Jonas Gahr Støres ansettelse av vennen Morten Wetland er en manifestasjon av styrke og at han vil være sjef. Han er visst ikke opptatt av å lære noe av det Manuela Ramin-Osmundsen opplevde. Han aviser nok de medieskapte premissene for den saken, skriver redaktør Magne Lerø .
Utenriksminister Jonas Gahr Støre har ansatt Morten Wetland, som han har kjent i 19 år, som ny FN-ambassadør. I VG i dag går Siv Jensen til frontalangrep på Støre for å ha ansatt en nær venn. Avisen kan fortelle at de to var nære gjester i hverandres 40-årsdager. Støre var på privat besøk i ambassadørboligen da Morten Wetland var ambassadør i Berlin. 1 2005 arrangerte de to sammen med reklameguru Kjetil Try femtiårsdag for forfatter Roy Jacobsen.
Det virker unektelig som om de to har et nærere forhold enn Manuela Ramin-Osmundsen og Ida Hjort Kraby. Jonas Gahr Støre innrømmer også overfor VG at de to har et nærere forhold enn det som har vært kjent. Igjen møter vi samme problematikk som i Ramin-Osmundsen saken. Støre la ikke alle kortene på bordet da han første gang fikk spørsmål om det. Sannsynligvis har de gjort enda mer sammen enn det VG har rukket å finne ut i løpet av helgen.
– Dette viser at vennskapet mellom de to har vært nærere og tettere enn Jonas Gahr Støre tidligere har villet innrømme. Det gjør saken langt mer alvorlig. Støre burde erklært seg inhabil, sier Siv Jensen til VG.
Manuela Ramin-Osmundsen er selv jurist. Hun var sikker på at hennes forhold til Ida Hjort Kraby ikke gjorde henne inhabil. Hun droppet på sjekke det med Lovavdelingen i Justisdepartementet. Støre valgte å sjekke og fikk grønt lys. Han er ikke inhabil. Jens Stoltenberg valgte selv å erklære seg inhabil i ansettelsesprosessen av ny FN-ambassadør selv om lovavdelingen konkluderte med at han er habil tross vennskapet med Mona Juul som også var kandidat til stillingen.
Lovavdelingen mener habilitet ført oppstår når sosial omgang utvikler seg til et nært vennskap, men at godt bekjentskap og samarbeid ikke leder til inhabilitet.
Embetsrådet i Utenriksdepartementet innstilte ambassadør i Japan, Åge B Grutle. Men Støre skar igjennom og ansatte Wetland. Han har vært regnet som favoritt i jobben. Men i januar skrev Dagbladet at mobbing og dårlig arbeidsmiljø preget ambassaden i 1998 til 2003 da Wetland var sjef. Det ble antydet at dette ville svekke hans muligheter for å få stillingen som FN-ambassadør.
Støre sier at han kjenner godt og har arbeidet nært sammen med tre -fire av dem som har søkt stillingen som FN-ambassadør. Han aviser at har et personlig forhold som gir inhabilitet til noen av dem. Støre skiller mellom et vennskap som utvikler seg når man har en tett yrkesmessig relasjon i mange år og det private, fortrolige tillitsforholdet som preger det nære vennskapet.
Jonas Gahr Støre kunne erklært seg inhabil som Stoltenberg. Langt på vei kunne han via uformelle kanaler sikret seg at den han ville ha, hadde blitt utnevnt. Istedenfor velger Støre å stå fram, sterk og rakrygget. Han aksepterer ikke VG og Siv Jensens premisser. Han vil vise at han våger å gjøre det han mener er riktig kort tid etter at en tilsvarende situasjon ble Ramin-Osmundsen bane.
En viktig del av det å være leder er på utnevne de personer man mener er best skikket til å fylle viktige posisjoner. Støre nekter å abdisere i frykt for å bli kritisert. Han vil ikke at det skal bli slik at folk må begynne å holde avstand til hverandre i jobbsammenheng fordi man kan komme i en situasjon der dette kan bli brukt mot en når en søker en viktig stilling. Noen vil si at han burde lært av det Ramin-Osmundsen opplevde. Den medieskapte virkelighet som den saken var basert på, vil ikke Støre forholde seg til.
Det kan være denne saken også fortelle noe om Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støres ulike lederstil. Stoltenberg vil være på den sikre siden. Støre tar en kamp. Han vil vise styrke og vil ikke la seg styre av premisser han ikke aksepterer.