Topplederlønninger til himmels

Det kan godt være at man i LO i innspurten av lønnsoppgjøret får hakeslepp av opplysningen om at de best betalte sjefene fikk en lønnsøkning på 30 prosent i fjor. Det viktigste er imidlertid at de fleste ledere i landet fikk en lønnsøkning på nivå med folk flest, skriver redaktør Magne Lerø. 

De best betalte lederne i bedrifter med 250 ansatte eller mer økte i fjor lønnen med 995 000 kroner. Gjennomsnittslønnen til den fjerdedelen som tjener mest er nå 4, 34 millioner kroner, skriver Dagens Næringsliv på grunnlag av ferske tall fra Teknisk beregningsutvalg. Lønnsutviklingen for alle ledere i bedrifter med mer enn 250 ansatte økte med 21 prosent. I denne perioden har en industriarbeider hatt en lønnsvekst på 5,5 prosent. Snittlønnen for en industriarbeider ansatt i en NHO-bedrift var i 2007 335.000 kroner.

 

Slik denne saken gjengis i andre medier på morgenkvisten i dag, kan en få inntrykk av at lederlønningen har økt dramatisk, mens de ansatte har måttet ta til takke med 5-6 prosent. Men så enkelt er ikke bildet. Daglige ledere i bedrifter med 100 til 250 ansatte økte ikke med mer enn 4,4 prosent og økningen var på 5,9 prosent i bedrifter med 50-99 ansatte.

Det er over 90 prosent av bedriftene i Norge som har under 250 ansatte. Det betyr altså at de fleste ledere har hatt en lønnsutvikling på nivå med andre ansatte. Slik har det ikke alltid vært. De siste årene har lederen hatt en høyere økning enn ansatte flest.

 

Dagens Næringsliv skriver at tallene fra Teknisk beregningsutvalg kan skape ytterligere trøbbel i lønnsoppgjøret. Vi tviler ikke på at vi får noen temperamentsfulle uttalelser fra fagforeningshold i dag, men at toppsjefene i de store selskapene har fått en gedigen lønnsøkning, burde ikke legge en demper på viljen til å finne en forhandlingsløsning i lønnsoppgjøret. Det vesentlige er tross alt at de fleste lederne har hatt en lønnsutvikling på nivå med de ansatte.

Men hvorfor i alle dager skal sjefene for de store selskapene få et lønnstillegg på 20-30 prosent? Det skyldes nok at 2007 har vært et godt år for de fleste, og da blir det feite bonuser. Det har også sammenheng med at det er en hard konkurranse om å få de beste sjefene til disse jobbene. Her forhandles lønn individuelt. Hvis man vil beholde en god toppsjef, vet styret at man må betale en god markedslønn. Mye tyder også på at sjefer er blitt mer frimodige til å kreve det de mener de er verd i markedet. Dette skrur lønnsnivået oppover. Når lønnen øker så pass mye, kan det også skyldes en viss ”gutteklubben grei”- effekt. De som sitter i styret i disse selskapene har gjerne vært sjefer selv i tilsvarende selskaper. De som sitter på toppen i store selskaper, sammenligner seg gjerne med forretningsadvokater, toppkvalifiserte konsulenter og meglere – her er det mange som lett håver inn 5-10 millioner kroner i løpet av et år. En lønnsøkning på 30 prosent for en hel gruppe, er ufortjent. Slik bør det ikke være.

Problemet er at det ikke er noen som har kan komme opp med skikkelige tiltak for å hindre at toppsjeflønningene løper løpsk. Det hjelper ikke at noen roper høyt og tar avstand. De eneste som kan gjøre noe med det er eierne. De har fått det redskapet de trenger med endringene i aksjelovgivningen som gir generalforsamlingen rett til å fastesette nivå på lederlønningene. Vi får håpe eierne bruker muligheten de har fått til å skru til slik at topplederlønningen i de store selskapene ikke fortsetter mot himmelen.

 

Når politikere skal kommentere lederlønnsutviklingen i dag, vil de neppe kunne holde seg fra å kaste påstander om grådighet inn over sjefene i de store selskapene. De viktigste de kan si er at det er positivt at lederlønningen for de aller, aller fleste ikke har økt mer enn for ansatte. Slik bør det være.

Lykkelig i maktkampen

Maktkampen pågår så busta fyker på Nasjonalmuseet. Men i dag sier Allis Helleland at hun er lykkelig. Fagfolkene mener at hun bør gråte hele dagen og pakke sammen, skriver redaktør Magne Lerø.  

Det virker som om Nasjonalmuseets direktør, Allis Helleland, har alle, med unntak av styret mot seg. Hun står midt oppe i en av de hardeste maktkampene som har utspilt seg i norsk kulturliv de siste årene. Men ”danske Allis” er noe for seg selv. Det meste ser ut til å prelle av på henne. I dag kan hun fortelle at hun er lykkelig.

– Det er helt fantastisk. Jeg er veldig lykkelig, sier hun til Dagens Næringsliv. Bakgrunnen er et samarbeid med Sparebankstiftelsen DNBNor. Nasjonalmuseet får stille ut nyinnkjøpt toppkunst for flere titalls millioner. Stiftelsen betaler. De går ikke av veien få å legge 10-15 millioner på bordet for et maleri de gjerne vil ha. Det har ikke Nasjonalmuseet råd til. Men nå blir toppkunst litt deres likevel.

Allis Helleland er vel unt den gleden.

Allis Helleland var en omstridt sjef for Statens museum for kunst i København. Der fikk hun gjort det som er jobben her: Få gjennomført sammenslåingen av de nasjonale museene og få ført opp et nytt museumsbygg. Det blir mye bråk når fagfolk skal omstilles og flyttes på. Det vet Helleland. Og det vet styret ved Nasjonalmuseet som ansatte henne i fjor. Det sto strid om hennes forgjenger, svenske Sune Nordgren fra første stund av. Fagfolkene ville ikke ha det felles Nasjonalmuseet som politikerne bestemte seg for.

 Fremdeles stritter mange fagfolk imot. Og det går ikke mer en noen uker før en eller annen fagperson sier at politikerne bør ta rev i seilene og omgjøre beslutningen om et felles museum.

