Pensjonsstyrets svikt

Stortingets presidentskap og pensjonsstyre bør snarest gå ut og beklage sin egen behandling av pensjonssaken og innføre nye regler om hvordan personalsaker som Riksrevisjonen får fingere i, skal behandles. Vi kan ikke ha en «heng ut først, spør etterpå»-praksis, skriver redaktør Magne Lerø.    

Stortingspensjonister skal granske seg selv, skriver NTB i dag. Det er jo bare tull. Det som skal skje er at 42 tidligere stortingsrepresentanter får et brev fra Stortingets pensjonsstyre der de bes om å ta kontakt dersom «de er i tvil om reglene». Og: Det er fortsatt opp til hver enkelt å selv gi beskjed om de har tjent mer enn grensen på drøyt 430.000 kroner i året, skriver Dagsavisen.

 

Dette er ingen gransking. Det er noe så normalt som om at man blir bedt om å gjøre rede for sine inntektsforhold. Det gjør vi alle hvert år i form av en selvangivelse. Et slikt brev burde vært sendt ut hvert år. Men det er her svikten ligger.

 

Vårt trygde- og pensjonssystem er basert på at de som skal betale ut spør, og de som mottar støtte, svarer. Gir man feile opplysninger sitter man i saksa.

 

Kjell Magne Bondevik har skrevet to brev og snakket med Stortingets pensjonsstyre flere ganger. Han har opptrådt forbilledlig. Jørgen Kosmo mener visst fortsatt at han er en trygdemisbruker. Nå får han mulighet til å sette det samme stempel på sin tidligere sjef, Gro Harlem Brundtland. Ifølge VG er hun blant de 42 som skal gås etter i sømmene.

 

Av de seks som nå er beskyldt for trygdemisbruk har Kjell Magne Bondevik etter all sannsynlighet en vanntett sak. Hallgrim Berg og Tore Austad ser også ut til å ha sitt på det tørre. Erik Dalheim gir gode svar og har vist vilje til å opptre korrekt. De andre har gitt mindre utfyllende informasjon, men hevder de har opptrådt i henhold til reglene. Den som ligger dårligst an, er den som ligger lengst fra Kong Salomo og nærmest Jørgen hattemakerne i vårt land, Thorbjørn Berntsen. Han har ikke lest reglene.

 

Stortingets pensjonsordningen med 12 års opptjening er ille. Det blir garantert ordnet opp i.

Det Riksrevisjonen har pekt på er ille. Alt tyder på at noen i det minste har mottatt støtte de ikke har krav på.

Det er ille at man ikke har brydd seg med kontrollrutiner. Det blir det også ordnet opp i. Sannsynligvis får Statens Pensjonskasse jobben med å utøve kontrollen.

Den behandling denne saken har fått i Stortingets er også ille.

 

Er det noen som bør granskes, er det Stortinget selv, representert ved Stortingets pensjonsstyre. De har ikke gjort jobben sin. Lederen Sigvald Oppebøen Hansen legger ansvaret over på administrasjonen. Det er de som følger opp og er i kontakt med pensjonistene. Den slags ansvarsfraskriving holder ikke.

 

I april ble Oppebøen Hansen kjent med hva som var på gang. De fikk en foreløpig rapport fra Riksrevisjonen. Da burde de handlet og gjort det de gjør nå, be om opplysninger og gjøre representantene oppmerksom på regelverket. Da ville de det gjelder blitt varslet om at noe kunne være galt. De hadde hatt tid til å finne fram opplysninger og klargjøre sin sak. I juni kommer den endelige rapporten. Den går med kopi til Stortingets presidentskap. Ingen fortar seg noe. De tar ferie. Så eksploderer saken i mediene.

 

Man trenger egentlig ikke noe gransking. Stortinget presidentskap og pensjonsstyre bør snarest gå ut og beklage den behandling saken har fått.    

 

Ellers får Riksrevisjonen mene hva de vil. Hvis noen, som i Bondeviks tilfelle, spør om hvordan reglene er å forstå og om han skal betale tilbake pensjon, så er det svaret man får som gjelder. Bondevik fikk beskjed om ikke å betale tilbake. Da kan gjerne Riksrevisjonen mene at dette ikke var riktig. Men de kan ikke henge ut Bondevik for det. Når man spør og får et svar, er det den som svarer som påtar seg ansvaret.

 

Denne saken viser at det er all mulig grunn til å innføre nye regler for hvordan personalsaker som Riksrevisjonens får fingrene i, skal behandles. Før noen beskyldes for lureri eller straffbare handlinger, skal de selv ha fått anledning til å forklare seg. Vi kan ikke ha ordninger som tillater revisorer å bare durer fram etter regler uten å sørge for at de har fått all informasjon på bordet.

