Prosessen med å ansette nytt barneombud er i skjønneste orden. Det skjedde heller ikke noen feil da Ida Hjort Kraby ble ansatt. Politikere og søkere som ikke når opp, må gjerne lage litt styr, for det er ikke noe mål at det skal være enighet rundt viktige ansettelser, skriver redaktør Magne Lerø.    

Er det så komplisert å ansette et nytt barneombud at Likestillings- og forbrukerdepartementet ikke klarer det på andre forsøk en gang? Selvsagt klarer de det. De klarte det også på første forsøk da Ida Hjort Kraby ble ansatt. Det ble ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Det var opposisjonen og mediene som i ettertid mente statsråd Manuela Ramin Osmundsen kjente Kraby for godt og påsto hun var inhabil i forhold til å foreta ansettelsen. Det sa Ramin Osmundsen at hun ikke var. Og hun hadde helt rett. Justisdepartementet slo fast at man ikke blir inhabil av å kjenne en person godt og regne vedkommende blant sine venner. Det hele kokte da ned til at man mente Ramin Osmundsen for sikkerhets skyld burde ha fått sin habilitet vurdert på forhånd.

 

Nå er sirkuset i gang igjen. Advokat Thea W. Totland fikk før helgen stor pressedekning på at hun trekker søknaden sin med den begrunnelse av ”prosessen ikke er reell”. Hun mener ”regjeringen har bestemt seg for den kandidaten som nå er trukket opp av hatten”; slik formulerer hun seg til Aftenposten. Det er Tone Fløtten det er snakk om. Hun er daglig leder i forskningsstiftelsen Fafo. Statsråd Anniken Huitfeldt har permisjon fra Fafo, og Fløtten er dermed formelt hennes sjef. Derfor har Huitfeldt erklært seg for inhabil, og det er justisminister Knut Storberget som skal forberede ansettelsen. Det var rekrutteringsfirmaet Delphi Consulting som kontaktet Fløtten som formelt sendte en søknad seks uker etter at fristen gikk ut.

 

Det er forståelig at Thea W. Totland er skuffet over at hun ikke er blant de tre som er i finalen. Men denne ansettelsen skjer helt etter læreboka når det gjelder ansettelse i viktige offentlige stillinger. Et hodejegerfirma er engasjert. De arbeider på grunnlag av en utlysningstekst og kriterier for hvem som skal ansettes. Men det er sjelden slik at søkere kan listes oppå i prioritert rekkefølge ut fra ulike kriterier. En må vektlegge ulike kriterier. Skal man ha en jurist eller en psykolog? Skal vedkommende ha toppkarakterer eller er det viktigere at man har politiske erfaring eller i det minste har solid innsikt i politiske prosesser? Er det en fordel med en utenfra eller bør vedkommende ha inngående kjennskap til barneombudets virksomhet?

 

Er rekrutteringsfirma vil gjerne presentere tre, fire godt kvalifiserte kandidater, men som representerer en ulike profil. Så må oppdragsgiver velge. De tre Knut Storberget skal snakke med har ulike profil. Det tidligere ombudet, Reidar Hjermann, ønsker å fortsette. Og Tone Fløtten er godt innenfor regjeringens sirkler, representert ved statsråd Huitfeldt.

 

Mye kan tyde på at Tone Fløtten ligger best an Det kan til og med tenkes at Anniken Huitfeldt har bedt henne om å søke. Det er ikke i strid med noen regler. Det er den ansettende myndighets privilegium å bestemme seg for hvem av flere godt kvalifiserte man helst vil ha.

Det er heller ikke uvanlig at kandidater blir kontaktet etter at en søknadsfrist er gått ut. Tone Fløtten har sannsynligvis ikke ønsket å søke stillingen før hun har forstått at hun er helt i tetskiftet.

 

Det er regjeringen som foretar ansettelsen. Selv om ansettelsen nå er overlatt til Knut Storberget, må vi regne med at han snakker med Anniken Huitfeldt.

 

Når regjeringen har benyttet et rekrutteringsfirma, departementsråd Harald Nybøen har fulgt prosessen, ansette er trukket inn slik regelverket tilsier og Knut Storberget intervjuer de aktuelle kandidatene, er det ikke noen grunn til å stille spørsmål med prosessen. Det er slik det skal gjøres.

 

Høyre sier at denne saken viser at Stortinget bør utnevne barneombud. Det kan man gjerne mene, men prosessen vil bli den samme. Det er større sjanse for at det går politikk i utnevnelsen dersom det er partipolitikere som skal bestemme.

 

Det er naturlig at det står strid om viktige ansettelser. Og det er riktig og nødvendig at den som skal ansette ikke nødvendigvis sier ser fornøyd med dem som søker innen fristen. Noen ganger er det da jobben begynner, fordi de viser seg at for få kvalifiserte har søkt.