Nordgren ble til slutt så frustrert over maktkampen mellom ansatte, styre, ledelse og departement at han kastet håndkle og gikk ut av ringen. Og inn kom Allis Helleland. En del av fagfolkene vil si at med henne er det blitt enda verre. Hun er blitt anklaget for å kneble ytringsfriheten, plage ansatte, utvise et faglig skjønn som står til stryk, har en lederstil som splitter og skaper utrygghet og mistrivsel, ikke har hun klart å trekke nok publikum til museet, i det hele tatt: Det synges lange og høye klagesanger mot henne.

Det virker som om de ansatte ved Nasjonalmuseet mener hun bør pakke sakene sine og forsvinne ut av direktørstolen. For en måned siden sendte også 20 kjente akademikere og kulturpersonligheter et brev til Trond Giske og ba ham gripe inn. Men Giske vender det døve øret til.

 

Professor Rune Slagstad har skrevet kronikk i Aftenposten om at det er byråkratene i Kulturdepartementet som har tatt styringen og funnet på at museene skal slås sammen. Det har tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland protestert kraftig imot.

For en måned siden ba Helleland om et møte med de fagansatte for å drøfte konflikten. Da fikk de beskjed om at de ikke ville snakke med henne. De forholdt seg nå til styret. De avsatt liksom Helleland.

Og mediene skriver at nå øker presset mot Helleland og styret. Men det viker som om Helleland bare arbeider ufortrødent videre. Selvsagt er det tungt og komplisert når de ansatte setter seg på bakbeina. Men Helleland detter ikke av pinnen.

Det var henne styret ville ha. Og det virker som om både hun og styret klarer seg i maktkampen. I det lange løp er det nesten umulig for ansatte om det er aldri så sterke å vinne over styret og ledelse dersom de står samlet.

  

En sjef som baserer seg på oppslutning, som er opptatt av å bli godt likt og vel omtalt i de riktige miljøer og som ikke liker konflikter, ville ikke orket å leve måned etter måned i de spenninger som preger Nasjonalmuseet. Men en sik leder er ikke Helleland. Hun er valgt ut til denne jobbeb fordi hun tåler en støyt og ha evnet til å ta seg fremover i sterk motvind.

  

Nasjonalmuseet er en studie i hvordan makt utfolder seg. Politikerne har brukt sin beslutningsmakt. Byråkratene har brukt den makt som følger av at de kan legge premisser for de beslutninger som skal tas. Styret og daglig ledelse utøver den makten de har til å gjennomføre strategi og planer. Fagfolkene markere sin makt med å forsøke å svekke Hellelands fagloge posisjon og nekte å ha noe med henne å gjøre. Fagforeningene bruker sin makt til å fremføre klager og påstander om at hennes lederstil ødelegger arbeidsmiljøet. Og mediene utøver sin definisjonsmakt ved stadig å fremstille Helleland som problemet.

 

I dagens utgave av Ukeavisen Ledelse sier seniorforsker ved Copenhagen Business School at Hellelands utfordring er å lede ”primadonnaer”. Det er den betegnelsen hun gir dyktige fagfolk. De brenner for sitt fag, men kan fort gå i vranglås når de utsettes for ledelse som ikke er faglig forankret.

 

Siri Meyer, professor i kunsthistorie i Bergen, mener det utspiller seg en idekampm ved nasjonalmuseet og stiller spørsmål ved om direktørmakten vil kunne holde motkreftene i sjekk.

 

Kampen om ideene, kunsten, pengene og posisjonene fortsetter. Det er nok med denne striden som de fleste andre, aktørene vet ikke hvem som vil vinne og tape til slutt. Hvis det blir noen vinner av det da. Tapere blir det helt sikkert.

Avsporing om likelønn

Her har vi i årevis snakket om likelønn uten å komme noen vei. Og så kan Likestillingsombudet fikse ingeniørlønn til både sykepleiere og hvem det skulle være bare ved å lage en liten utredning. Men Ingeborg Grimsmos lovtolkning er mest som et eventyr å regne, skriver redaktør Magne Lerø.

Sykepleierforbundet trenger ikke stresse med tøffe forhandlinger med gnitne kommuner for å få høyere lønn. Likestillingsombudet vil ordne den biffen. Nå har nemlig likestillingsombudet slått fast at Harstad kommune bryter loven ved å lønne to avdelingssykepleiere lavere enn kommunens avdelingsingeniører. Likestillings- og diskrimineringsombudet har sammenlignet avdelingssykepleiernes lønn med fire sammenlignbare avdelingsingeniører i kommunen. De har like lang utdanning, like bred erfaring, stort ansvar og jobben er anstrengende. Så konklusjonen er at de driver med indirekte diskriminering i Harstad.

– Det er første gang vi har slått fast at det er brudd på loven om at arbeid av lik verdi skal lønnes likt, sier fungerende likestillingsombud Ingeborg Grimsmo til VG. Fagforbundet støtter de to avdelingssykepleierne selvsagt.– Jeg føler nå at vi blir tatt på alvor og at jobben vi gjør blir verdsatt. Jeg håper kommunen følger opp, og vi får høyere lønn, sier avdelingssykepleier Hilde Danielsen til VG. Hun er ansatt ved Sama sykehjem i Harstad hvor hun har personalansvar for 19 personer. I dag tjener hun 367.000 kroner i året.Ifølge Likestillingsombudet er det ingen rettspraksis i slike saker. Harstad kommune må nå ankel avgjørelsen til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.Rådmann Arne Johansen i Harstad kommune sier at ingeniørene tjener mer enn sykepleierne fordi det er mangel på ingeniører og at gruppen ligger høyere i lønn.

I årevis har Sykepleierforbundet kjempet iherdig for å få gi sykepleierne økt lønn. De må ha sovet i timen når de ikke har kommet på å ta likestillingsloven i hånd for å få løftet alle i kvinnedominerte yrker i et jafs. – Var det så enkelt, kan de tenke i dag. De nøyer seg med å juble i en samtale med NRK og minne om at det de alltid har sagt det Likestillingsombudet nå slår fast.Vi har hatt en likestillingskommisjon i arbeid i årevis. Ikke engang de har kommet på at det bare er å få to sykepleiere klage til Likestillingsombudet. Så vips, likelønn er sikret. For Harstad er ikke noe for seg selv. Vi vil tippe at avdelingsingeniører tjener mer enn avdelingsledere på sykehjem i hver eneste av landets kommuner. Og hvis avdelingsledere skal tjene det samme, så må jo det også gjelde for sykepleiere og ingeniører. Og avdelingsledere i barnehagene har også et stort ansvar, både for barn og ansatte.

