Prosessen med å ansette nytt barneombud er i skjønneste orden. Det skjedde heller ikke noen feil da Ida Hjort Kraby ble ansatt. Politikere og søkere som ikke når opp, må gjerne lage litt styr, for det er ikke noe mål at det skal være enighet rundt viktige ansettelser, skriver redaktør Magne Lerø.    

Er det så komplisert å ansette et nytt barneombud at Likestillings- og forbrukerdepartementet ikke klarer det på andre forsøk en gang? Selvsagt klarer de det. De klarte det også på første forsøk da Ida Hjort Kraby ble ansatt. Det ble ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Det var opposisjonen og mediene som i ettertid mente statsråd Manuela Ramin Osmundsen kjente Kraby for godt og påsto hun var inhabil i forhold til å foreta ansettelsen. Det sa Ramin Osmundsen at hun ikke var. Og hun hadde helt rett. Justisdepartementet slo fast at man ikke blir inhabil av å kjenne en person godt og regne vedkommende blant sine venner. Det hele kokte da ned til at man mente Ramin Osmundsen for sikkerhets skyld burde ha fått sin habilitet vurdert på forhånd.

Nå er sirkuset i gang igjen. Advokat Thea W. Totland fikk før helgen stor pressedekning på at hun trekker søknaden sin med den begrunnelse av ”prosessen ikke er reell”. Hun mener ”regjeringen har bestemt seg for den kandidaten som nå er trukket opp av hatten”; slik formulerer hun seg til Aftenposten. Det er Tone Fløtten det er snakk om. Hun er daglig leder i forskningsstiftelsen Fafo. Statsråd Anniken Huitfeldt har permisjon fra Fafo, og Fløtten er dermed formelt hennes sjef. Derfor har Huitfeldt erklært seg for inhabil, og det er justisminister Knut Storberget som skal forberede ansettelsen. Det var rekrutteringsfirmaet Delphi Consulting som kontaktet Fløtten som formelt sendte en søknad seks uker etter at fristen gikk ut.

Det er forståelig at Thea W. Totland er skuffet over at hun ikke er blant de tre som er i finalen. Men denne ansettelsen skjer helt etter læreboka når det gjelder ansettelse i viktige offentlige stillinger. Et hodejegerfirma er engasjert. De arbeider på grunnlag av en utlysningstekst og kriterier for hvem som skal ansettes. Men det er sjelden slik at søkere kan listes oppå i prioritert rekkefølge ut fra ulike kriterier. En må vektlegge ulike kriterier. Skal man ha en jurist eller en psykolog? Skal vedkommende ha toppkarakterer eller er det viktigere at man har politiske erfaring eller i det minste har solid innsikt i politiske prosesser? Er det en fordel med en utenfra eller bør vedkommende ha inngående kjennskap til barneombudets virksomhet?

Er rekrutteringsfirma vil gjerne presentere tre, fire godt kvalifiserte kandidater, men som representerer en ulike profil. Så må oppdragsgiver velge. De tre Knut Storberget skal snakke med har ulike profil. Det tidligere ombudet, Reidar Hjermann, ønsker å fortsette. Og Tone Fløtten er godt innenfor regjeringens sirkler, representert ved statsråd Huitfeldt.

Mye kan tyde på at Tone Fløtten ligger best an Det kan til og med tenkes at Anniken Huitfeldt har bedt henne om å søke. Det er ikke i strid med noen regler. Det er den ansettende myndighets privilegium å bestemme seg for hvem av flere godt kvalifiserte man helst vil ha.

Det er heller ikke uvanlig at kandidater blir kontaktet etter at en søknadsfrist er gått ut. Tone Fløtten har sannsynligvis ikke ønsket å søke stillingen før hun har forstått at hun er helt i tetskiftet.

Det er regjeringen som foretar ansettelsen. Selv om ansettelsen nå er overlatt til Knut Storberget, må vi regne med at han snakker med Anniken Huitfeldt.

Når regjeringen har benyttet et rekrutteringsfirma, departementsråd Harald Nybøen har fulgt prosessen, ansette er trukket inn slik regelverket tilsier og Knut Storberget intervjuer de aktuelle kandidatene, er det ikke noen grunn til å stille spørsmål med prosessen. Det er slik det skal gjøres.

Høyre sier at denne saken viser at Stortinget bør utnevne barneombud. Det kan man gjerne mene, men prosessen vil bli den samme. Det er større sjanse for at det går politikk i utnevnelsen dersom det er partipolitikere som skal bestemme.

Det er naturlig at det står strid om viktige ansettelser. Og det er riktig og nødvendig at den som skal ansette ikke nødvendigvis sier ser fornøyd med dem som søker innen fristen. Noen ganger er det da jobben begynner, fordi de viser seg at for få kvalifiserte har søkt.      

Åslaug Haga har alt å vinne på å slå tilbake mot pressen. Men det er vitterlig hun selv og ikke pressen som har hovedansvaret for sitt omdømmetap, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er forståelig og positivt at olje- og energiminister Åslaug Haga ikke brenner inne med sine følelser og opplevelse av å bli blodig urettferdig behandlet. I går leverte hun en tankevekkende forsvarstale der hun gikk til kraftig angrep på mediekjøret rundt henne de siste dagene.

Hun fortalte at hun og familien har følt seg beleiret av pressen, og at de har krenket privatlivet hennes.

–          Jeg er ikke laget av stål og betong. Det er kanskje andre her i salen, sa Haga til en samlet pressekorps. Mediepresset denne uken har gått så sterkt inn på henne at hun har vurdert å trekke seg fra politikken.

