Lillestrøm i sjefståke

Igjen har vi fått et eksempel på at to-hodet ledelse ikke fungerer godt i oppoverbakker. Lillestrøm bør vurdere om de er best tjent med en managermodell, med eller uten Jan Åge Fjørtoft, skriver redaktør Magne Lerø.

Tom Nordli sier han trekker seg som trener for Lillestrøm fordi et lag ikke kan ha to sjefer. Han er uenig med sportsdirektør Jan Åge Fjørtoft både om strategi og metodikk. Nordli opplever at han ikke får det armslag og den støtte han er avhengig av. Derfor kaster han inn håndkleet. Det kan hende Tom Nordli overdriver den faglig uenigheten med Jan Åge Fjørtoft. Det er en akseptabel og profesjonelt akseptert grunn til å trekke seg. Når han trekker seg, er sannsynligvis den viktigste grunnen at han anser det for sannsynlig at han kan komme til å bli sparket. Derfor tar han regien selv.

De siste månedene har diskusjonen gått høyt om det ville ende med at han fikk sparken. Grunnen er at Lillestrøm stort sett taper for tiden og ligger an til å rykke ned. Da hører diskusjon om et trenerskifte med. Med mindre både styret, spillere og toneangivende krefter i miljøet støtter helhjertet opp om trenere og aviser all diskusjon om trenerskifte selv om man skulle rykke ned. Det er langt på vei tilfelle for Åge Hareides del. Vurdert i forhold til de resultatene han har oppnådd, skulle en ventet at flere hadde tatt til orde for at han burde sparkes. Men fortsatt er det slik at de fleste mener det ikke er Hareide som har skylden for at landslaget ikke gjør det bedre. Hareide kan nyte godt av mer langsiktig perspektiv.

Når det gjelder klubbtrenere er det kortsiktigheten som teller. Det er forklaringen på alle trenerskiftene som skjer i norsk fotball. Rosenborg har vært nærmest fundamentalistiske i sin tro på at det alltid er trenerens feil når resultatene uteblir. Mye tyder imidlertid på at de har lært og at de har bestemt seg for å satse i et lengre perspektiv med Erik Hamren som nå tar fatt. Hvis Rosenborg-miljøet nå roer seg ned og tar til etterretning at Rosenborg for tidene er et middels fotballag, kan Hamren ha mulighet til å føre de til toppen igjen.   

Men når det gjelder ledelsesmessig surr, er det ingen som slår Lillestrøm.

For to år siden ble Owe Rösler sparket som trener. Det var fra eiersiden, representert ved Per Berg, kravet om å skifte ut Rösler kom. Det skjedde over hodet på Jan Åge Fjørtoft som er sportsdirektør. Han sa offentlig at han ikke likte det som skjedde.

Jan Åge Fjørtoft er selv en fotballekspert og en person som tar stor plass. Fjørtoft beveger seg ikke på gummisåler og han brenner ikke inne med det han mener. Det samme kan sies om Tom Nordli. Han er en dyktig, sterk og dominerende trener. Han øver seg hver dag, får vi inntrykk av, til å gå litt stillere i dørene enn han gjorde tidligere. Selv om han også trener seg på å holde kjeft og moderere seg, kan det gå ei kule varmt når Nordli kjenner adrenalinet stige. Nordli tar plass – og er kontroversiell. Dette er fjerde gangen han forlater et fotballlag etter en viss turbulens rundt egen person.

Det har hele tiden ligget en kime til konflikt mellom Tom Nordli og Jan Åge Fjørtoft. I godt vær kunne de nok klart samarbeidet. Men det er i krisetider et team settes på prøve. På papiret er det Nordli som skal bestemme alt som har med trening og spilleruttak å gjøre. Men som sportsdirektør har Fjørtoft ansvar for rammer, spillerkjøp og de store linjer. Og det er ikke til å unngå at en sportsdirektør blander seg inn når resultatene uteblir. Dermed blir de to uenige om strategi og veivalg.

I Fredrikstad hadde for få år tilbake de samme problemene. Treneren Thorbjørn Eggen mente sportsdirektør Morgan Andersen blandet seg inn i det som lå under trenerens ansvar.  

I Vålerenga har de satset alt på et kort, Martin Andresen er både trener og sportsdirektør. En slik managermodell er vanlig i England. Den kan med fordel prøves ut i andre klubber. Med denne modellen blir det klart hvem som har det faglige ansvaret og ingen bør være i tvil om hva slags strategi som skal følges.

Fjørtoft kan vært lenge i Lillestrøm. Det er blitt stilt spørsmål ved om laget er tjent med at han fortsetter. Fjørtoft vil vel ikke forsøke seg som manager og få noen hjelpetrenere under seg? Eller vil styret i klubben bruke anledningen til å hente inn en manager utenfra og la Jan Åge Fjørtoft si takk for seg. Vi aner ikke hva ledelsen i klubben tenker. Men det har vært såpass turbulent på ledelsessiden de siste to årene, at det er tid for å rydde opp.

