Jagland mot Stoltenberg

Når Thorbjørn Jagland kritiserer regjeringen, er det nesten som å høre Siv Jensen. Det er ikke godt å si hva Jagland vil oppnå med å legge mer stein til Jens Stoltenbergs byrde, skriver redaktør Magne Lerø

Thorbjørn Jagland tilhører ikke lenger maktens innerste sirkler i Ap. Han er ”bare” stortingspresident. Etter at han måtte trekke seg som statsminister og Ap-leder, har han imidlertid behold en sterk stilling i deler av partiet. Jagland fremstår fortsatt som en av Aps ideologer og han har vist at han også kan snekre politikk i praksis. Men nå er det Jens Stoltenberg som styrer.Det er oppsiktsvekkende at Thorbjørn Jagland i et innlegg i Dagsavisen i dag, retter sterk kritikk mot Stoltenberg, Martin Kolberg og regjeringen. Han hevder Ap-ledelsen har kommet med politiske utspill uten handling, at den demonstrere maktesløshet i forhold til pengekulturen og de nyrike, at den kapitulerte i håndteringen av sykehotellsaken, at den mangler grep i enkeltsaker, den tillater usosiale renteøkninger, og overlater stortingsdebatten til Frp. Han kritiserer også Stoltenberg, for ikke å ha deltatt i debatten om revidert budsjett og peker på at Frp er i stor grad legger premisser for den politiske debatten. Jagland sier til Dagsavisen at partiledelsen bør sette pris på hans kritikk. –            Det er ikke ofte jeg går ut på denne måten. Det er ikke kritikk av den politiske linjen, men råd om hvordan man kan få den fram bedre, sier Jagland.   Jaglands innlegg må i større grad forstår som besk kritikk, ikke gode råd. Man gir ikke råd på denne måten. Var det råd Jagland ville gitt, kunne har ha formidlet det internt. Jagland ga fra seg statsministerposisjonen til Jens Stoltenberg, og Stoltenbergs tilhengere presset han også til å gå av som partileder. Det endte med at Kolberg ble sykemeldt av det harde presset han ble utsatt for.  Jagland har vært lojal mot Stoltenberg, men et par ganger har vi kunnet lese mellom linjene at han langt fra er imponert over den innsatsen Stoltenberg har gjort som partileder. Det skulle bli så mye bedre da Stoltenberg ble sjef. Det har det ikke blitt. Det samme kan Valgerd Svarstad Haugland si. Det var i hennes tid KrF var på høyden. Dagfinn Høybråten har i liten grad maktet å bringe KrF opp fra bølgedalen. Svarstad Haugland har nok sine tanker om ledelsen i KrF, men hun har ikke vært i nærheten av å komme med så pass hard kritikk som Jagland serverer i dag. Dette er ikke et ”takk for sist”- utspill fra Jagland mot Stoltenberg. Det er verre enn som så. Det er et tydelig signal om at misnøyen i egen rekker over det regjeringen presterer er økende. Onsdag møtte en offensiv Jens Stoltenberg pressen. Jagland beskriver en regjering på defensiven.  Hadde det vært en spesiell sak Jagland hadde kritisert, hadde dette passert som et utspill på nivå med diverse utspill fra andre rødgrønne politikere for å markere egen politikk. Jagland trekker fram en rekke saker og knytter det hele sammen med Frps fremgang. Dermed fremstår det som et mønster, et felles trekk ved politikken. Dette er statsministerens ansvar. Jagland påstår at det politiske håndverk Stoltenberg leverer ikke holder mål. Dette er ikke noe konstruktivt innspill fra Jaglands side. Meningen kan være god, men det preges av at Jagland ikke når fram internt. Da går han eksternt. Han vil ikke brenne inne med det han mener. Risikoen han løper er å bli et gjentakende argument Frp og de borgerlige bruker mot den rødgrønne regjeringen. ”Jagland har jo sagt rett ut at regjeringen ikke gjør jobben sin. Det samme sier vi. Og det mener velgeren også”, slik vil vi nok høre Siv Jensen en del ganger fremover. Det er også grunn til å etterlyse Jaglands alternativ. Det er greit nok i ettertid å peke på hva regjeringen ikke burde ha gjort. Men hva bør de rødgrønne gjøre? Hvilke råd er det Jagland vil gi? Når Jagland sier han vil gi råd, må han være konkret. Hva mener han de rødgrønne bør prioritere i neste års statsbudsjett- og på hvilke områder bør en bruke mindre penger? Det holder ikke å bare klage på at renten stiger. Det er ikke et enkelt grep som kan tas for å hindre at det skjer.Jens Stoltenberg bør invitere Jagland på banen. Han kan ikke sitte på presidentstolen sin, rangert like etter kongen, å bare kritisere.

Strøm-Erichsen anmelder sine egne

VG står klar til å kjeppjage enhver statsråd som ikke følger loven til punkt og prikke. Men når forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen vil følge sikkerhetsloven, er det også galt. VG bør klare å se seg selv som aktør i maktkampen i forsvaret, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er noen i forsvaret som lekker gradert materiale til VG. Det synes selvsagt VG er utmerket, og vi andre som er interessert i å få vite mest mulig om det som skjer i maktens korridoren, leser med stor interesse. Slikt vil ikke forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ha noe av. Hun har bedt PST, Politiets Sikkerhetstjeneste om å jakte på VGs kilder etter en avsløring om de reelle kostnadene ved flyttingen av Fellesoperativt hovedkvarter fra Stavanger til Bodø. Det ble påstått at kostnadene ved flyttingen kunne bli et tresifret millionbeløp dyrere enn man har regnet med fordi Bodø ikke er tilstrekkelig sikkerhetsklarert.

