela Ramin-Osmundsen sparken. Rett og nødvendig. Men mediemoralismen som florerer er skrekkelig, skriver redaktør Magne Lerø.

Manuela Ramin-Osmundsen fikk ikke sparken for sin håndtering av ansettelsen av nytt barneombud. Heller ikke fordi hun kom fullstendig skjevt ut i sin omgang med mediene. Og alle minst fordi hun foretok en kontroversiell ansettelse. Det sto hele regjeringen bak. Hun fikk regelrett sparken av Jens Stoltenberg fordi hun ikke la alle kort på bordet for ham. Det er en utilgivelig å ikke være pinlig nøyaktig og sikker på at man forteller alt når ens overordnede ber om det. Stoltenberg mistet tilliten til Ramin-Osmundsen torsdag morgen. Hun ville nok fortsette som statsråd etter å ha fått statsministerens tillit dagen før. For Stoltenberg ble det umulig. Han ville selv blitt hektet inn i Ramin-Osmundsens informasjonskaos dersom han ikke torsdag hadde satt foten ned.

Anne-Lise Ryel kan politikk. Hun oppdaget etter hvert at hun satt med en bombe i fanget. Hun visste at den ville ramme Stoltenberg om den gikk av om en uke eller to. Hun måtte gjøre det klart overfor Ramin-Osmundsen at dette var informasjon som ikke kunne holdes tilbake.

Hadde Jens Stoltenberg fått vite dette tirsdag, ville saken vært en annen. Hvilken statsråd har ikke snakket med andre om en ansettelsesprosess? Problemet for Ramin-Osmundsen er at hun nå måles med millimeter der andre måles med centimeter. Og det har hun selv skyld i. Det er ikke uvanlig at politikere og ledere som er i en presset situasjon uttaler seg slik Ramin-Osmundsen gjorde mandag i denne uken. Hun kunne ikke da vite at det i de påfølgende dagene ville være et titall journalister som saumfarte alt hun hadde sagt og gjort i forhold til Ida Hjort Kraby de siste tyve årene. Men slik er det. Når mediene oppdager at en profilert sjef ikke forteller alt med en gang, starter jakten for å spa fram mest mulig. Det blir side på side med opplysninger som isolert sett er uvesentlig. Samlet sett skaper det et bilde av en statsråd i fritt fall.

Presset mot Ramin-Osmundsen har vært umenneskelig hardt. Når mennesker settes under et så hardt press, svekkes ens dømmekraft. Man er oppsatt på å beholde kontrollen, og det man minst av alt vil er å få sparken. Det er påfallende at noen i regjeringen ikke har klart å gi Ramin-Osmundsen hjelp med informasjonshåndteringen. Men det kan jo godt være at flere har forsøkt. Men Ramin-Osmundsen har sannsynligvis ønsket å ha kontrollen selv om hva som skulle sies. Gerd-Liv Valla ville det slik da skandalen rammet henne.

Det er sjelden vi ser så pass mye moralisme utfolde seg mot en profilert leder. Hun ble betegnet som løgner allerede tirsdag. I dag er hun også en sviker.

Dette er dagen for å lese hva som skrives om henne på nettsteder og blogger. Her vil en kvalmende moralisme florere sammen med en del innvandrerhets, her og der ispedd en litt kvinneforakt.

Det gikk ikke så langt med Gro Harlem Brundtland for noen uker siden. Hun ble også presset fra skanse til skanse og anklaget for ikke å ha lagt alle kortene på bordet med en gang. Gro som er drepende dyktig i det politiske spillet, som er en tøffing i mediene, rakrygget som få og erklært landsmoder. Hun besto heller ikke prøven. Hun regnet heller ikke med at journalister i dagevis ville jakte på henne. Det ble tegnet et bilde av Gro som en sleip skattesnyter, en som albuer seg fram i sykehuskøen og skyver andre som er mer syke unna, en som fordreier fakta, som trikser med betaling som en annen korrupt.

Har vi mediemoralismens briller på faller både Gro Harlem Brundtland og Manuela Ramin-Osmundsen igjennom. Har vi andre briller på, blir synet et annet. Et mediebilde er alltid et vrengebilde av en persons virkelige karakter.

Gro Harlem Brundtland kunne svare: Jeg er pensjonist og gjør hva jeg vil. Dere får skrive hva dere vil. Det kunne ikke Ramin-Osmundsen svare. Hun må pakke sakene sine og forlate rampelyset som en løgner sviker. Brutalt og urettferdig. Men har selv mye skyld i at det ble slik.

Denne saken har svekket Jens Stoltenberg som statsminister. Det kan han hente inn igjen. Arbeidet med å integrere innvandrere har imidlertid fått seg en alvorlig knekk. Det gjør selvsagt inntrykk i innvandrermiljøet å se Lars Sponheim, Siv Jensen og Carl. I Hagen delje løs med storslegga mot en av deres egne.

Det er også et tilbakeslag for den symbolpolitikken Jens Stoltenberg står for. Han ville vise at tiden var kommet for å gi landet en kvinnelig statsråd med innvandrerbakgrunn. Det var så viktig for ham at han så bort ifra at hun ikke hadde politisk erfaring. Hennes faglige dyktighet er det ingen som har stilt spørsmål ved.