Angrepet kom overraskende. Det pressen har skrevet denne gangen har i det store og hele vært riktig. Og det er relevant at pressen skriver om at Haga har ført om ei brygge ulovlig på hytta si og at hun leier ut et stabbur i hagen som ikke er godkjent for boligformål. Så kan man gjerne mene at overskriftene har vært for store og antall sider for mange. Og vi forstår godt at Haga reagerer på at hus og hytte nærmest blir beleiret av fotografer og pressefolk. Pressen fortjener kritikk for den slags nærgåenhet inn på det private område. Da er det bra at Haga, som har makt og posisjon gir mediene det glatte lag. Det må mediene tåle. Hun setter ord på det mange mennesker opplever når de kommer i medienes søkelys. Det er den typen kritkikk som Haga kommer med som kan bidra til at mediene blir mer bevisst hvor grensen går for hva man kan tillate seg. Vi som er i mediene får finne oss i at Hagas kritikk bidrar til å svekke mediene omdømme hos enkelte.

Haga våger å ta kampen mot mediene fordi hun er sterk og sint. Den som virkelig hadde hatt grunn til å ta et oppgjør med mediene var Manuela Ramin Osmundsen. Men hun hadde ikke styrke eller posisjon til å gjøre det.

Haga har beklage, men hun nekter å bli stående foran folket med bøyd nakke. Hennes forsvarstale i går bærer preg av at hun føler at hennes integritet og omdømme er truet. Hennes selvbilde som en tøff, men skikkelig samfunnsborger er skadet, og det finner hun seg ikke i.

I sin kritikk av pressen sa Haga at hun ikke har opplevd at noen har satt spørsmål ved integriteten hennes før nå.

Det er vondt å oppleve at det tegnes et bilde av en som en mindre troverdig person som gang på gang begår ulovligheter og som ikke er til å stole på. Men det er Haga selv, ikke pressen som har hovedansvaret for det bildet som tegnes av henne.

Hun rotet det til for seg da hun skulle gjøre rede for sin egen rolle da Eli Arnstad ble ansatt som konsulent og reglene ikke ble fulgt. Hun har motsagt seg selv flere ganger om hva som skjedde i forkant av at hun rykket ut med støtte til et OL i Tromsø. Og det var pinlig å se henne benekte sine tidligere uttalelser da Brennpunkt konfronterte henne med det.

 Statsviter Frank Aarebrot sier til Aftenposten at pressens kritikk av statsråd Haga er et eksempel på kvinnediskriminering av groveste kaliber og at det ikke ville skjedd med en mannlig statsråd. Her tar han feil. VG har som redaksjonell ide å gå rundt med millimetermål og forstørrelsesglass på jakt eller manglede samsvar mellom politikeres ord og handlinger. Det gjør de uavhengig av om det er menn eller kvinner.   

Selvbildet, virkelighetens bilde og mediebildet er sjelden sammenfallende. Haga har et bilde av seg selv som etisk bevisst, moralsk, troverdig og hun mener hun lever opp til det som kreves av en lovlydig og ansvarsfull samfunnsborger. Mediebildet av henne denne uken er et annet. Hun er klok nok til å ta selvkritikk – og sterk nok tiøl å ta mediekritikk.

Det virkelige bildet av Åslaug Haga er at hun er som folk flest når det gjelder å følge samfunnets regler. Noen bryr seg fint lite om fartsgrenser. Det er i det minste en håndfull politikere som er tatt for råkjøring. Noen tar det ikke så nøye med skattereglene. Og noen tar seg til rette i forhold til byggeforskrifter når er de mener det er bagateller det dreier seg om.

Fordi Haga er politiker må hun tåle at hennes forseelser løftes fram i offentlighetene.

Den typen uetterrettelige uttalelser som hun har servert når det gjelder Tromsø-OL og ansettelsen av Eli Arnstad, følger ofte med makten. Ingen vet bedre enn journalister at folk med mye makt ofte er gode til å snakke seg bort fra faktisk forhold.

Åslaug Haga har sine sterke og svake sider. Hun fortjener kritikk og bærer selv  hovedansvaret for den omtalen hun får. Men hun er en særdeles dyktig politiker og leder.

De som på grunn av medieoppstyret denne uke avskriver henne som politiker eller at hun kan inneha en annen viktig posisjon i samfunnet, bør gå å gjemme seg.  Det er mennesker med sterke og svake sider, som til tider roter det til for seg selv, ikke dydsmønstre eller formalister vil skal ha som folkevalgte. 

Det er utmerket at toppsjefer går imot økte lønnsforskjeller. Men i tider med knapphet på kompetanse og gode ledere, og svindyre konsulenter som svinser rundt, vil lønnsforskjellene sannsynligvis øke, kanskje i et litt slakker tempo, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeidsgiverforeningen Spekter har fått gjennomført en undersøkelse som viser at 43,7 prosent av alle toppsjefer mener lønnsforskjellene er for store i dag. 33,6 prosent av de spurte mener dagens lønnsspredning bør fortsette.

Lønnsforskjellene i Norge har økt betydelig de siste årene.

– Jeg leser denne undersøkelsen som at flertallet sier at nok er nok, og det har jeg forståelse for, sier konsernsjef Einar Enger i NSB til Dagens Næringsliv.

Administrerende direktør Lars Haukaas i Spekter sier at det tydelig at norske ledere mener at forskjellene er store nok.

– Forskjellene bør ikke øke. Blir det større forskjeller, blir det vanskeligere å gjennomføre produktivitetsfremmende tiltak. Det er interessant å se at lederne slutter opp om den norske modellen, sier Haukaas til DN.

Bare 17 prosent av de spurte mener den økonomiske utviklingen i Norge er tjent med større lønnsforskjeller.

Det er positivt at så mange toppsjefer ser verdien av de relativt små lønnsforskjeller vi har i Norge sammenlignet med andre land. Det gir muligens enkelte grunn for å tro at utviklingen med større forskjeller vil stoppe opp. Det er mulig den ikke vil gå så rakst som den har gjort de siste årene, men lønnsforskjellene kommer sannsynligvis til å øke fortsatt. Årets lønnsoppgjør er jo et eksempel på det. I år har de med utdannelse fått et kronemessig større tillegg enn de som ikke har utdannelse. Det er blitt satt av en større pott til lokale forhandlinger i oppgjørene i stat og kommune. Arbeidsgiverne i det offentlige mener det er nødvendig for å skaffe seg og holde på den arbeidskraften de er helt avhengige av, og som det er knapphet på.