 

-En lekkasje av et gradert brev er et lovbrudd i seg selv, og det ser vi alvorlig på. Vi vil vurdere å anmelde alle lekkasjer av graderte dokumenter, sier Strøm-Erichsen til VG.

 

Ansvarlig redaktør Bernt Olufsen og generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening er sterkt kritisk. De mener det omtalte brevet hemmeligstemples av politiske, ikke sikkerhetsmessige grunner. 

 

Denne uken kunne VG offentliggjøre et annet gradert notat fra sjefen for Hæren og Fellesoperativ stab der forsvarsministeren og forsvarssjefen beskyldes for å fatte beslutninger som er ”ødeleggende for Norge på langt sikt og for ikke å bry ser med råd fra fagmilitært hold. Forsvarsministeren sier hun også vurderer å anmelde dette notatet.

 

Ingen bør ha større forståelse enn VG for ministre som velger å forhold seg til lover og regler. Den regelen Strøm-Erichsen nå handler etter, er særdeles enkel. Gradert materiell skal ikke lekkes til mediene eller andre.

 

Det står mye å lese i avisene som er basert på at noen bryter taushetsplikten eller lekker interne, hemmeligstemplete dokumenter. Mediene elsker lekkasjer. De som sitter med ansvaret hater det. Derfor er redaktører særdeles dårlige rådgivere for Anne-Grete Strøm Erichsen i denne saken. Hun kan rolig vende det døve øret til det Olufsen og Øy sier og gjøre det hun mener er klokt og formålstjenlig.

 

Interessemotsetningen mellom medier og de som har makt, lar seg ikke harmonere. Når Anne-Grete Strøm-Erichsen setter PST på saken, er det en kraftig advarsel internt. Den som blir tatt i å lekke, kan regne med å få sparken.

 

Men er det lurt av Anne Grete Strøm-Erichsen å kjøre så hardt mot sine egne? Det har ikke manglet på anmeldelser i Forsvarets de siste årene. Forsvaret led et bitter lederlag i kampen mot kontreadmiral Atle Torbjørn Kalsvik. Og anmeldelsen av ulovlige smøreturer ser ut til å bli henlagt for de fleste. Dette anmelderiet har bidratt til å piske opp stemningen internt.

 

Ut fra et sikkerhetsperspektiv, er det ikke alvorlige lekkasjer det her er snakk om. Når Strøm. Erichsen setter PST i sving, er det ikke fordi hun er en formalist som setter alt inn på at loven skal håndheves til fulle. Vi tror hun velger strategi ut fra at hun befinner seg i en kampsituasjon. Det avtegner seg et mønster. Det er et miljø, en flokk offiserer høyt på strå som har bestemt seg for å kjøre hardt mot forsvarsledelsen. De fremsettes internt kritikk i sterke ordelag og noen sørger for at kritikken lekkes til offentligheten. Det gir god spalteplass i VG. Og ikke minst: Opposisjonen henger seg på. Per Ove With (Frp) lar sjelden en sjanse gå fra seg. I Aftenposten i går herjet han med Sverre Diesen og tok til orde for at Strøm-Erichsen bør vurder å gi ham sparken.

-         Du kan ikke drive en organisasjon og ha så dårlig tillit nedover i rekkene, sier With

Men Strøm-Erichsen har da ikke noe mer tillit. Dette er jo nummeret før Width lanserer seg selv som minister og ryddegutt.

 

Det vil ikke forundre oss om mye av den uroen som utspiller seg i forsvaret har sammenheng med flyttingen av Fellesoperativt hovedkvarter fra Stavanger til Bodø. Det aner oss at en del av dem som er mest imot en flytting, mener det tjener deres sak at det skapes mest mulig uro og at Anne-Grete Strøm Erichsen og Sverre Diesen får kjørt seg med steinhard kritikk. Det er gått politikk i saken. Det gir forhåpninger om omkamp.

 

Lekkasjer er et våpen i en konflikt. Anmeldelser av lekkasjer et mottrekk. VG bør se anmeldelsene i dette perspektivet – ikke som er forsøk på å kneble pressen.

 

VG får gjøre jobben sin og skrive om det man får vite. De får de akseptere at Anne-Grete Strøm Erichsen gjøre jobben sin. VG blir brukt i et spill om makten i Forsvaret. Hvem som vinner denne kampen, får tiden vise.

Rikmannsdøder Kolberg

Når Ola Mæle eller Stein Erik Hagen stikker hodet fram fra sin luksus for å tale de velhavendes sak, må de regne med et ublidt møte med Martin Kolberg i rollen som retorisk slagbjørn, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå driver også Aps partisekretær, Martin Kolberg, med mobbing. I alle fall mener investoren Ola Mæle det. Det er mer ille enn som så. Mæle sier til Dagens Næringsliv at Kolberg har servert en drittpakke mot ham og andre næringslivsledere for å sverte og stigmatisere rike mennesker med borgerlige tilbøyeligheter. Mæle hevder intet mindre enn at Kolberg vil mobbe næringslivsledere ut av samfunnsdebatten.

 

Det vil han nok ikke. Han vil ha dem der og gjøre det de gjør. Ingen ting er som en motstander man kan hakke løs på under jubel fra egne tilhengere.

