Seks års sjefslønn uansett

Nå er Nasjonalmuseet, styret og direktøren såpass svekket at styret enten må vise at de får det som de vil eller trekke seg fordi de ikke kommer videre. Enten eller. Styret og de ansatte kan ikke ligge i evig stillingskrig, skriver redaktør Magne Lerø.

Nasjonalmuseets direktør, Allis Helleland, har en arbeidsavtale som sikrer henne 1,250 millioner kroner i lønn i hele åremålsperioden på seks år uansett hvor god jobb hun gjør. Reaksjonen i det politiske miljø er sterke. Fra Frps side tas det til orde for at Trond Giske bør sparke styret ved Nasjonalmuseet. Det har Giske ingen myndighet til. For det er en valgkomité hvor staten ikke har flertall en gang som velger styret.

En så god åremålskontrakt kan vi ikke huske å ha hørt om. Men så er da også Nasjonalmuseet noe for seg selv. Hvorfor skulle Allis Helleland gidde å ta ansvar for rotet på Nasjonalmuseet? I flere år hadde det vært bråk rundt Sune Nordgren. De ansatte strittet imot den strategien han jobbet etter. Det han ville, ville ikke de ansatte. Og det var meningen å føre opp et nybygg, men det kokte bort i den politiske kålen. Det ble ikke som Sune Nordgren var forespeilet. Derfor trakk han seg. Han mente styret burde slått i bordet og fått i gang byggeprosjektet.

Å bli sjef for det stridens hus som Nasjonalmuseet er, fremsto som særdeles lite attraktiv. Styret saumfarte markedet før de ansatte Sune Nordgren. Det var en som kunne vise til resultater, og som hadde fått til det i Danmark som styret ville skulle skje ved Nasjonalmuseet. På listen over aktuelle kandidater var det Allis Hellelands navn som lyste.

Henne ville Christian Bjelland ha. Hun kunne levere- og hun lot seg ikke stoppe av indre stridigheter. Hun ville kunne takle det bråket de nok regnet med ville komme.

Om Helleland forhandler lønn like tøft som hardkokte næringslivsledere og attraktive fotballproffer, vet vi ikke. Det kan være det var Christian Bjelland som raust tilbød henne full lønn hele åremålsperioden uansett, for å vise hvor viktig det var på få henne.

Det var ansatte som ønsket Sune Nordgrens hode på et fat. Christian Helland regnet nok med at det også kunne skje i forhold til Helleland. Helleland for egen del falt nok heller ikke av stolen første gang en fagperson offentlig hevdet hun ikke hadde kompetanse til det hun drev med og derfor burde pakke saken sine og dra tilbake til Danmark. Er det noen hun er trent til å takle, så er det museumsbråk.

For alt hva vi vet, vurderte Bjelland å gi henne 2 millioner i lønn og en sluttpakke på 2 år. Istedenfor ble det seks år med 1,2 millioner i lønn.

Nå virker den avtalen som er inngått urimelig. Den gir henne for stor jobbsikkerhet. Men hvem skulle tenke seg muligheten at den nye direktøren skulle bli møtt med krav om sin avgang bare etter noen måneder i stillingen?

Christian Bjelland bør forklare seg.

Allis Hellelands lønnsbetingelser er ikke nevnt spesifikt i museets årsregnskap

Fagdirektør Harald Brandsås i Reviorforeningen minner i Dagens Næringsliv om at det er straffebestemmelser knyttet til ikke å gi fullstendige opplysninger. Så også på dette punktet bør Bjelland forklare seg.

Men nå må vi ikke gjøre denne saken som mer enestående enn den er. Gerd-Liv Valla får fortsatt full lønn fra LO. Da Reidar Nordby måtte trekke seg som sjef for Norsk Tipping på grunn av skattesnyteri, ansatte styret ham i en stilling som rådgiver med samme lønn som han hadde, 1,6 millioner kroner i året. Protestene ble så sterke at de måtte gå tilbake på dette. Nå leies Nordby inn som konsulent istedenfor. Da Monica Kristensen Solås ble bedt om å trekke seg som sjef for Redningsselskapet, fikk hun lønn åremålstiden ut. Og det sitter nok mange sjefer både her og der som har samme lønn, men som ikke er sjef lenger.

Og hvis det er slik at styret vil bli kvitt Allis Helleland, kan de reforhandle avtalen. Det kan jo tenkes at hun ville si opp stillingen ved å få to, tre årslønner fremfor å bli sittende i Oslo som spesialkonsulent ved en nasjonalmuseum som driver rundt som et skip båt i havsnød med knekket ror.

Både styre og kulturminister har gang på gang sagt at de har tillit til Allis Helleland. Man kan selvsagt få et nytt styre på plass. Men Hellelands avtale er det ikke noe å gjøre med.

Det gikk lang tid før vi fikk på bordet et eksempel på Eli Arnstads lederstil. Hva galt er det Allis Helleland egentlig har gjort som leder? Vi har fått med oss at de ansatte mener de har fått munnkurv. Den må vi i sannhet si at vi merket lite til. Er det et sted der det ikke henger noen munnkurver, må det være ved Nasjonalmuseet. Videre har hun benyttet dobbeltstemmen sin til å kjøpe inn omstridt kunst for 600 000 kroner. Men er det hold i påstanden om at hun har trakassert noen? Har hun skjelt ut noen offentlig? Er de innrapportert en skriftlig klage på henne? Er Arbeidstilsynet varslet?

Hvis Christian Bjelland har tenkt å fortsette som styreleder, får han forklare seg og gi sin versjon av hva konflikten ved Nasjonalmuseet handler om og hvordan han har tenkt å løse dem. Trond Giske vil nok ha tydelighet, ikke graut og svada om dialog og lytting, hvis det ikke fører fram. Da må noen tape og noen vinne.

Styret og de ansatte kan ikke ligge i evig stillingskrig. Nå er Nasjonalmuseet, styret og direktør så pass svekket at styret enten må vise at de får det som de vil eller så må de trekke seg fordi de ikke kommer videre. Enten eller.