Byggmester Giske

Trond Giske og Erling Lae presenterte i går en plan for nye kulturbygg i Oslo som imponerte. Og i kjent stil advarte Giske de ansatte ved Nasjonalmuseet mot å forsøke å ta kverken på et prosjekt som det er politisk enstemmighet om, skriver redaktør Magne Lerø.

I går utløste kulturminister Trond Giske og byrådsleder Erling Lae nærmest trampeklapp i Kultur-Norge. Det har aldri tidligere blitt lagt fram en så omfattende og nyskapende plan for kulturbygg i landet. Det er det reneste OL. Nå sitter milliardene løst. Den nye operaen ser ut til å ha gitt politikerne blod på tann. Dette vil de ha mer av.

 

Det er ikke mer en noen uker siden Trond Giske sa at planene om å føre opp et nytt Nasjonalmuseum på Tullinløkka ligger fast. I går kunne han fortelle at det nye Nasjonalmuseet skal ligge på Vestbane-tomten. Deichmanske bibliotek skal i et eget bygg i nærheten av operaen i Bjørvika, og dit skal også Munch-museet og Stenersenmuseet flytte inn i et nytt praktbygg. Bjørvika blir et sentrum for kunst, kultur og kunnskap som vil rage i europeisk målestokk.

 

Når Oslo kommune og staten, representert ved en politiker fra Høyre og en fra Arbeiderpartiet, går sammen om å lansere et så pass visjonært og tiljublet forslag, er det mye som tyder på at dette kan lettere igjennom den politiske beslutningskverna enn det som er vanlig i byggesaker.

 

Ledelsen ved nasjonalmuseet, Christian Bjelland og Allis Helleland, er over seg av begeistring for valget av Vestbanen – med flott sjøutsikt og Rådhuset, Nobels Fredssenter og Aker Brygge som nærmeste naboer.

 

Da Giske orienterte ledelse og ansatte ved Nasjonalmuseet om planene i går, kunne han selvsagt ikke la være å kommentere konflikten mellom de ansatt og ledelsen. Og Giske er ikke den som legger fingrene imellom.

 

–         Jeg tror ikke dere finner ene eneste politiker på Stortinget som vil se på nytt på sammenslåingen av Nasjonalmuseet og samlokaliseringen. Tar dere den diskusjonen igjen, er dette prosjektet dødt. Ingen vil orke å bære dette fram. Dette er et faktum, sa Giske.

 

Klarere kan det ikke sies. Det kan godt være at lokaliseringen til Vestbanen oppleves så pass positivt at det vil få konsekvenser for samarbeidsklima ved museet. 

 

De ansatte sier til mediene i dag at konfliktene rundt Allis Helleland ikke er løst med dette. Selvsagt er den ikke det. Slike prosesser tar tid. En forutsetning for å få arbeidsro ved Nasjonalmuseet er at alle grupper ansatte legger bort stridsøksen i forhold til den politiske beslutning om å samordne Arkitektmuseet, Kunstindustrimuseet. Museet for samtidskunst og Nasjonalmuseet.

 

Giske vil være klar med en arkitektkonkurranse som skal lyses ut neste år. . Det haster nå med å få lyst direktørstillingene for den ulike fagområdene slik at Nasjonalmuseet for på plass en handlekraftig ledelse.

Den høye bensinprisens velsignelser

Nicolas Sarkozy og Siv Jensen går på barrikadene for lavere bensinpriser slik folket ber om. Men høye energipriser er den reneste gavepakke til politikere som har forpliktet seg til kraftige reduksjoner i klimautslippene, skriver redaktør Magne Lerø.

På Facebook er det 100 000 som protesterer mot den høye oljeprisen. De forlanger at politikerne griper inn. Og når folket roper, står Frp klar. Siv Jensen kan opplyse at Frp vil fremme et forlag om å kutte avgiftene slik at bensinen kan bli 2,50 kroner billigere. Finansminister Kristin Halvorsen sier til Aftenposten at det ikke blir tale om lavere priser på drivstoff. Den planlagte avgiftsøkningen med 5 øre literen på bensin og 10 øre på dieselen skal gå som planlagt.

– Vi må regne med høy pris på fossilt brennstoff, sier Halvorsen til Aftenposten.

Det er så sant som det kan få blitt. Flere eksperter mener oljeprisen kan øke opp mot 200 dollar fatet. Rec-gründeren, Alf Bjørseth, sa på et seminar i Norsk Industri mandag at prisen kan øke til 500 dollar. Det kan gi bensinpriser både på 20 og 30 kroner literen.

For tiden er oljeprisen ute av kontroll. Det skremmende og særdeles problematiske er at prisøkningen har skjedd så raskt. Det skaper uovervinnelige vanskeligheter både for privatpersoner, næringer og bedrifter.

Den økningen vi opplever, er nærmest for krusninger å regne i forhold til de bølgene av problemer som skylder inn over befolkningen i andre land. Det er dramatisk for dem som rammes både av høy oljepris og høye matvarepriser.

I Frankrike er det opprørslignende tilstander på gang og Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, har tatt til orde for at man i EU bør kutte i avgiftene. EU-kommisjonens

energikommisjonær, Andris Piebalgs, vender det døve øret til.