 

Kolberg har sett seg lei på at næringslivsledere med hundrevis av millioner på konto og i aksjer maser om at de vil bli kvitt formuesskatten. Han sier Ap gjerne vil ”flå de rike” og mener Mæle og andre med ham kommer med vulgære utfall mot den politikken regjeringen fører.

 

Mæle får nå så ørene flagrer fordi han kom med kritiske uttalelser om regjeringen politikk i forbindelse med at han feiret 50-årsdagen sin i sus og dus i St. Tropez. Vennene var mange, og millionene satt løst.

 

Å servere politiske utspill fra luksuriøse omgivelser i St. Tropez, er ikke det smarteste Mæle han gjort. Han vil vel unnskylde seg med at det ikke var meningen. Men Dagbladet lokket ham utpå.

 

En den næringslivsledere har en egen evne til å bli særdeles nærsynt når de uttaler seg om politikk. Mest ille er Stein Erik Hagen når han legger ut om hvor urimelig formuesskatten er for ”meg og min familie”.

 Kolberg mener tydeligvis det går hjem hos de rødgrønne å snakke om å flå de rike og herje med dem i mediene når dem fremstår som representanter for den selvtilfredse, litt sutrende overklasse. Det er faktisk prisen de rike må betale når det midt i sin prangende rikdom kommer med politiske utspill. 

Olav Thon, Kjell Inge Røkke og Jens Ulltveit-Moe, for eksempel, opplever ikke det samme. Grunnen er at de ikke maser så mye om skattenivået. I dag sier Ulltveit-Moe at dagens skattenivå for ”de rike ” er ok, men at strukturen er gal. Han vil ha høyere eiendomsskatt.

Ola Mæle er for tiden nullskattyter. Det er urettferdig å bruke det mot ham. Det er Kolbergs og de rødgrønnes eget skattesystemet som gjør Mæle til nullskattyter. Mæle bidrar til fellesskapet som avtalt. Vi får håpe han er raus med å gi til gode formål siden han for tiden kommer særdeles gunstig ut på det skattemessige området.

 

Martin Kolberg ser ut til å tro det er lurt å løpe rundt å si at han skal ”flå de rike”. Slik norsk økonomi er skrudd sammen, er ikke det så enkelt. I gode tider er det mange som blir skikkelig rike. Det følger, som Per-Kristian Foss peker på, en del kapitalister med kapitalismen. De kan man ikke rydde av veien. Og man kan ikke knekke de med stadig tyngre skattebører. Vi tror ikke det blir særlig mye av de ”flåingen” Kolberg snakker om. Det er enda vanskeligere å ”flå de rike” enn det er å få kontroll med lederlønningene. Det er første og fremst symbolpolitikk Kolberg bedriver. Med unntak av at de rødgrønne vil beholde formuesskatten. Det er alvor.

Hvis Kolberg ønsker andre kandidater til rødgrønn flåing, kan han se nærmere på dem som har et stort forbruk av energi.      

Skuddene mot forsvarsledelsen

Nytt av året er at mer av den interne forsvarskritikken slippes ut i offentligheten og i en språkbruk som ikke etterlater tvil om at offiserer er ekte krigere. Og Siv Jensen og Erna Solberg kan fryde seg, skriver redaktør Magne Lerø .

Er beslutningen om at Norge skal sende 48, ikke 100, infanterisoldater til Afghanistan et eksempel på at forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og forsvarssjef Sverre Diesen fatter beslutninger som er ødeleggende for Forsvaret og Norge i det lange løp. Forsvarets Operative hovedkvarter og Hærens ledelse mener det. De skriver i et hemmelig dokument som VG i dag offentliggjør, at det til stadighet velges løsninger som ikke er fagmilitært anbefalt. Og det kan blant annet true sikkerheten til de norske soldatene i Afghanistan.

 

Den slags intern uenighet i Forsvaret og kritikk mot de beslutninger forsvarsledelsen fatter, er som manna fra himmelen for opposisjonen. Nå kan det bli enda mer statsrådsbråk. Siv Jensen sier til VG at Frp vurderer å reise mistillit mot Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun mener Strøm-Erichsen ikke har kontroll over situasjonen og at Stortinget kan han blitt feilinformert om situasjonen i Afghanistan. Erna Solberg (H) mener det også er grunn til å stille spørsmål med om Strøm-Erichsen har gitt Stortinget korrekt informasjon.

 

Strøm Erichsen sier hun var kjent med dokumentet som nå er offentliggjort, da hun for noen uker siden møtte i Stortinget og garanterte for sikkerheten for de norske styrkene. Hun avviser at Stortinget er blitt feilinformert og sier til VG at alle ledere i Forsvaret må innrette seg etter at det er Forsvarssjefens anbefaling og beslutning som teller. Forsvarssjef Sverre Diesen står for de beslutninger han har fattet og den informasjon han har gitt.

 

Når beslutningen om å redusere den norske styrken i Afghanistan til det halve vekker så sterke protester, så forteller det om konflikter og manglende samhandling innad i Forsvaret.

Det er ikke uvanlig at det skjer i store organisasjoner der kampen om knappe ressurser blir opphetet. Men mye tyder på at den interne striden i Forsvaret har nådd et ubehagelig støynivå. Dette har ikke med Sverre Diesens lederstil å gjøre. Det har med manglende samsvar mellom ressurstilgang og de oppgaver vi forventer at Forsvaret skal løse å gjøre. Det er tydelig at det i det fagmilitære miljøet brer seg den oppfatning at forsvarsevnen er betydelig svekket fordi bevilgningene er for lave. Dette er ene og alene Stortingets ansvar. Sverre Diesen får det ikke som han vil. Han har provosert politikerne med en kuttliste som ser annerledes ut enn det politikerne kan akseptere. Diesen vil kutte MTB-ene for eksempel, men de vil politikerne ha. Det er tydeligvis andre hensyn enn de strengt militære som teller med når politikerne avgjør bevilgninger til Forsvaret.

