Brutale kutt eller Lufthansa

Enten må Mats Jansson få med seg de ansatte på kraftige, smertefulle kostnadskutt eller så er det like greit at storebror Lufthansa tar over styringen. De mest nasjonale av oss kan da heie på Bjørn Kjos og Norwegian, skriver redaktør Magne Lerø.

SAS fikk et underskudd på nærmere en milliard første kvartal i år. 192 av de 973 minusmillionene står SAS Norge for. Ingen forstår bedre enn konsernsjef Mats Jansson at SAS går i bakken med et brak dersom man ikke legger om kurser. Det betyr kraftige kostnadskutt. Det varslet han for flere måneder siden. Han snakket om kutt i fem milliarder-kroners-klassen.

Sjefen for SAS-Norge, Ola H. Strand varsler at fire fly kan komme til å bli satt på bakken, at det blir færre avganger og høyere priser. Gid det var så enkelt å få lønnsomhet. Forklaringen på at SAS går med en milliard i minus på tre måneder, er problemene i det amerikanske økonomien, den høye oljeprisen og at påsken kom tidlig i år, sier Strand. Det siste er vitterlig ingen overraskelse. Høy oljepris og uro i finansmarkedene er heller nytt. Grunnen til at det gå elendig med SAS er at de har for høye kostnader og blir utkonkurrert av lavprisselskaper og store, tunge konkurrenter på de internasjonale flygingene.

Fra en annen side sett er det ikke konkurrentene, men SAS`egen ansatte som er problemet. Hør hva Jens Lippestad i Norske SAS-flygeres forening sier til Dagsavisen: Kunstige lave flypriser er mye av årsaken til at man nå får et gigantunderskudd. Det er underlig at SAS-ledelsen ikke har evnet å ta den prisen det koster å fly.

Snakk om å stille seg utenfor og legge skylden på ledelsen. Lippestad vet jo at SAS taper markedsandeler fordi andre tilbyr billigere flyreiser. Det må da være grenser for hvor langt ned ansatte skal stikke hodet i sanden.

Fellestillitsvalgte Asbjørn Wikestad preges av det samme sløvsyn. Han sier riktignok til NTB at situasjonen er dramatisk, men at de planlagte kuttene ikke vil skape problemer for de ansatte. Han mener at et selskap med 7500 ansatte kan klare å redusere med 70 årsverk i løpet av et år uten at noen blir sagt opp.

Men 70 årsverk er et spytt i havet. SAS står overfor helt andre behov for kostnadskutt. De ansatte i SAS må belage seg på å måtte jobbe mer uten å få nevneverdig lønnsøkning i tiden fremover. SAS må ned med lønnskostnadene. Det er å lure seg selv å tro man kan løse problemene ved å sette fly på bakken og øke prisene.

Petter H. Brubakk i NHO sier det ikke lenger er noen grunn til at den norske, svenske og danske stat skal eie SAS. Selvsagt er det ikke det. Den tid er for lengst over da det måtte tas et nordisk løft for å få et flyselskap på beina. Næringsminister Dag Terje Andersen sier det ikke er aktuelt for staten å selge sin eierandel, og at det er nettopp i vanskelige tider et selskap trenger en langsiktig eier. Det er både sant og galt. Et selskap i krise trenger en eier vil ta grep og vil satse. Det synes ikke som om de staten i de nordiske land har nevneverdig å tilføre SAS. Grunnen er at det ikke lenger er noe poeng med statlig eid flydrift.

Et av de tiltakene Mats Jansson bør vurdere er å få en ny eier. Det går rykter om at Lufthansa er interessert. Det ville gitt kostnadskutt og bedre lønnsomhet.

Det er vanskelig å se for seg private eiere som overta et selskap i såpass dyp krise. Det er lite penger å tjene i luftfart for tiden. Og SAS har ikke kapital til å kunne kjøpe opp andre selskaper.

Enten må Mats Jansson få med seg de ansatte på kraftige, smertefulle kostnadskutt eller så er det like greit at storebror Lufthansa tar over styringen. De mest nasjonale av oss kan da heie på Bjørn Kjos og Norwegian.

Andersens uvettige konsulentbruk

At statsråder gang på gang bryter sine egne regler for innkjøp av konsulenttjenester, er skandaløst. Endre reglene eller spark neste statsråd som forbryter seg. Den dyreste og mest meningsløse konsulentbruken står Dag Terje Andersen for, skriver redaktør Magne Lerø.

Det må være direkte pinlig for næringsminister Dag Terje Andersen å få en regning på 1,9 millioner kroner fra juristene som skulle hjelpe ham i krigen mot opsjonene i Hydro. Det er Selmer som til vanlig gir Næringsdepartementet råd når det gjelder styring i de selskaper hvor staten er tungt inne på eiersiden. Aftenposten kan fortelle at sluttregningen fra Selmer kom på 1,1 millioner kroner når det gjaldt opsjonsbråket i Hydro. Problemet var at Andersen ikke var fornøyd med det Selmer leverte. Selmer mente at styret i Hydro ikke hadde gått ut over sine fullmakter når det gjaldt å avvikle opsjonsprogrammet.

Saken var blitt politisk betent av verste sort. Det sto om Andersens troverdighet som en politiker som kunne handle og styre. Han trengte mer krutt i kampen mot Hydro-styret. Det sa han selvsagt ikke offentlig, og heller ikke direkte til BA-HR som fikk oppdraget med å gi supplerende juridiske vurderinger. BA-HR tok signalet. De forstår seg på det politiske spillet. Og de er eksperter på å levere det en oppdragsgiver trenger. De leverer ikke bastante konklusjoner og skråsikre meninger dersom det ikke er dekning for det. De leverer juridiske hypoteser som gjør seg utmerket i mediekrigen. Eivind Reiten kan ha brutt reglene for habilitet. Reiten kan ha deltatt i saksbehandlingen i strid med reglene, sa BA-HR. Styret kan ha gått ut over sine fullmakter de ikke la saken fram for generalforsamlingen. Slik fortsatte de. Dette gjorde nytten. Det ble skapt et inntrykk at av ledelsen i Hydro hadde tatt seg til rette. Når tung ekspertise er uenig, bør jo et styre gå til sin oppdragsgiver, ikke handle på egen hånd. Da Andersen forsto at styret ikke ville bøye seg, fikk Jan Reinås i løpet av en helg beskjed om at hans tid som styreleder var ute.