Hykleri mot Osmundsen

Siv Jensen hykler, Lars Sponheim forsøpler, Carl I. Hagen ris av fordommer og Erna Solberg har selv ansatt en politisk venn i strid med utlysningsteksten. Som ulver jakter de på den svakeste i flokken. Heksejakten på Manuela Ramin-Osmundsen er ikke et pent syn, skriver redaktør Magne Lerø.

Foran viktige begivenheter og når nye tiltak eller produkter skal lanseres, arrangeres det gjerne «kick off»-møter. De skal motivere og oppildne deltakerne til ekstra innsats. I går fikk landets politiske journalister og kommentatorer sitt «kick off». Manuela Ramin-Osmundsen skulle til Stortinget. Der var de alle. Etter to nye forsider i Dagbladet og VG var stemningen pisket opp. Dagen før hadde Siv Jensen bedt Ramin Osmundsen legge seg flat, be om unnskyldning og vurdere sin stilling. Lars Sponheim hadde uttalt at hun er en løgner. Kyrre Nakkim hadde kvelden før sagt på NRK at situasjonen er meget alvorlig for henne. Onsdag skrev flere aviser at Ramin-Osmundsen hangler videre, men at hun når som helst kan komme til å måtte kaste kortene. Karita Bekkemellem la stein til byrden med å si at hun i alle fall ikke hadde vært inne på tanken å skifte ut Reidar Hjermann som barneombud.

Manuela Ramin Osmundsen ville ikke snakke med pressen. Hun hastet av gårde fra Stortinget. Dagsavisens Arne Strand som har levd et helt liv i politikken sa at en statsråd aldri hadde rømt på denne måten. Ryktene begynte å florere om at Ramin-Osmundsen kunne komme til å trekke seg før dagen var omme. Mediene fornemmet statsrådsblod.

På slutten av dagen kom meldingen om at Manuela Ramin-Osmundsen ikke var inhabil. Her var det ikke snakk om den slags nære relasjoner som gjør at man blir inhabil i en ansettelsesprosess.

I 2005 søkte Manuela Ramin- Osmundsen stillingen som leder for det nye Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet. I utlysningsteksten sto det man ønsket seg kvinner med innvandringsbakgrunn. Ramin-Osmundsen ble innstilt fra den hodejegeren som ble engasjert. Men statsråd Erna Solberg ville ha en av sine egne. Stillingen ble lyst ut igjen, og Osmund Kaldheim ble ansatt. Han har jobbet i Høyres stortingsgruppe og vært statssekretær mens Solberg var statsråd. Han var mann, hadde ingen høyere utdannelse og hadde ikke jobbet med innvandrerspørsmål. Men det var ham Solberg ville ha. Hun vurderte ikke sin habilitet. Det er hyklersk av Høyre og Per-Kristian Foss å kritisere Manuela Ramin-Osmundsen.

Når det gjelder å fortelle sannheten med en gang, minner vi Siv Jensen om hva hun sa om sitt eget kjennskap til det Terje Søviknes hadde foretatt seg. Det vil i alle fall Lars Sponheim si var en regelrett løgn.

Med sin påstand om at Ramin Osmundsen lyver, har Lars Sponheim gjort dette til en sak om Ramin-Osmundsens moralske standard. Løgnere fortjener ikke tillit. Og da er det ikke annet å vente enn at mediene i dag kan fortelle at store deler av befolkningen ikke har tillit til statsråden.

Ramin-Osmundsen løgn består i at hun ikke har holdt tungen rett i munnen når det gjelder begreper som vennskap og kjennskap.

Hun ser i ettertid at hun burde ha vært mer utfyllende i sin beskrivelse av forholdet til Ida Hjort Kraby. Det tok hun i går selvkritikk på.

En etnisk normann i 50 årene ville ikke blitt utsatt for samme type press som Manuela Ramin-Osmundsen, sier ekspedisjonssjef Hæge Andenæs som er leder i Avdeling for internasjonalt samarbeid i Miljøverndepartementet.

– Det er ubehagelig å se hvilket press en ung kvinne med innvandrer bakgrunn utsettes for, sier hun til VG.

Dette bør Carl I. Hagen ta til seg. Han har funnet på at Ramin-Osmundsen er «moralsk inhabil». Frp var ute med kritikk i samme øyeblikk som det ble kjent at Ramin Osmundsen skulle bli statsråd. Carl I. Hagen ledet kjøret mot Ramin-Osmundsen i den såkalte UDI-saken. Under høringen i Stortinget satte Ramin-Osmundsen Carl I. Hagen på plass. Det er en revansjelysten Hagen vi nå ser.

Den som holder hodet kaldt i denne situasjonen, er KrFs leder, Dagfinn Høybråten. Han sa klart ifra i går om at han ikke vil være med på en statsrådsjakt på den slags tvilsomme premisser som det her er lagt opp til.

Når en statsråd får opposisjonen og mediene imot seg, vil man selvsagt bli svekket. Det avgjørende er imidlertid at Jens Stoltenberg har stilt seg bak henne. Det betyr lite hva Stortingets kontroll og konstitusjonskomité kommer fram til. Det blir sannsynligvis tynne greier.

Sannsynligvis fortsetter Manuela Ramin-Osmundsen som statsråd i alle fall til neste valg. Men hun må regne med å få en toer på terningkastene fremover. Det er alltid noen i en regjering som får det. Her er det også Gauss kurve som gjelder.