Han sier ikke rett ut at en sterk prisøkning på drivstoff er glimrende med tanke på å nå EUs ambisiøse klimamål. Det er jo saken.

Høyer priser betyr lavere forbruk. Det fører til at folk kjører mindre og til at de kjøper biler som er gjerrige på drivstoff.

Hvis de høye drivstoffutgiftene får uheldige konsekvenser for enkelte grupper, får EU heller åpne for å kunne gi selektiv støtte. Men en må for all del ikke fjerne effekten av høyere priser. Hvis oljeprisen faller, bør en vurdere å øke avgiftene ytterligere for å holde en høy pris og tvinge fram nødvendige tilpasninger blant forbruker og i hele transportbransjen.  

Når Sarkozy forlanger avgiftskutt, kan vi skrive det på hans populismekonto. Han er snart like upopulær blant franskmenn som George W. Bush er blant amerikanere flest. Sarkozy har ikke fått det til som president. Han håper nok på uttelling når han nå legger seg ut med EU på et så folkekjært område som bensinpriser.

Her hjemme står Frp utenfor klimaforliket På Stortinget. Det er altså fritt fram for Siv Jensen til å kjempe for avgiftsøkninger. Det har hun sannsynligvis alt å vinne på. 2.50 lavere bensinpris kan bli en farlig god valgkampsak for Frp. Når det gjelder bensin og egen lommebok er folk særdeles enkle. Det blir nok noen tusen flere som slutter seg til protestene på Facebook for hver dag som går.

Denne saken illustrerer de enorme utfordringen vi står overfor når det gjelder å få folk med på tiltak som kan redusere utslippene som truer klima. Høye priser på brennstoff og energi er nødvendige virkemidler. Men som Jan Tore Sanner (H) sier til Aftenposten; det kan bli aktuelt å vurdere hjelpetiltak for bedrifter og Distrikts-Norge  som rammes ekstra hardt.

Hareides egenforvirring

Åge Hareide vet knapt hva interne prosesser er for noe. Hans åpne og ekte stil skaper stadig misforståelser. Han har nok stilt seg spørsmålet om han bør fortsette som sjef for landslaget. Men det offisielle svaret er i dag at han uansett «kjører gjennom VM-kvaliken», skriver redaktør Magne Lerø.

I går kunne VG melde at Åge Hareide var på vei ut som landslagssjef om ikke landslagsspillerne skjerper seg og banker Uruguay i morgen. I dag sier Hareide til mediene at han er blitt misforstått. Det er ikke han som skal skiftes ut, men spillerne som ikke viser det de bør være gode for.

Det er typisk Åge Hareid og uttale seg slik at det oppstår misforståelser. Han har en herlig evne til ikke å overskue konsekvensene av det han sier der og da. Når han dagen etter blir konfrontert med hvordan hans uttalelser dagen før blir oppfattet, må han ut å ro eller korrigere. Journalister liker gjerne de litt løsmunnede. Det blir alltid noe å skrive om.

I dag sier Hareide tydelig at han ikke akter å trekke seg selv om vi skulle gå på et nytt nederlag mot Uruguay. Han bedyrer at han nå skjerper kravene til spilleren. På den måten møter han kritikken han fikk etter tapet not Wales og Montenegro for at han var for slepphendt med å stille krav og for mye kompis med landslagsspillerne. Nå antydes det at han kan komme til å droppe Morten Gamst Pedersen til fordel for Tarik Elyounoussi. Det kan nok være på sin plass å markere overfor spillerne at han mener alvor med å ta ut de som ikke leverer godt nok.

Debatten om Hareide er den beste treneren vi kan få, har imidlertid startet. Den kan skyte ny fart dersom vi taper onsdag. 20 august skal vi møte Irland.

Spillerne har tidligere gjort det klart at de er meget godt fornøyd med Hareide. Det er forståelig. Hareide er en type som det er lett å trives sammen med.  

Hareide var særdeles sterkt ønsket som sjef da Norges fotballforbund i 2004 maktet å lokke ham ut fra kontrakten med Rosenborg. Ukeavisen Ledelse vurderte Åge Hareide som toppsjef rett etter at han hadde blitt sjef for landslaget. Da var forventningene til ham skyhøye, og alle var enige om at han var landets desidert beste fotballtrener. Han gikk da også til topps med 77 poeng av 100 oppnåelige. Han var helt i toppen når det gjaldt å oppnå resultater og ha sosial teft og komme godt ut av det på folk. Det vår undersøkelse viste at han er best på, er å skape motivasjon, innsatsvilje og lagånd. Her fikk han 9 poeng. Ingen av de 41 toppsjefene vi har vurdert, har kommet så høyt.

Det er Hareide kombinasjon av sosial teft, ekthet, utadvendthet, tilforlatelighet og sterke evner til å kunne motivere som gjør at ha fortsatt har ens sterk stilling som landslagssjef selv om resultatene han har oppnådd er langt dårligere enn forventet.