Saken var gått så langt at Dag Terje Andersen ikke kunne tape ansikt. Han måtte vise venstresiden i Ap, SV og velgerne at han kunne ta grep. Derfor måtte Reinås ofres.

BA-HR fakturerte de 3 100 kroner timen for sin ammunisjon til bruk mot Hydro. Sluttregningen ble på 792 000 kroner. I mediene ble utredningen fra BA-HR betegnet som et makkverk. Men den gjorde nytten.

Også Andersen droppet å be om anbud. Målet helliger middelet. Hydro-styret skulle stoppes. Man hadde ikke tid til å be om anbud. Det kostet det det kostet.

Det er et paradoks at de rødgrønne som sier de er så opptatt av å holde lederlønningene nede, er blitt storforbrukere av svindyre konsulenter. De advokatene Dag Terje Andersen bruker kan tjene både 5 og 10 millioner kroner i året.

Konsulentbruken har økt med 52 prosent siden 2002. De rødgrønne burde laget en aksjon mot seg selv og sin egen vanvittige bruk av konsulenter.

Syv statsråder har brutt reglene for offentlige anskaffelser. Dette tyder på at reglene er for firkantete. Det er bedre å ha færre og mer romslige regler som følges, enn mange og firkantete regler som brytes.

Carl I. Hagen ber statsminister Jens Stoltenberg rydde opp. Det er det god grunn til. Det er også en god grunn til en debatt om vi er tjent med en utvikling der man handler konsulenttjenester i dyre dommer på områder der staten selv bør besitte kompetanse.

Statsminister Solberg?

Den som vil drømme om en borgerlig regjering, får ta Erna Solberg som statsminister med på kjøpet. Den kursendringen Høyre foretar, viser at Solberg ikke er uten strategiske evner – men så langt mangler hun Stoltenbergs og Bondeviks teambyggeregenskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre er
det partiet som så langt har foretatt den mest bemerkelsesverdige
kursendringen. De har tatt betydelige doser selvkritikk og åpnet dørene for en
fordomsfri diskusjon om hva morgendagens utfordringer bringer. De har valgt å
droppe å kjøre fram skattelette og vil fremstå med en sterkere sosial profil. «Kalkulator-Høyre»
er lagt på hylla.

Høyre har tradisjon for å søke brede kompromisser i viktige saker, for
eksempel klimaforliket og ny pensjonsordning. Høyre har trening i å samarbeide
i ulike retninger, selv om de ikke definerer seg som noe sentrumsparti.

Helgens landsmøte befester den brobyggerrollen de vil spille på
borgerlig side. Det synes å være bred enighet i Høyre om at målet er å danne en
regjering der både Frp, Venstre og KrF er med. Det skal altså ikke stå på
Høyre. Dette er en posisjon som burde gi uttelling hos velgerne. At Frp skulle
danne regjering alene er et særdeles lite tenkelig alternativ. Høyre utelukker
ikke at de kan gå inn i regjering med Frp, men det forutsetter at Høyre ikke er
betydelig mindre enn Frp. Høyre kan rolig kalkulere med at om Frp kommer i
regjeringsposisjon vil oppslutningen blant velgerne falle som en stein. Høyre
kan kapre noen av disse velgerne.

At vi etter neste valg skulle ende opp med at Høyre, KrF og Venstre
danner regjering med Frp som støtteparti, er også lite realistisk. Lars
Sponheim har gjort det praktisk talt umulig for Venstre å samarbeide med Frp.

Det Høyre kan håpe på er at Frp, Venstre og KrF skal synes det er bedre
at Høyre danner regjering alene fremfor at Jens Stoltenberg fortsetter som
statsminister.

Erna Solberg korrigerte oppslaget i Dagbladet før helgen om at hun var
klar til å akseptere Siv Jensen som statsminister. Det skulle bare mangle.
Høyre har alt å tjene på å kjøre fram Solberg som den samlende
statsministerkandidaten på borgerlig side.

Den profilen Høyre nå tegner er dessuten mer spiselig for KrF og
Venstre enn det gamle kalkulator-Høyre. Det er derfor ikke enkelt for Venstre
og KrF å velge bort Solberg for Stoltenberg.

Carl I. Hagen som person ble til slutt uspiselig som samarbeidspartner.
Siv Jensen har valgt en annen profil, men hun fremstår ikke som noen brobygger.
Det gjør heller ikke Lars Sponheim. Han er en utmerket retoriker, men hans
hardtslående angrep, blant annet på Erna Solberg, setter også sine spor. Jens
Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik er varsomme med personangrep. Erna Solberg
har også noe av den samme tilbakeholdenheten. Det preger også Dagfinn Høybråten,
mens Lars Sponheim og Siv Jensen kan fleske til. Det kan gi gode medieoppslag
og god egenmarkering av eget parti, men det svekker samarbeidsrelasjonene.

Den som skal lede en samarbeidsregjering, må ha særdeles gode
brobyggeregenskaper. Det synes Erna Solberg å ha i større grad enn Siv Jensen
og Lars Sponheim.

Da Ukeavisen Ledelse i 2003 foretok en grundig evaluering av Erna Solberg
i vår serie «Toppsjefen», fremsto hun som en sterk saksorientert politiker med
stor gjennomføringsevne, målbevisst, hederlig og verdibevisst, men med dårligere
sosial teft og evner til å løse konflikter enn Jens Stoltenberg og Kjell Magne
Bondevik. Det virket som om politikken satt mest i hodet på Erna Solberg. Som
kommunalminister ble hun også skyteskive for kommuner som måtte trappe ned på
omsorg og utdanning fordi budsjettene ikke strakk til. Solberg rikket seg ikke
en tomme. Hun bestilte effektivisering og ville ikke høre snakk om at det ikke
var nok penger.

