Statsminister Solberg?

Den som vil drømme om en borgerlig regjering, får ta Erna Solberg som statsminister med på kjøpet. Den kursendringen Høyre foretar, viser at Solberg ikke er uten strategiske evner – men så langt mangler hun Stoltenbergs og Bondeviks teambyggeregenskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre er
det partiet som så langt har foretatt den mest bemerkelsesverdige
kursendringen. De har tatt betydelige doser selvkritikk og åpnet dørene for en
fordomsfri diskusjon om hva morgendagens utfordringer bringer. De har valgt å
droppe å kjøre fram skattelette og vil fremstå med en sterkere sosial profil. «Kalkulator-Høyre»
er lagt på hylla.

Høyre har tradisjon for å søke brede kompromisser i viktige saker, for
eksempel klimaforliket og ny pensjonsordning. Høyre har trening i å samarbeide
i ulike retninger, selv om de ikke definerer seg som noe sentrumsparti.

Helgens landsmøte befester den brobyggerrollen de vil spille på
borgerlig side. Det synes å være bred enighet i Høyre om at målet er å danne en
regjering der både Frp, Venstre og KrF er med. Det skal altså ikke stå på
Høyre. Dette er en posisjon som burde gi uttelling hos velgerne. At Frp skulle
danne regjering alene er et særdeles lite tenkelig alternativ. Høyre utelukker
ikke at de kan gå inn i regjering med Frp, men det forutsetter at Høyre ikke er
betydelig mindre enn Frp. Høyre kan rolig kalkulere med at om Frp kommer i
regjeringsposisjon vil oppslutningen blant velgerne falle som en stein. Høyre
kan kapre noen av disse velgerne.

At vi etter neste valg skulle ende opp med at Høyre, KrF og Venstre
danner regjering med Frp som støtteparti, er også lite realistisk. Lars
Sponheim har gjort det praktisk talt umulig for Venstre å samarbeide med Frp.

Det Høyre kan håpe på er at Frp, Venstre og KrF skal synes det er bedre
at Høyre danner regjering alene fremfor at Jens Stoltenberg fortsetter som
statsminister.

Erna Solberg korrigerte oppslaget i Dagbladet før helgen om at hun var
klar til å akseptere Siv Jensen som statsminister. Det skulle bare mangle.
Høyre har alt å tjene på å kjøre fram Solberg som den samlende
statsministerkandidaten på borgerlig side.

Den profilen Høyre nå tegner er dessuten mer spiselig for KrF og
Venstre enn det gamle kalkulator-Høyre. Det er derfor ikke enkelt for Venstre
og KrF å velge bort Solberg for Stoltenberg.

Carl I. Hagen som person ble til slutt uspiselig som samarbeidspartner.
Siv Jensen har valgt en annen profil, men hun fremstår ikke som noen brobygger.
Det gjør heller ikke Lars Sponheim. Han er en utmerket retoriker, men hans
hardtslående angrep, blant annet på Erna Solberg, setter også sine spor. Jens
Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik er varsomme med personangrep. Erna Solberg
har også noe av den samme tilbakeholdenheten. Det preger også Dagfinn Høybråten,
mens Lars Sponheim og Siv Jensen kan fleske til. Det kan gi gode medieoppslag
og god egenmarkering av eget parti, men det svekker samarbeidsrelasjonene.

Den som skal lede en samarbeidsregjering, må ha særdeles gode
brobyggeregenskaper. Det synes Erna Solberg å ha i større grad enn Siv Jensen
og Lars Sponheim.

Da Ukeavisen Ledelse i 2003 foretok en grundig evaluering av Erna Solberg
i vår serie «Toppsjefen», fremsto hun som en sterk saksorientert politiker med
stor gjennomføringsevne, målbevisst, hederlig og verdibevisst, men med dårligere
sosial teft og evner til å løse konflikter enn Jens Stoltenberg og Kjell Magne
Bondevik. Det virket som om politikken satt mest i hodet på Erna Solberg. Som
kommunalminister ble hun også skyteskive for kommuner som måtte trappe ned på
omsorg og utdanning fordi budsjettene ikke strakk til. Solberg rikket seg ikke
en tomme. Hun bestilte effektivisering og ville ikke høre snakk om at det ikke
var nok penger.

Siden den tid har hun mistet den politiske makten, men sittet med
ansvaret i et Høyre som sliter med å finne veien videre. Hun har også måttet
tåle at det i mediene og i partiet er blitt stilt spørsmål ved om hun har de
egenskapens som trengs for å føre Høyre inn i regjering igjen.

Men det er nå Solberg Høyre har valgt å satse på. Det virker som om den
motgangen hun har møtt, har gjort henne til en bedre statsministerkandidat. Hun
har måttet skjøtte sitt ansvar med en viss ydmykhet og uten Sponheims
verdensmestertakter. Det Høyre og den Erna Solberg som nå står fram, burde ha
mulighet til å fremstå som det sikreste kort for velgere som er opptatt av å
sikre et borgerlig flertall.

Erna Solberg bør satse enda sterkere på å fremstå som brobygger og
selger av politisk budskap. Det budskap hun nå skal selge, virker mer
lettselgelig og spennende enn det Høyre sist gikk til valg på.