 

Sverre Diesen kan imidlertid ikke noe annet enn å gå i kompaniskap med forsvarsministeren. Hans oppgave er å skaffe ”mest mulig forsvar” for de millionene han får til disposisjon. Når styrken til Afghanistan måtte reduseres så pass på grunn av stramme bevilgninger, anbefalte han at hele styrken ble droppet. Men det var politisk umulig. Så skrapte man i sammen de millionene som trengtes, litt fra her og litt fra der, så ble det nok til 48 mann, og Sverre Diesen kunne konstatere at med forsterkninger fra Tyskland, ga dette de norske soldatene den nødvendige sikkerhet. Men Sverre Diesen skulle gjerne hatt mer penger. Han skulle gjerne sendt både 100 og 200 soldater for å kjempe mot taliban. Det er imidlertid Diesen jobb å levere den forsvarsaktivitet som samsvarer med de tilgjengelige ressurser. Og bli skyteskive for den interne kritikken.

 

Vi har ikke inntrykk av at Sverre Diesen er typen som lar seg presse til akseptere et forsvarsmessig opplegg han ikke kan akseptere ut fra fagmilitære premisser. Hvis han ikke kan akseptere det den politiske ledelse går for, må han stille sin plass til disposisjon. For alt hva vi vet, kan Diesen flere ganger ha gitt Strøm-Erichsen beskjed om hvor grensen går for hva han kan akseptere. Diesen går i alle fall så langt at han blir pepret med kritikk fra sine underordnede.

 

Nytt av året er at mer av kritikken slippes ut i offentligheten og i en språkbruk som ikke etterlater tvil om at offiserer er ekte krigere. De skyter med skarpt når anledningen byr seg.

 

Anne-Grethe Strøm-Erichsen er nå under dobbelt ild, fra opposisjonen og fra underliggende etater i Forsvaret. Men ved sin side har hun Diesen som har vært i krigen før. Ellers begynner også Strøm-Erichsen å få en del krigserfaring. Akkurat som sin forgjenger, Kristin Krohn Devold. Hun overlevde slag etter slag.

    

Giske og Mira Craig

Unge Høyre har skaffet seg en ny leder som søker oppmerksomhet ved å slenge dritt om sine motstandere. Før han vet ordet av det, havner han selv i det politiske gjørmebadet han rigger til, skriver redaktør Magne Lerø .  

«Giske tror jobben hans er å klå på Mira Craig», er oppslaget på førstesiden i Dagbladet. Det er Unge Høyres nye leder, Henrik Asheim, som på denne måten vil markere seg. I sin tale til de unge i Høyre slengte han også på en uttalelse om at ”den eneste forskjellen på Kristin Halvorsen og en maskert raner, er at den maskerte raneren i det minste ikke prøver å lure deg til å tro at han raner deg for ditt eget beste”. Det Asheim vil oppnå med å legge seg på et debattnivå som til forveksling ligner en anonym blogger, er oppmerksomhet. Her er jeg, roper han ut. Og lykkes. For den slags går rett hjem i mediene for tiden. Førstesiden i Dagbladet. Fulltreffer. Kjempebra. Jubel hos de unge i Høyre, vil vi tro. Vi får tolerere at unge politiske ledere går friskt ut, men hvis Asheim akter å holde dette nivået fremover, blir han en parodi på seg selv. Han inviterer dessuten til personangrep som det ikke er sikkert Asheim tåler det like godt som Trond Giske.Når Asheim hevder at Giske ”klår på” en annen kvinne, handler det om uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er faktisk straffbart når det er en myndighetsperson som står bak. Asheim mener vi må forstå at det ikke er det han mener. Med å henvise til at han er ”ung og frisk” vil han at vi ikke skal ta ham på alvor. Det er bare noe han sier. Bakgrunnen for påstanden om at Giske klår på Mira Craig, er at hun satt på skuldrene til hans under Hovefestivalen i fjor.  - Giske er i ferd med å bli en parodi på seg selv. Det blir litt mye festivaler på kulturministeren. Han velger noe bort når han er på alle disse festivalene. For eksempel det at han ikke kommer på Dissimilis-festival. Det synes jeg ikke går an. Han skal være kulturminister for hele folket, sier Asheim som legger til at han også reagerer på at Giske legger Kultur-Norge under stadig sterkere politisk styring.

Giske kaller angrepet for et skittent utspill.

– Erna Solberg var for litt siden ute og advarte mot en skitten valgkamp. Unge Høyre-lederens retoriske nivå viser at hun hadde helt rett. Ut over det er ikke talen verdt å kommentere, sier Giske til Dagbladet.

Erna Solberg mener Trond Giske må tåle såpass fra en ungdomspolitiker og viser til at Giske selv var noe friskere og råere som AUF-leder. 

Trond Giske er en kulturminister som setter spor setter seg. At han reiser for mye rundt på festivaler, er en medieskapt sannhet. Sannsynligvis hjelper det lite om Giske legger fram en liste som viser at han ikke deltar mer på festivaler enn på andre kulturarrangement. Ingen bør imidlertid kunne klage på at Giske ikke bruker tid på politikk. Han har en politisk iversetterevne som de færreste kan oppvise.