Det blir ingeniørlønn på alle i stat og kommune. Likestillingsombudet har bestemt det. Hvis Likestillingsombudet har rett, vil det koste kommunene enorme beløp. Men en lov er en lov. Men så enkel er ikke verden. I denne saken har Likestillingsombudet havnet langt ute på jordet. Ombudet har lest likestillingsloven med skylapper. Likestillingsloven er ikke ment til bruk for å oppheve forhandlingssystemet i offentlig sektor og sette til side enhver markedsvurdering ved fastsettelse av lønnen til ulike yrkesgrupper. Dette burde Ingeborg Grimsmo vite. Den lovtolkning hun serverer er en bønn til politikerne om å innskjerpe hva likestillingsloven skal brukes til. Den skal hindre at personer som har samme type stilling blir diskriminert. Grimsmo mener jobben som sykepleier ikke er mindre verd enn jobben som ingeniør. Det har hun rett i. Men lønn fastsettes ikke ut fra vurdering av hva en stilling er verd. Lønn fastsettes ikke av jurister ved et skrivebord, men av parter i forhandlinger. 367 000 i lønn for en avdelingsleder på et sykehjem er lavt. De fortjener høyere lønn. Det er det mange andre som gjør. Sykepleierforbundet får tale deres sak via forhandlinger. Det finnes ingen juridiske snarveier til mål. Vi har et ombud som har løpt løpsk i de gode intensjoners navn. Når politikerne har vedtatt lover, må vil forholde oss til de. Men når tolkningen av lovene går over alle støvelskaft, får politikerne si ifra. Byråkrater, om de mener seg å være av den mest lovkyndige sorten, som sporer av, må settes på sporet igjen.

Flåthens muskler

Hvor sterk Roar Flåthen egentlig er, lurer han nok på selv. Jens Stoltenberg håper han er sterk nok til ikke å havne i lomma på LO. Når folkemakt står mot LO-makt som i dette oppgjøret, er det ikke godt å si hvem som blir vinnere og tapere til slutt, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen vet egentlig hvor sterk LO-leder Roar Flåthen er. Han er selvsagt svakere enn Gerd-Liv Valla. Ikke er han valgt som leder av LO-kongressen, og ikke har han imponert som LO-boss så langt. Han har holdt hjulene i gang og roet situasjonene. Gerd-Liv Valla hørte til venstresiden i LO. Flåthen ligger er i sentrum. Etter at Valla gikk av, har venstresiden styrket sin posisjon. Det har skjedd ved å kjøre fram kravet om at AFP-ordningen ikke skal røres. Den skal være som i dag, på krona. Det hjelper ikke hva Stortinget har vedtatt. Det er det LO har satt fram krav om. I alle fall ønsker venstresiden i LO, som har Per Østvold som sin fremste talsmann, å fremstille det slik. For et par måneder siden fikk vi inntrykk av at det i år bare var AFP som var viktig for LO. Etter hvert er det blitt tydeligere at mange unge og lavlønnete synes økt lønn er langt viktigere enn AFP. AFP er kjørt fram som et test på LOs makt. LO skal ikke finne seg i at ordninger som er forhandlet fram skal svekkes, og i alle fall ikke av Stortinget. I år handler lønnsoppgjørets om folkemakt mot LO-makt. Stortinget har vitterlig gjort et vedtak som svekker AFP-ordningen. Samtidig har regjeringen gjort det klart at de er rede til å bidra ved årets lønnsoppgjør. Jens Stoltenberg inviterer, ikke NHO-sjef Finn Bergesen jr, men LO-sjef, Roar Flåthen, til et kompromiss. Stoltenberg har antydet hva dette kompromisset kan gå ut på. Han åpner for to AFP-ordninger, en god som i dag, men der den som tar AFP ikke kan tjene noe på si. Den er da tenkt for de sanne sliterne, de som ikke orker jobbe mer. Og en annen ordning som er den regjeringen foreslår, som innebærer at man taper på å gå av med AFP når en er 62 år. Det skal nemlig lønne seg å jobbe, gjerne til en har passert 70.

LO har også sagt nei til levealdersjustering av pensjonen, det betyr at det blir mindre pensjon dersom levealderen øker. For å få samme pensjon, må en da jobbe lenger. Slik vil Stortinget ha det.

Hvilket kompromiss en til slutt ender opp med, er ikke godt å si. Det er det ikke opp til Jens Stoltenberg å avgjøre, sier Venstre-leder Lars Sponheim. Han sier til Dagens Næringsliv at den tomodell-løsningen det snakkes om, er i strid med pensjonsforliket Stortinget har inngått. Han vil at regjeringen skal konsultere partiene i Stortinget før man spiller inn noe til LO-NHO. Det er jo en passende mening å ha. Men situasjonen er den at verken Jens Stoltenberg, Roar Flåthen eller Finn Bergesen jr vet i dag hvordan de skal løse AFP-flokene. Flåthen vet ikke hvor smertegrensen for Per Østvold går. Jens Stoltenberg vet ikke hvor langt han kan gå før Lars Sponheim, Erna Solberg og Dagfinn Høybråten sier at pensjonsforliket er en saga blott. Det vi kan være temmelig sikre på, er at Jens Stoltenberg lettere takler et sammenbrudd i pensjonsforliket enn en storstreik. Men så skal det også sies at Jens Stoltenberg ikke vil være i lomma på LO. Ap-ledelsen kunne ha reddet Gerd-Liv Valla. Når de ikke gjorde det, hadde det blant annet sammenheng med at Valla hadde tiltatt seg for mye makt.

Jens Stoltenberg og Roar Flåthen er i samme båt. LO har størst makt når Stoltenberg er statsminister. Om vi skulle ende opp med en streik noen uker, vil det ikke være enkelt for LO å la være å støtte de rødgrønne ved neste valg.