I tider med knapphet på arbeidskraft øker lønningene – og de øker mest i de yrkesgrupper der knappheten er størst.

Unio gikk til streik fordi de ikke var fornøyd med tillegget de store utdanningsgruppene i kommunen fikk. Det ble ikke en krone mer i lønn i år, men de har godt håp om at de vil komme bedre ut ved neste korsvei.

Likelønnstanken står sterkt blant dem som jobber i skolen. Og vi forstår at lærere er skeptiske til det de opplever som trynetillegg. Men det er en annen virkelighet en må forholde seg til. Skolen tappes for folk kompetanse til å undervise i realfag. Dette er en kritisk kompetanse som vi som kunnskapsnasjon er avhengig av. Vi trenger gode lærere som kan skape glød og entusiasme for realfagene. Vi tror de som underviser i realfag i fremtiden vil måtte få mer betalt eller få bedre betingelser enn andre lærere i tiden fremover. I praksis må vi akseptere at en mattelektor i Oslo tjener langt mer enn en norsklektor i Kristiansand. Helga Hjetland sa til Aftenposten denne uken at hun kjenner til at realister har fått tilbud en halv million i lønn for å ta en annen undervisningsstilling.

Lønnsforskjellen mellom lærere er blitt betydelig tørre etter at lønnsoppgjørene skjer med kommunene og ikke statens som motpart. Undervisningsforbundet må også forholde seg til den dynamikken som preger lønnsfastsettelsene. Som gruppe vil lærerne få økt lønn om man i større grad satser på desentraliserte forhandlinger og en stor lokal pott. Prisen en må betale er større forskjeller lærerne imellom. Hvis denne forskjellen blir for stor, skaper det selvsagt problemer. Forskjeller basert på hvor du bor i landet og hvilket fag en underviser i, burde imidlertid være mindre problematisk enn såkalte ”trynetillegg”.

Lønnsforskjeller handler ikke minst om lederlønninger. En del sjefer får altfor godt betalt, men vi har liten tro på at ledere i fremtiden vil tjene mindre i forhold til andre ansatte. Lederlønninger er vanskelige å regulere. De skjer for store gruppers vedkommende på grunnlag av individuelle avtaler. Undersøkelsen som Spekter legger fram, kan tyde på at toppsjefene akter i større grad å holde igjen. Det er et godt utgangspunkt. Men kampen om gode ledere er også hard. Og det er ikke til å komme forbi at lønn er et virkemiddel for å få dem man vil ha.

Både ledere og faste ansatte sammenligner seg med det konsulenter kan klare å hente inn i løpet av et år. Skal en bremse de store lønnsforskjellene, må arbeidsgivere har en mer kritisk innstilling til bruk av svindyre konsulenter, jurister og finansfolk.

Har småligheten ingen grenser hos Siv Jensen (Frp) og Ivar Kristiansen (H)? Åslaug Haga må da kunne få bredbånd på hytta. Det er pinlig for Åslaug Haga igjen å måtte innrømme at hun ikke tar det så nøye med de lover politikerne gir, skriver redaktør Magne Lerø.

Olje- og energiminister Åslaug Haga får 7500 kroner i bot for å ha ført om ei brygge på landstedet sitt i Stryn uten å ha søkt kommunen om tillatelse. Det er som det skal være. Åslaug Haga har lagt seg flat eller elle kunstens og PR-rådgivernes regler og beklaget. Dagbladet skriver i dag at hun også har ført opp et uthus på eiendommen sin i Ås og leier denne ut uten at det er gitt tillatelse. Selv tilbakeviser hun dette.

Politikere må sørge for å holde seg til de lover de selv gir. Det undergraver respekten for lover og regler når de selv ikke bryr seg med å følge dem. Denne saken ble en ny ripe i lakken for Haga. Men hun får være fornøyd med at hun nå har fått ja til å føre opp ei brygge på 11 meter.

Dette hadde blitt en liten sak, hadde det vært en vanlig stortingsrepresentant som hadde bygget først og søkt etterpå. Haga er imidlertid partileder og medlem av en regjering som har fri ferdsel langs strender rundt omkring som en fanesak. VG minner i dag om at noe av det første Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga fortok seg etter at regjeringen var dannet, var å kjøpe en privat strand på Huk og forkynne for alt folket at man nå ville stramme inn på bygging i strandsonen. Ut fra bildene av ”stranden” som er trykket i avisene, virker det ikke som andre enn Åslaug Haga og hennes familie vil finne på å nyte strand- og båtlivets gleder her. Både hytta og brygga til Åslaug Haga synes å være klart innenfor hva som kan tillates selv etter en rødgrønn innstramning.

Haga har også bredbånd på hytta si, og ekteparet Åslaug Haga og Bård Hopland tjener penger på å leie den ut. Det er olje-og energidepartementet som dekker bredbåndsregningen. De har betalt to regninger på tilsammnen 3800 kroner. Installasjon kostet 3000 kroner.

Regelen er at statsråder kan få dekket bredbåndsutgifter når ” tjenestebehov tilsier det”. Statsminister Jens Stoltenberg får dekket bredbånd, men Kristin Halvorsen ikke har søkt om det.

Siv Jensen reagerer på Hagas bredbåndsdekning.

–         Jeg synes det er rimelig at statsministeren er tilgjengelig, men om det skal gjelde alle statsråder, stiller jeg meg tvilende til, sier hun til VG.

Stortingsrepresentant Ivar Kristiansen (H) mener Hagas hyttebredbånd forsterker inntrykket av en statsråd som tar seg til rette.