 Henrik Asheim følger etter Torbjørn Røe Isaksen som leder for Unge Høyre. Hvis Asheim akter å legge seg på det debattnivået han starter opp med, kan vi virkelig snakke om å hoppe etter Wirkola. Isaksen maktet å levere reflekterte meninger inn i norsk offentlighet. Så langt har Asheim bare levert politisk rør. Før Asheim vet ordet av det, havner han selv i det politiske gjørmebadet han rigger til.

Statrådsflukten

Det er noe som ikke stemmer når Jens Stoltenberg har mistet over en tredjedel av sine mest betrodde medarbeidere etter vel to og et halvt ved makten, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg har 18 statsråder i sin regjering. Nå er syv av de han satset på ute. I går forsvant den viktigste av dem all, Åslaug Haga, ut døren. Hun og Manuela Ramin Osmundsen er ute på grunn av de mistet troverdighet. De ble en politisk belastning – og forsto selv at det var nødvendig at de måtte gå. De var ti ganger større grunn til at Åslaug Haga måtte gå enn Ramin-Osmundsen. Hennes generaltabbe var å ikke gi all informasjon til Jens Stoltenberg. Den som er i krise og holder noe tilbake for ens overordnede, spiller hasard med sin stilling.

Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal ble ofret. De ville nok ha fortsatt som statsråder, men etter hvert innså de at de hadde mistet for mye tillit innad i SV. Det var neppe Jens Stoltenberg som ville ha dem fjernet. Det var SV som ville ha bedre folk til å profilere SV i regjeringen.

Vi fikk et nytt eksempel på at det hjelper fint lite å skrifte ut politiske ledere når man er i en gitt politisk setting. Nye sjefer knyttet til endring av strategi, kan gi resultat. Som regelen betyr ikke skifte av politisk leder noe dersom politikken ligger fast, men mindre lederen gjør en direkte dårlig jobb.

Øystein Djupedal uttalt seg sterkt kritisk til at han ble ofret. Han mener han advarte så tydelig som han kunne mot å ta et ”hvileskjær” når det gjaldt bevilgninger til forskning og høyre utdanning. Når velgerne svikter, er det bittert å bli ofret fordi man blir gjort ansvarlig for det man har advart på det sterkeste mot.

Karita Bekkemellem har heller ikke lagt skul på at hun synes det var surt å bli vraket. Jens Stoltenberg var rett og slett ikke fornøyd med måten hun profilert seg og de rødgrønnes politikk på.

Den første som fikk problemer med å vise oss hva den nye rødgrønne næringslivspolitikken betydde i praksis, var Odd Eriksen. Han trakk seg etter et år og henviste til at han ville ha mer tid med familien. Det er sikkert riktig. Men han etterlot i det minste et inntrykk av at han ikke maktet å iverksette en politikk som kunne virke samlende. Det er blitt noe bedre med Dag Terje Andersen, men også han sliter med å ha troverdighet både i næringslivet og blant de rødgrønne.

Odd Roger Enoksen trakk seg i fjor fordi han ville flytte hjem. Han kunne nok ha fortsatt om han hadde ønsket, men han opplevde nok at det ble en god del motbakker som olje-og energiminister. Det virket som om han mistet motivasjonen.

I dag skriver også mediene at Sylvia Brustad ikke lenger ønsker å være helseminister. Men hun får sannsynligvis en annen post.

Kjell Magne Bondevik greide i betydelig større grad å holde på sine statsråder. Bondevik hadde ord på seg for å være en sterk lagbygger. En skulle tro det ville vært lettere for Jens Stoltenberg som leder en flertallsregjering å kjøre med det samme mannskapet. Men slik har det da ikke blitt. Grunnen til det er sammensatt. De rødgrønne sliter med å få iverksette sin Soria Moria-erklæring. Velgerne svikter, og for mange statsråder har ikke maktet å leve opp til forventninger som de rødgrønne selv har skapt. Regjeringen mangler gnist.

Åslaug Haga etterlater seg et tomrom. Det kan fylles, men det vil ta tid før den nye lederen av Sp oppnår den posisjon Haga hadde. Sp bør raskt samle seg om hvem de vil ha som ny leder. Liv Signe Navarsete ligger fortsatt først i løypa.

Haga hadde bestemt seg for å kjempe for sitt politiske liv. Hun mente hun hadde krefter nok til å ”stå han av” som hun sa. Etter all sannsynlighet var hun da klar over at hun også måtte ta en runde på at manglende betaling av skatt. Hun ville lagt seg flat enda en gang. Det som var viktig for Haga, var å kunne stå fram som hederlig og troverdig selv om hadde snublet i lovet og regler. Men så sviktet helsen. Blottrykket steg slik det skjedde i de harde budsjettforhandlingene i fjor høst. Når helsen sier stopp, kan man være fornuftig og tenke langsiktige eller dumdristighet og ta en kortsiktig kamp for å redde sin posisjon. Haga måtte bite nederlaget i seg.

-    Jeg har ikke krefter til dette livet, sa hun. Det er presist sagt. Hun varslet i går at hun kan bli sykemeldt ut over fire uker.

Hun bærer selv det meste av skylden for at hun har skaffet seg et liv som ble for tøft i forhold til helsen. Hun har servert for mange halvsannheter og hvite løgner for å begrense skadene på sitt eget omdømme. Her gjorde hun tabber, gang på gang.

Det er krevende å bli tatt med buksa ned. For noen er det så truende at de benekter det. 