LO-ledelsen må også tenke seg godt om før de går i streik mot Stortinget. Det er ikke gitt at LO vil vinne på å stå knallhardt på AFP-kravene. Det er mange i LO som vil legge vekt på hva man ellers får ut av årets oppgjør. Så det er ikke gitt at LO-medlemmene i en uravstemning vil vende tommelen ned for et forhandlingsresultat selv om Roar Flåthen og Per Østvold ikke er enige om å anbefale forslaget. De andre arbeidstakerorganisasjonene har vist større vilje til kompromiss om AFP-enn LO. LO kan komme til å svekke sin egen posisjon dersom de ender opp i interne stridigheter og ikke får støtte fra opinionen.

Den som vet minst om hvor sterk han egentlig er, er Roar Flåthen selv. Han har ingen avklart maktbase. Derfor er han ikke sterkere enn det andre tillater han å bli.

I Dagsavisen i dag spiller han rollen som både sterk og maktesløs. Han ber sentralbanksjef Svein Gjedrem om å avlyse den varslete renteøkningen i april.– Jeg frykter en reprise av det som skjedde i juli 2002 da Norges Bank jekket opp signalrenta til sju prosent. Det bidro til rekordsterk krone og svekket konkurranseevne, slik at titusenvis av industriarbeidsplasser gikk tapt, sier Flåthen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).Det er nok en frykt Flåthen må leve med. Og han kan være ganske sikker på at alle han snakker med i disse dager er mindre lydhøre enn Svein Gjedrem. Han vet hva slags svar han får fra Gjedrem: Sørg for lave lønnstillegg, så blir det lavere rente.Og Flåthen vet at Gjedrem har rett. Mot renteøkninger er Flåthen en svekling.

Bondeviks krigsdiplomati

Kjell Magne Bondevik satte foten ned når det gjaldt krigen mot Irak, og Jan Petersen fikk merke hvem som var sjefen. Men i god Bondeviksk ånd ble det norske synet et kompromiss, tross alt. Saken demonstrerer Bondeviks lederskap, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik fikk kritikk for å være en for svak statsminister, for opptatt av å lete etter kompromisser fremfor å kjempe igjennom egne meninger. Vulgærutgaven sto Carl I. Hagen for. Han hevdet Bondevik bare var opptatt av sin egen posisjon og brydde seg mindre om hva slags politikk regjeringen førte. De som har lest Aftenposten de siste dagene, vil se at bildet av Bondevik som en som lot seg lede av de andre, ikke stemmer. Kjell Magne Bondevik kunne sette foten ettertrykkelig ned. Men det gjorde han bare når det var maktpåliggende for ham. Det var det når det gjaldt norsk deltakelse i krigen mot Irak.

Det var ikke vanskelig å oppdage vinteren 2003 at Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen uttrykte seg forskjellig om en mulig norsk deltakelse i den varslete krigen mot Irak. At det var delte meninger innad regjeringen om et så pass ømtålig spørsmål, var ikke noen sensasjon. Bondevik og Petersen maktet å fremstå som rimelig enig utad. Aftenposten avslører at spenningen mellom de to var så sterk at regjeringen holdt på å ryke. Thorbjørn Jagland spilte av viktig rolle når det gjaldt å dempe motsetningene og finne en samlende løsning.

Fredag 31 januar, i en samtale med Aftenposten, sår Bondevik tvil om Norge vil stille seg bak en krig i Irak selv om FNs sikkerhetsråd skulle vedta det. Her tilkjennegir Bondevik sin fundamentale motstand mot å gå til krig mot Irak. Det er da Thorbjørn Jagland ringer både Bondevik og Petersen og gjør det klart at Norge er forpliktet til å støtte et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd. Det sier han også offentlig, og få timer etter heter det i en melding fra Statsministerens kontor at Bondevik er enig i Jaglands presisering. Bondevik forsto at han som statsminister ikke kunne kjøre fram sitt eget syn slik han hadde gjort i intervjuet i Aftenposten. Han var statsminister og måtte virke samlende. Bondeviks redning ble at FN ikke stilte seg bak Irak-invasjonen. Dermed kunne regjeringen følge FN-sporet.

Etter dette tok Kjell Magne Bondevik styringen med regjeringens kommunikasjon utad. Bondevik gjorde det klart for Jan Petersen at i denne saken var det han som var sjefen. Petersen visste at Bondevik hadde lite å gå på. Han forsto også at Bondevik og Jagland var enige om at det måtte et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd til om Norge skulle kunne støtte USAs krigsplaner.

Det som kompliserte bildet var at lederen for UDs rettsavdeling, Rolf Einar Fife, hadde laget et notat der han åpnet for at USA og Storbritannia ikke trengte et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd for å kunne gå til krig mot Irak. Dette godtok ikke Bondevik. Fagavdelingen ble bedt om å gå en ny runde. Det endte med en kompromiss i Bondeviks ånd. Norge hevdet ikke som Sverige, Finland, Tyskland og Frankrike at Irak-krigen var i strid med folkeretten. Norges syn ble at det ikke var et ”klart folkerettslig grunnlag” for krigen siden saken ikke kom opp til ny behandling i Sikkerhetsrådet. Dette var en så pass mild kritikk av USA at det åpnet veien for at norske ingeniørtropper kunne sendes til Irak noen måneder seinere- og da under britisk kommando.

I sine memoarer nedtoner Bondevik den sterke konflikten som var innad i regjeringen når det gjaldt krigen mot Irak. Dette burde Bondevik ha skrevet mer om. For her avslører Bondevik hva slags leder han er. Bondevik søker kompromisser. Det var det som gjorde han til en god sjef for de samarbeidsregjeringene han ledet. Men det finns grenser for diplomati og kompromissmakeri. ”Overkjørte UD” er tittelen på Aftenpostens artikkel i dag. Det var nok slik UD og Jan Petersen opplevde det. Og det var slik det var – og slik det måtte være. Kjell Magne Bondevik satte foten ned. Han hadde gått av som statsminister fremfor å slå følge med George Bush og Tony Blair inn i Irak.

I ettertid kan vi konstatere at Kjell Magne Bondevik hadde rett. Han har neppe noe imot at Aftenposten har avdekket hva som faktisk skjedde bedre enn han har gjort i sin egen bok. Diplomaten Bondevik har ikke sett noe poeng i å gjøre uenigheten mellom ham og Petersen større enn nødvendig.