Man kan fungere som statsråd selv om mediene og opposisjonen bråker. I Bondeviks regjering fikk Kristin Krohn Devold bøttevis av kritikk med jevne mellomrom. Men Kjell Magne Bondevik mente hun fikk gjort jobben slik. Så hun ble sittende.

Røret rundt Ramin-Osmundsen

Fri og bevare oss for at Stortinget skal ansette sjefer som halvveis skal forholde seg til storting og regjering. Da kommer det til å bli politiske baluba om alle viktige ansettelser. Det er bedre å ha en statsråd som anstrenger seg for å få tak i den beste, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi kan bare tenke oss hvilke politisk styr det ville blitt om det var Stortinget som skulle tatt stilling til om Reidar Hjermann skulle få fortsette som barneombud eller om en av de 27 som søkte stillingen, skulle fått den. Ville da Stortinget gitt Hjermann en begrunnelse for hvorfor han ikke fikk fortsette? Er det Stortingets president som skulle gitt ham beskjed eller skulle man ha oppnevnt en saksordfører? Og skulle en da oppgitt stemmetall for og imot Hjermann? For det er jo sjelden det er politisk enighet om viktige politiske saker.

Stortinget har ingen spesiell kompetanse til å håndtere ansettelser.

Og selvsagt vil en del søkere holde seg unna dersom de skal igjennom en politisk prosess for å få en jobb.

Vi får flere kvalifiserte søkere og en mer profesjonell prosess om departementet tar hånd om slike ansettelser. Dessuten skal et barneombud holde Stortinget, like mye som regjeringen i nakken.

En av de viktigste oppgavene for en sjef, er å sørge for at man får ansatt de medarbeiderne en mener er dyktigst. Som regel vil det være flere medarbeidere som er godt nok kvalifisert for en stilling. Da må den som har myndigheten til å ansette, legge vekt på andre kriterier enn kvalifikasjoner isolert sett. Det har Manuela Ramin-Osmundsen gjort. Hun mener Ida Hjort Kraby vil gjøre det bedre som barneombud de neste fire årene enn Reidar Hjermann. Regjeringen er enig.

Statsråder skal styre. Det er greit at de ansetter den de mener er best. Det er jobben deres. Det er greit om Trond Giske utnevner til biskop den som har fått nest mest stemmer. Da må han selvsagt ta med i beregningen iltre protester fra kirkelige talsmenn.

Da Valgerd Svarstad Haugland ikke lot P4 få fornyet radiokonsesjonen, var det medarbeidere i P4 som kastet henne i helvete og opposisjonen protesterte. Hun fikk så ørene flagret, men det var hennes rett å gi konsesjonen til Kanal 24.

Det er Ramin-Osmundsen rett til å droppe Hjermann til fordel for Kraby. Vi er ikke overbevist om at det er strategisk riktig å velge juristen fremfor psykologen. Men dette er ikke grunn for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité til å lage en sak av. Man forsøker å gjøre et poeng av at det ikke sto i stillingsutlysningen at man foretrakk en jurist. Hvorfor skulle det det ? Da ville man pr. definisjon utelukke Hjermann.

Ramin- Osmundsen har truffet en kontroversiell avgjørelse. Da for vi diskutere den og ikke om hun har drevet skikkelig saksbehandling.

Hvis det er riktig at hun ikke har snakket med Kraby om å søke stillingen, er det påfallende. Hvorfor skulle hun ikke det? Er det blitt et krav at en statsråd skal ha bind for øynene og propper i ørene helt til en innstilling ligger ferdig fra embetsverkets side? En statsråd kan selvsagt ikke love noen en stilling, men man kan da gi signaler om at man kan være aktuell.

Slik gjorde nok Erna Solberg det da høremannen Osmund Kaldheim ble direktør for det nye Inkluderings-og mangfoldsdirektoratet. De hadde nok også vært på en del fester sammen.

Manuela Ramin-Osmundsen har havnet i klisteret fordi hun ikke fortalte åpent med en gang hvilke relasjoner hun har til Ida Hjort Kraby. Den typen kjennskap de to har, er politikken full av.

Ramin-Osmundsen er blitt presset fra skanse til skanse når det gjelder å fortelle om sin relasjon til Kraby. Hun har påført seg sår som det tar tid å lege. Hun overlever nok dette kjøret, men hun vil bli fulgt med argusøyne fremover. Hun må ikke bli tatt på flere unøyaktigheter når det gjelder sin egen rolle i saker. Det var noe av det samme vi så i UDI-saken. Det ble sådd tvil om hva hun hadde sagt og gjort til ulike tider.

Det hjelper lite at Ramin-Osmundsen fastholder sin subjektive opplevelse og snakker ut fra denne. Hun må se seg selv slik omgivelsene ser henne. Mange ser henne nå med mistenksomhetens briller. Da må hun agere ut fra det.

Det er ingen grunn til å tvile på at Manuela Ramin-Osmundsen har kraft og kompetanse til å lede Barne- og familiedepartementet. Hun har nok særdeles liten sans for det politiske spillet hun er viklet inn i. Det røret mediene og opposisjonen har kastet henne ut i, er hun delvis skyld i selv.

