Mellom ansatteveden og politikerbarken

Er Eli Arnstad, Allis Helleland og Randi Flesland ledere som driver et råkjør mot medarbeidere? Eller ble de bare for opptatt av å levere de resultater som politikerne ba om?
De har alle opplevd at politikken har en konfliktforstørrende effekt, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er konflikter i organisasjoner og bedrifter der politikere har stor innflytelse som tyter lettest ut i offentligheten. Når de gjelder Avinor, Enova og Nasjonalmuseet, kan vi se hvordan ulike politiske strategier får konsekvenser for hvordan konflikter utvikler seg og finner sin løsning.

Randi Flesland gikk med liv og sjel gang med å omstille den gamle luftfartsorganisasjonen til et moderne og slanket Avinor. Hun oppnådde mye, men til slutt røk hun uklar med flygelederne. Mye av konfliktene dreide seg om konsekvensene av å legge ned flystasjonen på Røyken. Det kunne en spare mye penger på. Styret fattet vedtak om det. Og samferdselsminister Torild Skogsholm var enig. Flygelederne dypt uenige. For tre, fire år siden var det stadig forsinkelser i flyavviklingen. Flygelederne kunne sørge for at flyene ikke gikk ved å la være å jobbe så mye overtid som situasjonen krevde.

Så ble det regjeringsskifte. Liv Signe Navarsete ville vise at hun kunne rydde opp. Det endte med at Randi Flesland måtte gå. Flygelederne fikk rett og vant over styre og direktør. Det hadde ikke vært like enkelt for Torild Skogsholm å fjerne Randi Flesland. Navarsete hadde den fordel at hun kunne komme utenfra uten å være hengt opp i politiske føringer som styret og Flesland baserte seg på. Løsningen ble svindyr. Flygelederne visste og utnytte mangelen på flygeledere for alt det er verdt. Nå går flyene og flygelederne håver inn enda mer penger på å jobbe mer enn 37, 5 timers uke. Den nye direktøren, Sverre Quale, har valgt dialoglinjen fremfor den krav – og sparelinjen som Flesland representerte.

På mange måter gjorde Randi Flesland den innsparingsjobben Torhild Skogsholm ba henne gjøre. Hvordan det ville endte dersom ikke hadde fått regjeringsskifte, er ikke godt å si. Det kan jo være at Flesland hadde viklet seg så pass inn i konflikter at det uansett ville vært vanskelig for henne å fortsette. Flesland ble kritisert for dårlig lederstil, men mobbeanklager ble ikke fremsatt mot henne. De har ikke Arnstad og Helleland unngått.

Eli Arnstad har kjørt et tilsvarende løp som Randi Flesland. Men her har det ikke dreid seg om å kutte kostnader, men å utvikle Enova til et effektivt redskap for det politikerne vil ha gjort. Det har blitt mye omstilling – og bråk. Fagfolk liker ikke den typen effektivt ledelse som Arnstad har stått for. Hun har tydeligvis beveget seg helt på grensen, kanskje over grensen, i forhold til det man kan tillate når det gjelder å endre lederes arbeidsoppgaver. Arnstad har opptrådt slik det er vanlig i næringslivet. Her betaler man ofte sluttpakker til ledere som ikke leverer. Slik kan det ikke gjøres i Enova.

Da Eli Arnstad trakk seg, fikk hun ros fra Åslaug Haga for alt hun hadde utreddet. Det var som å gni salt i sår som Eli Arnstad hadde påført noen ansatte. Nå har vi endt opp i en situasjon der Haga har tatt de ansattes parti når det gjelder påstander om trakassering. I Enova har de nå to uker på seg til å finne en løsning. Hvis uroen fortsetter, kan det kan ende med at styret blir kastet.

Bråket ved Nasjonalmusèet fortsetter. Et styremedlem har trukket seg i protest mot at Allis Helleland ikke avsettes som direktør. Dagens Næringsliv kan i dag fortelle at Helleland uansett er siket lønn ut åremålsperioden som varer fem år til.

Trond Giske vil ikke kommentere Hellelands lønnspakke. Men han fastholder at prosessen om nybygg ikke blir satt i gang så lenge man ikke har orden i eget hus.

Giske slår fast at det ikke er snakk om å reversere sammenslåingsprosessen slik mange nysatte ønsker. Hvis Helleland forsvinner, kommer det en ny direktør som fortsetter den samme linjen. Men de kan jo få en direktør som ikke er så egenrådig som Helleland.

Navarsete var aktiv når det gjaldt å skaffe en ny ledelse i Avinor. De politiske omkostningene ved bråket ble for store. Politikken ble endret og flygelederne jublet. Trond Giske forsøker å spille en brobyggerrolle, men politikken står fast. Om det ender med at Helleland må slutte, er det liten grunn til jubel. De blir et felles museum uansett.

Trond Giske har ikke den makten over Nasjonalmuseet som Åslaug Haga har over Enova. Hun har nå involvert seg i saken. De ansatte i Enova, som flygelederne i Avinor, vet at om bråket fortsetter, blir det til slutte en for tøff belastning for den politikerne som har ansvaret. Om den måten politikere løser slike konflikter på, er å skifte ut enten styret eller si til styret at de må gå hvis de ikke skifter ut daglig leder.

Det er det de ansatte håper skal skje. Hvis ansatte klarer å spille sammen med politikerne slik vi ser i Enova nå, har de et overtak i konflikten. Vil styret i Enova overleve, må de komme med innrømmelser ovenfor de ansatte på en eller annen måte. De må bli enige om å legge bort stridsøksen, hvis ikke må Haga bruke sin øks.