Støre mot veggen

Jonas Gahr Støre ikke vil legge seg flat for rituell pisking for å vise at han tar ansvar. Men han tar selvkritikk for ikke å ha levd opp til ideelle mål. Det er noe annet enn om Stortinget skulle kritisere ham i etterpåklokskapens lys, skriver redaktør Magne Lerø.

Jonas Gahr Støre er regjeringens sterkeste kort. Han får de høyeste terningkastene,
på kort tid har han skaffet seg en internasjonal posisjon få andre norske
utenriksministre har klart, han er lansert som Jens Stoltenbergs etterfølger og
han har ord på seg for å være glitrende dyktig. Støre har styrke og retning,
samtidig har han vist evne til å forene motsetninger og få med seg SV på en
politikk flertallet i partiet er imot.

Denne uken fremstår Støre med en ripe i lakken. Flere kommentatorer
peker på at han er svekket etter det som har skjedd etter terroristangrepet i
Afghanistan. Støre har fem problemer å bakse med:

  • Tok han en riktig beslutning da han la opp til at besøket i
    Afghanistan skulle ha et sivilt, ikke et militært preg?
  • Er det blitt gitt tilstrekkelig informasjon til de som deltok på
    reisen om det trusselbildet som er blitt tegnet omkring besøket? Har det med
    andre ord vært farligere å delta enn deltakerne hadde regnet med og skulle en
    ha informert bedre om den usikkerhet og uenighet det på forhånd var omkring
    sikkerhetsmessige spørsmål?
  • Ble alt gjort som kunne gjøres på hotell Serena for å redde Carsten
    Thomassens liv?
  • Har Jonas Gahr Støre tatt nødvendig selvkritikk?
  • Har han feilinformert Stortinget?

I etterpåklokskapens lys kan alt gjøres bedre. Svært mange beslutninger
som ledere må fatte, skjer uten at man har full oversikt og uten at alle
konsekvenser er fullt utredet. Å lede innebærer risiko. Dersom man skal kreve
full sikkerhet og sikre seg mot at ingen feil kan oppstå, får en gjort lite.

Det er en utenriksministers ansvar å beslutte at en reise skal ha et
sivilt preg. Det betyr ikke at det ikke iverksettes sikkerhetsopplegg. Men de
er langt fra så omfattende som under et besøk av militær art.

Når utenriksministeren reiser, må de som skal være med i følget føle
seg rimelig trygge på at sikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt. De
journalistene som deltok har ganske sikkert vært med på mer farefulle oppdrag
enn å være med i utenriksministerens følge. Vi kan ikke se at noen har deltatt
på uklare premisser.

Fram til høringen denne uken har Jonas Gahr Støre bidratt til at det er
skapt et inntrykk av at alt som kunne gjøres for å redde Carsten Thomassen liv
er blitt gjort. I går sa Støre at det kunne vært gjort mer. Både han og andre
kunne ha tatt en telefon for å forvisse seg om at Carsten Thomassen fikk hjelp
så raskt som mulig. Når sivile uten å ane det blir utsatt for et attentat,
opptrer ikke alle som man vanligvis gjør på kontoret. Mennesker reagerer ulikt.
Noen blir fullstendig handlingslammet, andre tenker på egen beskyttelse, andre
er nærmest klar til å gå til motangrep. Militært personell og politi, for
eksempel, er trent til å takle slike situasjoner. De har fått erfare sitt eget
handlingsmønster når fare truer og er trent til å opptre som leder i krise der
liv kan gå tapt.

Jonas Gahr Støre innser at det kunne vært tatt en telefon og man kunne
organisert en kriseledelse bedre på stedet. Det er slikt man kan se i ettertid.
Støre er kjent for å mestre alt til fingerspissene. Det gjorde han ikke her –
det ser han i ettertid. Det er urimelig å rette kritikk mot Støre for ikke å ha
tatt en telefon eller forvisset seg om at den nødvendige informasjon ble gitt.
Man kan ikke med rimelighet forvente at Støre skulle handlet annerledes i det
livstruende kaos han havet opp i.

Støre vil ikke legge seg flat for rituell pisking for å vise at han tar
ansvar. Han vil ikke komme i en situasjon der han nærmest gjøres ansvarlig for
at Carsten Thomassen ikke har fått hjelp i tide. Det mener han det ikke er
grunnlag for. Men han tar selvkritikk for ikke å ha levd opp til ideelle mål.
Det er noe annet enn om Stortinget skulle kritisere ham.

Det mest kinkige er påstanden i Dagbladet i dag om at Støre har
feilinformert Stortinget. Det skal være manglende samsvar med det Støre har
uttalt tidligere og det han sier nå. Vi snakker her om å få oversikt over hva
som skjedde under kaotiske tilstander. Da må vi kunne tillate at det skjer en
prosess med hensyn til å komme fram til det som skjedde.

Ennå er det ubesvarte spørsmål. Da får en fortsette prosessen med å få
klarhet. Det burde ikke være grunnlag for et kjør mot Støre og rasling med
mistillitssablene ut fra det som fram til nå har kommet fram.

Å få fakta på bordet bør alle medvirke til. Det har ikke minst de
pårørende krav på.

Sirkus Stordalen

Petter Stordalen bør slutte å snakke om at beslutningen om å avvikle en av maskinene på Follum kanskje blir omgjort. Hvis Unionen tror at de har fått «frelserstatus» blant Norsk Skogs aksjonærer, er vi redd de har havnet i eventyrenes verden, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var et solid flertall i Norske Skogs bedriftsforsamling som støttet styrets forslag om å avvikle en av maskinene ved Follum fabrikker og legge ned en fabrikk i Korea og en i Tsjekkia. Det betyr at 130 ansatte ved Follum mister jobben.

Men like før bedriftsforsamlingen avsluttet møtet i går kveld, dukket Petter Stordal opp. Nei da, det er ikke sikkert at de ansatte ved Follum vil miste jobbene sine, sa han. Han, det vil si Unionen som eier 6 prosent av Norske Skog, lovet å kjempe for dem. Er de bare de norske arbeiderne han er opptatt av eller drar han nå til Tsjekkia? Vil han redde alt og alle?