Fotballspillere som diamanter

Lyn ønsker at vi skal se på «importen» av nigerianske fotballtalenter som et bistandsprosjekt. Det minner til forveksling om frynsete menneskehandel. Det er like stor grunn for Atle Brynestad som for Morgan Andersen til å forklare seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Å hente unge, fattige, talentfulle fotballspillere til Norge, gi de utdanning, trene de opp og deretter selge de til europeiske storklubber, er en spesiell, men tydeligvis lukrativ forretningsidé. Ifølge Dagens Næringsliv (DN) har i alle fall Lyns eier, Atle Brynestad, tjent 100 millioner på fire unge nigerianere. John Obi Mikel er den mest kjente av dem. Pengene fra salgene skal endatil være tatt ut fra Lyn og overført til et av Atle Brynestads selskaper som konsernbidrag. Brynestad trengte penger. Selv vil han ikke kommentere saken.

Den som i disse dager må forklare seg, er tidligere sportsdirektør i Lyn, Morgan Andersen. Han er tiltalt for dokumentforfalskninger drevet fram av ønsket om å gjøre god butikk på en slik spillerhandel.

 

Slikt er forbudt i henhold til det internasjonale fotballforbundets, FIFAs, regelverk. FIFA har lagt ned forbud mot at noen kjøper eller knytter til seg spillere før de har fylt 18 år. Det er heller ikke tillatt å betale talentene lommepenger eller tilby dem gratis utdanning. Lyn har samarbeidet med Chelsea om å knytte til seg unge talenter fra Afrika. Det skjer gjennom mellommenn og gentlemens agreement. Mikel kom til Norge og Lyn. Det endte med et styr av en annen verden om hvem som egentlig eide ham og hva som var avtalt mellom ulike aktører.

Den belgiske senatoren, Jean-Marie Dedecker, er en av verdens fremste eksperter på såkalt «spillertrafficking». Han har etterforsket 442 tilfeller av ulovlig handel med nigerianske spillere i Belgia. Han mener de unge blir grovt utnyttet og betegner Lyns engasjement som «virkelig ille».

– Denne drømmen om en sort diamant får mennesker til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort. De ser at de kan tjene mange millioner på en eneste gutt, sier Dedecker til DN. Han er bekymret for dem som blir hentet fra hjemlandet, men som ikke blir gode nok. De blir dumpet og må klare seg som best på egen hånd. Dedecker hevder at spillertrafficing i mange tilfeller går hånd i hånd både med prostitusjon, narkotika og korrupsjon.

 

Da Lyn orientert Norges Fotballforbund om sitt engasjement fremholdt de at de ga de fire fotballtalentene en unik mulighet og slik sett drev et verdifullt bistandsarbeid.

Lyn understreker at alle deres spillere er ansatte på kontrakter som er godkjent av FIFA. Det er ikke det saken nå handler om. Spørsmålet er hva som skjedde med John Obi Mikel og Edu, Bala og Sarki. Det er det Morgan Andersen nå må gjøre rede for i retten.

Det er en temmelig uoversiktlig materie retten må trenge inn i. Morgen Andersen hevder han ikke har forfalsket dokumenter. Hans advokat, Cato Schiøtz tordner løs og hevder Andersen er forhåndsdømt.

At Lyn har operert i gråsonen er det neppe tvil om. Om Lyn og Morten Andersen har gjort noe ulovlig, får vi overlate til retten å ta stilling til. Lyn har i det minste opptrådt kritikkverdig og i strid med etiske retningslinjer.

Fotball er business. Det kan blir mye bråk og spetakkel om transaksjoner i næringslivet. Det skjer særlig i tilfeller der noe holdes skjult. Det er tilfelle i denne saken.

Det virker som om Atle Brynestad har vært en drivende kraft i kulissene. Han skylder offentligheten og Lyn er forklaring.

Politisk korrekt barneombud

Det er lov å ønske seg et mer føyelig og politisk korrekt barneombud. Da er det forståelig, men neppe kritikkverdig av Manuela Ramin- Osmundsen å velge en jurist hun kjenner godt. Ida Hjort Kraby blir nok en god forvalter, skriver redaktør Magne Lerø.

Reidar Hjermann sier til Dagsavisen at han ikke forstår hvorfor han ikke får fortsette som barneombud. Han har ikke fått noen begrunnelse, bare en beskjed på telefonen fra departementsråd Harald Nybøen om at regjeringen ønsker en annen.

Hjermann kan trygt tenke at han ikke får fortsette fordi han har vært for frittalende. Han har sagt det han mener er i barnas interesse uten å ta politiske hensyn. Han har vært kritisk til at homofile skal får adoptere barn og sagt at det delt omsorg ved skilsmisse ikke alltid er det beste for barna. Før regjeringen har blitt enige om hvordan foreldre skal dele på svangerskapspermisjonen, har Hjermann sagt at det er en god idé at mor må gi fra seg en tredjedel av permisjonen til far. Kontantstøtten har han vært imot fra første dag.

Hjermann er psykolog og har følgelig brakt faglige perspektiver til torgs i debatten om barns stilling i samfunnet. Kritikerne kan innvende at han er blitt en ”rikssynser” uten å ha lagt fram en plan for hva han ville oppnå eller prioritere.