–         Jeg tror nok at dette gir et samlet inntrykk av at det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker i praksis, sier Kristiansen

Makan til smålighet. Skal politikerne på Stortinget bestemme om det bare er statsministeren som skal ha bredbånd på hytta? De må da være grenser for å blande seg i småtterier. Statsråder som også er partileder jobber døgnet rundt og de kan ikke ta fire uker ferie. De må hold seg orientert om hva som skjer om de tilbringer en helg på hytta. Da er bredbånd kjekt å ha. Hvis de ønsker seg det, må de selvsagt få dekket det. Dette er småbeløp.

Kristiansen surrer når han mener bredbåndsaken viser at Haga tar seg til rette. Det er jo en åpning for dette i regelverket. Om hun har snakket med Jens Stoltenberg eller noen ved statsministeren kontor, aner vi ikke. Det er ikke avgjørende. Hun har rett til bredbånd på hytta fordi hun akter å arbeide også når hun er på hytta. Kanskje Siv Jensen og Ivar Kristiansen vil at hun skal oversende timelister for arbeid på hytta via bredbånd, slik at de kan være helt sikre på at hun ikke har ”utnyttet seg til ” en tusenlapp som hun ikke burde ha rett på.

Det vil gjøre godt langt inn i den norske folkesjela om Telenor kunne fått slått kloa i svenske Telia-Sonera. Men det er slett ikke sikkert forbrukerne og Telenors eiere er tjent med det, skriver redaktør Magne Lerø.

Det tenkes, vurderes og kalkuleres i høyt tempo i Telenor for tiden. Og ingen ting er morsommere å regne på enn å kjøpe svensker. De som var med på den mislykkede fusjonen mellom Telenor og Telia med Thormod Hermansen i spissen, tenker nok at ”denne gangen skal vi ta dem”. France Telecom har lagt inn et bud på Telia-Sonera som priser selskapet til 200 milliarder kroner. Styret ga umiddelbart beskjed om at budet var så lavt at det ikke var noen vits i å vurdere det en gang.

Den svenske staten eier 37, 3 og den finske staten 13,7 prosent av Telia-Sonera. Og den norske staten er storeier i Telenor. Det betyr at dette også til en viss grad handler om politikk. Ikke slik å forstå at man ikke er pinlig nøye med verdivurderingen. Det må en være, fordi dette er selskaper som opererer på børslogikkens premisser. Et selskap prises også ut fra en budgivers strategi. Hvor sulten er Telenor på Telia-Sonera? Er det synergier som kan tas ut? Hvor store kostnadsgevinster kan en regne med? Hva er verdien på de markedsandeler en kan oppnå i land der man øker sin posisjon? Og hva må en regne med å måtte selge unna i Norge og Sverige fordi konkurransemyndighetene vil mene at man blir en for dominerende aktør.

Norske Skog ville bli stor – og kjøpte og kjøpte. I dag sitter de i klisteret. Veien ut av krisen synes å være å selge unna noe av det er har kjøpt. Kværner ville bli stor og la under seg Trafalgar. Det gikk også galt.

Nå kan man si at Telecombransjen har en lys fremtid, og at det er ingen tegn på at man her skal oppleve den typen rystelser som preger papirbransjen eller industribransjen. Men det er ikke til å komme forbi at det innebærer en stor risiko og kjøpe noen som er omtrent like store som en selv.

Dette vet Jon Fredrik Baksaas. For at han skal få eierne med på å ta den risiko som et slikt gigantoppkjøp representerer, må han dokumentere at Telenor kan øke sin lønnsomhet betydelig ved en overtakelse. Hvis kjøpesummen er 200 000 milliarder norske kroner, kan sikkert Baksaas legge fram pene tall. Men hva om prisen blir 250 eller 300 milliarder? Hvor går smertegrensen?

Flere tillitsvalgte har sagt offentlig at de mener Telenor bør legge inn et bud. Thormod Hermansen, tidligere sjef i Telenor, mener det samme. Og det kan man gjerne mene. Det er fint å kunne vokse og bli større. Norge kunne trengt et flaggskip innen telecom. Det finnes en rekke gode argumenter for et suksessen Telenor kan tillate seg å bli enda større og yppe seg med de aller største i verden. Men det avhenger av prisen.

Nå skulle en tro at det ikke er andre selskaper som kan ha større strategisk interesse av å overta Telia-Sonera enn Telenor. Altså at andre ikke vil komme med noe høyre bud. Det vil tiden vise.

Et forhold til kan han betydning; politikere rusler rund i kulissene. Næringsminister Dag Terje er sannsynligvis meget positiv. Om så skjer, er det ikke bare Jon Fredrik Baksaas som kan ta æren for det. Dag Terje Andersen vil helst selge det inn som noe som er i tråd med de rødgrønnes og hans egne visjoner og fremtidsrettethet i næringslivspolitikken.

Kjell Inge Røkke fikk staten med seg inn på eiersiden i Aker. Da Andersen sammen en pakke som brakte Wallenberg inn på eiersiden med 10 prosent, og uten at svenskene tok noen risiko.

Dette ble lansert som kimen til et nytt og forsterket svensk- norsk industrisamarbeid. Det har vi ikke sett så mye til. Det ble spekulert i om svenskene gjorde dette for å stå bedre rustet i arbeidet med å få overtalt Norge til å satse på den svenske jagerflyet Gripen. Det er ingen grunn til å spekulere i om svenskene vil selge oss Telia-Sonera for at vi skal kjøpe svenske jagerfly. Slike koblinger skjer ikke.

