Det er surt å bli gjort til syndebukk av sine egne. Djupedal taper nok internt på sin frittalenhet, men han bidrar med ekthet i politikken ved å gi sin versjon i en utaktisk språkbruk. Det er positivt at ikke alle alltid tjener partiet som en lydig undersott, skriver redaktør Magne Lerø.
I neste nummer av bladet Utdanning tar SVs tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal et kraftig oppgjør både med SV og Utdanningsforbundets leder, Anders Folkestad. Han sier det kun er Rederiforbundet som sutrer og svartmaler mer enn Folkestad. Hardest går det ut over Rolf Reikvam som hevder forfekter en lettvint utdanningspolitikk preget av nedvurdering av kunnskap. Han sier også at den nye kunnskapsministeren Bård Vegar Solhjell kom til duk og dekket bord og at han savnet støtte fra partileder Kristin Halvorsen.
Halvorsen og Solhjell svarer ikke på kritikken. De nøyer seg med å takke Djupedal for innsatsen som statsråd og fremhever særlig alt han gjorde for å oppnå full barnehagedekningen. Rolf Reikvam sier til Klassekampen at han ikke vil delta i en slik debatt som Djupedal legger opp til. Han synes utspillet er dumt. Anders Folkestad betegner utspillet som trist.
– Sette sier en god politiker som ikke mestret overgangen fra en kraftfull opposisjonsrolle til en statsrådstaburett, sier Folkestad.
På sett og vis har Folkestad rett. Djupedals poeng i intervjuet er at han ikke fikk muligheten til å lykkes. Djupedal betegner seg selv som en av dem som har drevet fram den rødgrønne regjeringen og sier han fikk drømmejobben. Det var i de interne budsjettforhandlingen det skar seg. Djupedal måtte akseptere og fronte et kutt på 250 millioner til forskning.
– Jeg advarte Kristin Halvorsen om at vi kom til å få kritikk og tape titusener av stemmer til høyre utdanning. Da kritikken kom var det overraskende stille fra partiledelsen. Jeg ble tillaget en eneansvar jeg ikke hadde, sier Djupedal.
Djupedal har mye rett i den analysen. Han er ikke den eneste statsråden som må stå fram offentlig å måtte forvare noe som han internt sterkt har advart imot. Helen Bjørnøy opplevde noe av det samme.
Etter valget i fjor opplevde Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy å bli gjort til syndebukker for det elendige valgresultatet. Stortingsgruppen krevde utskiftninger og Djupedal og Bjørnøy ble offentlig nevnt, blant annet av Olav Gunnar Ballo. Kristin Halvorsen forsvarte da sine statsråder og sa det handlet om politikk, ikke personer.
Men hun ble presset til å foreta seg noe for å stagge misnøyen internt i SV. Det har ikke hjulpet på velgeroppslutningen å ofre Djupedal og Bjørnøy. Erik Solheim har ikke blitt utsatt for den typen kritikk Helen Bjørnøy fikk, men regjeringens miljøpolitikk har ikke endret seg.
Bård Vegar Solhjell går stillere i dørene enn Djupedal som opplevde flere ganger å bli misforstått, særlig det første halve året han var statsråd. Politikken er den samme.
Djupedal er på vei ut av Stortinget. Derfor kan han tillate seg å snakke ut. Det kunne også Karita Bekkemellem gjøre da Jens Stoltenberg ofret henne til fordel for Manuela Ramin
Osmundsen.
Det er sårt for Djupedal å bli ofret for å føre en politikk han advarte imot. Men slik er politikken. Der gjelder det å stille seg til disposisjon for partiet, og opptre slik at det tjener partiet og ikke ens egne interesser.
Innad i SV vil nok Øystein Djupedal tape på å snakke rett fra leveren slik han nå gjør. Det øker spenningene innad i SV. ”Samma det”, tenker Djupedal. Han har hatt et behov for å få sagt ifra og slik sett bidratt til historieskrivingen om hva som skjedde da SV ble regjeringsparti for første gang.
Den typen frittalenhet som Djupedal bedriver er ikke vanlig. Det er gjerne slik toppolitikere tillater seg når de skriver sine memoarer. Det kan bli mye styr rundt fortiden. Kåre Willoch vil helt sikkert når som helst stille opp til debatt om hva som ”egentlig skjedde ”i norsk politikk for 20 år siden – og da med egne notater og opplevelser. Kanskje Djupedal også får sjansen igjen. Han kan ha mye på lager om hva som egentlig skjedde da opposisjonspartiet SV ble et maktparti. Djupedal bidrar med ekthet i politikken ved å snakke om hva han føler og egentlig mener. Det er positivt at ikke alle alltid tjener partiet som en lydig undersott.