– Det var galt å legge ned Union. Det er galt å redusere på Follum. Det er ikke kapasiteten som må reduseres, men gjelden, sier Stordalen. Han frykter kua dør mens gresset gror, hva nå det skal bety. Situasjonen for denne bransjen er at det er gress nok, for mange kyr, men for lite etterspørsel etter det kyrne har å tilby.

 

Stordalen er en kremmer i sinn og sjel. At han forstår seg på butikk og hoteller, er det ingen som er i tvil om. Men vet han, Øystein Stray Spetalen og Ove Gusevik som har gått sammen i Unionen, bedre hva som skal til for å få Norske Skog på rett kjøl enn ledelse, styre og bedriftsforsamling? Skogeierne er tungt representert i bedriftsforsamlingen. Det er ingen som heller vil opprettholde kapasiteten i Norge enn dem. De mener styrets strategi er den riktige. Derfor ryker en maskin på Follum.

I dag sier styreleder Kim Wahl at de vil vurdere å selge en fabrikk i Australia og New Zealand. – Det har vi sagt hele tiden, kan Stordalen og kompani si. Men det at styret og ledelsen i Norsk Skog ikke har sagt noe om det, betyr ikke at de er imot det. Det dummeste en kan gjøre når en vil selge en virksomhet, er å sørge for at det blir kjent at styret har vedtatt at et salg skal gjennomføres uavhengig av pris. Med sitt kjør mot styret for at de skal velge salg fremfor redusert kapasitet, har Unionen brakt Norske Skog inn i dårlig salgsposisjon.

Når et selskap har likviditetsproblemer, er det temmelig elementært å vurdere om man skal selge deler av virksomheten. I de fleste tilfeller vil det være en god strategi dersom man får en god pris. Papirbransjen preges av overkapasitet og dårlig lønnsomhet. Det er ikke bare Norske Skog som sliter og som må redusere produksjon og bemanning. I denne situasjonen er det vanskelig å få en god pris. En kan ikke på forhånd vite om det er lønnsomt å selge fabrikken i Australia og New Zealand. Det avhenger av hvilken pris en kan oppnå.

Nå bør Petter Stordalen og Unionen roe seg ned. De er ikke verdensmestre i papirproduksjon. De vil ha to representanter i styret. Hvorfor det? Man skriker seg da ikke til en styreplass. 6 prosent eierandel kvalifiserer knapt til representasjon i styret. Men det kan være klokt å ta en Union-kritiker med i styret. Da er det i styret diskusjonen kan foregå og ikke i mediene.

Øystein Stray Spetalen har tapt noen hundre millioner på sin investering i Norske Skog. Det er surt. Han retter i dag flengende kritikk mot ledelsen. Etter kostnadssprekken i Brasil har han ikke lenger tillit til konsernsjef Christian Rynning-Tønnessen, muligens heller ikke til Kim Wahl. Slik oppfatter vi det, selv om han ikke sier det direkte. Det er klart tilliten i markedet til Rynning-Tønnesen har fått et knekk. Styret vil finne ut av hva som har skjedd. Ingen konsernsjefer sitter trygt i et selskap i økonomisk krise. Styret kommer til å skifte ut Rynning-Tønnesen dersom det avdekkes alvorlige feil i Brasil eller han ikke klarer å leverer bedre resultater. Mend et er for tidlig å forskuttere Rynning-Tønnesens avgang. Unionen bør nå legge ned stridsøksen. Eiere, styre og ledelse bør søke å samle seg om en strategi som bringer selskapet ut av krisen. Styrelederens opplysning om at de vil vurdere å selge deler av virksomheten er bør kunne bidra til det. Petter Stordalen bør slutte å snakke om at beslutningen om å avvikle en av maskinene på Follum kanskje blir omgjort. Det skaper bare mer støy og sprer falske forhåpninger blant de ansatte. Når en beslutning er fattet, skal den gjennomføres raskt og effektivt. Stordalen vet at det må en ny bedriftsforsamling, et nytt styre og en ny konsernsjef på plass før en beslutning om nedleggelse kan gjennomføres. Hvis Unionen tror om seg selv at de har fått «frelserstatus» blant Norsk Skogs aksjonærer, er vi redd de har handlet i eventyrenes verden.

LOs dobbeltmoral om opsjoner

LO er tatt med buksa nede når det gjelder bonuser og opsjoner til ledere. De rødgrønne bør snart innse at verden ikke er slik at arbeidsgiver kan sette en strek over inngått avtaler fordi politikere har sagt det ikke bør være slik lenger, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er gode grunner til at LO har kritisert den
opsjonspraksisen som ble etablert i næringslivet på nittitallet og fremover til
for få år siden. LO gikk inn i debatten med en sterk moralsk patos, og de
rødgrønne lovet før valget at de skulle sette en stopper for opsjonshysteriet
og store fallskjermer. Den første som ble ofret på de rødgrønnes nysnekrete
opsjons- og fallskjermalter var Johan Fr. Odfjell. Han hadde sagt ja til å bli
ny styreleder i Statoil. Så begynte mediene å skrive om hans etterlønnsavtale.
Det endte med at han ble gjort uspiselig. Gerd-Liv Valla tordnet mot
regjeringen og forlangte en ny styreleder. Jens Stoltenberg ga seg.

Den neste som ble tatt, var Jan Reinås, styreleder i Norsk
Hydro. En lørdag over telefonen ga næringsminister Dag Terje Andersen ham
sparken fordi staten ikke var fornøyd med styrets behandling av opsjonsavtalene
med ledelsen i selskapet.

Konsernsjef Eivind Reiten, som hadde opparbeidet seg
opsjoner til en verdi over 25 millioner kroner, ble fremstilt som den
personifiserte grådighet, som en leder som turte fram i egeninteresse, blind og
forstokket i forhold til det samfunn har var en del av. Det endte med at Reiten
og de andre lederne ga fra seg noen av de millionene de hadde juridisk rett på.

Siden den tid har de rødgrønne roet seg. Men Thorleif Enger
i Yara og Jon Fredrik Baksaas i Telenor har opsjoner som er verd titalls
millioner. Hvorfor får de gå fri? Sannsynligvis fordi de har en styreformann
som har sagt det ikke nytter. En avtale er en avtale. Dag Terje Andersen våger
ikke en ny Hydro-sak.