Den svenske regjeringen mener telecom ikke lenger et statlig anliggende. Slik tenker ikke de rødgrønne. De er generelt skeptisk til at staten selger seg ned. Og de vil nok også mene at telekomselskapene fortsatt er en del av samfunnets infrastruktur, og følgelig bør staten ha kontroll. Telenor har imidlertid vokst seg stor på det motsatte – at et land ikke trenger telecom der nasjonalstaten har styringen. Telecom er for alle. Her er det markedet som rår. Da er det ikke så mye Dag Terje Andersen kan forta seg – annet enn å si ja til det Telenor til slutt går for. Spørsmålet er om Andersen vil hive innpå noen oljemilliarder om Telenor er sulten nok.

Vær skeptisk til de som lover raske resultater med snertne metoder.
Mest nytte kan en ha av tilbakemeldinger fra de som kjenner en og at en
tar seg tid til å snakke igjennom erfaringer og følelser, skriver
redaktør Magne Lerø.

Alle medaljer har en bakside. I en bred anlagt artikkel lørdag fortalte Dagens Næringsliv historien om lederkurs som går på helsen løs. Avisen rettet et kritisk blikk på coaching og personlighetstester. Vi kunne lese om mennesker som ble deprimert og fikk angst etter at de hadde deltatt i diverse lederutviklingsopplegg.

I dag kan vi lese at 40 prosent av lederne som ble coachet mente de hadde oppnådd bedre kommunikasjon med sine ansatte, men absolutt ingen av deres ansatte mente det samme.

Psykolog Rolv Mohn i Psykologibistand forteller at de det siste året har hatt kontakt med 40-50 personer som har fått problemer etter at de har gått til en coach.  

Coaching er en trend i lederutvikling som særlig store bedrifter satser på. Førsteamanuensis Gro Ladegård ved Institutt for økonomi og ressursforvaltning har foretatt en undersøkelse som viser at 93 prosent av selskaper med mer enn 1000 ansatte tilbyr coaching, mens 63 prosent av bedriftene med mer enn 100 ansatte gjør det.

Det er nok mange ganger flere som vil si de har hatt nytte av et coachingopplegg enn som vil si de har tatt skade av det. Men virker det? I så fall skulle en tro at de man er leder for kunne fortelle at lederen har endret seg etter å ha gjennomgått coaching. Men når ledere sier de mener de er blitt bedre i kommunikasjonen med sine ansatte etter coaching, så er det også en realitet. Coaching handler jo om bevisstgjæring. De som blir coachet utfordres til å reflekterer over sine valg og verdier. Det er i seg selv positivt. Alle bør stoppe opp og ikke bare dure i vei uten å refleksjon.

Man trenger selvsagt ikke gå til en coach for å reflektere og bli bevisstgjort. Poenget er at man snakker med noen, setter ord på tanker og får tilbakemeldinger som bidrar til refleksjon.

I coaching er ikke målet å påvirke i en bestemt retning. Her er man opptatt av å løfte fram, avdekke det som er hos den enkelte, ens verdier, ønsker og behov. Andre foretrekker å gå til en rådgiver som nettopp vil gi råd og være konkret om hva en bør og ikke bør gjøre.

For noen tiår tilbake satt en stor flokk norske næringslivsledere ledere ved Georg Kennings føtter. Guruen talte, lederne lyttet. Noen forteller at Kenning fikk dem virkelig til å forstå hva ledelse er – og forsøke å leve opp til det.

Trender inne ledelse kommer og går. Det er alltid noe å plukke med seg på et kurs eller fra ei bok. Kunnskaper, innspill fra hva andre har erfaring, kjennskap til metode og forskning er bra. Men ledelse har jo i aller høyeste grad med holdninger, bevisstgjøring, personlighet og atferd å gjøre. Om man kan lederskap på rams etter læreboka, men ikke lykkes i relasjonen til de man skal lede, hjelper det lite. Det kan bare bli verre. Intet er så provoserende som folk som kan alt etter boka, men er fullstendig hjelpeløse i å utøve ledelse i praksis.

Det er relasjonssiden, bevissthet om hvem man er og hva man vil oppnå, coaching handler om. Coacher flagrer rundt over alt for tiden. En del av dem fusker tydeligvis i faget, det vil si de tilbyr et opplegg som de ikke har god nok kompetanse til å gjennomføre.

Det finnes noen mennesker som er god til å lede, selv om de aldri har lest noe om ledelse eller gjort noe for å lære det. De bare kan det. Noen mennesker er også et funn når det gjelder å snakke med og veilede andre, selv om de ikke har papirer på at de kan det.

Hovedregelen bør imidlertid være at den man velger som veileder, coach eller rådgiver i spørsmål som har med ens personlighet å gjøre, bør ha relevant utdanning eller har solid erfaring nettopp i å arbeide med denne typen spørsmål. En bør være skeptisk til selgende opplegg som lover raske resultater.

Personligheten vår en lite endringsvillig. Her dreier det seg ikke om å skru på brytere som gir raske resultater. Noe atferdsendring er vi alle i stand til å fikse om vi bare blir oppmerksom på det, men dypere endringer er en modningsprosess som tar tid. Det kan ikke coaches fram i løpet av noen måneder. Noe av det vil gjerne skulle ha endret på, kan vi gjøre lite med. Det sitte for dypt i oss. Det er noen grøfter vi for ofte vil faller i.

Den viktigste kilden til endring og bevisstgjøring representerer de menneskene vil til daglig arbeider samme med. En kommer faktisk et stykke på vei ved å anstrenge seg for å ta inn de tilbakemeldinger en får – og ta seg tid til å reflektere over dem. Den gode leder- og medarbeiderutvikling skjer der hvor det i et arbeidsfellesskap er åpenhet for refleksjon og samtale, ikke bare om saken, men om personlighetene som utspiller seg.