Ida Hjort Kraby er jurist og har jobbet hos Regjeringsadvokaten, hos sivilombudsmannen og i Justisdepartementet lovavdeling. Hun har usedvanlig god trening i å innrette seg i forhold til en politisk ledelse. Hvis man først vil ha en jurist, er hun kvalifisert som få. En jurist vil profilere stillingen på en annen måte enn en psykolog. Psykologi er ingen eksakt vitenskap, men psykologer mener å vite ganske mye om hva som barn har godt av og hva barn tar skade av. Derfor har Hjermann deltatt i det politiske debatten før saker ble jus av.

Jurister opptrer på bakgrunn av det som er formulert som lover og retningslinjer.

– Jeg skal være et talerør som tør tale både samfunnsutviklingen og politikerne midt imot, sier Kraby til Aftenposten. Hun vil særlig være opptatt av å følge opp barns lovfestete rettigheter blant annet i FNs barnekonvensjon. De følges ikke opp som de skal, men Kraby.

Dette lover godt.

Når man er ansatt i en åremålsstilling, må man være forberedt på at oppdragsgiver mener det på alvor. Regjeringen ønsker nå et annet profil på barneombudets arbeid. Ut med psykologen, inn med juristen. I første omgang tyder det på at vi får et barneombudet som er mer på linje med politikerne. Men vi får vente og se. Kraby kan overraske.

Mediene har de siste dagene gjort et stort poeng av Kraby er blitt ansatt. Hun hører til i Manuela Ramin-Osmundsens nettverk. Mediene skriver også at hun først ikke var på søkerlisten, at hun så var inne, men ute igjen og at hun har trukket seg som advokat i en sak som staten har gående mot en familie. På spørsmålet om hun er blitt bedt om å søke av Manuela Ramin-Osmundsen, svarer hun nei.

Men så enkelt er det ikke. Det finnes en rekke måter en statsråd kan klare å hente inn en medarbeider man ønsker. En politiker må selvsagt kunne være aktiv for å sikre seg den kandidaten en mener er best skikkelig til en stilling.

Manuelle Ramin-Osmundsen og Ida Hjort Kraby har en profesjonell relasjon. De er ikke venninner i samme syklubb. Hvis statsråder skulle erklære seg inhabil i saker der de kan komme til å ansette folk de kjenner godt, vil det måtte oppnevnes settestatsråder i fleng.

Ida Hjort Kraby er kvalifisert så det holder. Ansettelsen kan bli et problem dersom en søker som er mye bedre kvalifisert mener seg forbigått. Men heller ikke det er tilstrekkelig. Det er en statsråds privilegium å kunne gi en stilling en profil. En statsråd skal nettopp drive politikk. Det innebærer å ansette mennesker i viktig posisjoner som man mener kan bidra til å virkeliggjøre den politikken en står for.

Barneombudet har en faglig stab rundt seg. Barneombudet som institusjon, uavhengig av hvem som innehar toppstillingen, vil sikre at barns interesser kommer til orde. Men det er forskjell på hvordan Reidar Hjermann og Manuela Ramin-Osmundsen vil gjør det. Juristen Osmundsen tror juristen Kraby er den beste. At de også kjenner hverandre godt, har støttet hverandre og gitt hverandre råd om hvordan man skal takle både faglige og menneskelige utfordringer, er ikke noe minus. Verden er full av nettverk. Gutta boys har sine og en del dyktige kvinnelige jurister har sine.

Frekt og forkastelig, Woldsdal

Det er smart, men sleipt og i strid med god eierstyring å støte Rune Brynhildsen ut i mørket for selv å tjene noen millioner ekstra. Det ser ut til at Morten Woldsdal er i ferd med å gi grådigheten et nytt ansikt, skriver redaktør Magne Lerø.

Rune Brynhildsen, tidligere redaktør i P4 og gründer i pr-byrået Brynhildsen-Woldsdal pr. (BWPR) er dømt for innsidehandel og kan komme til å måtte sone inntil et år i fengsel. Både personlig, økonomisk og yrkesmessig har katastrofen rammet ham. Det hjelper ham i liten grad at han bedyrer sin uskyld. Som om ikke det var nok, har partneren hans i flere år, Morten Woldsdal, lagt planer for selv å kunne stikke av med de verdiene de har skapt sammen.

Uten å informere Brynhildsen har Morten Woldsdal, Knut Ivar Skeid og de andre eierne i BWPR etablert et helt nytt selskap, 20/20 Communication. Planen skal være å flytte all virksomhet over i dette selskapet. Da blir BWPR verd null komma niks. BWPR har vært en av de mest lønnsomme pr-byråene. Brynhildsen eier 31 prosent av selskapet. Denne eierposten mener Dagens Næringsliv kan være verd 10 millioner.

 

Brynhildsen kan altså tape 10 millioner på denne smarte, men sleipe transaksjonen, og Woldsdal, Skeid og de andre tjene like mye. Dette er grådighet satt i system. Men det kan vel tenkes at de har planer om å slenge en slant til Brynhildsen.

Vi forstår at Morten Woldsdal ikke ønsker at Rune Brynhildsen skal fortsette som partner i BWPR og at selskapet skifter navn. Vi har til og med forståelse for at eierne ikke vil tilby fullt oppgjør med den begrunnelse at han har skadet selskapet. Men å drive med denne typen triksing i egen vinning hensikt som Woldsdal nå legger opp til, er forkastelig.