Mellom ansatteveden og politikerbarken

Er Eli Arnstad, Allis Helleland og Randi Flesland ledere som driver et råkjør mot medarbeidere? Eller ble de bare for opptatt av å levere de resultater som politikerne ba om?
De har alle opplevd at politikken har en konfliktforstørrende effekt, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er konflikter i organisasjoner og bedrifter der politikere har stor innflytelse som tyter lettest ut i offentligheten. Når de gjelder Avinor, Enova og Nasjonalmuseet, kan vi se hvordan ulike politiske strategier får konsekvenser for hvordan konflikter utvikler seg og finner sin løsning.

Randi Flesland gikk med liv og sjel gang med å omstille den gamle luftfartsorganisasjonen til et moderne og slanket Avinor. Hun oppnådde mye, men til slutt røk hun uklar med flygelederne. Mye av konfliktene dreide seg om konsekvensene av å legge ned flystasjonen på Røyken. Det kunne en spare mye penger på. Styret fattet vedtak om det. Og samferdselsminister Torild Skogsholm var enig. Flygelederne dypt uenige. For tre, fire år siden var det stadig forsinkelser i flyavviklingen. Flygelederne kunne sørge for at flyene ikke gikk ved å la være å jobbe så mye overtid som situasjonen krevde.

Så ble det regjeringsskifte. Liv Signe Navarsete ville vise at hun kunne rydde opp. Det endte med at Randi Flesland måtte gå. Flygelederne fikk rett og vant over styre og direktør. Det hadde ikke vært like enkelt for Torild Skogsholm å fjerne Randi Flesland. Navarsete hadde den fordel at hun kunne komme utenfra uten å være hengt opp i politiske føringer som styret og Flesland baserte seg på. Løsningen ble svindyr. Flygelederne visste og utnytte mangelen på flygeledere for alt det er verdt. Nå går flyene og flygelederne håver inn enda mer penger på å jobbe mer enn 37, 5 timers uke. Den nye direktøren, Sverre Quale, har valgt dialoglinjen fremfor den krav – og sparelinjen som Flesland representerte.

På mange måter gjorde Randi Flesland den innsparingsjobben Torhild Skogsholm ba henne gjøre. Hvordan det ville endte dersom ikke hadde fått regjeringsskifte, er ikke godt å si. Det kan jo være at Flesland hadde viklet seg så pass inn i konflikter at det uansett ville vært vanskelig for henne å fortsette. Flesland ble kritisert for dårlig lederstil, men mobbeanklager ble ikke fremsatt mot henne. De har ikke Arnstad og Helleland unngått.

Eli Arnstad har kjørt et tilsvarende løp som Randi Flesland. Men her har det ikke dreid seg om å kutte kostnader, men å utvikle Enova til et effektivt redskap for det politikerne vil ha gjort. Det har blitt mye omstilling – og bråk. Fagfolk liker ikke den typen effektivt ledelse som Arnstad har stått for. Hun har tydeligvis beveget seg helt på grensen, kanskje over grensen, i forhold til det man kan tillate når det gjelder å endre lederes arbeidsoppgaver. Arnstad har opptrådt slik det er vanlig i næringslivet. Her betaler man ofte sluttpakker til ledere som ikke leverer. Slik kan det ikke gjøres i Enova.

Da Eli Arnstad trakk seg, fikk hun ros fra Åslaug Haga for alt hun hadde utreddet. Det var som å gni salt i sår som Eli Arnstad hadde påført noen ansatte. Nå har vi endt opp i en situasjon der Haga har tatt de ansattes parti når det gjelder påstander om trakassering. I Enova har de nå to uker på seg til å finne en løsning. Hvis uroen fortsetter, kan det kan ende med at styret blir kastet.

Bråket ved Nasjonalmusèet fortsetter. Et styremedlem har trukket seg i protest mot at Allis Helleland ikke avsettes som direktør. Dagens Næringsliv kan i dag fortelle at Helleland uansett er siket lønn ut åremålsperioden som varer fem år til.

Trond Giske vil ikke kommentere Hellelands lønnspakke. Men han fastholder at prosessen om nybygg ikke blir satt i gang så lenge man ikke har orden i eget hus.

Giske slår fast at det ikke er snakk om å reversere sammenslåingsprosessen slik mange nysatte ønsker. Hvis Helleland forsvinner, kommer det en ny direktør som fortsetter den samme linjen. Men de kan jo få en direktør som ikke er så egenrådig som Helleland.

Navarsete var aktiv når det gjaldt å skaffe en ny ledelse i Avinor. De politiske omkostningene ved bråket ble for store. Politikken ble endret og flygelederne jublet. Trond Giske forsøker å spille en brobyggerrolle, men politikken står fast. Om det ender med at Helleland må slutte, er det liten grunn til jubel. De blir et felles museum uansett.

Trond Giske har ikke den makten over Nasjonalmuseet som Åslaug Haga har over Enova. Hun har nå involvert seg i saken. De ansatte i Enova, som flygelederne i Avinor, vet at om bråket fortsetter, blir det til slutte en for tøff belastning for den politikerne som har ansvaret. Om den måten politikere løser slike konflikter på, er å skifte ut enten styret eller si til styret at de må gå hvis de ikke skifter ut daglig leder.

Det er det de ansatte håper skal skje. Hvis ansatte klarer å spille sammen med politikerne slik vi ser i Enova nå, har de et overtak i konflikten. Vil styret i Enova overleve, må de komme med innrømmelser ovenfor de ansatte på en eller annen måte. De må bli enige om å legge bort stridsøksen, hvis ikke må Haga bruke sin øks.

Lundteigen på krigsstien

Per Olaf Lundteigen og bondestanden kan lage så mye bråk de vil for å få mer penger til bøndene, men Jens Stoltenberg ser på musklene. De er sveklinger i forhold til Roar Flåthen og fanebærerne for en AFP-avtale som koster flesk, skriver redaktør Magne Lerø.

