Knut Anton Morks hurraøkonomi kan ende i ulykke før vi vet ordet av det. Rammes offentlig sektor får vi satse på skatteøkninger for å sikre velferden, slik Victor Norman, Jan Davidsen og Arve Bakke tar til orde for, skriver redaktør Magne Lerø .

Hvorfor skal vi plage oss selv med skatter og avgifter lenger? Hvorfor skal vi ikke få feitere lønnstillegg enn noen sinne? Tiden må da være inne for å slå ut håret. Istedenfor spinke og spare kan det bli tut og kjør. Når oljeprisen går til himmels må da vi kunne følge med.  

Det er omtrent det sjeføkonom i Handelsbanken, Knut Anton Mork, tar til orde for. Slik formulerer han seg i Dagens Næringsliv: Jeg undrer meg på hvor lenge politikerne kan komme unna med at de ikke har penger og at de må øke skattene, sier han. Mork tror det blir stadig vanskeligere for politikerne å forsvare et høyt skattenivå, og han undrer seg over politikernes bekymring over at presset i økonomien skal bli for høyt. Mork mener Norge godt kan leve med et høyt rentenivå. Pensjonsdebatten synes han er malplassert, for vi har jo penger nok til alle. Han mener han ser tegn på at folk flest begynner å skjønne at det er rike.

Bakgrunnen for uttalelsen er at firedoblingen av oljeprisen de siste fire årene har økt verdien av den gjenværende norske oljen og gassen med fem millioner kroner per nordmann.  Morks ”la meg få min andel nå”- tenkning kan føre oss inn på farlige veier. Han uttaler seg som økonom. I virkeligheten eksponerer han sitt samfunnssyn som ligger milevis fra det samfunnet basert på offentlige tjenester vi gjennom noen generasjoner har bygget opp. Med Mork kan det bli en heidundrendes fest noen år. Deretter kan det gå med oss som med den fortapte sønn. Han brukte som kjent opp hele arven på kort tid og havnet pengelens i grisebingen.

Paradoksalt nok kan den vanvittige prissigningen på olje føre til at det ikke bli lønnsomt å hente opp all olje og gass på norsk sokkel til priser vi i dag snakker om. Men det er en annen historie. Her skal vi holde oss til skatt, avgifter og konsekvenser for norsk økonomi.

I forrige uke fikk vi også et skatteutspill med motsatt fortegn. Jan Davidsen i Fagforbundet og Arve Bakke i Fellesforbundet vil ha et inntektspolitisk samarbeid framover. Politikerne skal øke skattene for å sikre velferd og offentlige tjenester, og partene i arbeidslivet skal svare med moderate lønnsoppgjør. Det er jo en besnærende tanke og langt å forerekke framfor Morks hurraøkonomi. Vi har hatt tilsvarende opplegg tidligere. Det er imidlertid verd å merke seg at utspillet kommer etter at rammene er lagt for årets lønnoppgjør. Fagforbundet og Fellesforbundet er ikke de som har kommet best ut. Å si at det er tapere, er å ta for sterkt i. Men Davidsen og Bakke aner en utvikling. I år har man i offentlig sektor fått et tillegg som ligger 0,7 prosent over konkurranseutsatt privat sektor. Det er ikke lenger slik at det er LO i privat sektor som setter rammen og så blir det stort sett blåkopi i stat og kommune. I år har dessuten de med utdanning fått et langt bedre oppgjør enn Davidsens medlemmer. Davidsen og Bakke aner at utdanningsgruppene i stat og kommune vil stikke av med mest i årene framover.

Bakke og Davidsen er like mye politikere som fagforeningsledere. De vil slå to fluer i et smekk, få hjelp fra staten til å sikre at deres medlemmer ikke blir liggende etter i lønnsutviklingen og at det offentlige tilbudet av tjenester opprettholdes uten at renten skyter i været. Det samme målet har de rødgrønne. I dag gir Stein Lier Hansen i Norsk Industri støtte til Bakke og Davidsen fordi han mener det kan være nødvendig å dempe de høye lønnskravene. Skal man kjøre videre langs denne linja, må arbeidstakereorgabisasjonene aksepetere større lønnsforskjeller i det norske samfunnet. Det er årets oppgjør et signal om, og den utviklingen klarer ingen å snu når behovet for kompetent arbeidskraft er så stort.

Høyres Victor Norman, som både er professor i økonomi og tidligere statsråd, tok for noen måneder siden til orde for å øke skattene for å sikre det nivået på de offentlige tjenester som folk krever og forventer. Normans utspill kan ha imidleretid ha hatt en viss betydning når partiet har bestemt seg for ikke å kjøre fram skattelette i neste års valgkamp. Normans poeng er at offentlig sektor ikke kan bygges ned når eldrebølgen ruller inn over oss. Det vil ikke være penger som er problemet i Norge, men arbeidskraft. Normann vil derfor bruke skattene for å bremse forbruket i privat sektor og sette offentlig sektor i stand til betale såpass gode lønninger at folk vil jobbe der.

Skatt er et mindre viktig tema for folk i dag enn for fem-ti år siden. Det er nå bare Frp som kjører på lavere skatter og avgifter. Folk aksepterer det skattenivået vi har og er mer opptatt av at å opprettholde velferdsstaten. Det kan allikevel være at skatt blir et tema i neste år, ganske enkelt fordi sterke krefter blant de rødgrønne vi øke skattene.

Vi får neppe noe folkelig opprør mot høyere skatter. Vi kan imidlertid komme til å oppleve opprørsliknende tilstander mot enda høyere bensinpriser. For alt hva vi vet vil Mork også  kutte alle avgifter på bensin. Det blir tur og kjør over alt.