BMPW-sjef Morten Woldsdal sier ikke stort til Dagens Næringsliv. Bare det at de selvsagt vil operere i tråd med god eierstyring.

 

Det er nettopp det de ikke gjør, ifølge Hugo P. Matre ved Universitetet i Bergen som er ekspert på selskapsrett. Han mener dessuten at det ikke er mulig å sørge for at BWPR raser i verdi som følge av at virksomheten flyttes over til et nytt selskap. I så fall blir eierne erstatningsansvarlig overfor Rune Brynhildsen.

Nå må Morten Woldsdal og Knut Ivar Skeid ta til fornuft. De får legge bort de sleipe planene og forhandle med Rune Brynhildsen om å overta hans eierandel i selskapet på normal måte.

Hanssen bøyer kne

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har kjempet som en løve for regjerings afp- modell. Nå er han lei av å stå alene. Det er like før han åpner han for at LO får omgjøre Stortingets vedtak for å unngå storstreik, skriver redaktør Magne Lerø.

Bjarne Haakon Hanssen er fanget i garnet. Han frontet først en omlegging av pensjonssystemet som var langt mer radikalt enn det regjeringen har landet på. LO fikk gjennomslag for flere av sine krav, og til slutt ble det flertall i Stortinget for en ny pensjonsordning. Men LO var ikke fornøyd. De hevdet pensjonsforliket ville bety at afp i realiteten ble uthulet. Det skal ikke skje, sa Jens Stoltenberg. Han gjentok flere ganger at afp skulle beholdes på dagens nivå i det nye pensjonsopplegget. – Vi vil nå se det først, sa LO. Det endte med at LO, andre arbeidstakerorganisasjoner og regjeringen gikk sammen i et eget afp-utvalg for å finne ut av hva pensjonsforliket i praksis ville innebære. Utvalget som ble ledet av Bjarne Håkon Hanssen, la fram sin innstilling tirsdag. De ble som ventet ikke enige. De la fram tre ulike modeller. LO godtar ingen av dem.

Det er nå Bjarne Håkon Hanssen opplever seg fanget av Jens Stoltenberg. Regjeringen har sagt at ingen som går av med afp skal komme dårligere ut enn i dag. Tirsdag kunne Dagens Næringsliv fortelle at en del grupper ville komme 20 000 kroner dårligere ut hvert år med regjerings opplegg. Hanssen ilte til og sa at det ikke var tilfelle. I går innrømmet han til VG at enkelte grupper ville komme 4000 dårligere ut. I dag kan vi lese regnestykker som viser at noen taper 10 000 kroner på regjerings opplegg.

  

Hanssen er i spill. Han kan ikke annet enn å innrømme at det han har lagt fram ikke helt er i samsvar med det Jens Stoltenberg har sagt.

I dag går han enda lenger i Dagbladet og sier at LO må vinne AFP-striden. Du verden.

– Jeg skjønner at LO ikke kan sende ut til uravstemning et forslag som innebærer at sliterne taper på å gå av ved 62 år, sier Hanssen. Dette lyder som søt musikk i LOs ører, og LO-leder Roar Flåthen kvitterer med at ”Hanssen har skjønt det”.

 

Fram til tirsdag har Hanssen vært krystallklar. Da var han også i Stortinget og forsikret partiene om at pensjonsforliket ligger fast. Nå er Hanssen på vei inn i tåkeheimen.

Vi oppfatter det slik at han mener LO må gi beskjed om hvor smertegrensen går. Da blir det slik. Noen storstreik vil regjeringen ikke ha noe av. Så får en ta bråket i Stortinget i ettertid.

 

Hanssen har gitt LO særdeles gode forhandlingskort. Når det gjelder å stille krav knyttet til afp, har LO ingen magemål. Flåthen har også sagt at LO også vil kreve kompensasjon for innføring av levealdersjustering. Det sa Bjarne Håkon Hanssen var uaktuelt. Men det var i forgårs. Hvis LO truer med streik, må de jo få det også. Regjeringen tar regningen. Den kan  kan komme til å bli så pass stor at hele pensjonsreformen blir uthulet.

 

I dag gjør Finn Bergesen jr. det klart overfor Dagens Næringsliv at NHO ikke akter å ta afp-regningen. Han minner om at regjeringens forlag til ny afp ikke stimulerer bedriftene til å ha folk lenger i jobb.

– I dag finnes det et incitament i afp-ordningen til å beholde folk, men det kan bli borte i den nye ordningen. – Så kan du spekulere i hva som vil skje, hvis arbeidsledigheten øker, sier Bergesen. Det lyder som en advarsel mot at vi ikke må få en afp-modell som fører til at bedriftene støter ut de eldre arbeidstakerne.

 

LO er på offensiven. Regjeringen på defensiven. Finn Bergesen håper å kunne smette unna bikkjeslagsmålet i den rødgrønne leir.

I den grad man kan gjøre afp-kravet om til kroner og øre og se det i sammenheng med lønnsrammen forøvrig, kan en snakke med Bergesen. Kroner og øre forstår de seg på i NHO.

SAS-ansatte overlever

De ansatte i SAS velger heller å akseptere oppsigelser fremfor å bli overlatt til andre eiere. SAS viser styrke når de nå samler seg om det minste ondet uten streik, skriver redaktør Magne Lerø.