Men hva gjør så LO selv? De har satt Gerd-Liv Valla på
etterlønn. Hun får nærmere en million i året fra LO. I tillegg tjener hun godt
på å skrive bøker. Vallas fallskjerm ligger i øvre sjikt i forhold til det som
er vanlig i næringslivet.

Det er i A-pressen LO fremstår med dobbeltmoralens ansikt. I
2005 fikk de ansatte tilbud om å kjøpe aksjer i A-pressen, hvor LO og Telenor
er hovedeiere. Det skulle skje i form av andeler i AnsattInvest. Gerd-Liv Valla
var styreleder. Da Alf Hildrum skulle slutte, ble det klart at reglene for
omsetning av aksjer ikke var gode nok. Det endte med en avtale om at
AnsattInvest skulle oppløses og A-pressen forpliktet seg til å kjøre ut de
ansatte til markedspris. Dette skal skje innen 2009. Det betyr at Alf Hildrum
ligger an til å få en gevinst på 25 millioner kroner. De syv andre lederne kan
regne med fra en til syv millioner ekstra. Til sammen må A-pressen ut med 57
millioner kroner til sine ledere.

– Jeg synes det er flaut at LO har vært med på en slik
avtale. LO har i årevis kritisert andre for å gi direktører gode ordninger. Jeg
mener avtalen i A-pressens AnsattInvest må reforhandles. Når den kan gi Alf
Hildrum 25 millioner kroner rett i lommen, viser det en manglende på respekt
for rammevilkårene vi andre forholder oss til, sier Turid Lilleheie, leder for
LO-forbundet Norsk Tjenestemannslag, til VG.

Nestlederen i Handel og kontor, Stein Kristiansen, tror
avtalen skader LO og at det som skjer er umoralsk.

LO-leder Roar Flåthen vil ikke kommentere saken. Styreleder
Knut Brundtland forsvarer avtalen som er inngått.

Dette er en pinlig sak for LO. De mener en ting og gjør noe
annet. Det blir ingen folkebevegelse mot «den grådige Alf Hildrum», slik Eivind
Reiten opplevde det. Hildrum er i dag sjef i TV 2 og trenger ikke bry seg.

Hvor fornuftig det var å inngå denne avtalen i 2005, vet vi
ikke. Det var en vurdering styret gjorde i samarbeid med ledelsen. Med aksjer
er det nå en gang slik at det kan gå begge veier. Og ansatte flest vil ikke
finne seg i at avtaler som de inngår skal settes til siden fordi politikere
mener de tjener for mye.

LO bør stikke fingeren dypt ned i den jorden de befinner seg
på, være mindre bråkjekke når de uttaler seg i slik spørsmål og trene seg hver
dag på at ordene de leverer ut samsvarer med det de gjør i praksis når de er
dypt involvert i store bedrifter der børslogikken råder.

Hagen, den forfulgte

Igjen har Stein Erik Hagen gått bananas med kanon. Jens Stoltenberg og Stein Erik Hagen hjelper egentlig hverandre, den ene får flere velgere, den andre oppmerksomhet. Begge får de heiarop fra sine egne, skriver redaktør Magne Lerø.

Det skal et selvbilde betydelig større enn gjennomsnittet
til for å føle seg forfulgt av statsministeren og påstå at man blir gjort til
en samfunnsfiende. Men slik har Stein Erik Hagen det med følelsene sine. Og han
snakker ut i Dagens Næringsliv.

Bakgrunnen er Jens Stoltenbergs uttalelser i forbindelse med
budsjettdrøftingene på Thorbjørnrud, der han ifølge VG i går lovet at
regjeringen skulle «ta» de rikeste. Når en leser Hagens reaksjoner skulle en
tro at regjeringen hadde bestemt seg for å sende en flokk torpedoer mot dem.

Det handler om skatt. Om myndighetene ønsker det aldri så
sterkt, så er det ikke så lett å få slått skattekloa i de rike. Det sier flere
skatteeksperter til VG i dag. Det er nemlig de rikeste regjeringen vil ramme,
ikke alle som har penger i banken eller får et lite utbytte av en aksjepost.
Det handler om formuesskatt, skjermingsfradrag og arveavgift. Vi får se hva de
rødgrønne kommer ut med etter hvert.

Hagen angriper Stoltenberg for å plukke ut ett enkelt
menneske og en gruppe han kaller «rike» og forfølger dem.

– Den typen forfølgelse av enkeltmennesker har vært forsøkt
før i verdenshistorien, sier Hagen.

Unnskyld, men når han plasserer seg selv inn i
verdenshistorien, må vi få lov å spørre om det er jødeforfølgelsene, den kalde
krigen med sin Macartyisme eller forfølgelsen av annerledestenkende i Øst han
tenker på.

Det er vel det siste, for han gjentar påstandene fra i
vinter om at regjeringen fører en politikk som har et lett østeuropeisk preg.

– Statsminister Stoltenberg mener at mest mulig statlig
eierskap gir det beste samfunnet, på samme måte som tidligere Øst-Europa og
andre totalitære regimer, sier Hagen.

Som vanlig smører Hagen for tjukt på. Det er ikke stor
forskjell på det Frankrikes høyreorienterte Nicolas Sarkozy og Jens Stoltenberg
mener om statlig eierskap. Sarkozy er opptatt av at utlendinger ikke får kloa i
nøkkelbedrifter. Stoltenberg vil ha kontroll med StatoilHydro, derfor kjøper
staten seg opp. I ettertid virker det som lite gjennomtenkt at staten kjøpte
seg opp i Aker Kværner. Det har vært en dårlig investering og det spørs om
situasjonen ville vært så annerledes om Kjell Inge Røkke hadde solgt selskapet.

For de rødgrønne er Stein Erik Hagen den typen eiere som
selger til utledninger når de kan tjene mest på det. Hagen har solgt ut sine
Rimi-butikker og Orkla Media. Alt tyder på at han vil bli værende som en
langsiktig storaksjonær i Orkla. Det kan jo de rødgrønne si er bra.