LO har fått det som de ville i årets lønnsoppgjør. Jens Stoltenberg bladde opp og finansierte en svindyr AFP-ordning. Nå krever landets bønder at det samme skjer i årets jordbruksforhandlinger. Men Jens Stoltenberg har nok gikk beskjed til landbruksminister Terje Riis-Johansen om å gjøre det han kan for å dempe forventningene. Det har han forsøkt på, men i liten grad lykkes. I Aftenposten i går kunne vi lese av Per Olaf Lundteigen filleristet sin egen landbruksminister.

– Ingen flere bortforklaringer. Gjennom 10-15 år har den ene landbruksminister etter den andre sagt at resultatet er bedre enn det som fremkommer når vi ser på de endelige regnskapsresultatene. Regjering og storting må vise anstendighet, tordner Lundteigen som hevder at bøndene ikke er ei nærheten av timelønnen for en ufaglært bryggearbeider.

Riis-Johansen på sine side hevder at bøndene fra 2006 til 2008 har fått en vekst på 17,9 prosent

På grunn av AFP er årets lønnsoppgjør for arbeidstaker særdeles komplisert. Mange innrømmer at de har gitt opp å forstå hvem som taper og vinner på den nye pensjonsordningen. Jordbruksforhandlingene er mer komplisert enn dette hvert eneste år. Det sies jo at det kun er Vår Herre og departementsråd Per Harald Grue som forstår implikasjonene om alt det forhandles om. Det dreier seg om et sammensurium av subsidier og tilskudd, prisfastsettelser ut fra produkt og produksjonsvolum, tollbarrierer, kvoter – og så videre….

Men det er ikke vanskelig å gi Per Olaf Lundteigen rett. Hver eneste dag er det flere bønder om gir opp fordi det er har igjen ikke står i forhold til den innsatsen en gjør. Antallet bønder reduseres år for år. Og slik må det være. For det er ikke lønnsomt å opprettholde produksjonen slik det skjer i dag. Jordbruksproduksjonen må effektiviseres i større enheter. Storbøndene lider ingen nød. Men situasjonen er utvilsomt tøff for mange som har små bruk. Og den blir tøffere, g det før vi har måtte omstille oss som følge av WTO-avtalen.

Jordbruksforhandlingene er alltid vanskelige. Her har imidlertid staten overtaket. bøndene har ikke et effektivt streikevåpen de kan vifte med. Hvis man ikke blir enige i forhandlingen, er de Stortinget som må vedta oppgjøret.

Når det blir tøffe runder denne gangen, skyldes det at regjeringen og bøndene ikke er enige om virkelighetsbeskrivelsen. Budsjettnemnda for jordbruket la i år fram tall som viser hvordan utviklingen har vært. Ole-Anton Teigen sier til Nationen at tallene er som å helle bensin på bålet. Det er ikke inntektene som er problemet. Det er kostnadsøkningen. Kostnaden har økt langt mer en forutsatt. Det får Bjarne Undheim i Norges Bondelag til å kreve at dekningen av fjorårets tap må på plass før en starter forhandlingen om årets økte tilskudd.

Terje Riis-Johansen sier han er tilfreds med mye av det tallene viser.

Jens Stoltenberg vet selvsagt at en viktig grunn til at Sp er i regjering, er å sikre et godt jordbruksoppgjør. Hva som er et godt jordbruksoppgjør, er ikke så godt å si. Skal det måles ut fra om man bruker enda mer enn skattebetalerne penger eller styrken i protestskrikene fra bøndene etter at oppgjøret er vedtatt?

Sp vare fornøyd da det ble innført halv moms på landbruksprodukter. En tenkte det ville føre til at maten ble billigere. Mye tyder på at det er de store butikkjedene som har tatt gevinsten. Fra Ap-hold er det tatt til orde for at en bør innføre full moms på matvarer. Skjer det, vil det l ikke føre til at butikkjedene vil øke prisen med 12 prosent. Og om maten skulle bli noe dyrere, vil folk kjøpe mye av den samme maten uansett.

Dersom staten får inn økt moms, kan kanskje det gis videre til bøndene? Så enkelt er det nok ikke. Det passer de på i Finansdepartementet.

Det er ikke et følbart problem for det norsk samfunn at det blir færre bønder. Derfor er ikke viljen til å øke bevilgningen til bøndene stor. Bøndene vil bli misfornøyd i år også. Men Jens Stoltenberg må sørge for at bøndene får så pass at de ikke er i tvil om at de får mer støtte av en rødgrønn regjering enn en regjering der Høyre, for ikke å snakke om Frp, har innflytelse.

Overbetalte toppsjefer

Finansavisen har misforstått. Norske toppsjefer er ikke underbetalt. Det er de utenlandske som er overbetalt. Å øke toppsjeflønningen i Norge er jevngodt med å kaste penger ut av vinduet, skriver redaktør Magne Lerø.

Sammenligner man Norges ti største børsnoterte selskaper med tilsvarende i
Europa, viser det seg at norske toppledere er kraftig underbetalt, skriver
Finansavisen. De har sammenlignet norske toppsjeflønninger med lønnspakkene i
30 utenlandske selskaper i samme bransje og med lignende markedsverdi. Dette
viser at de norske konsernene i snitt betaler 35 prosent lavere grunnlønn og 48
prosent lavere totalkompensasjon.

– Dette er det norske sosialdemokratiet i praksis. De nordiske landene er
mer likhetsorientert enn resten av Europa, sier førsteamanuensis Ole Skalpe ved
Handelshøyskolen BI til Finansavisen. Han legger til at aksjonærer ikke bryr
seg om en toppleder får bra betalt, så lenge de får god avkastning. Det er
«gutta på gulvet» og utenforstående som kanskje føler at lønnsforskjellene er
urettferdige, mener Skalpe.

Ole Skalpe har rett i alt han sier. Det er imidlertid premissene til
Finansavisen som er feil. I fjor hentet Eivind Reiten i Hydro ut 22,3 millioner
kroner i lønn, Thorleif Enger i Yara 15,4 millioner, Helge Lund i StatoilHydro
12,3, Jon Fredrik Baksaas i Telenor 8,3 og Rune Bjerke i DnB Nor 8,6 millioner
kroner. Det er meningsløst å skrive at disse er underbetalt. De tjener da mer
enn nok. Og det finns ikke belegg for påstanden om at selskapene hadde gått
bedre om de hadde fått noen millioner mer i lønn. Lønn på dette nivå fungerer
ikke som motivasjonsfaktor lenger.