Siden den tid har hun mistet den politiske makten, men sittet med
ansvaret i et Høyre som sliter med å finne veien videre. Hun har også måttet
tåle at det i mediene og i partiet er blitt stilt spørsmål ved om hun har de
egenskapens som trengs for å føre Høyre inn i regjering igjen.

Men det er nå Solberg Høyre har valgt å satse på. Det virker som om den
motgangen hun har møtt, har gjort henne til en bedre statsministerkandidat. Hun
har måttet skjøtte sitt ansvar med en viss ydmykhet og uten Sponheims
verdensmestertakter. Det Høyre og den Erna Solberg som nå står fram, burde ha
mulighet til å fremstå som det sikreste kort for velgere som er opptatt av å
sikre et borgerlig flertall.

Erna Solberg bør satse enda sterkere på å fremstå som brobygger og
selger av politisk budskap. Det budskap hun nå skal selge, virker mer
lettselgelig og spennende enn det Høyre sist gikk til valg på.

Betalt for å bli mobbet

Ansatte som henger ut en sjef som mobber, bør kunne forvente at sjefens versjon også kommer på trykk. De er de ansatte som har sprengt taushetsforpliktelsen. Det er grenser for hvor mye nedrakking en leder skal tåle. Betalt for det er de ikke, skriver redaktør Magne Lerø.

Ledere må tåle å bli hengt ut offentlig for dårlig
lederstil. Det er de betalt for, sier lederen for Norsk Presseforbund, Per
Edgar Kokkvoll, i dagens utgave av Ukeavisen Ledelse. På sett og vis har han
rett. Ledere er betalt for å tåle belastninger som ikke blir andre ansatte til del
nødvendigvis.

Tar vi andre briller på, blir det fullstendig feil. Leila
Vadvik Raustøl er ikke betalt for at fem tidligere og to nåværende ansatte skal
begå et karakterdrap på henne som leder fem dager på rad i Dagbladet. Og etter
hvert som saken rullet videre, fikk tidligere ansatte blod på tann og forlangte
også generalsekretær Atle Sommerfelts hode på et fat.

Da saken sprakk rykket Sommerfeldt ut med støtte til
Raustøl. Forståelig nok at en sjef ikke ved første anledning skaper usikkerhet
om hvorvidt en underordnet leder har ens tillit. Det tente grupper av ansatte –
og Sommerfeldt ble en del av problemet. Etter to dager forsto Sommerfelt at han
måtte underlegge seg den rituelle pisking som en slik situasjon krever. Han tok
selvkritikk på at han ikke hadde tatt fatt i saken tidligere og ikke hadde
forstått alvoret. Da forsto Raustøl at hennes tid som avdelingsleder etter all
sannsynlighet var ute uansett. Da var det like godt å trekke seg.

Flere i Kirkens Nødhjelp, og ganske sikkert Atle Sommerfeldt,
mener nok at kritikken mot Raustøl har gått over alle støvleskaft. Det er et fullstendig
misvisende bilde som er tegnet av henne som sjef via personer hun har kommet i
konflikt med. Hun har etter all sannsynlighet hatt sine grunner for å bruke sin
styringsrett på en måte som har provosert. Gerd-Liv Valla hadde meget gode
grunner til å ta fatt i Ingunn Yssen, som gjorde en for dårlig jobb som sjef.
Og Valla krevde at de som skulle jobbe for henne måtte være dyktige. Samme type
er Raustøl.

Men de har gjort alvorlige feil i sin behandling av
medarbeidere. De har kjørt for tøft og oversett vesentlige sider ved det å være
leder. Det kreves i dag av ledere at de makter å løse konflikter uten at de
kommer fullstendig ut av kontroll.

Konflikter i arbeidsmiljøet skal bli – og blir normalt – løst
uten at de eksporteres ut i offentligheten.

Når det skjer, kommer den overordnede som får beskyldninger
rettet mot seg i en umulig situasjon. Det virker som det da bare er å bøye
nakken: dag etter dag står ansatte fram og høvler over sjefen. De gir uttrykk
for det de føler. Det er ingen grunn til å tvile på det. Men er det sannheten mediene
formidler? Hvis kun en part i en konflikt kommer til orde, er det et skjevt og
misvisende bilde som tegnes.

Kokkvoll understreker at mediene har en forpliktelse til å
la den som blir utsatt for kritkikk komme til orde. Det inviterer mediene til.
Men er først en sjef hengt ut som en mobber, skal det mye til før en kan komme
på offensiven med et forsvar. Vi så hvordan det gikk med Gerd-Liv Valla da hun forsvarte
seg. Det ble vondt verre. Lærdommen herfra er at ledere ikke må ta til motmæle.

Men er det slik at de ikke kan gjøre det? Her er det behov
for å trekke nye grenser for hva ledere kan tillate seg å si hvis en ansatt
først har gått ut offentlig. Da har den ansatte i realiteten gitt lederen
tillatelse til å fravike fra den konfidensialitet som skal omgi personalsaker.

Gitt at en sjef mener at en underordnet gjør en elendig jobb,
men at vedkommende ikke innser det selv: Hvis en leder vil ta fatt i det, er
det mye en må passe på i henhold til arbeidsmiljøloven. Selv om lederen mener
man gjør alt riktig, kan det likevel ende med at den ansatte føler seg mobbet
dersom det ender med at sjefen til slutt fatter en avgjørelse den ansatte er
dypt uenig i.

Hvis den ansatte skulle fremsette påstander om mobbing for
eksempel i mediene, må den lederen som blir anklaget kunne si at han har
behandlet saken i tråd med arbeidsmiljøloven og at årsaken til konflikten er at
den ansatte ikke gjør en tilfredsstillende jobb.

Om sjefen finner det formålstjenlig å si det, er en annen
sak. Men om han sier det, kan han ikke bli klubbet i hodet for å bryte
taushetsplikten i en personalsak. Det trengs en juridisk grensegang i slike
saker. Nå har vi en tilstand der en sjef ikke har den nødvendige rettsikkerhet.
En kan bli anklaget for lovbrudd uten å kunne forsvare seg av hensyn til at det
er en personalsak.