 

Hadde vi vurdert Hareide som toppsjef i dag, hadde han kommet dårligere ut, ikke minst fordi han ikke har levert gode nok resultater. Og vi skal heller ikke se bort fra at Hareide er best som godværsleder. Gladgutten Hareide kan bli sur og mutt når livet går han imot. Heller ikke da sparer han på konfekten når det gjelder å uttale seg. Det var så fælt å ikke vite om han skulle bli landslagssjef eller ikke, at det var som å være i helvete, sa han da. Det kan være at han må en ny tur dit snart om ikke ”gutta våre” får banket noen skikkelig ned i støvlene slik at vi kan se Hareide med det ekte godfliret.

 

Hareide snakker et språk som både fotballentusiaster og spillere forstår. Stilen er tøff. Tilbakemeldingene kontante. Og Hareide har lært seg å leve med at mediene nesten alltid er til stede i det han fortar seg. Han vet at det ikke nytter å pålegge taushetsplikt. Han forsøker heller å bruke mediene.

Hareide arvet striden mellom John Carew og John Arne Riise. De to fikk pålegg om å rydde opp seg imellom via stor oppslag i mediene. Hareide driver ikke terapi og konfliktløsning på bakrommet med en psykologs finfølende forsiktighet. Her er det rett av posen

 

Slik har han også flere ganger snakket om seg selv. Han klarte å holde det gående i ukevis med motstriden uttalelser om han ville slutte i Rosenborg for å bli landslagssjef eller ikke. Hareide vet ikke at det finnes noe som heter interne prosesser. Det andre holder for seg selv og sine betrodde rådgivere, har Hareide en tendens til å havne i VG med. Og det er han selv som lekker, om seg selv. Men det Hareide nesten sier en dag, er ikke sikkert det samme han sier neste dag. Hareide er i prosess, og i prosesser kan det bølge fram og tilbake.

 

Hareide har landet mest beglodde og kommenterte lederjobb. Han har valgt å kjøre en åpenhetslinje som få andre ledere ville kommet seg velberget igjennom. Åge Hareide tråkler seg videre, gjennom uttalelser som vekker oppsikt og presiseringer av hva han egentlig mente og ikke mente. 

 

Det er neppe tvil om at Hareide har stilt seg spørsmålet om han bør fortsette som sjef for landslaget. Men det offisielle svaret er i dag at han uansett ”kjører gjennom VM-kvaliken”.

Dristige streike-Hjetland

Når lærerne ikke lenger får forhandle med staten, har de inntatt rollen som streikende bråkebøtte i kommunal sektor. Helga Hjetland spiller et høyt spill som kan ende med et solid mageplask, skriver redaktør Magne Lerø.

UNIO-ledelsen med Helga Hjetland og Anders Folkestad i spissen spiller høyt. De har vært lenge nok i gamet til å vite at en gruppe i offentlig sektor ikke oppnår særlig mye ved å bryte med de andre man forhandler med og gå til streik. Denne gangen opplever de at de andre gruppene ikke bare vender dem ryggen, men går i krigen mot dem.

– Lærerne er usolidariske, sier leder Randi Rese i Fellesorganisasjonen til Dagens Næringsliv. Hennes argument er at mange lærere tjener 40 000 kroner mer enn flere av de høyskolegruppene med like lang utdanning som de organiserer. Leder for Norsk Lærerlag, Helge Hjetland avviser sammenligningen, og de to vikler seg inn i en debatt om begynnerlønn, stiger, ansiennitet, tillegg og rammer og virkninger for hele gruppen og enkelte marginale grupper.

Denne diskusjonen er viktig nok, men det interessante og oppsiktsvekkende er at læreren blir kritisert for å være usolidariske av andre fagforeningsledere. Det skjer fordi årets oppgjør ble særdeles bra. Kommunenes Sentralforbund (KS) sier det ble på 6,3 prosent. Hjetland hevder lærere ikke har fått mer enn 5,6 prosent. Grunnen til det er at eldre lærere får mindre, mens unge lærere som man vil beholde i skolen i lang tid, har fått høyere tillegg. Unge lektorer får et lønnstillegg på 35 000 kroner.

Jens Stoltenberg er blitt tolket slik at det i år er lærerens tur til å få et lønnsmessig løft. Alle politikere overgår hverandre for tiden med å si at de vil satse på skolen og på lærerne. I dag sier selvsagt kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell at han ikke kan gjære noe. Staten er ikke part i lønnsforhandlingene. Slik var det før. Det var Kristin Clemet som skar igjennom og overførte lønnsforhandlingene fra staten til Kommunenes Sentralforbund. Det skjedde til høylytte protester fra læreren. Dette hadde de kjempet mot i årevis.

– Nå ser vi konsekvensene, sier de nok i dag. Og med en viss rett.Skulle de ha fått uttelling for de politiske signalene om at det skal satses på skolene og lærerne, måtte de hatt staten som forhandlingsmotpart. Da kunne regjeringen blitt gjort til part i saken fra første stund av. Nå toer regjeringen sine hender. De kan ikke gjøre noe, kun henvise til Kommunenes Sentralforbund.Så langt synes læreren å ha liten støtte for streiken. Det kan være de har bommet i forhold til opinionen. De har i alle fall kommet skjevt ut. De må langt bedre kunne dokumentere at det tilbudet de fikk fra KS ikke var til å leve med.