Ved jevne mellomrom hører vi påstander om at norske lederlønninger ikke er
konkurransedyktige. Det er også skivebom. Det går jo vinter og vår mellom hver
gang vi hører om en toppsjef som har flyttet til utlandet for å tjene bedre.
Når styret i Statoil skal fastsette lønnen til Helge Lund, er det ingen grunn
til å sjekke hva sjefen i Shell tjener. Lønnen til konsernsjefen i Statoil må
være såpass høy at man får de beste sjefene i landet til å ville ha jobben. Det
er ikke noe poeng å sammenligne seg med utlandet.

Det er et positivt trekk ved det norske samfunn at lønnsforskjellene mellom
topp og bunn er mindre enn i mange andre land. Det er bra at fastlønnen til
toppsjefer ikke øker så mye mer enn for folk flest. Men når resultatene er
gode, blir bonusbetalingene høye. Det er det ikke så mye å si på, særlig ikke
dersom også de ansatte får bonus når sjefen får saftige påslag. Det er lite
relevant å sammenligne lederlønninger med hva de får i utlandet, all den tid vi
ikke har et felles arbeidsmarked. Det kan være relevant å sammenligne lønninger
i det private næringsliv med hva en tjener i det offentlige. Men ikke ut fra
hva som er rettferdig og rimelig. I det offentlige – eller i det private – bør
en ikke betale ledere en høyere lønn enn nødvendig for å få gode nok folk i
stillingene. Når en skal fastsette lønnen til en sykehusdirektør, for eksempel,
vil vedkommende bli underbetalt om man sammenligner med lønnen til sjefer i
bedrifter med tilsvarende antall ansette og omsetning.

Men slike sammenligninger er ikke relevante fordi det ikke er samme gruppe
leder man konkurrerer om. Vi har da også svært mange dyktige ledere i offentlig
sektor som selvsagt kunne tjent mer om de hadde jobbet i det private
næringsliv. Men det vil de ikke, fordi det er andre ting som teller enn høyeste
mulig lønn. Slik er det for næringslivsledere også. De vil bo i Norge, og ikke
i utlandet. De fleste av dem, i alle fall.

Maktesløse sjefer

Valla snakket. Arnstad tier. Sjefer gjør lurt i å forberede seg på hardere vindkuler i årene fremover. Det lureste er å jobbe skikkelig med arbeidsmiljøet. Da er det lettere å takle vanskelige enkeltsaker som måtte dukke opp, skriver redaktør Magne Lerø

Eli Arnstad trakk seg som direktør i Enova da det ble fremsatt anonyme påstander om at hun mobbet medarbeidere. Arnstad gikk til tross for at hun bedyret at hun ikke kjente seg igjen i beskyldningene. Hun begrunnet oppsigelsen med at den typen beskyldninger er handlingslammende og ødeleggende. Så handlingslammende og ødeleggende at det var umulig for henne å fortsette i jobben. Det er over fem måneder siden. I hele denne tiden har verneombud og hovedtillitsvalgte holdt fast på at det har foregått trakassering. Styret har avvist dette, for ingen har villet stått fram og fortalt hva de har opplevd.

I går sto Anne Merethe Kristiansen fram i Dagens Næringsliv og fortalte at hun over lang tid er blitt trakassert, frosset ut og behandlet dårlig av Eli Arnstad.

Det gjør inntrykk å lese Kristiansens historie. Hun opplevde konflikten så pass tøff at hun en periode ble sykemeldt. Det er nærliggende å trekke den konklusjonen at Arnstad har trakassert henne

Men hvordan vil Eli Arnstad fortelle historien? Det får vi sannsynligvis aldri vite. Da vil hun havne i klisteret slik Gerd-Liv Valla gjorde. Hun sa rett ut at Ingun Yssen ikke gjorde jobben sin, at hun ikke selv forsto det og at internasjonal avdeling i LO led under hennes ledelse som ikke holdt mål. Slik forsvarte Valla seg. Det ble utlagt som et angrep på Ingunn Yssen og et eksempel på en arbeidsgiver som svikter ved å kommentere en personalsak. Slik kan ikke en LO-leder opptre, lød det fra kritikerne. Valla ble presset på defensiven og forstørret den ulykken hun var havnet i.

Mediene skrev nesten ikke om det som var Vallas utgangspunkt, at Ingun Yssen ikke fungerte. Det var ikke det som var interessent. Det var ikke det som var vinkelen. Mediene kan ikke gi seg til å brette ut hva avdelingsledere gjør og ikke gjør. Det er sjefen som har ansvaret. Det måtte handle om Valla. Der lå dynamikken, forståelig nok.

Hvis man skal forstå hva konflikten mellom de to faktisk handlet om, må en lese både Gerd-Liv Vallas bok og Torstein Tranøys bok ”Vallas fall”. Bjørn Bjørnsen har anmeldt Tranøys bok i Prosa: Her skriver han

Den handler om en avdelingsleder som ikke mestret jobben. Yssen hadde hverken erfaring eller kunnskap nok om internasjonalt arbeid sammenligne med sin bedre kvalifiserte nestsjef. Vallas store feil var at hun presset gjennom at Yssen skulle ansettes. Yssen var vant til statsadministrasjonen, der byråkratiet gjorde jobben mens hun tok applausen. I LO gikk jo ikke det. Hun fikk stryk. Så tok hun til tårene og skyldte på sjefen. Deretter gikk hun til VG og fikk de med på et felttog mot henne som hadde sveket en gammel venninne. (slutt)

Slik kan man også se det. Om det var slik det var, fritar imidlertid ikke det Gerd-Liv Valla for kritikk. Hun gjorde alvorlige feil som leder i forhold til Yssen.