Det skal ikke være risikofritt for ansatte å lange ut med drepende
kritikk av en leder i full offentlighet. Da bør en kunne vite at lederens
versjon også kan bli offentlig. Det vil jo måtte skje i en rettssak. Når noen anklages
offentlig for lovbrudd, er det faktisk en oppløper til en straffesak man
starter. Og da er det et poeng at begge sider ved saken kommer fram.

Men slik er ikke mediedynamikken. VG valgte Yssens ståsted
framfor Valla. Det var bemerkelsesverdig lite som ble skrevet om de problemene
Ingunn Yssen skapte i LO.

Dagbladet har tatt parti mot Raustøl. Men unntak av en liten
en-spalter er alt som står på trykk i hennes disfavør.

Dagens Næringsliv har tatt parti for de ansatte mot Eli Arnstad
og styreleder Jørn Rattsø. Det er tydelig i alt som skrives.

Slik en sak starter, fortsetter den. Blir ledere først hengt
ut for mobbing, sitter de i klisteret.

Varslerbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven har gitt ansatte et
godt og nyttig redskap for å få slått ned på uakseptabel mobbing.
Mobbepåstander skal alltid tas på alvor. Men det har også gitt ansatte et
maktmiddel mot ledelse og styre. Varslermakt kan misbrukes. Vi kan ikke fri oss
fra et inntrykk av at det er det som skjer i Enova.

Skatteletten som forsvant

Finansavisen og Dagens Næringsliv har hengt seg fast i gårsdagens løsninger og maser fortsatt om skattelette. Det samme gjør Frp. Høyre har forstått at økt skattelette gir et mer brutalt samfunn som ingen vil ha, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre har kjørt på skattelette i flere valgkamper. Regjeringen Bondevik reduserte skattene til et nivå Høyre var komfortabelt med. De rødgrønne nøyde seg med å love at skattene ikke skal økes. Venstre og KrF ser ikke noen poeng i at skattene skal senkes. Omtrent det samme sier nå også Erna Solberg. Det er på sett og vis overraskende, fordi så mange forbinder Høyre med lavere skatter. Nå skal det riktignok legges til at Solberg sier hun vil gjøre endringer i skattesystemet, men at det ikke er nivået som er problemet.

Finansavisen og Trygve Hegnar er monoman i sin tro på at levere skatter er løsningen på det meste. Hans kongstanke er flat inntektsskatt. Dagens Næringsliv (DN) gyver også løs på Høyre for at de svikter som skattesenkeparti. Det DN er opptatt av, er at statens makt blir for stor når rundt halvparten av verdiskapningen går via staten før den fordeles.

Når Høyre ikke kjører fram skattelette som en tung valgkampsak, kan det ha sammenheng med at de har lånt øre til en av deres egne, professor og tidligere statsråd, Victor Norman, som har sagt at skattene må økes for at staten kan skaffe seg den arbeidskraft som trengs for på møte eldrebølgen med sitt voksende omsorgsbehov. Folk krever at samfunnet tar seg av de gamle og syke. Dette må finansieres over skatteseddelen. Eller så må en satse på en storstilet privatisering. Det betyr at eldre med penger kan kjøpe seg til en mye bedre omsorg enn de som har dårlig råd. Det er dette som bli konsekvensen av det syn som de to liberalistiske avisen forfekter. Et slikt samfunn vil ikke det store flertallet av velgere ha. Det har Høyre innsett.

DN er virkelig i det depressive hjørnet i dag. De klager også over at Frp snakker like varmt om utgiftsøkninger som skattesenkninger.

- Dermed er det ingen partier igjen som med kraft og overbevisning slåss for å begrense statens økonomisk makt. Det er et tap for norsk økonomisk politikk, og bidrar først og fremst til å gjøre valget neste år mindre interessant, skriver DN på lederplass.

Alle svikter, sorg og klage. Dette er nummeret før Stein Erik Hagen som pleier å avslutte sin klagesang med et ekstra vers om at ” dette er jo som det gamle Øst-Europa”.

Når DN skriver at valget neste år blir mindre interessant på grunn av at Høyre ikke kjører fram skattelett, har sneversynet tatt overhånd. Det er da vitterlig ikke det eneste norsk politikk handler om.

Den politiske makten ligger i sentrum. Det forstår Høyre. De leser også hva som rører seg blant velgerne og hvilke utfordringer norsk økonomi står overfor. Så får Finansavisen og Dagens Næringsliv befinne seg ute på høyresiden og konstatere at de står og roper om noe de flere politikere synes det er blitt mindre interessant å høre på. De er gårsdagens løsninger de maser om.

Eksplosive konflikter

Jørn Rattsø og Christian Bjelland og Atle Sommerfeldt har blitt en del av problemet fordi konflikter med ansatte har eksplodert. Kanskje kunne de unngått det ved å takle saken på en annen måte, men noen konflikter er ikke til å unngå, skriver redaktør Magne Lerø

Et kjennetegn ved konflikter er at de sjelden står stille. Enten vokser de eller så avtar de. Hovedregelen er den at man må forta seg noe for at konflikter skal avta. Hvis man ikke foretar seg noe som helst, har konflikter en lei tendens til å vokse. Til slutt kan de eksplodere og låse muligheter for løsning. I det siste har sett hvordan konflikter kan vokse seg til skadelig nivå i Enova, Nasjonalmuseet og i Kirkens Nødhjelp. 

 

I Kirkens Nødhjelp har tydeligvis misnøyen mot avdelingsleder Leila Valvik Raustøls lederstil og personalforflytninger vært betydelig større enn generalsekretær Atle Sommerfeldt har fått med seg. Krisen ble et faktum da Dagbladet brettet ut saken. Det er blitt 10 sider av det fem dager på rad. Det spesielle i denne saken er at tidligere medarbeidere kjører saken i mediene. Deres agenda synes å være at generalsekretær Atle Sommerfeldt må få sparken fordi han ikke har tatt affære overfor Raustøl. Saken har nå, naturlig nok, havnet på styrets bord. I Kirkens Nødhjelp har de både arbeidsmiljøundersøkelser og lederevalueringer, men ifølge Sommerfeldt har man ikke fanget opp misnøyen slik den nå fremsettes via de tillitsvalgte.