Når Helga Hjetland våger seg på en streik, er nok grunnen at hun vet at store grupper av medlemmene forlenger at alle midler skal prøves ut i kampen om høyre lønn. Lærerne bør være realistisk nok til å innse at det ikke blir mange flere kroner i årets oppgjør. Det de kan håpe på en protokoll som gir føringer for seinere års oppgjør.   Men hvis streiken ikke ender opp i noe som helst, har Helge Hjetland svekket sin stilling. Medlemmer vil ikke ha streiker som endrer med mageplask. Hvis streiken blir langvarig, blir det en politisk belastning for de rødgrønne. KS vil imidlertid ikke godta at staten blander seg inn i oppgjøret.  Uttalelse fra politikerne har tydeligvis bidratt til å øke forventningene blant lærerne om et oppgjør langt bedre enn det det nå ligger an til.Når politikerne overgår hverandre i å snakke om at det skal satses sterkere på skolen, harmonerer det dårlig med at det er nettopp i denne sektoren man ender opp med streik. Streiken bidrar til å øke frustrasjonen i skolen, fordi forventninger ikke blir innfridd.

Fotballedelse bak mål

Det går an å havne utfor stupet før en vet ordet av det hvis man hiver seg på moderne management-og markedsføringstrender. Fotballpresident Sondre Kåfjord hadde blitt dragemat dersom han ikke hadde fått flagget tilbake på fotballdraktene, skriver redaktør Magne Lerø.

Det gikk ikke mange timene etter at idrettspresident Sondre Kåfjord hadde presentert de nye fotballdraktene torsdag før fotballedelsen ble pepret med protester. Kulturminister Trond Giske oppdaget hva som var i ferd med å skje, og hengte seg på med drepende kritikk av beslutningen om å erstatte det norske flagget på landslagets drakter med et drageemblem. Hans poeng er at landslaget ikke er en aktivitet som skal profilere Norges Fotballforbund eller seg selv. Et landslag er en del av det som bidrar til å gi Norge identitet, og det norske flagget er et symbol for det som binder nasjonen sammen, sa kulturministeren.

 

I går ettermiddag forsto fotballedelsen at de måtte ta dragen av dage jo før jo heller. Det fortjener de en liten porsjon ros for. Det er bra at folk innser at de har tatt fullstendig feil før det går for lang tid. Men det er et tankekors at idrettsledelsen er så pass fjern fra sine medlemmer og samfunnet for øvrig. Det er sjelden vi ser at ledere så til de grader kan la seg forlede av moteriktig markedsføring og merkevarebygging Grunnen til at de har gått i baret er et ønske om å være profesjonelle, svare på tiden krav om tydelighet og meningsbærende symboler. De ville bygge en identitet rundt dragen, et symbol som var deres, som kunne bidra til å skape egenart og profil. Helt etter læreboka. Vi synes å høre ekspertene legger ut og vise visjoner, budskap, merke og identitet på sine powerpointpresentasjoner.

Men har de mistet magefølelsen i Fotballforbundet? Var det ingen som sa at dragetenkningen var helt bak mål fordi et landslag ikke er en bedrift eller et produkt som skal selges i et marked?

 

Det er lov å gå på trynet som Sonde Kåfjord og generalsekretær Karen Espelund har gjort. Men de kom seg heldigvis raskt på beina igjen. Dagsavisen skriver at de smiles fortsatt i Fotballforbundet lokaler på Ullevål. Det er godt å høre. Dette er ingen sak å gråte over. Det er helt greit at fotballederne går rundt og smiler over sin egen tabbe. Hele saken egner seg faktisk til å le av.

Etisk vaktbikkje til Baksaas

Hvis Jon Fredrik Baksaas skaffer seg en modig etisk vaktbikkje, som ligner litt på den typen Helge Lund har, og bruker handlekraften sin på å levere på etikkens område, kommer han seg velberget videre som en drivende dyktig bedriftsleder, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder å skape økonomiske resultater, kan det godt argumenteres for at Jon Fredrik Baksaas er den beste vi har her i landet. Litt forenklet kan vi si at Helge Lund og Eivind Reiten har gjort suksess på grunn av en rekordhøy oljepris. Og når Yara nå tjener penger som gress, skyldes det forhold i markedet. Telenor har i løpet av 10 år gått fra å være et nasjonalt telemonopol til å bli blant verdens ledende telebedrifter. De har ikke fått noe gratis. De har måttet kjempet seg fram i et internasjonalt marked der konkurransen er beinhard. For to uker siden hadde Time en artikkel om Telenors suksess i Afrika. Telenor er et lite eventyr. Jon Fredrik Baksaas har vært den ledende kraft i dette arbeidet.