Ledelsen og representanter for alle de 39 fagforeningene i SAS er blitt enige om ti prinsipper som skal få slutt på streikene i selskapet. I punkt fire heter det at ”samarbeidet og forhandlingene skal bruke dialogformer som forutsetter at man kommer til enighet, for eksempel ved å lytte”. Det har de nå gjort. Det har endt opp med at SAS Ground Service (SGS) og SAS Technical Services (STS) ikke blir hektet av SAS-systemet og solgt til andre. Det har de ansatte i månedsvis kjempet innbitt imot. Saken var til behandling i styret i desember. Da ble det utsatt. Da ble det det skapt et inntrykk av at ledelsen ikke våget å gjennomføre planene sine i frykt for streiker ved innledningen til juletrafikken. Hvis så var tilfelle, at ledelsen hadde bestemt seg for å kvitte seg med SGS og STS uansett hva de ansatte hadde ment eller funnet på, ville februar vært en grei måned for slikt. Men konsernsjef Mats Jansson har sagt at han mener i fullt alvor at han vil lytte til fagforeningene, og han forventer da at de også lytter det til han har å si.

I SAS-systemet har de hatt for vane om å brøle og true med streik både titt og ofte. Slik startet også denne prosessen. Nå har ledelsen og fagforeningene valgt å gå sammen om å bedre lønnsomheten i SGS og STS radikalt.

 

Styret har vedtatt at SGS i løpet av 18 måneder skal vise en resultatforbedring på 400 millioner svenske kroner.

– Jeg er glad for at vi blir lyttet til og tatt på alvor. Alle må være innforstått med at dette betyr tøffe dager med effektivisering og mye omstillingsprosesser, sier Tore Eugen Kvalheim som representerer YS.

 Hans Jacob Opsahl, hovedtillitsvalgt for de SGS-ansatte på Gardermoen sier til Dagsavisen at lederstilen til Mats Jansson har skapt unødig mye frustrasjon og at han er glad for at ledelsen har tatt til vettet.

– Jeg er fremdeles tvilende til Jansson. Han har ikke gjort stort annet enn å gjøre folk dødfrustrert. Men den positive energien denne beslutningen medfører, skal komme passasjerene til gode, sier Opsahl som mener det er mulig å bedre økonomien i den størrelsesorden ledelsen legger opptil.

Jansson tåler å bli skyteskive for en del frustrasjon. Han legger vekt på at de ansatte nå er med på den resultatforbedring som er nødvendig.

Tidligere sjef for SAS Braathens, Petter Jansen, sier til Dagens Næringsliv at SGS er altfor dyre. Det var 30 prosent billigere å klargjøre og snu en 737 maskin med bakketjenesten fra Braathens enn med SAS. Konkurransen med lavprisselskapene er nå så hard at SAS ikke kan leve med slike høye kostnader.

Det har de ansatte nå akseptert. Det er derfor ikke fryd og gammen som preger SGS i dag. Nå begynner en tøff prosess som vil føre til at en del mister jobben. Det er nå bare slik det en gang er. De overtallige i SGS bør ikke ha store problemer med å finne nytt arbeid. De holder tross alt ikke til ute i distriktene der det kan være vanskelig å finne et passende arbeid uten å måtte reise for langt.

Det er langt mer dramatisk for de 600 i posten som må finn seg nytt arbeid når et hundretall postkontorer skal legges ned. Men selv Senterpartiet og Liv Signe Navarsete mener at posten i dag må drive lønnsomt, endatil på landsbygda.

Mer lønn til byfolk

Fabian Stang har rett. Man bør kunne betale unge statsansatte i Oslo høyere lønn slik at de har råd til å bo. Men ideen om å få et hovedstadstillegg inn i en tariffavtale falt selvsagt død til jorden omtrent samtidig som den var uttalt, skriver redaktør Magne Lerø.

Oslo-ordfører Fabian Stang mener statsansatte bosatt i hovedstaden bør få mer lønn enn sine kolleger i andre deler av landet for å kompensere for de skyhøye bo-og levekostnadene.

– Vi står i fare for å bli tappet for helt nødvendig arbeidskraft, sier Stang til Dagbladet. Han legger til at dette kun er på idéstadiet. Han har ikke klare tanker om hvordan dette skal gjøres.

Han tenker Oslo. Det vil ikke forundre oss om ordførerne i Bergen og Stavanger også kan tenke seg et eget bytillegg. Det er dyrere enn de fleste andre steder å bo i Stavanger eller Bergen.

At lave lønninger i hovedstaden er et problem, har Stang rett i. Lederen av Oslo Politiforening, Sigve Bolstad, sier til Nettavisen at mange nyutdannete politibetjenter i Oslo sliter med en grunnlønn på 280 000 kroner. Stillinger blir stående ubesatte og gjennomtrekken er stor.

Nina Bachke som var Stangs motkandidat ved ordførervalget i fjor, sier til Dagbladet at hun ikke kontant vil avvise Stangs forslag. Det gjør imidlertid fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys. Hun mener det vil bidra til sentralisering.

Det er ikke nødvendig å spørre om hva Sp mener om saken.