 

Og så bør Stortinget sørge for at praktiseringen av pensjonsreglene endres. AFP-pensjonist Sigrun Vigdal tjente tretten kroner for mye, skriver Sogn avis. Det ga 7000 kroner mindre i pensjon. Slik går ikke an.

 

Stortinget får vedta et tillegg i de aktuelle lover; det er tillatt å bruke sunt folkevett i spesielle saker”, noe i den duren. Myndighetene kan hvert år offentliggjøre hvilke unntak fra reglene som er gjort. Det vil bidra til utbredelsen av troen på at det finnes sunt folkevett og alminnelig rettferdighetsfølelse både blant riksrevisorer, ligningsfunksjonærer og trygdepåpassere.   

Rettsløse ekspolitikere

Det er mulig denne saken er så ille at Thorbjørn Berntsen og et titalls ekspolitikere må bures inn. Men at pensjonsstyreleder Sigvald Oppebøen Hansen begynner å snakke om straffeforfølging før de det gjelder har fått forklart seg, er også skandaløst. Han bidrar til å gjøre politikere rettsløse, skriver redaktør Magne Lerø.

Ut fra det riksrevisor Jørgen Kosmo og toneangivende politikerne på Stortinget sier, skulle en tro at det bare er å opprette en avdeling for politiske pensjonistkjeltringer på Ullersmo jo før jo heller. Det er en stikkprøvekontroll Riksrevisjonen har foretatt. Den viser at det er mellom seks og ti politikere som har fått mer i pensjon enn de har krav på. Når hele gruppen skal sjekkes, få vi anta at det blir flere titalls ekspolitikere som får dele luftegård med blant andre Anders Talleraas, Magnus Stangeland og Thorbjørn Berntsen. For reglene er ikke vanskelige å forstå, sier Kosmo. Kjell Magne Bondevik forstår dem i alle fall. Og flere andre politikere sier det samme, man må hele tiden melde ifra om inntekter ved siden av pensjonen. Den som ikke har gjort det, begår trygdemisbruk. Den slags er straffbart. For loven er det ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker. Straffbare handlinger må anmeldes. Altså må Stortinget vedta å gå til anmeldelse av titalls tidligere stortingsrepresentanter.

 

Sigvald Oppebøen Hansen (Ap), lederen av styret for Stortingets pensjonskasse, kjører i dag ”anmeldelse av straffbart-forhold”-linja. Han har snudd på en femøring. Først sa han til NTB at det i denne saken ikke var snakk om bevisst lureri, men snarere mangel på kunnskap. Til VG sier han at stortingsrepresentantene bør politianmeldes hvis de har fått for høye pensjoner fordi de ikke har meldt fra om egen inntekt. Men han understreker at det er for tidlig å si om noen av ekspolitikerne har gjort noe galt.

 Siv Jensen henger seg på. Inge Ryan vil ikke snakke om anmeldelse nå. H Det er lite klokt av Hansen og Jensen bidrar til å hausse saken opp mer enn nødvendig på dette tidspunkt. De burde bekymre seg en smule for den håpløse situasjon disse ekspolitikerne har havet i. Her blir det tatt ut tiltale, før saken er etterforsket. Det er virkningen av det som skjer. Riksrevisjonen har ”bare” sette på hva som er betalt ut. De har ikke sjekket hva som er betalt inn en gang. Ikke vet de heller om hvilken kontakt som har vært mellom de enkelte og Stortingets pensjonsstyre. Hadde ikke Kjell Magne Bondevik hatt så pass god orden i saken sine som han har, kunne han blitt hengt ut som skurk også i internasjonale medier. Få timer etter saken ble kjent, selv om han befant seg i USA, kunne Bondevik dokumentere at han hadde tatt opp saken med pensjonsstyret. Hallgrim Berg tilbakeviser på det sterkeste at han har mottatt noe han ikke har rett på.  Anders Talleraas sier til Dagbladet at han mener han har opptrådt korrekt i forhold til hvordan han har oppfattet regelverket. Han protesterer å bli hengt ut som kjeltring i avisen inntil det motsatte er bevist. 

Det er et halvt år siden Jørgen Kosmo ble gjort oppmerksom på at de burde se nærmere på denne saken. Hvorfor har ikke da, for eksempel Kjell Magne Bondevik blitt konfrontert med Riksrevisjonen funn og blitt bedt om en forklaring før saken eksploderer i mediene. Man kan ikke behandle folk på denne måten. Det er elementært at de det gjelder skal få anledning til å forklare seg før man henges ut som en kriminell, men mindre det er fare for bevisforspillelse. Selv om Stortinget ikke lenger har et arbeidsgiveransvar ovenfor de det her gjelder, plikter noe å ivareta tidligere ansattes interesser.