 

Sommerfeldt tar nå nye grep. Rådgivere er koblet inn, og en gruppe er i gang for å vurdere tiltak. Sommerfeldt har gitt Rastøl sin fulle støtte. Spørsmålet er om de tillitsvalgte aksepterer at Raustøl får fortsette. Hvor låst er situasjonen? Det vet de bare i Kirkens Nødhjelp. Vil Sommerfeldt ofre sin avdelingsleder for å få ro i organisasjonen eller vil han insistere på at hun skal fortsette, men at lederstil og kultur må endres?

 

I slike situasjoner kan en generalsekretær havne i samme situasjon som en statsminister i forhold til en statsråd som Stortinget sier de ikke har tillit til. Skal statsråden ofres eller skal statsministeren og dermed hele regjeringen stille seg bak den som det reisen mistillit mot?

 

Når konflikter eksploderer, forflytter de seg gjerne til neste nivå i organisasjonen. Vet at  Sommerfeldt ikke klarte å takle saken på organisasjonsnivå, er han selv blitt gjort til en del av problemet med anklager om svakheter i egen lederstil. Nå ligger ballen hos styret likeså mye som hos generalsekretæren. Det samme har Allis Helleland, Jørn Rattsø og Christian Bjelland opplevd. De er blitt en del av problemet og nå er det noen over dem igjen som har fått makt til å avgjøre hva som skal skje.

 

Trond Giske og Åslaug Haga har gitt styrene ved henholdsvis Nasjonalmuseet og Enova beskjed om å skape ro og ordnede forhold i løpet av tre uker. Det er ikke mange dagene de har på seg. Lite tyder på at styrene vil kunne melde tilbake at roen har senket seg og konfliktene løst. I tilfellet Enova og Nasjonalmuseet har konfliktene flyttet seg fra daglig ledernivå til styrenivå. De ansatt har ikke tillit til styreleder Christian Bjelland og Jørn Rattsø. I og med at de er part i konflikten, er et pålegg om å løse konflikten særdeles vanskelig. Det er jo de ansatte som da må avgjøre om de vil legge ned stridsøksen eller ikke. Hva har Bjelland og Rattsø å tilby?

Bjelland vil ikke tilby Allis Hellelands hode på et fat. Han vil heller ikke endre strategi. Det er ikke godt å si hva som skulle føre til at de ansatte gir opp sin kamp. Men kanskje Bjelland har en løsning i ermet.

I Enova får vi inntrykk av at de ansatte krever at styret skal erkjenne at de har tatt feil og konkludere med at Eli Arnstad har mobbet og trakassert ansatte. Det vil være påfallende om styret trekker en slik konklusjon et halvt år etter at Arnstad har sluttet.

Hvis representanter for de ansatte og styret ikke blir enige om å legge konflikten og uroen bak seg, må Jørn Rattsø melde tilbake til Haga at oppdraget ikke er utført. Det Haga da kan gjøre, er å sparke styret. Men er det en statsråds oppgave å sparke et styre fordi de ansatte ikke har tillit til styret? Er det de ansatte eller styret statsråden skal forhold seg til? Det vil være temmelig spesielt om et styre skule bli kastet fordi de ikke kommer til enighet med de ansatte om en virkelighetsbeskrivelse som hører fortiden til. 

 

For tidene er Haga en svekket statsråd. Det gjør henne mer uberegnelig. Hvis hun ikke tar parti, kan hun risikere at de ansattes representanter vil hevde at Haga ikke tar trakassering på alvor. Da kan  Carl I. Hagen bli fristen til å sende et nytt brev der han vil vite om hva Haga har foretatt seg med hensyn til situasjonen i Enova. Fra avdelingsnivå, til generalsekretær, til styreleder, til styret, til statsråd og til Stortinget. Hvis viljen til å kjøre en sak fra de ansatte side er sterk nok, kan man drive det så langt.

Det er i ideelle eller offentlig eide organisasjoner arbeidsmiljøproblemer tyter ut i mediene. Grunnen er at offentlighetene har interesse av det. Det er nok ikke mindre konflikter eller kontroversiell lederstil i bedrifter. Men en ukjent kontroversiell leder i en bedrift fanger neppe medienes interesse.

 

 

Mediene rolle er å forsterke konfliktene og å svekke ledelse og styret. Fire tidligere ansatte har stått fram i Dagbladet med sine negative opplevelser i Kirkens Nødhjelp. Kirkens Nødhjelp kan ikke svare på kritikken, fordi dette er personalsaker. Atle Sommerfeld og Raustøl må bare bite kritikken i seg. De kan ikke gjøre det som ble Gerd-Liv Vallas bane, gi sin egen versjon rett fra levra.

 

Statlige fallskjermer

Politikerne må ikke late som om de er imot sluttpakker. Det er en nødvendig konsekvens av at arbeidsmiljøloven gir ansatte en så sterk beskyttelse. Politikerne har lagt opp til at arbeidsgivere må betale seg ut av samarbeidsproblemer slik Åslaug Haga gjorde, skriver redaktør Magne Lerø.

De rødgrønne ynder å gi inntrykk av at de er imot fallskjermer, og de raser mot store fallskjermer til næringslivsledere når anledningen byr seg. Den kledelige motstanden mot fallskjermer stikker ikke så dypt. Gerd-Liv Valla har fortsatt lønn fra LO. Sjefer i bedrifter der rødgrønne sitter i styret, har like gode lønns- og fallskjermer avtaler som andre. Og nå har vi fått et eksempel på at man i staten praktiserer at sjefer som ikke fungerer tilfredsstillende får en årslønn eller vel som det om de trekker seg.

Statsråd Åslaug Haga har godkjent at kommunikasjonssjef Geir Løndal har fått en sluttavtale som er verd rundt en million kroner. Den består av en årslønn på nærmere 700 000, et MBA-kurs i strategisk ledelse til 260 000 og rådgivning for noen titusener kroner.