Stein Erik Hagen er en aldeles utmerket motstander for Jens
Stoltenberg. Han representerer en rikdom og meninger som folk flest ikke
identifiserer seg med. Stoltenberg vinner stemmer på å angripe de rike i Stein
Erik Hagens skikkelse.

Stein Erik Hagen har i en årrekke stukket hodet så langt
fram at han bør forstå at han gjør seg selv til et takknemlig angrepsmål.

– Den ekstreme sosialistiske linjen vi ser nå har gitt oss
et overvåkingssamfunn, privat eierskap skal bekjempes og menneskers integritet
settes til side, sier Hagen.

Dette er verre enn å skyte spurv med kanoner. Hagen er i
ferd med å gå bananas med kanonen sin. Vi må kunne forvente samfunnskritikk på
et noe mer reflektert nivå enn en oppsamling av salvelsesfulle påstander ispedd
egne følelser av å være forfulgt.

Stein Erik Hagen representerer høyresiden i norsk politikk.
Det er vel verd å diskutere statlig eierskap og hvordan de som har kapital skal
beskattes. Men når dette sauses sammen med hva Hagen føler, hva hans familie
snakker om, hva de betaler i skatt og hva han tenker om hine og hitt kommer det
lite ut av det.

Stein Erik Hagen bør trene på å holde egne følelser og
privat forhold unna offentligheten og velge en lavere profil. Hvis ikke, vil det
han kaller forfølgelse bare tilta fram mot valget.

Men det er ikke sikkert Hagen synes denne forfølgelsen han
mener seg utsatt for, er særlig plagsom. Det gir ham jo tilgang til
førstesidene i avisene. Der liker Hagen å være.

Så Jens Stoltenberg og Stein Erik Hagen hjelper hverandre,
den ene får flere velgere, den andre oppmerksomhet. Begge får de heiarop fra
sine egne.

Sykehus-ustyrlighet

Det er pasientene, ikke legene som er kostnadsdriverne. Man får kontroll over sykehusøkonomien når politikere og helseminister slutter med overstyring og gjør det de helst ikke vil, fatter upopulære avgjørelser, skriver redaktør Magne Lerø. 

Er det legene eller er det politikerne som er problemet når det gjelder styringen av landets sykehus? De siste ukene har den ene politikerne stått fram som mer styringskåt enn den andre. Alle vil at budsjetter skal holdes og at det må få konsekvenser når det ikke skjer. En konsekvens av skriver Aftenposten om i dag. Helseforetakene i Norge regner med å svi av over 800 millioner kroner på å betale renter til staten og norske banker i 2008. Det tilsvarer 5500 hofteoperasjoner av den dyreste typen.Helseminister Sylvia Brustad la i Stortinget skylden på helseforetakene på at budsjettene ikke ble holdt. Det var i alle fall ikke hennes feil. Tidligere Ap-statsråd, Kjell Opseth, blir oppgitt av å høre på Brustad. Han mener hun gjør det stikk motsatte, stikker kjepper i hjulene på sykehus som forsøker å spare penger. Opseth sier til Bergens Tidende at statsråden ikke etterlever helsereformen og at de driver med for mye fjernstyring. Derfor trakk han seg fra styret i Helse Førde for en måned siden. Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var at de ikke fikk spare inn 7 millioner kroner ved å legge ned fem senger i Florø. Hvis man ikke har den slags fullmakter, er det ikke noe poeng å sitte i et styre, sier Opseth. En tidligere styreleder i et lokalt helseforetak som vil være anonym, sier statsråden driver overstyring og skaper et håpløst rollerot.Arild Kvaløy (Sp) som nå er sparket ut av styret i Helse Stavanger mener styremedlemmer opptrer som gisler.– Det er å holde voksne mennesker for narr, og det finnes ikke takhøyde for uenighet, sier han til Bergens Tidende. Sylvia Brustad er mer ”hands on” det som skjer i Sykehus-Norge enn det helseforetaksreformen forutsetter. Det han sammenheng med at de rødgrønne ønsker mer styring, særlig av hensyn til distriktene. Men den styringen som utøves bidrar ikke alltid til at budsjettene holdes. Det er blant annet knyttet til Soria Moria-erklæringen som slår fast at den nåværende sykehusstrukturen skal opprettholdes. Hvert eneste år, kan legene behandle flere. I liten grad finnes det en policy for hva legene skal prioritere og nedprioritere. Legene først og fremst pasientenes interesser. Legene ser muligheten for å gi medisinsk hjelp. Det er den største kostnadsdriveren. Når det er snakk om nedskjæringer, sier legene ofte det som er sant, at det vil gå ut over pasientene. Ved de store sykehusene har en del leger også faglige interesser av å få holde på med spesielle pasientgrupper. Det blir ikke bedre sykehusstyring med å øke antallet politikere i styrene rundt omkring. Er det noe politikere er dårlig til, er det å ta tøffe avgjørelser som kan gi redusert velgeroppslutning. Det blir virkelig kaos om sykehusene skal tilbakeføres til fylkene slik enkelte tar til orde for. Her kommer Jens Stoltenberg til å sette foten ned. Hvis målet er kostnadskontroll, taler det for sentralisering. Det betyr at helseministeren og politikerne på Stortinget faktisk må ta ansvaret for driften av sykehusene.Sp og SV vil endre sykehusreformen. Det er ikke godt å vite hva de ønsker seg istedenfor. KrF mener også det. Det er for lite politikk og for mye butikk, sier Laila Dåvøy til Klassekampen. Da er det finansieringssystemet hun tenker på. Det kan godt være det er bedre å innføre mer planøkonomi i styringen av sykehusene. Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten er blant dem som vil ha mindre stykkprisfinansiering. Noen har også tatt til orde for at helseforetakene ikke bør drives som om de var bedrifter. I dag opererer sykehusene med avskrivninger i regnskapene. Det gir vitterlig et mer presist bilde av situasjonen enn om man droppet det. Det skjerper styrenes ansvar for å se helheten. Det løser ingen ting å gå tilbake til gammel modell. Vi må fastholde at økonomien i sykehusene kan bli bedre om politikeren gjør det de minst er villig til, fatter upopulære avgjørelser. Det betyr nedleggelse av en del lokalsykehus og at hvem og hva som ikke skal prioriteres med hensyn til behandling gjøres klart.