LO er tatt med buksa nede når det gjelder bonuser og opsjoner til ledere. De rødgrønne bør snart innse at verden ikke er slik at arbeidsgiver kan sette en strek over inngått avtaler fordi politikere har sagt det ikke bør være slik lenger, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er gode grunner til at LO har kritisert den
opsjonspraksisen som ble etablert i næringslivet på nittitallet og fremover til
for få år siden. LO gikk inn i debatten med en sterk moralsk patos, og de
rødgrønne lovet før valget at de skulle sette en stopper for opsjonshysteriet
og store fallskjermer. Den første som ble ofret på de rødgrønnes nysnekrete
opsjons- og fallskjermalter var Johan Fr. Odfjell. Han hadde sagt ja til å bli
ny styreleder i Statoil. Så begynte mediene å skrive om hans etterlønnsavtale.
Det endte med at han ble gjort uspiselig. Gerd-Liv Valla tordnet mot
regjeringen og forlangte en ny styreleder. Jens Stoltenberg ga seg.

Den neste som ble tatt, var Jan Reinås, styreleder i Norsk
Hydro. En lørdag over telefonen ga næringsminister Dag Terje Andersen ham
sparken fordi staten ikke var fornøyd med styrets behandling av opsjonsavtalene
med ledelsen i selskapet.

Konsernsjef Eivind Reiten, som hadde opparbeidet seg
opsjoner til en verdi over 25 millioner kroner, ble fremstilt som den
personifiserte grådighet, som en leder som turte fram i egeninteresse, blind og
forstokket i forhold til det samfunn har var en del av. Det endte med at Reiten
og de andre lederne ga fra seg noen av de millionene de hadde juridisk rett på.

Siden den tid har de rødgrønne roet seg. Men Thorleif Enger
i Yara og Jon Fredrik Baksaas i Telenor har opsjoner som er verd titalls
millioner. Hvorfor får de gå fri? Sannsynligvis fordi de har en styreformann
som har sagt det ikke nytter. En avtale er en avtale. Dag Terje Andersen våger
ikke en ny Hydro-sak.

Men hva gjør så LO selv? De har satt Gerd-Liv Valla på
etterlønn. Hun får nærmere en million i året fra LO. I tillegg tjener hun godt
på å skrive bøker. Vallas fallskjerm ligger i øvre sjikt i forhold til det som
er vanlig i næringslivet.

Det er i A-pressen LO fremstår med dobbeltmoralens ansikt. I
2005 fikk de ansatte tilbud om å kjøpe aksjer i A-pressen, hvor LO og Telenor
er hovedeiere. Det skulle skje i form av andeler i AnsattInvest. Gerd-Liv Valla
var styreleder. Da Alf Hildrum skulle slutte, ble det klart at reglene for
omsetning av aksjer ikke var gode nok. Det endte med en avtale om at
AnsattInvest skulle oppløses og A-pressen forpliktet seg til å kjøre ut de
ansatte til markedspris. Dette skal skje innen 2009. Det betyr at Alf Hildrum
ligger an til å få en gevinst på 25 millioner kroner. De syv andre lederne kan
regne med fra en til syv millioner ekstra. Til sammen må A-pressen ut med 57
millioner kroner til sine ledere.

– Jeg synes det er flaut at LO har vært med på en slik
avtale. LO har i årevis kritisert andre for å gi direktører gode ordninger. Jeg
mener avtalen i A-pressens AnsattInvest må reforhandles. Når den kan gi Alf
Hildrum 25 millioner kroner rett i lommen, viser det en manglende på respekt
for rammevilkårene vi andre forholder oss til, sier Turid Lilleheie, leder for
LO-forbundet Norsk Tjenestemannslag, til VG.

Nestlederen i Handel og kontor, Stein Kristiansen, tror
avtalen skader LO og at det som skjer er umoralsk.

LO-leder Roar Flåthen vil ikke kommentere saken. Styreleder
Knut Brundtland forsvarer avtalen som er inngått.

Dette er en pinlig sak for LO. De mener en ting og gjør noe
annet. Det blir ingen folkebevegelse mot «den grådige Alf Hildrum», slik Eivind
Reiten opplevde det. Hildrum er i dag sjef i TV 2 og trenger ikke bry seg.

Hvor fornuftig det var å inngå denne avtalen i 2005, vet vi
ikke. Det var en vurdering styret gjorde i samarbeid med ledelsen. Med aksjer
er det nå en gang slik at det kan gå begge veier. Og ansatte flest vil ikke
finne seg i at avtaler som de inngår skal settes til siden fordi politikere
mener de tjener for mye.

LO bør stikke fingeren dypt ned i den jorden de befinner seg
på, være mindre bråkjekke når de uttaler seg i slik spørsmål og trene seg hver
dag på at ordene de leverer ut samsvarer med det de gjør i praksis når de er
dypt involvert i store bedrifter der børslogikken råder.