For alt hva vi vet kan konfliktene i Enova handle om noe av det samme. Vi kjenner bare Kristiansen versjon. Konflikter i arbeidslivet er som konflikter flest. Eller som skilsmisser. Snakker man med begge parter kan det være som å befinne seg i to forskjellige verdener. Det den ene anser for bevist, hevder den andre er løgn.

Sannsynligvis vil Eli Arnstad komme enda dårlige ut om hun begynner å kommentere saken. Det aner oss at hun har gjort feil i måten hun har taklet konflikten med Kristiansen på. Det er ganske vanlig at sjefer gjør feil når de havner i konflikter. Det er sjelden man hører om sjefer der de sies at de taklet konflikten på en ypperlig måte eller helt etter læreboka.

Tauer man inn psykologer eller jurister i ettertid, kan man være ganske sikker på at de finner noe å kritisere. Og har mediene interessert seg for en sak, blir det garantert forstørret i mediene.

Eli Arnstad kjenner dynamikken. Hun ville ikke utsette seg for dette. Derfor trakk hun seg. Men nå innhenter fortidens konflikter henne, merkelig nok.

VG valgte Yssens ståsted. Dagens Næringsliv har valgt de ansattes ståsted, mot styret som de ansatte opplever har støttet Eli Arnstad. En SMs fra en styremedlem til Kristiansen med oppfordring om å ta saken opp internt fremfor å gå til mediene, blir presentert som et press fra styrets side. Settingen er gitt. Det skal ikke mer enn en sms til før hele styret havner i klisteret.

En direktør som mobber og trakasserer, en styreleder som påstås å skjelle ut en varsler, en ansatt som lager rapport på styrelederen til bedriftslegen, et styre som presser en som er blitt trakassert til ikke å fortelle hva hun har opplevd…. slik fremstår Enova i Dagens Næringsliv. Og det er fem måneder siden Eli Arnstad gikk av.

Konflikten i Enova handler om berettigelsen av anonym varsling.

– Anonyme påstander om mobbing og trakassering går på lederes rettssikkerhet løs, sier arbeidsrettsadvokat Arve Due Lund til Ukeavisen Ledelse i ukens utgave.

Jusprofessor Edvard Vogt i Varslerunionen sier det alltid eksisterer muligheter for at ledere blir uriktig b beskyldt for ting.

– Men når man velger å være leder vet man samtidig at man tar en risiko. Det er nå en gang slik at det blåser på toppene, sier Vogt.

Sjefer gjør lurt i å forberede seg på hardere vindkuler i årene fremover. Det lureste er å jobbe skikkelig med arbeidsmiljøet. Da er det lettere å takle vanskelige enkeltsaker som måtte dukke opp, saker der det er langt fra sikkert at den ansatte har retten på sin side. Men i slike saker på sjefer gå riktig fram. Ellers kan det smelle.

Giskes statskirkelist

I dag vil sannsynligvis Trond Giske la opposisjonen kjøre over Sp i statskirkespørsmålet. Det er viktigere for Giske å komme Den norske kirke og landets prinsipielle statskirkemotstandere i møte enn Sp. Ellers blir han en taper, skriver redaktør Magne Lerø .

Trond Giske kan ikke tillate seg at det ikke blir et
flertall for å avvikle statskirken slik vi kjenner den i dag. Det vil være et
gedigent nederlag for kirkeministeren. Det vil ikke nytte å servere
forklaringer om at det ikke var nok kompromissvilje i de ulike partiene. Saken
er utredet til bunns. Tiden er overmoden.

Trond Giske er en politisk spiller av første klasse. Han vet
at en ikke får løst vanskelige spørsmål før fem på tolv eller litt på overtid.
I dag har alle partiene presset på seg. De må bestemme seg.

Alt tyder på at Trond Giske vil overkjøre Sp i dag. Sp vil
ha statskirken omtrent som i dag, og de vil i alle fall at staten skal utnevne
biskoper. Her har KrF har satt foten ned. De godtar ingen endringer i
statskirken dersom ikke kirken gis rett til å utnevne biskoper. Det samme mener
Høyre. Sier de i alle fall.

Ap består av store flokker at styringskåte politikere. Fram
til for få uker siden kjørte også Giske på denne linjen. Da var det snakk om at
statskirken formelt skulle avvikles, men staten skulle i praksis opprettholde
den samme styring av kirken som i dag. I alle fall inntil kirken hadde blitt
mer demokratisk. Det betyr at flere stemmer ved kirkelige valg. Det kan gå en
liten evighet før mange nok synes det er bryet verd å stemme ved et menighetsrådsvalg.

De styringskåte i Ap og Sp har nå innsett at denne veien
ikke fører fram. De får ikke flertall i Stortinget for en løsning der staten
skal styre Den norske kirke som før.

Sp må kjøres over. De må godta at Den norske kirke får
større selvstyre. Sp vet at hvis statskirken i prinsippet oppheves, går det
ikke mange år før båndene mellom stat og kirke blir enda svakere. Det er
meningen. Statskirken – med alt dens vesen – er en anakronisme.

Giske har lagt opp et løp der han først har forfektet et
kompromiss som har hatt rimelig god støtte innad blant de rødgrønne.
Sannsynligvis har han vært fullt klar over at han ikke ville få Stortinget med
på det. Nå er det ikke Giske som presser Sp. Det er de andre partiene.

Sp har inntatt et krystallklart standpunkt i denne saken.
Derfor er det vanskelig å unngå at de lider et smertefullt nederlag. Trond
Giske har hatt et syn som han har argumentert for, men han har ikke låst seg.
Han har hele tiden lagt vekt på at han vil ha dialog både med kirken og Stortinget.
Dermed vil Giske kunne komme ut som en vinner uansett hvilken modell man ender
opp med til slutt. Men han blir den store taperen dersom vi skulle ende opp med
at statskirken fortsetter som før.

– Det kan bli resultatet, sier Giske i dag. Vi hører at han
sier det, men tror ikke han tenker det.

Når alt kommer til alt, er det viktigere for Trond Giske å
gjøre Den norske kirke og landets prinsipielle statskirkemotstandere fornøyd
enn Sp. Giske vil ikke etterlate et ettermæle som en tafatt og handlingssvak
kirkeminister. Han vil helst skrive seg inn i historien som den ministeren som
endelig etter 130 års diskusjon fikk snekret samme en ny kirkeordning.