Et styre i et børsnotert selskap vil alltid måtte legge vekt på de signaler man mottar via aksjemarkedet. De er entydige. Baksaas har bunnsolid tillit selv om det stormer rundt ham. Det samme opplevde Eivind Reiten da de rødgrønne kastet seg over ham.

Vi forstår godt at styret i Telenor ikke vil miste Baksaas. Han har vært ute i hard vær før og de regner nok med at han vil ri stormen av også denne gang. Denne gang kan imidlertid Jon Fredrik Baksaas regne med at det går over. Slik det skjedde da han ble kritisert for å han sponset russefeiringen til datteren med 100 000 kroner, for sin feite opsjonsavtale, at det er dårlig med kvinner i Telenor-ledelsen og beskyldningene fra fredsprisvinner Muhammad Yunus om at Telenor har tilranet seg verdier som egentlig hører til de fattige i Bangladesh.

Skal Jon Fredrik Baksaas komme ut av den etiske hengemyra han har havnet i, må han ta store og tydelige grep som ikke etterlater tvil om at Telenor er i front når det gjelder å ta etikken på alvor.

Staten, representert ved næringsminister Dag Terje Andersen har vært påfallende lite på banen i denne saken. Andre politiker også. Det er andre aktører enn politikerne som har presset Telenor. Det startet da Initiativ for etisk handel, der Telenor er medlem, kunne fortelle at Telenor i liten grad brydde seg med å forsikre seg om at de etiske krav ble fulgt opp i praksis. Det gjorde også inntrykk da Gro Brækken i Redd Barna kalte Telenor inn på teppet og gjorde det klart at de ikke ville ha en million i støtte hvis de ikke ordnet opp når det gjaldt barnearbeid. Det svir ikke minst internt når humanitære organisasjoner sier de vil ha seg frabedt pengegaver. I går kunne også KLP fortelle at de akter å selge sine aksjer i Telenor hvis de ikke kunne dokumenter at etikken var på plass i praksis. Storebrand har også levert kritikk mot selskapet.

I dag skriver Klassekampen og Aftenposten at Helene Lafferty konkluderer i sin masteroppgave at Telenor lå langt bak telegigantene BT og Deutsche Telekom når det gjaldt å kontrollere den etiske standarden hos sine underleverandører. Da hun arbeidet med oppgaven, fikk hun vite at Telenor ikke hadde kompetanse eller satt av ressurser til å følge opp underleverandørene, men at de hadde tillit til at de fulgte Telenors etiske krav.

I dag skriver Aftenposten at Telenor er rangert blant de beste på Dow Jones`s verdensindeks over etiske selskaper, basert på den egenmeldingen de selv har levert. Nå må de regne med degradering.

På Telenors nettside skryter de av sitt samfunnsansvar og alle utmerkelser de har fått i denne forbindelse. Storebrand har for lenge siden gitt beskjed om at deres sommerfugl for ”best i klassen for miljøarbeid og samfunnsansvar” må fjernes.

Med alt etikkskrytet har Jon Fredrik Baksaas skaffet seg en stor fallhøyde. Det er dobbeltmoralen det reageres mot. Den som flagger etikken høyt får vær så god vise det i praksis.

I StatoilHydro er Helge Lund tvunget til å ha full fokus på etikk og samfunnsansvar hver eneste dag. De amerikanske børsmyndighetene har utstyrt selskapet  med en egen etisk vakthund. Baksaas blir ikke passet på like godt. Men i praksis må ha nå sikre seg at etikk og samfunnsansvar er på plass. Han må rett og slett anvende den handlekraft han har vist når det gjelder å skape økonomiske resultater, til å rydde opp på etikkens område, koste hva det koster. Hvis ikke er han ferdig som konsernsjef.

I dag har Telenor innkalt til pressekonferanse for å fortelle om den inspeksjonen Det Norske Veritas har foretatt på de fem fabrikkene i Bangladesh og hva de fil foreta seg videre. Det bør ligge an til at de nå kan vise at de har tatt et skritt i riktig retning.

Drømmen om H + Ap

Det er fornuft i det tankesmie-Kristin Clemet tenker, men at vi skal havne i en politisk unntakstilstand der Ap og Høyre kryper i regjeringskøya sammen, er ikke sannsynlig. Men det er det lite som er i det politiske spillet for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

At Høyre og Ap skulle finne på å danne regjering sammen er ikke så mye mer urealistisk enn de fleste andre regjeringskonstellasjoner det snakkes om. Lite tyder på at de rødgrønne får flertall etter valget neste høst. Da vil i det minste SV si takk for seg. Venstre og KrF er urokkelige i sin motstand mot å regjere med Frp. Frp har gjort det tindrende klart at de ikke vil støtte en regjering av Venstre, KrF og Høyre. Lars Sponheim sier han heller vil ha Jens Stoltenberg enn Siv Jensen som statsminister. Det er imidlertid få som tror Sponheim vil våge å ende opp som støttespiller for Jens Stoltenberg.

KrF, Venstre og Frp har uttalt seg på en måte som låser situasjonen på borgerlig side. Høyre snakker for døve ører når de sier de vil ha både Frp, Venstre og KrF med i en regjering.