Det hjelper fint lite at statssekretær Heidi Sørensen går i sjokk over at miljøstiftelsen Grip er slått konkurs. Hun må bestemme seg raskt for om det statlige miljøinitiativet skal forbli i graven eller oppstå til nytt liv, skriver redaktør Magne Lerø

Når bedrifter går konkurs, og det skjer hver eneste dag, er vanligvis ledelsen i det minste er i klar over at det skjer. Når det gjelder Miljøstiftelsen Grip – forkortelse for Grønt i praksis – kommer konkursen som julekvelden på kjerringa for styrelederen Leiv L Nergaard og hovedoppdragsgiveren, Miljøverndepartementet. Det må da være måte på å sove i timen.

Grip ble stiftet av departementet under Thorbjørn Berntsens ledelse i 1995. Stiftelsen har hatt som målsetting å bidra til at det norske samfunnet skulle oppfylle målene om bærekraftig produksjon og forbruk. Grip har vært rådgiver for både offentlige etater og private bedrifter i miljøspørsmål, og sto blant annet bak næringslivets «miljø-Oscar», den årlige prisen Glassbjørnen. Bjørnen ble i 2007 tildelt gjødselprodusenten Yara, men var allerede lagt på is for 2008 fordi pengeproblemene hadde meldt seg. Nå kan den populære figuren ha gått i knas for godt.

Styret slo stiftelsen konkurs da de måtte konstatere at de ikke hadde penger til lønninger. De ansatte mener Miljøverndepartementet kunne finansiert dem over sommeren, og at en omfattende planlagt aktivitet i andre halvår da ville ha reddet virksomheten i land. De mener også at styreleder Leiv L Nergaard, som trakk seg bare noen dager før konkursen, har stukket av med halen mellom beina.

Nergaard selv benekter at det var konkursen som var grunnen til at han trakk seg. Han begrunnet avgjørelsen med «en serie uheldige omstendigheter», men ønsker ikke å gå i detaljer. Konkursen kjente han ikke til før etter at han hadde levert avskjedsbrevet til departementet. Han mener imidlertid, i likhet med de ansatte, at konkursen kunne vært unngått hvis departementet hadde vist litt mer tålmodighet.

–            Ordreinngangen fra vår største oppdragsgiver, miljøverndepartementet, ble redusert med 40 prosent fra i fjor til i år. Det var kraftig kost. Å legge om en stiftelse fra å basere seg på offentlige oppdragsgivere til å bli private konsulenter tar tid, og vanskelighetene ble undervurdert. Men jeg mener vi var godt i gang og at vi hadde lyktes hvis vi hadde fått litt mer tid, sier han.

Det er lite tillitvekkende at styrelederen ikke kan gi en skikkelig forklaring på hvorfor han ikke kunne stått på og gjort det han kunne for å redde GRIP gjennom krisen. Det er nettopp i slike situasjoner en trenger en styreleder.

Statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet sier konkursen kom som et sjokk. De var ikke klar over at det sto så dårlig til. Det burde de ha vært. Martin Standley, som har fungert som daglig leder, mener departementet er informert tilstrekkelig om den vanskelige situasjonen.

Når konkursen kommer som et sjokk, skyldes nok det at politikerne ikke er vant med at underskudd kan få den slags konsekvenser. Se på sykehusene for eksempel. Her skyves jo bare underskuddene videre til neste år. I en stiftelse er det slutt når kontoen er tom. Styret har gjort sin plikt – slått selskapet konkurs og ikke falt for fristelsen til å drive videre for kreditorers regning.

Nå sier Sørensen at de vil gjøre alt for å få oversikt over situasjonene. Hva annet skal hun si? Dagens Næringsliv kan også fortelle at det har meldt seg noen interessenter med tanke på å overta driften. Men det haster. Nøkkelpersoner er allerede i gang med å finne seg nye jobber.

Politikere bør merke seg at når et styre og ledelsen i et selskap sier at det som er bevilget ikke er tilstrekkelig for å oppnå balanse, så er det faktisk ofte tilfelle.

Det er selvsagt trist, som Sørensen sier, at det skulle ende slik med Grip. Men like selvsagt er det at noe kan gjøres. Nå er i det minste alle våkne og forstår hvilken situasjon man er i.

Når Aps egne på Stortinget rykker ut mot sin egen regjering i bensinfrustrasjon, kan  partiet miste enda flere velgere. Frp fosser fram og utnytter misnøyen over at det ikke er bra nok i verdens rikeste land, skriver redaktør Magne Lerø.

På den siste meningsmålingen som Norstat har utført for NRK, går Frp fram med 5,6 prosentpoeng fra forrige måned og ender på 30,8 prosent. Arbeiderpartiet går ned til 26,6 prosent, og de borgerlige partiene får et klart flertall. Siv Jensen mener folk nå bør begynne å vende seg til at hun kan komme til å bli landets neste statsminister.

Jensen tror ikke det er debatten om bensin- og dieselprisene som har gitt hennes parti den store fremgangen.

–        Jeg tror dette føyer seg inn i rekken av manglende handlekraft fra regjeringens side. Vi har sett dette i helsevesenet, i sykehotellsaken, vi har sett det på nær sagt alle områder, sier Jensen.

Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg innrømmer at hvis dette blir valgresultatet, så blir det jo et regjeringsskifte og en tydelig høyredominert regjering.

–        Men slik kommer det ikke til å gå. Når vi komme i gang med våre dokumentasjoner på det vi har gjort og viser fram hva en høyreregjering vil si, så kommer dette til å snu, sier Kolberg.

Det tror vi fint lite på. Det samme sa KrF, Høyre og Venstre for fire år siden. De kjørte fram alle resultatene Kjell Magne Bondeviks samarbeidsregjering mente de hadde oppnådd. Listen var lang, og det var kontroll på økonomien. Men det var ikke nok.