De rødgrønne taleskriverne

La statsrådene få en politisk rådgiver til, eller en konsulentpott til eget bruk slik at de kan holde fingrene fra fatet når embetsverket skal sikre seg dyktige fagfolk. Ingen er tjent med en snikpolitisering av embetsverket, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke bare Åslaug Haga som anstrenger seg for å få inn sine folk på viktige poster i sitt departement. I dag skriver VG at kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) oppfordret tidligere Ny Tid-redaktør Martine Aurdal til å søke jobb som taleskriver. Da hun ikke fikk jobben, opprettet han et vikariat for henne. Men Aurdal takket nei til engasjementet på seks måneder.

Nå har ikke Aurdal vært medlem av SV, men hun har vært redaktør i Ny Tid og markert som seg en radikal talskvinne for standpunkter som Solhjell deler. Ny Tid er ikke lenger en SV-avis, men det var det Aurdal står for, som var viktig for Solhjell.

Solhjell kunne imidlertid trøste seg med at jobben i byråkratiet som politisk taleskriver gikk til Ulrikke Linge, som var informasjonsrådgiver i SVs stortingsgruppe. Solhjell avviser at han ikke gikk over grensen da han som statsråd grep inn i ansettelsen av stillinger i det politisk nøytrale embetsverket: – Jeg mener det er legitimt å gjøre folk oppmerksom på stillinger for å skaffe kvalifiserte søkere. Jeg involverte meg ikke i selve ansettelsesprosessen, sier han til VG. Når Aurdal ble tilbud et engasjement, var det ikke opprettet for henne. Stillingen ble laget fordi det var behov for en styrking av funksjonen, sier han. Det er som å høre Åslaug Haga snakke om Eli Arnstad. Solhjell kan videre forteller at han også har oppfordret to andre SV-ere til å søke jobb i departementet. En av dem kjenner han privat og har privat omgang med. Det er greit. Det er ikke ulovlig å oppfordre.

I går fikk vi vite at Åslaug Haga skar igjennom og ansatte en Morten Søberg, en Sp-rådgiver, som taleskriver da hun var i Kommunaldepartementet. Det var en omstridt avgjørelse.

En statsråd skal være en sterk leder. Departementet skal iverksette statsrådens beslutninger og drive saksbehandling i tråd med styringssignaler og retningslinjer fra den politiske ledelse og gjeldende lover og regler. En embetsmann eller en byråkrat skal med liv og sjel kunne iverksette SV-politikk den ene uken og Frp-politikk den andre dersom det blir et regjeringsskifte. Byråkratiet består, politikerne kommer og går. Skal dette systemet fungere etter forutsetningene, må de som ansettes i byråkratiet ansettes ut fra faglige kriterier. Deres politiske sympatier skal ikke telle med. Åslaug Haga og Bård Vegard Solhjell bidrar til å forkludre skillelinjene mellom politiske ledelse og embetsverk. Personen kommer først, deretter stillingen. Først Arnstad og Aurdal, deretter engasjement og feit konsulentkontrakt. Selvsagt kan de begrunne dette med at de her behov for forsterket innsats. Men da skal stillinger og oppdrag lyses ut.

Statsråder skal tale både hist og her. Det er ikke noe å si på at de trenger hjelp til å ordlegge seg. Noen av talene de holder er av meg faglig karakter. Andre ganger forventer tilhørerne at en statsråds tale skal dryppe av aktuell partipolitikk. Vi tviler ikke på at en flammende og nidkjær SV-er kan gi Solhjell bedre talehjelp enn en ihuga høyremann. I prinsippet skal det ikke være slik dersom man har en taleskriver i byråkratiet. I praksis er det i alle fall slik at politikere ønsker ”sine folk” når det gjelder å uttrykk deres egen meninger. Dette taler for at mer taleskriving bør legges til den politiske ledelse. En mulighet er å gi statsrådene en politiske rådgiver til. En annen mulighet er å sette av noen hundre tusen hvert år til innkjøp av konsulenttjenester eller kortere engasjementer.

Hvis Bård Vegard Solhjell er overbevist om at Martine Aurdal er den som kunne gitt talene hans mer svung og gitt viktige innspill til den politiske ledelse, er det for galt at en statsråd ikke skal kunne ha så pass handlefrihet. Det kunne skapt med dynamikk om statsråden fikk større frihet til å hente inn politiske rådgivere som ikke måtte igjennom den byråkratiske ansettelseskverna.Det er ikke spøk. Morten Søberg har et bedre hode enn de fleste. Han har en doktorgrad i økonomi. Men kan han skrive? Han måtte ta en prøve i norsk i tillegg til ansettelsesintervjuet før han ble klarert. Han kan tydeligvis både regne og skrive. Men det store for Haga var at han i tillegg er Sper. Hvis det havner en Frper i statsrådsstolen kan vi være ganske sikre på at den nye statsråden ikke vil juble over at det er Hagas utvalgte som skal være taleskriver. Trøsten får være at det er andre skriveføre blant byråkratene. Kanskje det til og med er noen som med liv og lyst vil gå i gang med å skrive taler med Frp- vri. Det blir noe nytt.

Seierherren Karlsvik

Det er grunn til sterk kritikk av Atle Karsvik pengebruk, men en kjeltring er han ikke. Anne Grete Strøm-Erichsen burde bedt om unnskyldning for den brutalitet Forsvaret har møtt ham med, ikke latt som om hun ikke har tapt, skriver redaktør Magne Lerø.

Forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen har endelig sørget for at Forsvaret har tatt til vettet i striden med Atle Karlsvik. Det faktum at Karlsvik betaler tilbake til Forsvaret 240 000 kroner av et krav på 800 000, gir saken et skjær av kompromiss. I virkelighetene er det en stor seier for Karlsvik. Han får lønn på 800 000 i et år og får bo tre år i admiralboligen.

