Det vil gjøre godt langt inn i den norske folkesjela om Telenor kunne fått slått kloa i svenske Telia-Sonera. Men det er slett ikke sikkert forbrukerne og Telenors eiere er tjent med det, skriver redaktør Magne Lerø.

Det tenkes, vurderes og kalkuleres i høyt tempo i Telenor for tiden. Og ingen ting er morsommere å regne på enn å kjøpe svensker. De som var med på den mislykkede fusjonen mellom Telenor og Telia med Thormod Hermansen i spissen, tenker nok at ”denne gangen skal vi ta dem”. France Telecom har lagt inn et bud på Telia-Sonera som priser selskapet til 200 milliarder kroner. Styret ga umiddelbart beskjed om at budet var så lavt at det ikke var noen vits i å vurdere det en gang.

Den svenske staten eier 37, 3 og den finske staten 13,7 prosent av Telia-Sonera. Og den norske staten er storeier i Telenor. Det betyr at dette også til en viss grad handler om politikk. Ikke slik å forstå at man ikke er pinlig nøye med verdivurderingen. Det må en være, fordi dette er selskaper som opererer på børslogikkens premisser. Et selskap prises også ut fra en budgivers strategi. Hvor sulten er Telenor på Telia-Sonera? Er det synergier som kan tas ut? Hvor store kostnadsgevinster kan en regne med? Hva er verdien på de markedsandeler en kan oppnå i land der man øker sin posisjon? Og hva må en regne med å måtte selge unna i Norge og Sverige fordi konkurransemyndighetene vil mene at man blir en for dominerende aktør.

Norske Skog ville bli stor – og kjøpte og kjøpte. I dag sitter de i klisteret. Veien ut av krisen synes å være å selge unna noe av det er har kjøpt. Kværner ville bli stor og la under seg Trafalgar. Det gikk også galt.

  

Nå kan man si at Telecombransjen har en lys fremtid, og at det er ingen tegn på at man her skal oppleve den typen rystelser som preger papirbransjen eller industribransjen. Men det er ikke til å komme forbi at det innebærer en stor risiko og kjøpe noen som er omtrent like store som en selv.

Dette vet Jon Fredrik Baksaas. For at han skal få eierne med på å ta den risiko som et slikt gigantoppkjøp representerer, må han dokumentere at Telenor kan øke sin lønnsomhet betydelig ved en overtakelse. Hvis kjøpesummen er 200 000 milliarder norske kroner, kan sikkert Baksaas legge fram pene tall. Men hva om prisen blir 250 eller 300 milliarder? Hvor går smertegrensen?

 

Flere tillitsvalgte har sagt offentlig at de mener Telenor bør legge inn et bud. Thormod Hermansen, tidligere sjef i Telenor, mener det samme. Og det kan man gjerne mene. Det er fint å kunne vokse og bli større. Norge kunne trengt et flaggskip innen telecom. Det finnes en rekke gode argumenter for et suksessen Telenor kan tillate seg å bli enda større og yppe seg med de aller største i verden. Men det avhenger av prisen.

  

Nå skulle en tro at det ikke er andre selskaper som kan ha større strategisk interesse av å overta Telia-Sonera enn Telenor. Altså at andre ikke vil komme med noe høyre bud. Det vil tiden vise.

  

Et forhold til kan han betydning; politikere rusler rund i kulissene. Næringsminister Dag Terje er sannsynligvis meget positiv. Om så skjer, er det ikke bare Jon Fredrik Baksaas som kan ta æren for det. Dag Terje Andersen vil helst selge det inn som noe som er i tråd med de rødgrønnes og hans egne visjoner og fremtidsrettethet i næringslivspolitikken.

 

Kjell Inge Røkke fikk staten med seg inn på eiersiden i Aker. Da Andersen sammen en pakke som brakte Wallenberg inn på eiersiden med 10 prosent, og uten at svenskene tok noen risiko.

Dette ble lansert som kimen til et nytt og forsterket svensk- norsk industrisamarbeid. Det har vi ikke sett så mye til. Det ble spekulert i om svenskene gjorde dette for å stå bedre rustet i arbeidet med å få overtalt Norge til å satse på den svenske jagerflyet Gripen. Det er ingen grunn til å spekulere i om svenskene vil selge oss Telia-Sonera for at vi skal kjøpe svenske jagerfly. Slike koblinger skjer ikke.

 

Den svenske regjeringen mener telecom ikke lenger et statlig anliggende. Slik tenker ikke de rødgrønne. De er generelt skeptisk til at staten selger seg ned. Og de vil nok også mene at telekomselskapene fortsatt er en del av samfunnets infrastruktur, og følgelig bør staten ha kontroll. Telenor har imidlertid vokst seg stor på det motsatte – at et land ikke trenger telecom der nasjonalstaten har styringen. Telecom er for alle. Her er det markedet som rår. Da er det ikke så mye Dag Terje Andersen kan forta seg – annet enn å si ja til det Telenor til slutt går for. Spørsmålet er om Andersen vil hive innpå noen oljemilliarder om Telenor er sulten nok.