Landets mektigste kvinne, og VG mente hun også var mektigere enn alle landets menn, Gerd-Liv Valla måtte trekke seg i fjor. Åslaug Haga er landet nest mektigste på Kapitals oversikt over landets 100 mektigste kvinner. Nå er hun ute. På toppen troner Kristin Halvorsen. Gjør SV er elendig valg neste høst, kan også hennes tid være ute.

Haga ga opp

Haga hadde bestemt seg for å kjempe for sitt politiske liv. Det hadde hun ikke helse til. Det er ingen grunn til å tvile på om dette er sannheten, skriver redaktør Magne Lerø

– Punkt en, jeg går av som statsråd. Punkt to, jeg går av som partileder. Dette er ikke en politisk beslutning, men en personlig beslutning styrt av hensynet til min egen helse, sa Haga på en pressekonferanse i dag tidlig. Det er ingen grunn til å tvile på at dette er det reelle grunnen. Det kan være grunnen til at hun tidligere har varslet at hun vil ut av politikken. Hun ble sykemeldt i fjor fordi belastningen ble for stor da de rødgrønne hadde harde runder for å bli enige om budsjettet.

 

Hun har nok overveid mulighetene for at hun kunne makte ”å stå han av”, som hun hadde bestemt seg for. Haga kan det politiske spillet bedre enn de fleste og vet om hun har betalt skatt av leieinntektene eller ikke. Hun vurderte det slik at hun ville klare å stå oppreist.

Så blir hun innhentet av helsen. Og hun fikk ikke noen ro selv om hun ble sykemeldt. Gårsdagens opplysninger om at hun har holdt utleie av stabburet i 1998-2000 skjult, ble en ytterligere belastning. Hun har nøkternt måtte konstatere at hun ikke hadde krefter til å forsøke å reise seg igjen. Hun måtte bite i seg nederlaget og kaste kortene. Hun varsler at hun kan bli sykemeldt mer enn fire uker  

– Min helse tillater ikke at jeg står han av. Jeg er sykemeldt for fire uker. Det kan bli flere. Jeg ønsker ikke å utsette helsa mi for fare, den tåler ikke lenger dette livet, sa Haga.

Jeg aksepterer fullt ut pressens rett til å stille alle spørsmål og til å få svar. Jeg opplever at politikere skal måles etter en strengere mal enn andre. Jeg observerer at mitt helt vanlig levde liv ikke når opp til forventningene.

– Vi har i alle år betalt vår skatt. Vi har i alle år samvittighetsfullt fylt ut våre selvangivelser. Det kan tenkes at vi har gjort feil. Mer ville hun ikke si.

 

Dette ble en særdeles trist sorti får en av våre fremste politikere. Hun har selv det meste av skylden for sitt fall. Men med sin dekning av saken i dag, har VG gått over streken (se neste leder)

VG i Hagas privatliv

Nå vil en flokk politikere besøke Åslaug Hagas stabbur for å sjekke møblementet. Makan til idioti og politisk uforstand. Med tegningene av stabbursinteriøret er VG havnet i parodien, skriver redaktør Magne Lerø.  

Politikerne våre synes å ha akseptert VGs redaksjonelle idé; å overvåke politikere og sørge for at det er fullt samsvar mellom det de mener politisk og gjør i praksis i det private. Per-Kristian Foss (H) har gått lengst i å kreve at Åslaug Haga opplyser om hun har betalt skatt av leieinntektene på stabburet eller ikke selv om hun er sykemeldt. I dag løper VG linen helt ut. Joar Solberg (A) opplyser at flere lokalpolitikere i Ås nå vil se Hagas stabbur. De vil ha befaring sammen med teknisk etat. Dette er rene galimatias. Hva skal politikerne på stabburet å gjøre.? Dette er da ingen befaring som om det handlet om ekspropriering av en del av eiendommen for å legge en ny veitrassè. Dette er et eksempel på at det ikke bare er pressen, men andre politikere som driver fram saker i det absurde. Vi tviler ikke på at Solberg kan oppgi en grunn. Men han har mistet gangsynet.

 

Og VG har laget tegninger som viser hvordan stabburet er møblert. Nå har vi havnet i parodien.

 

Mediene kan selvsagt ikke la være å skrive om Haga fordi hun er sykemeldt. Opplaget i VG i går om at Haga har leid ut stabburet også i 1998, 99 og 2000, var relevant. Dette hadde hun ikke opplyst om til kommunen. Det ble et nytt eksempel på at hun ikke er etterrettelig i det hun sier når hun er presset. Hun legger ikke alt på bordet. Derfor blir hun drevet fra skanse til skanse.  

 

Istedenfor at Hagas sykemelding bidro til å roe ned situasjonen, ble gårsdagen avsløring en ny belastning for henne og regjeringen. Jens Stoltenberg måtte kommentere saken. VG mener å vite at Stoltenberg har bedt om raske svar på spørsmålet om hun har betalt skatt på leieinntektene. De han sa på pressekonferansen i går, var at han var trygg på at Haga ville rydde opp og besvare alle spørsmål.

 

Hadde det vært en statsråd fra Ap, kunne Jens Stoltenberg tatt regien. Det er en statsministers privilegium å omgi seg med de statsråder han mener er de beste for å oppnå politiske resultater. Men Stoltenberg har ikke den samme myndighet over Sps leder. Det er Sp og Haga selv som faktisk avgjør om hun skal bli sittende. Det skal mye til før Haga trekker seg. NRK melder i dag at fylkeslederne i partiet har tillit til Haga og at ulovlig utleie av et stabbur og oppføring av ei brygge for 10 år siden, ikke er uforenlig med å være statsråd.