Løndal sluttet som kommunikasjonssjef i Kommunaldepartementet 31. mars 2007 på grunn av samarbeidsproblemer etter en omstillingsprosess. Løndal ønsket selv å fratre, men ble likevel belønnet med en raus sluttpakke, skrev VG i går. Åslaug Haga som da var kommunalminister, sier til avisen at det var departementsråden som håndterte avtalen, men at hun ble informert før den ble undertegnet.– Dette var en meget krevende personalsak, og jeg la til grunn de vurderingene som var gjort, og som jeg var kjent med da den endelige avtalen ble inngått, sier Haga.Frps Carl I. Hagen i kontrollkomiteen på Stortinget, reagerer på avtalen.– Det var nytt for meg at statens personalpolitikk innebærer at man gir sluttpakker til folk som selv sier de har lyst til å slutte, sier Hagen. Den tidligere Frp-formannen kaller avtalen rundhåndet og sier han vil sørge for at flere detaljer om avtalen kommer fram.Også SVs Rolf Reikvam, som er medlem i kommunal- og forvaltningskomiteen, synes avtalen er uheldig.

- Her har departementet kjøpt seg ut av et problem, på samme måte som vi ofte ser i det private næringsliv. Prinsippet med å kjøpe seg ut med millionbeløp skal vi ikke ha i det offentlige. Når det blir snakk om millionbeløp, synes jeg det er uakseptabelt, sier Reikvam.

Her skyter Hagen og Reikvam både bom og blink. Hagen gjør et poeng av påstanden om at Løndal skal ha sagt at han har lyst til å slutte. Det mangler ikke på sjefer som står midt oppe i konflikter som har lyst til å slutte. Men de slutter ikke, fordi de ikke har annen jobb å gå til. Derfor blir de sittende, og resultatet blir ofte at konfliktene øker. Når folk får sluttpakker, er det jo knyttet til at arbeidsgiver mener det nærmest er nødvendig at vedkommende slutter. Geir Løndal har ikke fungert godt nok som leder. De har skapt problemer både for ansatte og departementets ledelse. Men Geir Løndal, som andre sjefer i staten, har et sterkt stillingsvern. Det har etter all sannsynlighet ikke vært grunnlag for noen saklig oppsigelse eller å frata ham ledelsen av avdelingen. Det har gitt Løndal særdeles gode forhandlingskort. Han kunne hente ut en fallskjerm til en verd av over en million kroner fordi det ikke var et arbeidsrettslig grunnlag for å si ham opp eller degradere ham. Alternativet til sluttpakke, var å fortsette med problemene. Et annet alternativ hadde vært å forsøke å presse ham ut ved å frata ham arbeidsoppgaver, utpeke en nestleder som fikk en del av arbeidsoppgavene han, utelukke han fra møter som han tidligere ble innkalt til osv. Da er vi fort over i det som kalles trakassering.

Man kunne også startet en prosess med å sende ham skriftlige advarsler for å bygge opp et grunnlag for en mulig avskjedssak. Men i praksis er det temmelig vanskelig å starte en prosess mot en nøkkelmedarbeider på denne måten.

At en arbeidsgiver betaler sjefer en årslønn er i det minste en ryddig måte å gjøre det på. Sett utenfra har Løndal fått en større fallskjerm enn nødvendig. Det er mulig ledelsen i departementet har vært for slepphendte eller skulle ha forhandlet tøffere. Men dette er ikke en sak som gir grunnlag for en hardkjør mot Haga.Hvis Reikvam ikke vil at staten skal ha mulighet til å løse arbeidskonflikter ved å betale seg ut av dem, får han komme opp med andre løsninger. En mulighet er å fastsette en årslønn som et tak. Da har man laget en presidens. Den andre muligheten er å se myke opp arbeidsmiljøloven. Det kan skje ved å la arbeidstakere beholde den jobbsikkerheten og lønnen de har, men gi arbeidsgivere større muligheter til å gi ansatte som ikke fungerer i den jobben de har andre arbeidsoppgaver.Det er grunn til større mobilitet når det gjelder ledere. Når ledere ikke fungerer godt nok, får dette store konsekvenser. Skadevirkningen kan fort beløpe seg til mer enn en million. Det er grenser for hvor stor stillingsbeskyttelse ledere bør ha.

Kvinnelig sjefstrakassering

Også i Kirkens Nødhjelp har de en kvinne som ansatte mener trakasserer og mobber. Andre synes hun er en stjerne som sjef. Når tidligere ansatte vil sparke generalsekretær Atle Sommerfeldt fordi han har tillit til sin omstridte sjef, har man gått seg vill i varslertåke, skriver redaktør Magne Lerø.

Lørdag ble avdelingsleder Leila Valvik Raustøl smurt ut over tre sider i Dagbladet med påstander om at hun mobber og trakasserer ansatte. Enda en kvinnelig leder er kommet i offentlig mobbesøkelys. Og det er to andre kvinner som står fram som anklagere.

Nå er det ikke vanlig at avdelingsledere rundt om som havner i konflikt med ansatte brettes ut på denne måten. Men her er det Kirkens Nødhjelp det dreier seg om. Dette er godt stoff i Dagbladet. Men det er bedre enn som så. Raustøl har vært nabo til Kjell Magne Bondevik. Og Bondevikfamilien har stor innflytelse i Kirkens Nødhjelp. For Bondeviks søster, Inger Johanne Wremer, er styreleder i Kirkens Nødhjelp. Aha. Så det er kanskje derfor styret ikke har grepet fatt i saken … spekuler, spekuler.

Generalsekretær Atle Sommerfeldt sier rett ut at han har full tillit til sin avdelingsleder. Han innrømmet riktignok at han burde gjort mer da de tillitsvalgte for snart et halvt år siden varslet om at Raustøls lederstil ikke var akseptabel. Nå er det tatt fatt i saken. Den havner også på styrets bord i løpet av april.

Dagbladet skrev lørdag at det er fullt opprør blant de ansatte. Dagen etter presiserte de tillitsvalgte at det er det ikke.

Det er to kvinner som har sluttet, Edel Bøe og May Irene Wergeland, som målbærer kritikken mot Raustøl. Bø er ikke snauere enn at hun i dag sier til Dagbladet at grunnen til at de nå går ut offentlig er at Sommerfeldt ikke har gjort som han burde.