Karlsvik ble frikjent i to rettsinstanser. Det var riktignok delte meninger blant dommerne i et av de fem tiltalepunktene. Men den som blir frikjent i en straffesak, har ingen garanti for at man ikke kan tape i en sivilsak. Karlsvik kunne ikke være sikker på å vinne i den saken som i går skulle starte. Derfor har han akseptert et slags kompromiss. Hadde han kjørt rettssaken og vunnet, kunne han fått mer penger ut fra Forsvaret. Men å bruke enda et år eller to med å krige i retten, fristet ikke. Nå skal han jobbe som konsulent. Det vil ha dra inn mer penger på enn han får som ansatt i Forsvaret.

Karlsvik har stått for en pengebruk det er all mulig grunn til å kritisere. Han tar da også selvkritikk. Det har vært nødvendig å rydde opp i høyere offiserens pengebruk. Nå er det kommer klare regler for hva de mest flest striper kan tillate seg.

Forsvaret har også pushet Økokrim på flere offiserer. Her har det dreid seg om tusenlapper. Jan Reksten ble anklaget for å ha sneket seg med en golftur til Spania til en verdi av rundt 5000 kroner. Mulig korrupsjon, ble det kalt. Økokrim har droppet saken, og Reksten er tilbake i jobb.

Måten Forsvaret rydder opp på er brutal. Her skytes det med kanoner når en rifle ville vært godt nok. Det ble inngått en avtaler mellom Karlsvik og Forsvaret om at han ikke skulle kommentere saken. Men det ble lekket i strie strømmer fra Forsvaret side. Karslvik ble utsatt for et brutalt maktovergrep fra sin arbeidsgivers side. Han skulle tas. Og de mente de hadde mye på ham. Karlsvik ble nærmest kvestet i mediene.

Karlsvik har fortalt åpent om hvilken enorm belastning der er å bli hengt ut. som en kjeltring. Det kom som et sjokk. Når det uke etter uke, måned etter måned, blir tegnet et bildet av et menneske i mediene som ikke er i nærheten av det bildet man har av seg selv, kan selv den sterkeste knekke. Her bør Forsvaret ha lært en lekse. Det var ingen grunn til det råkjøret Karlsvik ble utsatt for.

Mediene har stort sett slukt Forsvarets agn. Alt mediene har skrevet fram til rettssaken startet, var i Karlsviks disfavør. Men godt stoff var det. Det var derfor det ble slik. Mediene har latt seg bruke av Forsvaret.

Forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen burde gitt Karlsvik en unnskyldning. Forsvaret har tatt feil. Karslvik er ingen kjeltring. De har selv skyld i ukare regler om hva offiserer kan tillate seg. Nå er de reglene heldigvis på plass.

Hagas åpenbaring

I går oppdaget Haga ifølge henne selv at den konsulenten hun har engasjert til 1000 kroner timen drev med mobbing og trakassering da hun var sjef i Enova. Stakkars styreleder Jørn Rattsø som ikke har fått med seg Hagas nye erkjennelse. Han ligger tynt an, skriver redaktør Magne Lerø .

I dag fastslår olje- og energiminister Åslaug Haga at arbeidskonflikten i Enova har en kjerne av mobbing og trakassering ved seg. Det sier hun i alle fall til Dagbladet og Dagens Næringsliv i dag. Hun uttaler seg etter å ha hatt møte med hovedtillitsvalgte Anne Guri Selnæs, verneombud Anne Kristin Kvellheim og deres advokater, Sten Foyn og Erik Davidsen.

Men burde hun ikke tatt seg tid til en skikkelig samtale med Eli Arnstad før hun konkluderte? Eller er det andre som også trakasserer? Og hva med å ha hørt styreleder Jørn Rattsø syn? Og burde ikke fungerende direktør i Enova fått gitt sine kommentarer før han fikk vite at han har ansvar for en arbeidsplass der det pågår brudd på Arbeidsmiljøloven. Han har selv ikke oppdaget dette.

 

Haga trenger ikke noe Fougner utvalg. Haga trenger ikke lange kompliserte høringer. Hun trenger ikke jurister som kommenterer rapporten de ansatte har fått utarbeidet. Haga har liten tid. Hun må vise handlekraft. Ingen må tro at hun ikke tar mobbing på alvor. Ingen må tro at Eli Arnstad slipper billig unna. Ikke styreleder Jørn Rattsø heller.

Han og styret har fått tre uker på seg til å rydde opp. Altfor lang tid. Han får tre dager på seg. Det får holde. Nå får han kjørt seg. Han har i innfinne seg på Hagas kontor på fredag. Han får sikkert ta med seg den han vil. Det kan han trenge.

Om Haga har tillut til ham?

– Departementet har tillit til styret så lenge det sitter, sier Haga.

Jørn Rattsø kan lese mellom linjene. Det kan vi også.

 

Noen sider foran i Dagens Næringsliv skriver Rattsø: De ansatte representanter i Enova har påstått at tidligere administrerende direktør Eli Arnstad har mobbet ansatte. Det ble sagt at dokumentasjon skulle legges fram. Så langt har ingen dokumentasjon av mobbing forekommet.

Hva er det Haga vet som Rattsø ikke vet? Eller tolker de samme hendelser så forskjellig?

Eller har Enova rett og slett et styre, en styreleder og en fungerende daglig leder som ikke forstår seg på arbeidsmiljøloven.

Det er Haga som har regien nå. De er i Hagas hule hånd. Og Haga har tatt de ansattes parti.

Styret må nå velge å gjøre det beste ut av det på Hagas og de ansattes premisser. Eller så må de trekke seg jo før jo heller.

Haga gjør ikke som Trond Giske, innkaller de stridende parter til møte og gjør det klart at han har full tillit både til styret og daglig leder som også de ansatte hevder mobber og trakasserer.

Haga sår tvil om hun har tillit til styret og styreleder Jørn Rattsø.

Hun innkaller til møte fredag der de som møter må vita at de kan få ei løkke rundt halsen.

For Haga må vise handlekraft.

Dette handler ikke om jus. Det er politikk. Det er Haga det handler om, først og fremst.