 

Men har Haga krefter til å fortsette? Hun ble sykemeldt for høyt blodtrykk i fjor under tøffe budsjettforhandlinger internt i regjeringen. Nå har blodtrykket steget igjen. Ledelsen i Sp er bekymret for henne.

 

En må være frisk for å tåle politisk uvær. Kjell Magne Bondevik ble også sykemeldt noen uker. Kåre Willoch har svar på det meste, og mente det var på grunn av den politikken regjeringen førte. Bondevik forklarte seinere at det hadde sammenheng med forhold av privat karakter- og selvsagt innvirker også en tøff arbeidssituasjon på helsa.

Stress og press kan slå ut både fysisk og psykisk.

 

Kjell Magne Bondevik fikk være i fred. Situasjonen er ikke den samme for Åslaug Haga fordi hun står midt i en uløst situasjon.

 

Flere medier skriver at saken må avklares innen onsdag, for da skal Stoltenberg ha pressekonferanse. Noen politiske kommentatorer mener man ikke kan vente så lenge en gang.

Det er klart man kan. Det må ikke komme noen avklaring onsdag heller. Det er ønskelig, men ikke tvingende nødvendig. Det kan være Haga holder fast på at hun vil ha fire uker på seg for å bestemme seg for hva hun vil gjøre – og hva hun vil si.

 

Hvis hun vil trekke seg, kan hun gjøre det ved å henvise til at hun ikke er frisk.

 

Hvis det viser seg at hun heller ikke har betalt skatt for leieinntektene, er det vanskelig å se at hun kan fortsette. I tilfelle måtte hun få Jens Stoltenberg med på å statuere et eksempel på at en toppolitiker ikke lar seg presse til å gå av fordi man har foretatt seg noe kritikkverdig på privatlivets område. I så fall er dette et motangrep på pressen: Skriv hva dere vil. Men vi godtar ikke at dere blander sammen politikk og privatliv.

 

Haga er tøff nok til å kjøre denne linjen. Det var denne linjen hun slo inn på på pressekonferansen i forrige uke. Spørsmålet er om hun har helse til å kjøre videre langs dette sporet. 

Gransking av Sommerfeldt

I Kirkens Nødhjelp vet de at de har problemer. En problemløser og en samarbeidsekspert er det de trenger, ikke granskning med mer offentlig bråk om fortiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeidsforskningsinstituttet skal granske arbeidsmiljøet i Kirkens Nødhjelp (KN) etter at generalsekretær Atle Sommerfeldt har fått sterk kritikk for sin måte å lede organisasjonen på, skriver Dagbladet i dag. Hva er poenget med en slik gransking?

For vel en måned siden brettet Dagbladet ut konflikter i arbeidsmiljøet i Kirkens Nødhjelp. Flere hevdet at de var blitt trakassert av lederen for kommunikasjons- og innsamlingsavdelingen, Leila Raustøl. Det endte med at hun trakk seg. Folk som hadde sluttet i organisasjonen forlangte generalsekretær Atle Sommerfeldts hode på et fat, fordi han ikke hadde tatt på alvor anklagene mot Leila Raustøl. Saken har ikke roet seg. Nå skal det gjennomføres individuelle samtaler med nåværende og tidligere ansatte. Det skal munne ut i en rapport med en situasjonsbeskrivelse og forslag til tiltak. Ledelsen og tillitsvalgte er enige om å gjøre det på denne måten. Styreleder Inger Johanne Wremer sier at styret har tillit til Atle Sommerfeldt.

Det er da inderlig godt at de ikke har funnet på å engasjere et knippe advokater med Jan Fougner i spissen for å finne ut om arbeidsmiljøloven er brutt eller ikke. De nøyer seg med en gransking. Men har man ikke kunnskaper nok om misnøye og konflikter? Det må da være nærmere ti personer som har uttalt seg offentlig om saken. Og de tillitsvalgte har laget notater og hatt møter med ledelsen flere ganger. Og nå vil de grave enda mer? Skal man nå igjen hvirvle opp i og gi personkarakteristikker av Leila Raustøl som har gått av? Vet man ikke nok for å kunne treffe tiltak? Tror man utenforstående i en organisasjon med så mange ansatte ser noe som ansatte ikke ser? Vet de ikke i KN hva slags tiltak man skal iverksette for å bedre arbeidsmiljøet og samarbeidet?

Eller aner vi en maktkamp her? Er agendaen for noen at en slik gransking skal ende opp med en knusende kritikk av Atle Sommerfeldt slik at det nærmest blir umulig for ham å fortsette?

Atle Sommerfeldt vil selvsagt få kritikk i en granskingsrapport. Han har allerede tatt selvkritikk. I ettertid ser alle ledere at man burde sagt noe annet, gjort noe mer, tenkt annerledes, snakket med flere og brukt mer tid når saker tilspisser seg. Utenforstående ser det som regel enda klarere.

I konflikter og spente situasjoner gjøres det feil på begge sider. Hvor godt eller dårlig Atle Sommerfeldt har taklet konfliktene, aner vi ikke. Om tiden er inne for ham til å gjøre noe annet, vet vi heller ikke. Det får han drøfte med styreleder i første omgang. Utad er det ingen tvil om at Atle Sommerfeldt og Leila Raustøl fremstår som meget dyktige når det gjelder å skape vekst og fremgang. Mye peker oppover i KN. Og Atle Sommerfeldt har en betydelig posisjon i det norske bistandsmiljøet. Han profilerer KN sterkt og tydelig i mediene. Modig er han også. Han har ertet på seg bøndene med kritikk av norsk landbrukspolitikk. Men ledere som er faglig sterke, som markerer seg i offentligheten og farter rundt både nasjonalt og internasjonalt, er ikke alltid like gode på kontoret, i forhold til alle medarbeidere. Her kan det ha glippet for Atle Sommerfeldt.

