Mer gapestokk

Det kommesielle jaget i mediene er så sterkt at den etiske utilregneligheten øker. Mediene klarer ikke avgjøre hvor grensen for beskyttelse av menneskers privatliv går. Det er for mye gapestokk som det er og ingen grunn til mer identifisering av lovbrytere, skriver redaktør Magne Lerø.

Stig Hadenius, som er professor i journalistikk, mener mediene er alt for forsiktige med å henge ut mistenkte forbrytere.

– Hadde 42-årigen blitt navngitt som Anders Ekelund da han begikk sine tidligere forbrytelser, kunne Engla vært reddet, skriver Hadenius i en kronikk i den svenske avisen Dagens Nyheter.

Det er godt at professor i journalistikk, Rune Ottosen, sier til VG at han ikke er enig. Også sjefredaktøren i Dagbladet, Anne Asheim er redd for en gapestokkmentalitet og at vi ikke har britiske tilstander i landet. Hun sier imidlertid at Engla-saken har vært en tankevekker og åpner for en revurdering av gjeldende identifiseringspraksis

– Vi vil gå i oss selv og se på om vi beskytter denne typen overgripere i for stor grad. Vi skylder leseren våre det, sier Aasheim til VG.

Dette lover ikke godt. Det er ikke en avis oppgave å fungere som «forebyggende politi». Det er forbundet med risiko å ha mennesker blant oss som er voldelige og uberegnelige. Det kunne selvsagt vært fristende å legge ut opplysninger om alle som kunne tenkes å begå et nytt lovbrudd på nettet. En slags søkbar database der man søke på navn og hva slags forbrytelser de kan tenkes å begå igjen. Det er jo det som bli konsekvensen dersom man skal gå videre langs de linjer Hadenius trekke opp.

Om samfunnet skulle ønske seg denne typen beskyttelse, så måtte det i tilfelle vært domstolenes som tok ansvaret. Det kan ikke være mediene som tiltar seg en slik rolle.

For noen hundre år siden, ble kriminelle satt i gapestokken utenfor kirken – til skrekk og advarsel. Folk kunne spytte på dem, skjelle dem ut, men ikke øve vold mot dem. I dag virker ordningen unødig brutal. I dag har mediene overtatt som gapestokk. Dagens ordning er ikke mindre brutal for dem det gjelder.

Mediene har en kraftig stigmatiserende effekt. Medieomtalen er en tilleggsstraff som kan bli så tung at den ikke er til å holde ut. Noen må rømme landet eller skifte navn. I boken ”Piken som lekte med ilden” skriver Stieg Larsson levende og sterkt om hvordan Lisbeth Salander blir uthengt som seriemorder. Det påtalemyndigheten som tar avgjørelsen om å identifisere henne – og mediene følger ukritisk opp. Hun får alle intime detaljer i sitt liv brettet ut.

Det finnes ingen forskning som kan belegge at mer identifisering fører til mindre kriminalitet. Det det fører til, er imidlertid økt salg aviser som bruker navn og bilde og graver fram at de kan komme over om enkeltpersoner.

Det er større grunn til at mediene går i motsatt retning, henger ut færre i gapestokken.

Og mennesker som blir identifisert tidlig i en etterforskning og nærmest forhåndsdømt i mediene, bør få en skikkelig erstatning. Det skal svi å ødelegge et menneskes omdømme når det viser seg å ikke være grunnlag for det.

Ankeutvalget i Høyesterett har bestemt seg for å behandle dommen i Borgarting lagmannsrett der Se og Hør ble dømt til å betale ekteparet Andrine Sæther og Lars Lillo Stenberg 150.000 kroner i oppreisning, fordi de uten samtykke publiserte bilder og reportasje fra deres utendørs vielse på Tjøme. I mai i fjor ble Se og Hør dømt i en sak som Big Brother-paret Annette og Rodney anla mot bladet. Her dreier det seg om å trekke grensene for hva som skal omfattes av retten til privatlivets fred. Når det gjelder Se og Hør handler det kun om penger og underholdning. De mener de har rett til å hente ut den markedsverdiene kjendiser representerer. samfunnsmessig grunn. Denne uken har mediene skrevet om Olav Gunnar Ballos datter som begikk selvmord. Selvmord skal som hovedregel ikke omtales. Da Tore Tønne begikk selvmord var det relevant å skrive om det. Men det er et overgrep å skrive side opp og side ned om Ballos datter. At hun er datter til en kjent politiker, gjør henne ikke til en offentlig person. Men VG og Dagbladet har tjent godt på sine skriverier. Salget styrer dekningen. Når mediene identifiserer ettersøkte, mistenkte eller dømte, oppgir de alltid en aktverdig grunn. Det plikter de ifølge Vær Varsom-plakaten. De grunner mediene oppgir må imidlertid avveies i forhold til mennesker rett til å eie sitt privatliv. I en tid da det kommersielle jaget preger mediene, kan ikke mediene få avgjøre hvor grensene skal gå. Det må samfunnet avgjøre gjennom lover som domstolene tolker og anvender. Det er bare på et område mediene skal være suverene. Det gjelder å avsløre kritikkverdig forhold i samfunnet og mennesker som misbruker den tilliten de har fått. De får betale prisen med identifisering. Enkeltindivider skal storsamfunnet, representert ved mediene i de aller, aller fleste tilfeller la få være anonyme.