Stangs idé kommer ikke til å få gjennomslag i en tariffavtale. Lederen for Politiets Fellesorganisasjon, Arne Johannessen, er heller ikke med på det. Han benytter sjansen til å si som tillitsvalgte skal si, at man selvsagt er med på å øke lønningene for å bedre rekrutteringen til yrket. Han minner om at det ikke er kun i Oslo man sliter med rekrutteringen. Det er med andre ord utenkelig at det blir gitt et tillegg på for eksempel 20 000 kroner for alle politibetjenter som arbeider i Oslo.

Det er nok arbeidsgiversiden som må utnytte maksimalt de muligheter som tariffavtalen gir for å sikre sine ansatte så gode vilkår som mulig. Derfor må det legges opp til større romslighet med hensyn til personlige tillegg og en større pott bør settes av til lokale forhandlinger.

Det betyr at man kan få en annen profil på lønningene til statsansatte for eksempel i hovedstaden. En vil her sannsynligvis prioritere å gi bedre lønn til de unge. Det er i etableringsfasen det er tøffest å klare de høye bo- og levekostnadene i Oslo-området.

Vi trenger mer dynamikk i lønnsfastsettelsen. Arbeidstakerorganisasjonene er ikke tjent med kun å tenke i «flatt tillegg til alle»-baner. Ved å åpne for større forskjeller ut fra ulike kriterier, vil man sørge for at den samlede utbetalingen til ens medlemmer blir høyre.

På Ullerns skoleplanet

Det er mulig Olav Ullern befinner seg på en annen planet når han sier at mer penger og flere lærere ikke er svaret på problemene i skolen. Når han som arbeidsgiver mener det beste som kan skje, er at læreren underviser mer og prater mindre, går det mot livlige lønnsforhandlinger i år, skiver redaktør Magne Lerø.

Olav Ullerns analyse av hva som er problemet i norsk skole, er for god til å være sann. Vi får ikke en bedre skole av mer penger og flere lærere, ifølge direktøren i Kommunenes Sentralforbund. Det som skal til er at lærerne underviser mer og går mindre på møter.

Den har vi hørt før. Det er det samme som gjelder i sykehusene. Legene bør operere mer og sitte mindre på kontor. Og vi får selvsagt ikke bedre kirke om vi får bedre prester. Prestene må preke bedre og oftere. Vi ville fått bedre aviser om journalistene skrev mer, og om frisørene hadde klippet mer, hadde enda flere blitt penere på håret.

 

Selvsagt har Ullern er poeng. Men det blir for enkelt at arbeidsgiver inntar dette standpunktet før lønnsforhandlingene starter.

NRK melder i dag at 4 av 10 kommuner kutter skolebudsjettene i år. Dette samsvarer ikke med politikernes løfter om at det skal satses sterkere på skolen. Dette er høyrehånden som ikke vet hva den venstre gjør. Statsråd Bård Vegard Solhjell vil ikke innrømme at dette betyr at det blir et dårligere klima for læring i norsk skole som følge av de kutt som nå skjer. Likeså lite som helseminister Sylvia Brustad vil innrømme at det går ut over pasientene dersom alle sykehusene skal gå i balanse i år.

Det er nå bred politisk enighet om at skolen skal prioritere kun kunnskapsformidling sterkere. Det kommer nok til å skje uavhengig av ressurstilgang. For det er ingenting lærere heller vil enn at skolen skal prioritere læring. Selvsagt får det konsekvenser at det skal brukes mindre ressurser på skolen i år. Det går i det minste ut over de svake elevene.

 

Olav Ullern sier til Dagens Næringsliv i dag at løsningen for skolen ligger i en mer ambisiøs kommuneledelse, en dyktigere skoleledelse og lærere som bruke mindre tid på administrative oppgaver.

– Det er ikke noen direkte sammenheng mellom høy ressursinnsats i skolen og høy lærertetthet på den ene siden og gode faglige resultater på den andre, sier Ullern. Det er heller ikke sammenheng mellom utgift per elev og resultater på nasjonale prøver i lesing. Og det er heller ikke sammenheng mellom lærerårsverk per elev og elevenes nivå på nasjonale prøver.

Hva betyr dette? Betyr det at man kan kutte for eksempel 10 prosent av lærerbemanningen på en skole uten at det påvirker kvaliteten på den undervisning som blir gitt. Og betyr det at det ikke blir noe bedre kvalitet av at man øker lærerbemanningen med 10 % på en skole?

 

Utdanningsforbundets Helge Hjetland sier Ullern befinner seg på en annen planet. I klartekst betyr det blant annet at han bare kan glemme at lærere vil undervise mer. Med mindre han blar opp. Gir han læreren en skikkelig lønnsløft, kan det nok hende man får lektorer til å undervise mer i en del fag. Det er det faktisk god grunn for.  

Det er heller ikke til å komme forbi at å heve lærerlønningen, vil bidra til å rekruttere flere gode lærere til skolen.

Når det gjelder å utfordre kommunene og skolelederen til å drive bedre ledelse, er det bare å ønske Ullern lykke til. De har lyktes godt med dette i Oslo. God ledelse gir alltid resultater. God ledelse kan begrense skadevirkningene som følge av reduserte bevilgninger til skolen.

Det er også viktig at lærerne får støtte til å bygge opp sin autoritet som ledere i klassesituasjonen. Det blir bedre kvalitet i skolen ved å gi læreren økte fullmakter til å sørge for at klassen får en godt læringsmiljø.