– Han burde ha snakket med Raustøl og eventuelt plassert henne et sted uten personalansvar, sier Bø. Og ikke nok med det:

– Han bør gå av, og overlate sin posisjon til en med større handlekraft. Når han gir sin fulle støtte til avdelingslederen, betyr det jo at han sitter med ansvaret, fortsetter Bø.

Det er temmelig spesielt at folk som har sluttet i en organisasjon for to år siden opptrer på denne måten. Er hun blitt en selvoppnevnt varsler med tilbakevirkende kraft?

Det hører også med til bildet at to tidligere medarbeidere skryter av Leila Valvik Raustøl i Dagbladet.

– Hun er en direkte, tøff kvinnelig leder som sier hva hun vil. I tillegg er hun jovial og morsom, sier Terje Wanvik. Monica Larsson betegner henne som en stjerne som er bestemt, modig, varm og åpen.

Det er tydeligvis delte meninger om Leila Valvik Raustøl. Når man er leder for femti personer, som hun er, er det ikke uvanlig at noen ikke har sansen for ledere som kjører tøft, er krevende, som sier rett ut det en mener og ikke vil ha noe slinger i valsen. Det oppstår gjerne konflikter rundt den ledertypen som her beskrives. Ledere med sterke sider har ofte tilsvarende svake. Når man er leder med sine svake sider over lengre tid i en organisasjon, kan det skape kulturelle problemer. Sterke ledere har også en tendens til ikke å være årvåkne nok og få med seg de emosjonelle reaksjonene som de kan skape med sin resolutte lederstil.

Vi aner ikke hvor mye av den kritikken som Raustøl utsettes for som er berettiget. Så langt er det ikke kommet fram noe som tyder på at det har skjedd trakassering i arbeidsmiljølovens forstand.

Ledere må sørge for at misnøye med arbeidsmiljøet blir tatt tak i. Men det er også Atle Sommerfeldts privilegium å velge å ha en høyre hånd som fremstår som en sterk, tydelig og direkte leder. De mener tydeligvis det er nødvendig.

Når en arbeidskonflikt brettes ut på denne måten, er det en stor belastning for dem det gjelder. Men den slags kriser kan en komme seg igjennom.

Nå er saken offentlig. Det beste man gjør i Kirkens Nødhjelp nå, er å ikke gjøre denne saken enda større. Nå har generalsekretæren sagt han skal ta fatt i saken. Da får i det minste folk som har sluttet for lengst slutte med å late som om det er de som er generalsekretærer.


Haga bløffer

Åslaug Haga bløffet da hun sa hun ikke husket hvem som foreslo Eli Arnstad. Hun bløffer igjen når hun sier hun stilte et åpent spørsmål om henne. Alt tyder på at embetsverket oppfattet det som en beskjed om å taue inn Arnstad, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis man vil omtale Åslaug Haga i det samme blodtørstige modus som preget
mediene og opposisjonen når det gjaldt Manuela Ramin-Osmundsen, må det sies at
også Haga lyver. Folk som lyver, har vi ikke tillit til. Men Haga har ikke
havnet i Ramin-Osmundsen-kategorien. Dels skyldes det at hun har så stor makt
at ingen tror hun kan drives ut fra regjeringskontorene nesten uansett hva hun
har foretatt seg. Dels skyldes det at hun la seg flat og beklaget de feil som
er blitt gjort.

Hun håpet nok at hennes en flatleggingsøvelse skulle ha større virkning enn
den har hatt. Det viste seg å være mye å ta fatt i, selv etter statsrådens
selvkritikk. For hennes innrømmelse av feil gikk på den lovmessige siden av
saken. Påstanden om at hun har gitt Eli Arnstad et fett konsulentoppdrag fordi
hun er «innenfor i Sp» henger i luften fortsatt. Når man har en dårlig sak som
må offentliggjøres, vet departementets egne «informasjonsluringer» hva som er
det beste. Det er å sende ut en pressemelding fredag i firetiden. Da går
mediene inn i en roligere helgemodus. Ingen debattprogrammer. Og det er færre
journalister som maser om utfyllende kommentarer. Men noe oppstyr er det blitt.

I pressemeldingen heter det: Departementets arbeid med å styrke ressursene
på feltet fornybar energi var tema på et møte i departementet om
internbudsjettet 30. november 2007. På dette møtet drøftet man behovet for økte
ressurser, og utvekslet tanker og ideer. I denne sammenheng stilte statsråden
et åpent spørsmål om Arnstads kompetanse kunne være relevant for departementets
behov.

Dette kommenterer Arnstad slik: – Jeg har tidligere svart at det ikke er
mulig å fastslå hvem som først tenkte tanken om å bruke Arnstads kompetanse.
Det man har klarlagt ved en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpet er at jeg
i et møte om internbudsjettet stilte et åpent spørsmål om Arnstads kompetanse
kunne være relevant for departementets behov. Dette er uproblematisk fordi jeg
ikke er inhabil i forhold til Eli Arnstad og for øvrig ikke hadde noe å gjøre
med hverken vurderingen av Arnstads kompetanse eller inngåelse av kontrakten.

Det Haga sier er at hun i ettertid har kommet til at det ikke er holdbart å
skjule at det var hun som brakte inn Hagas navn. Hun bløffet altså da hun sa at
ingen husker hvem det var.

I den pressemeldingen hun sender ut, bløffer hun igjen. Hun sier hun stilte
et åpent spørsmål. Om de som hørte på ikke oppfattet det som et pålegg om å
taue inn Arnstad, hørte de det i det minste som et uttrykkelig ønske, et
tydelig signal og en uttalt vilje. Når Haga var såpass klar på hva hun ønsket,
ville ikke embetsverket late om det var et ordinært engasjement som skulle
lyses ut. Hvem som skulle engasjeres var gitt på forhånd. Det var hennes
partifelle, Eli Arnstad, som uten tvil hadde den nødvendige kompetanse.