Sannsynligvis må han omprioritere og bruke mer tid på hjemmeplan for å løse de arbeidsmiljømessige utfordringene.

KN vet nok om sine problemer. En gransking kan brukes i en maktkamp som tilspisser situasjonen. Eller den kan brukes som et grunnlag for å ta fatt på å løse problemene.

Det KN åpenbart trenger er folk som er gode til å løse problemer og få folk til å samarbeide. KN hadde hatt best av en konsulent som er opptatt av å se fremover, som tar fatt med en gang, og ikke er så opptatt av fortiden som granskere gjerne er.

 

Faren for KN er nå at blikket rettes bakover, mot problemer og misnøye og ikke fremover.

Det er åpenbart nødvendig for KN å jobbe med arbeidsmiljøet. Det kan forbedres. Men det skjer ikke via en oppskrift og tiltak alene. Det har både med personer, holdninger og kultur å gjøre.

 

Da Jonas Gahr Støre tiltrådte som utenriksminister samlet han de ansatte og sa at arbeids miljøet i UD nå skulle bli så bra at folk begynte å synge på vei til jobb. Mye er sikkert blitt bedre, men i den siste undersøkelsen var antallet som føler seg mobbet økt. Et tankekors.

Maxbo-bøllen

Nå får Trond Giske valse opp med Maxbo-sjef Tom Borthen. Han får holde stengt på søndag eller få en bot som svir. Forretningsmenn som tar seg til rette, truer med gjentatt lovbrudd og undergraver samfunnets lover bør ristes til fornuft, skriver redaktør Magne Lerø.

Søndag holdt en rekke byggevarekjeder åpent som en protest mot at Plantasjen får holde søndagsåpent. Trond Giske som har ansvar for helligdagslovgivningen, reagerte kraftig på aksjonen og på at aksjonistene oppfordret til å ringe ham privat. Giske sa han ville vurdere anmeldelse. Det har han ikke gjort. Men han har heller ikke foretatt seg noe for å komme aksjonistene i møte. De store byggvarekjedene vurderer å holde søndagsåpent flere søndager, dersom det ikke kommer noen reaksjon fra myndighetene. Det bekrefter talsmann for byggvarekjedenes aksjon, Tom Borthen, overfor NTB.

 –         Vi har ingenting hørt, annet enn at statsråd Trond Giske misliker at vi har oppfordret til å bruke hans hemmelige telefonnummer. Til selve saken har det ikke kommet noen reaksjon fra myndighetene, sier Borthen, som er administrerende direktør i Løvenskiold Handel som eier blant annet byggevarekjeden Maxbo. Det er kjedene Jernia, Byggmakker, Maxbo, Monter og Mester Grønn som aksjonerer. De peker på at de store gartneriene selger både gressklippere, hagemøbler og verktøy og at det blir konkurransevridende å la de holde åpent på søndagen, men ikke byggevarebutikkene. Borthen sier de ønsker søndagsstengt for alle. I Helligdagsloven heter det imidlertid at utsalgssteder som i alt vesentlig selger ”blomster, planter og andre hageartikler” kan holde åpent på helligdager. 

LO-sekretær Trine Lise Sundnes sier til NTB at LO-forbundet Handel og Kontor flere ganger har anmeldt virksomheter som de mener bryter helligdagsloven, men at samtlige saker er blitt henlagt.

  

At store byggevarehus aksjonerer en søndag ved å holde åpent, får vi til nød akseptere. Men det hører ingensteds hjemme at Tom Borthen truer med å fortsette aksjonene flere søndager fremover. Hvem tror han at han er? Hvem tror disse byggevarekjedene at de er? De får da vitterlig innrette seg etter gjeldende lover. De har ingen rett til å kreve en reaksjon fra Trond Giske. De har fått en reaksjon. Han tar skarp avstand fra deres ulovlige aksjon. Hvis Tor Borthen og hans aksjonister tror han kan tvinge Trond Giske til å endre helligdagsloven ved den typen virkemidler de nå tar i bruk, tar de feil.

  

Om man er stor og mektig, betyr ikke det at man kan ta seg til rette. Tom Borthen setter seg opp mot samfunnet lover fordi han ikke er enig i hvordan de blir tolket. Men det er ikke slik uenighet skal løses. Det skal skje via normale politiske protester, ikke via ulovlige aksjoner.

  Tom Borthen får holde stengt søndag. Hvis ikke bør han anmeldes og få en klekkelig bot. Vi vil ikke ha forretningsmenn som undergraver samfunnets lover.  Når Tom Borthen utfordrer Trond Giske til kamp, bør han ta den. Han bør tvinge Borthen i kne uten å gi løfter om noen som helst endring. Deretter bør Giske vurdere om det er behov for å stramme inn på helligdagslovgivningen. Vi bør ikke ende opp med at det blir fritt fram for alle å holde åpent på helligdagene. Her bør vi lytte til LO som understreker at ansatte ikke ønsker å jobbe søndager. Det er god mentalhygiene at et samfunn innvilger seg en ”annerledesdag”. Nå er det så mange steder man holder åpent både til klokken ni og ti på kvelden at folk burde ha god nok anledning til å få kjøpe det de trenger.