I denne brokete situasjonen har Kristin Clemet lansert et samarbeid mellom Høyre og Ap som et regjeringsalternativ. Som leder for tankesmia Civita, er det Clemets oppgave å lansere nye tanker og spennende perspektiver. Clemet er imidlertid ikke noen hvem som helst. Hun er en av ideologene i Høyre og en av partiets mest erfarne politikere. Clemet satte spor etter seg som statsråd, og bør på nytt bli statsråd dersom Høyre kommer til makten igjen. Clemet begrunner sitt initiativ blant annet med at Norge bør bli medlem av EU.

I en normal situasjon vil ikke Høyre og Ap danne regjering sammen. De er først og fremst politiske hovedmotstandere. Men situasjonen er den at avstanden mellom Ap og Høyre synes å være mindre enn del for eksempel er mellom KrF / Venstre og Frp.

 

Et samarbeid mellom Høyre og Ap er slett ikke umulig, sier Høyres Inge Lønning til Aftenposten. Han peker at flere Høyre-folk, blant andre Francis Sejersted, tidligere har ønsket det. Thorbjørn Jagland luftet også tanken som et alternativ til en mindretallsregjering bestående av sentrumspartiene. Den gang sto flere næringslivsledere fram med støtte. De mente det vil gi stabile rammevilkår for vekst og verdiskaping.

Professor Frank Aarebrot mener også det er verdt å reflekter ever Clemets utspill.

– Jeg skulle likt å vite om det var koordinert med høyreledelsen. Det er slett ikke dumt for Høyre at Clemet, som er en anerkjent politiker, sier det finnes andre alternativer for Høyre. Dette er et nyttig utspill som legger press på de andre borgerlige partiene, sier Aarebrot til Aftenposten. Han peker at det er flere likhetstrekk mellom Ap og Høyre, og trekker spesielt fram næringspolitikken, moderniserings-, innvandrings- og skolepolitikken og at Ap-folk og moderate Høyre-folk lenge har drømt om en slik regjering.
Spørsmålet om Clemets utspill er klarert med Høyres ledelse, er ikke interessant. Clemet er ikke den som går og ber Solberg om klarering. Solberg har dessuten neppe noe imot at et nytt alternativ spilles ut. Dette gir Solberg bare enda større spillerom i debatten rundt regjeringsalternativer.

Det er imidlertid verd å merke seg at Clemet anbefaler at Høyre skal søke mot Ap fremfor å satse på Frp. Høyre våger ikke satse på Frp.

Clemet utspille forteller noe om hva som rører seg i Høyre. Siv Jensen bør ta signaler om at sjansen for at hun skal ende opp som statsminister er svekket. Det er vanskelig å se for seg hvordan Erna Solberg skal kunne innta statsministerkontoret.

Jens Stoltenberg en fordel i det kaoset som kan oppstå etter neste valg. Hvis det går sånn noenlunde med Ap og de rødgrønne ved valget, har han vist at han kan lede en samarbeidsregjering. Han har erfaring, posisjon og en rimelig god stilling hos folket. Det er ingen over og ingen ved siden på borgerlig side i forhold til Stoltenberg når det gjelder statsministerjobben. Dette er noe av det som taler for at Stoltenberg vil fortsette som statsminister også etter valget neste år. Sjansen for at KrF og Venstre blir støtteparti for Stoltenberg er tross alt større enn at Høyre og Ap kryper i regjeringskøya sammen.

Lønnsnemnd nå

Regjeringen bør ikke nøle et sekund med tvungen lønnsnemnd når ansatte i luftfarten utnytter sin spesielle maktposisjon slik vi nå ser det demonstrert. Protestene fra LO trenger ikke regjeringen bry seg særlig mye med. Velgerne krever at flyene går, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen skal ikke gripe inn i en streik med tvungen lønnsnemnd uten at liv og helse er truet. Vi kan ikke forstå annet enn at det er i ferd med å skje. Det er jo hundrevis av pasienter som ikke rekker nødvendige operasjoner på grunn av flystreiken. I dag bør leger stå fram og bekrefte at streiken rammer menneskers liv og helse. Da har arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen det han trenger.

De ansatte har fått et lønnstilbud på rundt seks prosent. Det er bra nok. Men i Avinor vet de ansatte å utnytte den makten de har ved at de kan ramme samfunnet urimelig hardt. Flygelederne har i årevis utnyttet denne posisjonen. Sverre Quale skapte ro i Avinor kort tid etter at han tiltrådte ved å gi flygelederne et svimlende godt oppgjør. Nå vil andre grupper ha det samme. Og de vet å bruke streikevåpenet.

Hvis ikke Avinor-ledelsen holder igjen, vil kostnadene eksplodere. I det lange løp regner Sverre Quale med at det blir rimeligere å ta en streik nå, for å markere at ledelsen ikke aksepterer ublue krav, enn å gi etter.

Avinor er et offentlig monopol. De ansatte kan streike uten at arbeidsplassene deres settes i fare. Det eneste de risikerer er tvunget lønnsnemnd. De kan da risikere å få et dårligere oppgjør enn det de kunne oppnådd i forhandlinger.