Den tredje bløffen Haga kan ha servert, er påstanden om at når Arnstad ble
engasjert i strid med gjeldende regelverk, skyldtes det en «systemisk svikt».
Nå skulle man undersøke om noe lignende har skjedd flere ganger. Vi venter oss
at et par lignende tilfeller kommer på bordet. Haga vil vel ikke ha oss til å
tro at en systemisk svikt kun har slått inn i tilfellet Eli Arnstad.

Åslaug Haga har nå tre uker på, seg til å forklare seg for Klagenemnda for
offentlige Anskaffelser. Det kan ende med at hun får bot for engasjementet av
Eli Arnstad. Men hvis det er en «systemisk svikt» i departementet, kan de bli
flere bøter.

I dag kan Åslaug Haga forvente seg flere spørsmål av Carl I. Hagen. Han vil
vite hva som er sant. Haga synes å være opptatt av å filtrere sannheten gjennom
sin selektive hukommelse. Det er en vanskelig øvelse.

Mer gapestokk

Det kommesielle jaget i mediene er så sterkt at den etiske utilregneligheten øker. Mediene klarer ikke avgjøre hvor grensen for beskyttelse av menneskers privatliv går. Det er for mye gapestokk som det er og ingen grunn til mer identifisering av lovbrytere, skriver redaktør Magne Lerø.

Stig Hadenius, som er professor i journalistikk, mener mediene er alt for forsiktige med å henge ut mistenkte forbrytere.

– Hadde 42-årigen blitt navngitt som Anders Ekelund da han begikk sine tidligere forbrytelser, kunne Engla vært reddet, skriver Hadenius i en kronikk i den svenske avisen Dagens Nyheter.

Det er godt at professor i journalistikk, Rune Ottosen, sier til VG at han ikke er enig. Også sjefredaktøren i Dagbladet, Anne Asheim er redd for en gapestokkmentalitet og at vi ikke har britiske tilstander i landet. Hun sier imidlertid at Engla-saken har vært en tankevekker og åpner for en revurdering av gjeldende identifiseringspraksis

– Vi vil gå i oss selv og se på om vi beskytter denne typen overgripere i for stor grad. Vi skylder leseren våre det, sier Aasheim til VG.

Dette lover ikke godt. Det er ikke en avis oppgave å fungere som «forebyggende politi». Det er forbundet med risiko å ha mennesker blant oss som er voldelige og uberegnelige. Det kunne selvsagt vært fristende å legge ut opplysninger om alle som kunne tenkes å begå et nytt lovbrudd på nettet. En slags søkbar database der man søke på navn og hva slags forbrytelser de kan tenkes å begå igjen. Det er jo det som bli konsekvensen dersom man skal gå videre langs de linjer Hadenius trekke opp.

Om samfunnet skulle ønske seg denne typen beskyttelse, så måtte det i tilfelle vært domstolenes som tok ansvaret. Det kan ikke være mediene som tiltar seg en slik rolle.

For noen hundre år siden, ble kriminelle satt i gapestokken utenfor kirken – til skrekk og advarsel. Folk kunne spytte på dem, skjelle dem ut, men ikke øve vold mot dem. I dag virker ordningen unødig brutal. I dag har mediene overtatt som gapestokk. Dagens ordning er ikke mindre brutal for dem det gjelder.

Mediene har en kraftig stigmatiserende effekt. Medieomtalen er en tilleggsstraff som kan bli så tung at den ikke er til å holde ut. Noen må rømme landet eller skifte navn. I boken ”Piken som lekte med ilden” skriver Stieg Larsson levende og sterkt om hvordan Lisbeth Salander blir uthengt som seriemorder. Det påtalemyndigheten som tar avgjørelsen om å identifisere henne – og mediene følger ukritisk opp. Hun får alle intime detaljer i sitt liv brettet ut.

Det finnes ingen forskning som kan belegge at mer identifisering fører til mindre kriminalitet. Det det fører til, er imidlertid økt salg aviser som bruker navn og bilde og graver fram at de kan komme over om enkeltpersoner.

Det er større grunn til at mediene går i motsatt retning, henger ut færre i gapestokken.

Og mennesker som blir identifisert tidlig i en etterforskning og nærmest forhåndsdømt i mediene, bør få en skikkelig erstatning. Det skal svi å ødelegge et menneskes omdømme når det viser seg å ikke være grunnlag for det.

Ankeutvalget i Høyesterett har bestemt seg for å behandle dommen i Borgarting lagmannsrett der Se og Hør ble dømt til å betale ekteparet Andrine Sæther og Lars Lillo Stenberg 150.000 kroner i oppreisning, fordi de uten samtykke publiserte bilder og reportasje fra deres utendørs vielse på Tjøme. I mai i fjor ble Se og Hør dømt i en sak som Big Brother-paret Annette og Rodney anla mot bladet. Her dreier det seg om å trekke grensene for hva som skal omfattes av retten til privatlivets fred. Når det gjelder Se og Hør handler det kun om penger og underholdning. De mener de har rett til å hente ut den markedsverdiene kjendiser representerer. samfunnsmessig grunn. Denne uken har mediene skrevet om Olav Gunnar Ballos datter som begikk selvmord. Selvmord skal som hovedregel ikke omtales. Da Tore Tønne begikk selvmord var det relevant å skrive om det. Men det er et overgrep å skrive side opp og side ned om Ballos datter. At hun er datter til en kjent politiker, gjør henne ikke til en offentlig person. Men VG og Dagbladet har tjent godt på sine skriverier. Salget styrer dekningen. Når mediene identifiserer ettersøkte, mistenkte eller dømte, oppgir de alltid en aktverdig grunn. Det plikter de ifølge Vær Varsom-plakaten. De grunner mediene oppgir må imidlertid avveies i forhold til mennesker rett til å eie sitt privatliv. I en tid da det kommersielle jaget preger mediene, kan ikke mediene få avgjøre hvor grensene skal gå. Det må samfunnet avgjøre gjennom lover som domstolene tolker og anvender. Det er bare på et område mediene skal være suverene. Det gjelder å avsløre kritikkverdig forhold i samfunnet og mennesker som misbruker den tilliten de har fått. De får betale prisen med identifisering. Enkeltindivider skal storsamfunnet, representert ved mediene i de aller, aller fleste tilfeller la få være anonyme.