Jens Stoltenberg og Martin Kolberg ser ut til å legge seg på samme linje. Men de når neppe gjennom den muren av misnøye som er i ferd med å bre seg i samfunnet. Folk vil ha mer av det meste –og det er ikke grenser for alt som bør bli bedre. De høye prisene på drivstoff er nå i ferd med å bli beviset på at noe er galt i kongeriket. Frp og Siv Jensen kjører saken for alt den er verd. I dag har de fått drømmeoppslaget i VG. Det skal være 10 politikere på Stortinget som er sterkt kritiske til sin egen regjering. Karita Bekkemellem fronter kritikken. Hun mener de er for mange som tusler rundt i Oslo uten å forstå hvilken negativ effekt de økte prisene på drivstoff har på folk i distriktene.

Bekkemellem er tidligere statsråd. Men Jens Stoltenberg tok fra henne regjeringstaburetten i fjor høst og lot Manuela Ramin Osmundsen få hennes plass. Bekkemellom har bestemt seg for ikke å stille til valg neste år. Så hun risikerer ikke å få satt en stopper for sin politiske karriere ved å synge ut mot regjeringen.

Det er den vedtatte avgiftsøkningen på fem og ti øre literen som vekker alvorlig bekymring. Finansminister Kristin Halvorsen har for lengst vært ute og sagt at det ikke er snakk om å trekke tilbake denne økningen. Det blir dog ikke mer enn en bunke hundrelapper for de flest i løpet av året. Men det kommer selvsagt på toppen av den generelle økningen som følge av den høye oljeprisen.

Hvis Ap-opprørt mot regjeringens økte drivstoffavgifter bre seg, sitter det likevel langt inne for regjeringen å gjøre retrett. Ap er i ferd med å komme på defensiven også i denne saken. Om nå de rødgrønne skulle finne å snu, vil det bare hjelpe litt i forhold til velgerne. Skaden har skjedd. Det er Frp som høster gevinsten.

Det spørs om de rødgrønne har nok kraft til å sette dagsorden med gode saker fram mot valget neste høst. Det er slett ikke usannsynlig at Frp bli landets største parti. Da må Høyre bestemme seg, enten om de vil regjere sammen med Frp eller om de heller vi gå sammen med Ap. Det har i alle fall Kristin Clemet tenkt høyt om.       

Det er bedre at Sverre Diesen sier det han mener enn å tåkelegge uenighet i misforstått hensynsfullhet mot underordnede. Stortinget burde klart seg med svar fra forsvarsminister Strøm-Erichsen, skriver redaktør Magne Lerø .

Nå blir forsvarssjef Sverre Diesen og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen innkalt på teppet i Stortingets forsvarskomité. Hva har Diesen der å gjøre? Det er da statsråden Stortinget skal holde i ørene? Komiteleder Jan Petersen (H) forklarer at komiteen har en spesiell fullmakt til å innkalle personer ut fra beredskapshensyn. Frp vil ha «full pakke», en åpen høring.  Denne saken kan «ta av» uten at det er saklig grunnlag for det. De spørsmål Stortinget vil stille, bør Strøm-Erichsen klarere å svare på. Og Stortinget skal da ikke «høre» Diesen selv om han enda en gang slenger med leppa og påstår at noen av hans underordnede tøver.

Bakgrunnen er den åpne krangelen som er brutt ut etter at ledende offiserer offentlig omtalte kuttene i de norske styrkene i Nord-Afghanistan som «et svik», hvorpå Diesen svarte med å kalle det hele for «tøvete».

Diesen sa også at offiserer ved Telemarkbataljonen først og fremst var skuffet «over ikke å få en så stor og fin avdeling» de hadde sett for seg. I dag kaller både politikere og fagforeningsledere i Forsvaret Sverre Diesens omtale av offiserene i Afghanistan for arrogant. Jan Petersen nøyer seg med å si at «vi må komme oss vekk fra den typen språkbruk» mens Didrik Coucheron, leder for Befalets Fellesorganisasjon, synes Diesen «demonstrerer manglende vilje til å lytte til dem som har feltstøvlene på» og at Diesens holdning vil ha en ødeleggende virkning på åpenheten i Forsvaret. Den eneste som viser forståelse for Diesen, er SVs forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen. – Det er ikke ærekrenkende. Det er en hard form for debatt, men det må man tåle, sier han til Aftenposten. 

For et år siden var Sverre Diesen i  hardt vær fordi sanitetssjefen Leif Sverre Rosèn sa rett ut at sikkerheten for soldatene ikke var tilfredsstillende. Vi aner noe av det sammen alvoret i denne saken når mediene bruker uttrykket «bekymringsmelding». Det knytter an til forestillingen om at noe er så riv ruskende galt at offentligheten må få kjennskap til det ut over vanlig tjenestevei. Det er nummeret før befalet i Telemarkbataljonen titulerer seg selv som varslere.

For Diesen handler dette om å ta konsekvensen av budsjettrammer og å akseptere at det kan bli endring i planer som har lagt. Han sier ikke det er illojalt å starte en debatt i form av et leserinnlegg om Forsvaret disposisjoner, men han vil heller ikke la utspillet gå upåaktet hen. Han kunne –og burde – svart mer diplomatisk. Han vinner ikke noe på å provosere. Men Diesen er Diesen. Han kan erte på seg en stein. Flere ganger har han provosert politikerne med å beskrive konsekvenser det vil få for Forsvaret om ikke bevilgningene trappes opp. 

Diesen irriterer seg over at Telemarkbataljonen forsøker å utnytte den spesielle posisjon de har til via offentlighetene og politikerne å skaffe seg tilgang til en større del av Forsvarets ressurser. Hvem vil ikke gi sine soldater som risikerer livet i krig den sikkerhet de ber om? Diesen minner om at de norske styrkene opererer sammen med andre lands styrker. Norge må forholde seg til at det nå er Tyskland og ikke Norge som skal stå for den sikkerheten som tyngre våpen representerer. Derfor blir dette for Diesen en sak om personlige ambisjoner og skuffelse, ikke om sikkerheten for de norske styrkene. Offentlig kritikk som kommer nedenfra, vil vanligvis overordnede være varsom med å kommentere. På kurs kan man lære at det kan være lurt å si ”takk, dette skal vi lytte til, fint at man engasjerer seg, skal vurdere på nytt, at det viktigste er at vi står sammen om målet, at det kan komme noe godt ut av enighet osv, osv… Men dette er ikke Sverre Diesen. Han slipper katta ut av sekken med en gang, skjærer igjennom og sier dette handler om fagfolks ambisjoner. Den slags er ”tøv” i Forsvaret der det handler om å gjøre jobben med de ressurser man får tildelt. Det er bedre at Diesen sier det han mener enn å tåkelegge uenighet i misforstått hensynsfullhet mot underordnede. Men begrepet ”tøv” kunne han spart seg.

