Orker ikke lede

De unge som seiler inn i dagens arbeidsliv er kravstore og mette. Lederes travle og usikre hverdag appellerer ikke. Det er slik samfunnet vil ha det.  Vi får satse på at det er mange nok som vil lede de som ikke vil lede,skriver redaktør Magne Lerø

De unge som seiler inn i dagens arbeidsliv er kravstore og mette. De vil ha et rikt privatliv og en trygg karriere. Lederes travle og usikre hverdag appellerer ikke. Dette er noen av konklusjonene som kan trekkes av undersøkelsen The Universum Graduate Survey 2008 som omfatter 4572 studenter innen økonomi, tekniske fag og IT. Markedsansvarlig Carlo Duraturo i Universum peker på at dagens studenter har vokst opp med foreldre som strukturerte hverdagen for dem for å rekke skole, fotballtrening, hytteturer og måltider. Nå krever de samme struktur på arbeidsplassen, og de er mindre motivert for de spesielle utfordringer ledere står overfor.–          Dagens unge er kjempemotiverte, målrettet, optimistiske og vil få til ting, men vil helst ikke styre skuta selv. De vil gjerne ha noen som holder dem i hånden. De er risikoaverse og vil derfor i mindre grad bli ledere. De er opptatt av konsensus og vil helst jobbe i grupper, sier Duraturo til Dagens Næringsliv.Konserndirektør Ellen Chr. Orvin Raaholt i Kongsberggruppen sier hun merker klart hvordan dagens studenter forventer at arbeidsgiver stiller opp og ordner mye for dem, slik foreldre gjorde. Hun peker på at de unge vil ha alt; høy lønn, stor frihet, treningsmuligheter og gjerne mulighet til å ta permisjon et år eller to for å drive hjelpearbeid. Andre undersøkelser har avdekket tilsvarende holdninger til ledelse. Det er rimelig å anta at det er konsekvensene av at det gjennomorganiserte samfunn med foreldre og pedagoger som henger over barna sine hvert minutt, som nå merkes i arbeidslivet. 

En skulle tro at de holdninger som avdekkes i denne undersøkelsen også slo ut i manglende interesse for å slå seg fram som gründere. Det er det imidlertid lite som tyder på. Men det kan vel være at det nå er flere som bare nøyere seg med å gå med en gründer i magen. De vegrer seg for å gi alt for å la ideen bli til virkelighet.

 

Samfunnet bygger også opp forventninger om at arbeidsgiver skal stille opp for dem. Før var det snakk om HMS, å forhindre skade og belastninger. Den nye arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver å beskytte arbeidstakere mot f eks mot psykiske belastninger og sørge for medarbeideres utvikling. Arbeidsgivers har ikke lenger kun en styringsrett. Nå snakkes det også om at man har en omsorgsplikt. Gjennom den nye arbeidsmiljøloven er lederoppgaven idealisert.

 

Lederoppgaven er blitt mer komplisert med årene. Eiere og oppdragsgivere forventer gode resultater samtidig som kravet til så sørge for medarbeideres trivsel og arbeidsmiljø er skjerpet. I kraftige omstillingstider, er det ikke lett å kombinere resultater med alle mulige hensyn til medarbeidere. Men det er nå det lederoppgaven går ut på.

 

Å være ledere er å påta seg risiko. En har ingen garanti for å komme helskinnet igjennom de utfordringer en møter. Arbeidstakere ser en del leder sliter, at de må bakse med en del lite hyggelige problemer, at de blir møtt med sur og urimelig kritikk fra en del ansatte og at de til tider må jobbe mye ekstra. Den slags frister ikke.

 

Hvis lønnen til ledere ble høyere, kunne flere la seg friste. Men en bør bli leder fordi man virkelig ønsker å lede, ikke fordi en får bedre betalt.  

Alle problemer eller utviklingstrekk i samfunnet kan ikke møtes med nye, smarte tiltak. Vi får gjøre mer av det vi gjør: lete med lys og lykte etter de vil ser har potensial til å ta lederansvar, gi de utfordringen, følge dem opp og sørge for at lederansvaret også blir en kilde til personlig vekst. 

De som ikke orker å lede, får være i fred. Vi får satse på at det er mange nok som er dyktige og motivert til å lede de som ikke vil lede.