Hvor sterk Roar Flåthen egentlig er, lurer han nok på selv. Jens Stoltenberg håper han er sterk nok til ikke å havne i lomma på LO. Når folkemakt står mot LO-makt som i dette oppgjøret, er det ikke godt å si hvem som blir vinnere og tapere til slutt, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen vet egentlig hvor sterk LO-leder Roar Flåthen er. Han er selvsagt svakere enn Gerd-Liv Valla. Ikke er han valgt som leder av LO-kongressen, og ikke har han imponert som LO-boss så langt. Han har holdt hjulene i gang og roet situasjonene. Gerd-Liv Valla hørte til venstresiden i LO. Flåthen ligger er i sentrum. Etter at Valla gikk av, har venstresiden styrket sin posisjon. Det har skjedd ved å kjøre fram kravet om at AFP-ordningen ikke skal røres. Den skal være som i dag, på krona. Det hjelper ikke hva Stortinget har vedtatt. Det er det LO har satt fram krav om. I alle fall ønsker venstresiden i LO, som har Per Østvold som sin fremste talsmann, å fremstille det slik. For et par måneder siden fikk vi inntrykk av at det i år bare var AFP som var viktig for LO. Etter hvert er det blitt tydeligere at mange unge og lavlønnete synes økt lønn er langt viktigere enn AFP. AFP er kjørt fram som et test på LOs makt. LO skal ikke finne seg i at ordninger som er forhandlet fram skal svekkes, og i alle fall ikke av Stortinget. I år handler lønnsoppgjørets om folkemakt mot LO-makt. Stortinget har vitterlig gjort et vedtak som svekker AFP-ordningen. Samtidig har regjeringen gjort det klart at de er rede til å bidra ved årets lønnsoppgjør. Jens Stoltenberg inviterer, ikke NHO-sjef Finn Bergesen jr, men LO-sjef, Roar Flåthen, til et kompromiss. Stoltenberg har antydet hva dette kompromisset kan gå ut på. Han åpner for to AFP-ordninger, en god som i dag, men der den som tar AFP ikke kan tjene noe på si. Den er da tenkt for de sanne sliterne, de som ikke orker jobbe mer. Og en annen ordning som er den regjeringen foreslår, som innebærer at man taper på å gå av med AFP når en er 62 år. Det skal nemlig lønne seg å jobbe, gjerne til en har passert 70.

LO har også sagt nei til levealdersjustering av pensjonen, det betyr at det blir mindre pensjon dersom levealderen øker. For å få samme pensjon, må en da jobbe lenger. Slik vil Stortinget ha det.

Hvilket kompromiss en til slutt ender opp med, er ikke godt å si. Det er det ikke opp til Jens Stoltenberg å avgjøre, sier Venstre-leder Lars Sponheim. Han sier til Dagens Næringsliv at den tomodell-løsningen det snakkes om, er i strid med pensjonsforliket Stortinget har inngått. Han vil at regjeringen skal konsultere partiene i Stortinget før man spiller inn noe til LO-NHO. Det er jo en passende mening å ha. Men situasjonen er den at verken Jens Stoltenberg, Roar Flåthen eller Finn Bergesen jr vet i dag hvordan de skal løse AFP-flokene. Flåthen vet ikke hvor smertegrensen for Per Østvold går. Jens Stoltenberg vet ikke hvor langt han kan gå før Lars Sponheim, Erna Solberg og Dagfinn Høybråten sier at pensjonsforliket er en saga blott. Det vi kan være temmelig sikre på, er at Jens Stoltenberg lettere takler et sammenbrudd i pensjonsforliket enn en storstreik. Men så skal det også sies at Jens Stoltenberg ikke vil være i lomma på LO. Ap-ledelsen kunne ha reddet Gerd-Liv Valla. Når de ikke gjorde det, hadde det blant annet sammenheng med at Valla hadde tiltatt seg for mye makt.

Jens Stoltenberg og Roar Flåthen er i samme båt. LO har størst makt når Stoltenberg er statsminister. Om vi skulle ende opp med en streik noen uker, vil det ikke være enkelt for LO å la være å støtte de rødgrønne ved neste valg.

LO-ledelsen må også tenke seg godt om før de går i streik mot Stortinget. Det er ikke gitt at LO vil vinne på å stå knallhardt på AFP-kravene. Det er mange i LO som vil legge vekt på hva man ellers får ut av årets oppgjør. Så det er ikke gitt at LO-medlemmene i en uravstemning vil vende tommelen ned for et forhandlingsresultat selv om Roar Flåthen og Per Østvold ikke er enige om å anbefale forslaget. De andre arbeidstakerorganisasjonene har vist større vilje til kompromiss om AFP-enn LO. LO kan komme til å svekke sin egen posisjon dersom de ender opp i interne stridigheter og ikke får støtte fra opinionen.

Den som vet minst om hvor sterk han egentlig er, er Roar Flåthen selv. Han har ingen avklart maktbase. Derfor er han ikke sterkere enn det andre tillater han å bli.

I Dagsavisen i dag spiller han rollen som både sterk og maktesløs. Han ber sentralbanksjef Svein Gjedrem om å avlyse den varslete renteøkningen i april.– Jeg frykter en reprise av det som skjedde i juli 2002 da Norges Bank jekket opp signalrenta til sju prosent. Det bidro til rekordsterk krone og svekket konkurranseevne, slik at titusenvis av industriarbeidsplasser gikk tapt, sier Flåthen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).Det er nok en frykt Flåthen må leve med. Og han kan være ganske sikker på at alle han snakker med i disse dager er mindre lydhøre enn Svein Gjedrem. Han vet hva slags svar han får fra Gjedrem: Sørg for lave lønnstillegg, så blir det lavere rente.Og Flåthen vet at Gjedrem har rett. Mot renteøkninger er Flåthen en svekling.