Frp tar til orde for en privatisering av Avinor. Sjefen for Norwegian, Bjørn Kjos, mener det samme. Han kan vise til at konkurransen mellom Norwegian og SAS har vært positiv.

Men en har ingen garanti for at det blir mindre streik og uro i luftfarten fordi om Avinor splittes opp.

SAS er et selskap i krise, men få selskaper har opplevd streik oftere enn SAS. De unngikk streik i april ved å tilby de ansatte en lønnsøkning som selskapet ikke har råd til. Men ledelsen vurderte det slik at en streik ville vært enda verre. De ansatte vet i teorien at de setter sin egen arbeidsplass i fare ved at kostnadene økes uten at det kan hentes inn fra kundene. Øker SAS prisene, velger folk andre flyselskaper. Likevel presser de ansatte på for høyere lønn. Og krisen i SAS øker.

Det er ikke enkelt å skape konkurranse på flyplasser. De har forsøkt det i England. Men det er ikke blitt mindre streik og uro av det.

Grupper av ansatte som kan ramme flytrafikken har en makt andre arbeidstakere ikke har. Konsekvensene av en streik rammer i liten grad dem selv, men tredjeparten. Når dette er situasjonen, bør regjeringen gå inn for tvungen lønnsnemnd så snart de har anledning til det. Det er det eneste som kan få de ansatt til ikke å streike for urimelige lønnskrav.

Både LO og representanter fra andre fagforeninger vil protestere og ta fram de store ord om faren for at streikeretten undergraves. Men det trenger ikke regjeringen bry seg særlig mye med. De vil ha velgerne på sin side. De taper velgere ved ikke å bruke lønnsnemnd, ikke ved å bruke det.

Ullevål svikter varsler

Ullevål sykehus må unngå å bli stående som et skrekkens eksempel for varslere. Derfor bør de gi varsleren Svein Raknerud en takk, tilby ham en kompensasjon og ikke jage ham ut i kulden til konkurs og elendighet, skriver redaktør Magne Lerø .

Entreprenør Svein Raknerud varslet i 2004 Aftenposten om korrupsjon ved Ullevål. Det endte med et eiendomssjefen ble dømt for korrupsjon. Raknerud opplevde å bli kastet ut midt i et oppdrag for sykehuset og at kompisen til eiendomssjefen overtok oppdraget. Ullevål hevder at Rakneruds selskap var i en så dårlig forfatning at de har seg selv å skylde for at det endte med konkurs. Raknerud selv hevder årsaken til konkursen er at han ble kastet fra Ullevål i kontraktsperioden. Han har krevd to millioner kroner i erstatning, men har ikke vunnet fram i retten. Saken ankes nå til høyesterett.

Jan Borgen i Transparency har gitt Raknerud støtte fra første dag av. Nå engasjerer også korrupsjonsjeger Eva Joly seg.

–         Jeg opplever det som blodig urettferdig i Rakneruds situasjon at han ble kastet som kontraktsinnehaver av grunner som vi i dag vet var korrupte. Jeg kan ikke drive en kamp mot internasjonal korrupsjon og la dette gå upåaktet hen. Vi må aldri mistet rettferdigheten av syne, sier Joly til Aftenposten.

 

Jan Borgen oppfordrer Ullevål til å tenke seg om. Ut fra det styreleder Tor Berge sier, er det ikke umulig at Ullevål vil gå en runde til på saken.

Selv om vi legger til grunn at retten har fattet en riktig avgjørelse, er ikke saken dermed løst. Retten har tatt stilling til om Raknerud har et grunnlag for å kreve erstatning. Uavhengig av dette valgte han å gå inn i varslerrollen. Han har brukt tid og krefter på å avsløre korrupsjon ved ev av landets største sykehus. På denne måten har han bidratt til skjerpete rutiner og større årvåkenhet i offentlig sektor. Dette bør samfunnet kreditere ham for.

Yngve Monsen har levende beskrevet hvor stor belastningen er ved å stå fram som varsler mot overmakten. Motkreftene i Siemens var så sterke at Monsen i perioder ikke visste om han kom til å orke å føre kampen for sannheten fram til seier. Han hadde krefter nok. For to uker siden ble hans kamp som varsler kronet med Fritt Ords pris. I sin tale tok Monsen opp Rakneruds sak. Også han krever at samfunnet viser ansvare og ikke lar varslere bli drevet ut i kulden.

Om det er formålstjenlig å bringe saken fram for høyesterett, får Rakneruds juridiske rådgiver avgjøre. Dette er en sak som bør finne en politisk løsning. Helseminister Sylvia Brustad bør selv gripe inn og tilby Raknerud en kompensasjon for den jobben han har gjort på vegne av samfunnet med å avsløre korrupsjon ved Ullevål sykehus.

Det er viktig at det offentlige gjør det tydelig at den som varsler om alvorlig kriminalitet ikke skal bli økonomisk skadelidende. Hvis dagens lovverk ikke er presis nok på dette punktet, får en snarest sørge for nødvendige presiseringer.