Hagas Arnstadsforviklinger

Ikke nok med de problemene Åslaug Haga selv har skaffet seg med engasjementet av Eli Arnstad. Nå innkalller hun plutselig de ansatte for å få oversikt over Arnstads påståtte mobbing i Enova. Det har gått politikk i saken og Haga vil ikke klistres til Arnstad, skriver Magne Lerø.

Olje-og energiminister Åslaug Haga har et svare strev med å få gjøre rede for hva som har skjedd da Eli Arnstad ble engasjert som konsulent. Hun vil ikke svare på om det var hun som tok initiativet til å få hentet Arnstad inn. Det er et sentralt spørsmål. Det hjelper ikke med forsikringer fra sin statssekretær om at hun ikke har deltatt i saksbehandlingen. Selvsagt ikke. Saksbehandling av ansettelser av konsulenter driver ikke statsråder med.

Dagen Næringsliv skriver i dag at departementet har delt opp et konsulentoppdrag som rådgiver i fornybar energi i to. Dermed slapp man å lyse ut engasjementet, og Eli Arnstad kunne uten konkurranse få jobben.

Smart, men dette er ulovlig. Oppdrag ut over en ramme på en halv million skal lyses ut. Det skal ikke deles.

– Dette høres ut som en tilpassning og vil være et lovbrudd, sier Harald Alfsen i Firstventura til DN. De driver som rådgivere ved offentlige anskaffelser.

I dag skal vel Haga beklage dette også og forsikre om at hun i allfall ikke har tatt initiativet til å dele oppdraget, men at hun selvsagt har ansvaret. Hun får legge seg flat igjen.

Men det er ikke sikkert det går slik. For ekspedisjonssjef Olav Prestmo sier ikke det er noe lovbrudd, fordi de to konsulentavtalene bare delvis har handlet om det samme. Den ene kontrakten er mer generell, den andre er faglig. Og en fagekspert på bioenergi er Eli Arnstad ikke.

Vi sitter unektelig inntrykk av at fasiten er gitt, så gjelder det å lage et regnestykke som passer. Men vi får vente til Haga har gitt en skriftlig redegjørelse før konklusjoner trekkes.

Men det er ikke nok med de problemene som Haga og departementet selv har skapt ved å engasjere Arnstad. I dag har Åslaug Haga sagt ja til å få lagt alle de problemene de ansatte mener Eli Arnstad har skapt i Enova på sitt bord.

Hvorfor skal en statsråd bare et par dager etter at hun har bedt styret om en rapport om situasjonen innkalle til et hastemøte med de hovedtillitsvalgte for de ansatte, Anne Guri Selnæs, verneombud Anne Kristin Kvellheim og deres advokater, Sten Foyn og Erik Davidsen?

Hagas handlinger styres av at det nå er gått politikk i saken. Det er ingen grunn til at en statsråd skal ile til med et møte med henvisning til at Enova er viktig fordi regjeringene er så opptatt av alternativ energi, som Haga sier.

Nå gjelder det å vise at Haga ikke tar med silkehansker på Eli Arnstad. Haga må markere seg. Hun må vise at hun så visst ikke tar parti mot de ansatte. Hun vil for all del ikke at engasjementet av Arnstad skal framstå som en vennetjeneste eller som avtalt spill for fra Senterpartiets side for å ta godt hånd om en av sine egne.

Trond Giske innkalt de stridene parter ved Nasjonalmuseet til møte og ga dem tre uker på å løse konfliktene. Ingen vet hvordan dette vil ende med, men det framsto i alle fall som et fornuftig initiativ. Her fikk alle parter sagt sitt og Giske gjorde det tindrende klart at det ikke er snakk om å reversere prosessen med å slå de fire museene sammen, slik en rekke fagfolk har krevd.

Arnstads møte med de ansatte i dag er det lite flukt over. Det har først og fremst preg av at hun har behov for å løse sine egen problemer.

Det er snart fem måneder siden Eli Arnstad sluttet i Enova. En skulle da tro problemet var løst. I følge styreleder Jørn Rattsø forteller den konstituerte direktøren at man ikke har spesielle problemer eller konflikter i staben nå. Det er altså historieskrivningen det handler om. Det er ikke bare Anne Lise Ryel som har behov for å fortelle hvordan det egentlig var.

Styreleder Jørn Rattsø har bedt de ansatte dokumentere påstandene om at det de er blitt begått flere lovbrudd.

– Jeg har orientert departementet om situasjonen. Og det som er overskriften min nå er at etter fem måneder så, fremstår det som om Eli Arnstad ikke har mobbet noen. Vi tok påstandene om mobbing meget alvorlig. Ansattes representanter sa til styret at de ville legge fram dokumentasjon for påstandene. Styret har tilbudt dem alle mulige kanaler for det, sier Rattsø til Dagens Næringsliv. Han sier han er kjent med at en person føler seg dårlig behandlet, men at vedkommende ikke ser på det som noen mobbesak.

Verneombudet og de tillitsvalgte ser imidlertid på seg selv som varslere og de mener styret ikke har gjort nok for å sjekke arbeidsforholdene. Det får selvsagt full støtte av advokatene. De er jo betalt for å representere de ansatte.

Dagens Næringsliv skriver at hovedtillitsvalgte er blitt skjelt ut av Jørn Rattsø. Utskjellingen skal ikke ha pågått noen sekundene i gangen utenfor styrerommet, og flere hørte på. En av dem kontakten bedriftslegen. Og vedkommende ble bedt om å lage rapport. Her ruller snøballene tydeligvis fort. Så nå er Rattsø også blitt rapportert som en som trakasserer.

Det har nå utviklet seg en konflikt mellom de ansatte og Jørn Rattsø. Han kan jo da som Eli Arnstad trekke seg før det blir mer bråk. Det kan jo være at Åslaug Haga her behov for å vise handlekraft og gi ham sparken. Eller kanskje hele styret vil trekke seg og markere at ikke vi ha ansvar for alt surret i Enova. Eller så har styret bestemt seg for å stå løpet ut.

Det eneste Rattsø kan regne med er at når det har gått politikk i en sak, kan man ikke vite hva som skjer.