Skuddene mot forsvarsledelsen

Nytt av året er at mer av den interne forsvarskritikken slippes ut i offentligheten og i en språkbruk som ikke etterlater tvil om at offiserer er ekte krigere. Og Siv Jensen og Erna Solberg kan fryde seg, skriver redaktør Magne Lerø .

Er beslutningen om at Norge skal sende 48, ikke 100, infanterisoldater til Afghanistan et eksempel på at forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og forsvarssjef Sverre Diesen fatter beslutninger som er ødeleggende for Forsvaret og Norge i det lange løp. Forsvarets Operative hovedkvarter og Hærens ledelse mener det. De skriver i et hemmelig dokument som VG i dag offentliggjør, at det til stadighet velges løsninger som ikke er fagmilitært anbefalt. Og det kan blant annet true sikkerheten til de norske soldatene i Afghanistan.

 

Den slags intern uenighet i Forsvaret og kritikk mot de beslutninger forsvarsledelsen fatter, er som manna fra himmelen for opposisjonen. Nå kan det bli enda mer statsrådsbråk. Siv Jensen sier til VG at Frp vurderer å reise mistillit mot Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun mener Strøm-Erichsen ikke har kontroll over situasjonen og at Stortinget kan han blitt feilinformert om situasjonen i Afghanistan. Erna Solberg (H) mener det også er grunn til å stille spørsmål med om Strøm-Erichsen har gitt Stortinget korrekt informasjon.

 

Strøm Erichsen sier hun var kjent med dokumentet som nå er offentliggjort, da hun for noen uker siden møtte i Stortinget og garanterte for sikkerheten for de norske styrkene. Hun avviser at Stortinget er blitt feilinformert og sier til VG at alle ledere i Forsvaret må innrette seg etter at det er Forsvarssjefens anbefaling og beslutning som teller. Forsvarssjef Sverre Diesen står for de beslutninger han har fattet og den informasjon han har gitt.

 

Når beslutningen om å redusere den norske styrken i Afghanistan til det halve vekker så sterke protester, så forteller det om konflikter og manglende samhandling innad i Forsvaret.

Det er ikke uvanlig at det skjer i store organisasjoner der kampen om knappe ressurser blir opphetet. Men mye tyder på at den interne striden i Forsvaret har nådd et ubehagelig støynivå. Dette har ikke med Sverre Diesens lederstil å gjøre. Det har med manglende samsvar mellom ressurstilgang og de oppgaver vi forventer at Forsvaret skal løse å gjøre. Det er tydelig at det i det fagmilitære miljøet brer seg den oppfatning at forsvarsevnen er betydelig svekket fordi bevilgningene er for lave. Dette er ene og alene Stortingets ansvar. Sverre Diesen får det ikke som han vil. Han har provosert politikerne med en kuttliste som ser annerledes ut enn det politikerne kan akseptere. Diesen vil kutte MTB-ene for eksempel, men de vil politikerne ha. Det er tydeligvis andre hensyn enn de strengt militære som teller med når politikerne avgjør bevilgninger til Forsvaret.

 

Sverre Diesen kan imidlertid ikke noe annet enn å gå i kompaniskap med forsvarsministeren. Hans oppgave er å skaffe ”mest mulig forsvar” for de millionene han får til disposisjon. Når styrken til Afghanistan måtte reduseres så pass på grunn av stramme bevilgninger, anbefalte han at hele styrken ble droppet. Men det var politisk umulig. Så skrapte man i sammen de millionene som trengtes, litt fra her og litt fra der, så ble det nok til 48 mann, og Sverre Diesen kunne konstatere at med forsterkninger fra Tyskland, ga dette de norske soldatene den nødvendige sikkerhet. Men Sverre Diesen skulle gjerne hatt mer penger. Han skulle gjerne sendt både 100 og 200 soldater for å kjempe mot taliban. Det er imidlertid Diesen jobb å levere den forsvarsaktivitet som samsvarer med de tilgjengelige ressurser. Og bli skyteskive for den interne kritikken.

 

Vi har ikke inntrykk av at Sverre Diesen er typen som lar seg presse til akseptere et forsvarsmessig opplegg han ikke kan akseptere ut fra fagmilitære premisser. Hvis han ikke kan akseptere det den politiske ledelse går for, må han stille sin plass til disposisjon. For alt hva vi vet, kan Diesen flere ganger ha gitt Strøm-Erichsen beskjed om hvor grensen går for hva han kan akseptere. Diesen går i alle fall så langt at han blir pepret med kritikk fra sine underordnede.

 

Nytt av året er at mer av kritikken slippes ut i offentligheten og i en språkbruk som ikke etterlater tvil om at offiserer er ekte krigere. De skyter med skarpt når anledningen byr seg.

 

Anne-Grethe Strøm-Erichsen er nå under dobbelt ild, fra opposisjonen og fra underliggende etater i Forsvaret. Men ved sin side har hun Diesen som har vært i krigen før. Ellers begynner også Strøm-Erichsen å få en del krigserfaring. Akkurat som sin forgjenger, Kristin Krohn Devold. Hun overlevde slag etter slag.