De store gnir seg i hendene over nettets muligheter, men når selv NA24, Nettavisen og Aftenposten går med minus, tyder det på at det i framtiden ikke vil være mulig å overleve på nettet med vanlig godt journalistisk innhold. De store kaprer inntektene, skriver redaktør Magne Lerø .  

Over tusen direktører og avisredaktører fra over hundre land er samlet til verdensmøte i Göteborg. Møtene de siste ti årene har vært preget av frykt for hva internett kan komme til å betyr for de tradisjonelle papiravisene. Det har ikke manglet på dystre spådommer. Nå er det imidlertid stadig flere som står fram og gnir seg i hendene over hvilken pengestrøm internett kan bety, vel og merke dersom du er stor og kan dominere markedssegmenter. Det kan Schibsted fortelle alt om.

Internasjonale konserner som kan investere i konsepter i et land og utnytte investeringen også i andre land, har intet å frykte. Når nettet nå flyter sammen med TV, blir mulighetene enda større. Derfor går da også Schibsted sammen med regionavisene og VG for å få rettighetene til å vise fotballkampene i eliteserien. For Schibsted handler dette om en strategisk posisjonering. Da sitter millionene løst. TV2 må bla opp ubehagelig mange millioner også denne gangen om de skal få eneretten til eliteseriekampene.

Nettet er uten tvil en demokratisk velsignelse i den forstand at folk kan ytre seg i vilden sky på nettet. For noen få tusenlapper kan hvem som helst opprette et nettsted og utøve sine demokratiske rettigheter. Nettet har gitt det folkelige engasjement en ny mulighet. Og det gir politikere og offentlige aktører mulighet til direkte kommunikasjon uten å bli filtrert gjennom mediene.

Men vi har ikke tatt inn over oss hvor brutalt nettet er når det gjelder å favorisere de store aktørene. Her ser vi ”the winner takes it all”- tendensene forsterker seg. VG tjener penger på nett. Når vi tar hensyn til at VG hver dag selger titusenvis færre aviser enn for 10 år siden, blir regnestykke fullstendig annerledes. VG har imidlertid lagt en strategi som handler om å utnytte alle nettets muligheter og ikke la seg begrense av at de også har en papiravis.

Det er verd å merke seg at til tross for at annonseringen på nett øker i rekordfart, går flere større nettsteder i minus. Økonominettstedet NA24 som er i allianse med regionsavisene og Norsk Aller blant annet, fikk et betydelig underskudd i fjor. Det samme gjorde Nettavisen, nærmere  15 millioner. Til og med Aftenpostens Multimedia melder om et minus på syv millioner etter første kvartal.
Det som er felles for disse nettstedene er at de baserer seg på å levere vanlig redaksjonelt innhold. De har ikke slankeklubber, datingtjenster, produktsalg og diverse nettsamfunn. Her finner en journalistikk. Så når TV2 klipper trafikkforbindelsen til Nettavisen fordi de vil bygge opp TV2.no som nettsted, får Nettavisen problemer. Deres håp er at de nå kan få en del av de trafikken de trenger via A-pressen. NA24 kan det gå ille med, fordi flere av avisene som i dag er samarbeidspartnere også har havnet i Media Norge hvor Schibsted har styringen. Og Schibsted har full kontroll med NA24s konkurrent, E24, som gnir seg i hendene hver dag over all trafikken de får fra VG og Aftenposten.
Spørsmålet er om NA24 og Nettavisen makter å kutte kutte kostnader uten at det går så mye ut over trafikken at annonseinntektene stuper. Det ser ikke bra ut. Det er enda for tidlig å trekke konklusjoner. Men det kan se ut som om det er helt avgjørende å være trygt plassert i en «nettrafikkmaskin» for å kunne gå i pluss på nett. Når all omstruktureringen har skjedd i løpet av noen år, hvor mange vil det være her i landet som får dekket kostnadene med å legge redaksjonelt innhold ut på nett dersom man ikke er med i en Schibsted-dominert sammenheng? Noen vil det være, men hvor mange? Ikke en gang Dagbladet, som har hatt stor suksess på nett, skal være for trygg dersom Media Norge stikker av med fotballkampene.
Det vil i særlig grad være aviser som ikke ha mer enn 20–100 000 unike brukere hver uke som vil få problemer å få lønnsomhet dersom de skal stå alene og forsøke å leve av journalistikk alene på nettet. For disse avisene, Dagsavisen, Klassekampen, Nationen, Vårt Land, og blant disse er også Ukeavisen Ledelse, synes nøkkelen å være å holde igjen på bruen av ressurser på nett og ikke gi ut papiravisen gratis på nettet. Her må nettet heller bygge opp omkring papiravisen, for det er her man har inntektene.
Det har alltid vært slik at god journalistikk har vært avhengig både av abonnementsinntekter og annonseinntekter. Når abonnementsinntektene forsvinner på nettet, er det vanskelig å få det til å gå rundt med å satse på godt redaksjonelt innhold.

Den maktkonsentrasjonen som nettet kommer til å representere, bør interessere våre myndigheter ut over dagens eierskapslov og pressestøtteordning. Det handler om å sørge for konkurranse. Hvis ikke kan vi ende opp i monopolliknende tilstander.