  Men Riksrevisjonen ”bare” reviderer. De gjør jobben sin. Men noen må ta ansvar for hvordan deres rapporter blir brukt. Det skulle Stortingets pensjonsstyre ha gjort. Men de har en leder som bidrar til å hausse saken enda mer opp med å snakke om straffeforfølging før de det gjelder har fått forklare seg.På denne måten bidrar han til å forsterke den rettsløse tilstanden en del av de det gjelder opplever at de er i.  Det er mulig denne saken er så ille at Thorbjørn Berntsen må bures inne. Behandlingen han har fått til nå, har vært kritikkverdig. Skal noen kastes til løvene, er det greit med et varsel på forhånd, i det minste.  Thorbjørn Jagland har gjort det klart at dagens ordning ikke er god nok. Det bør også stilles spørsmål ved om Stortingets pensjonsstyre har gjort de burde gjøre for at reglene ikke skal misforstås.   

Pensjonsskandalen

Det er nesten ikke til å tro at respekterte politikere har mottatt millioner de ikke har krav på. Men hvis Riksrevisjonen har hengt Kjell Magne Bondevik ut som juksemaker uten at det er grunnlag for det, bør de snarest be om unnskyldning. Det er uakseptabelt, skriver redaktør Magne Lerø.

Riksrevisjonens avsløringer av at seks stortingsrepresentanter har mottatt samlet seks millioner kroner i pensjon de ikke har hatt krav på, er både pinlig og skammelig, en skandale som selvsagt bidrar til å øke politikerforakten. Landets politikere har vist seg at de ikke er den tilliten som dagens pensjonsordning bygger på, verdig. Ordningen forutsetter at den enkelte melder ifra dersom man tjener så pass mye at utbetalingene skal reduseres.   Mangemillionærene Magnus Stangeland (Sp) og Anders Talleraas (H) er blant dem som skal ha mottatt penger de ikke har krav på. Tidligere statsråd, Thorbjørn Berntsen, sier rett ut at han ikke har satt seg inn i regelverket. Han har regnet med at han skulle ha de pengene han fikk. Ellers gir de som velger å si noe klart uttrykk for at de er sjokkert over å bli hengt ut i mediene som trygdemisbrukere og juksemakere av verste sort uten å ha hørt noe om saken før deres navn er ute i mediene.

 

Carl I. Hagen viser en viss forståelse for de seks. Han sier til NRK at man regner med at de som betaler ut pensjonen, vet hva de gjør. Men den enkelte har faktisk et ansvar for å sjekke at man skal ha det man faktisk får. Det er det ordningen er basert på.

 

Ordningen skulle aldri vært slik. Hvorfor i alle dager har ikke politikerne, som er så opptatt av å kontrollere, sørget for at de selv blir kontrollert. Stortingspresident Thorbjørn Jagland sier at det nå blir endringer. Det er nok ingen vei utenom etter denne skandalen. Det er heller ingen vei utenom enn å be de som har fått for høy pensjon om å betale den tilbake. Her gjelder på ingen måte ”gjort er gjort og spist er spist”.

  

Må vi tro at de disse kjente politikerne er å regne som trygdemisbrukere, juksemakere og grådige unnasluntrere? Det trenge vi ikke. Forklaringen kan være så enkelt som den Thorbjørn Berntsen gir, de har ikke fulgt med i timen. De har ikke brydd seg. De har trodde det har vært greit. Det kan selvsagt ikke utelukkes at noen har oppdaget at de har fått for mye, men har latt være å melde fra om det. De har imidlertid alle et objektivt ansvar. Når man kjører bil og blir tatt for en trafikkforseelse, hjelper det ikke å unnskylde seg med at man ikke har fått med seg endringer i trafikkreglene og nye skilt.

 

Ågot Valle (SV) sier til NRK at det nå må bli slutt på at stortingsrepresentantene skal ha så mye bedre pensjonsordning enn andre. Regjeringen varsler at de kommer med et opplegg for en ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter til våren. Det er på tide det blir strammet inn. Denne saken gjør det enda mer påkrevd.

 

Kjell Magne Bondevik er blant de seks som er hengt ut som trygdemisbruker. Men Bondevik ga faktisk i 2006 beskjed om at han hadde fått for mye utbetalt. Forklaringen på at han er på listen, finner vi i Dagsavisen. Riksrevisjonen har bare oppgitt hvem det er betalt ut for mye til. De har ikke sett på hvem som har betalt noe inn. Hvor smalsporet går det an å være? Det er nesten ikke til å tro. Vi forstår godt at Kjell Magne Bondevik sier han er kraftig opprørt og provosert. Riksrevisjonen bør ta for seg Bondeviks sak i dag og gjøre det klart om de mener han har forbrutt seg eller ikke. Det går ikke an å bidra til at landets tidligere statsminister blir hengt ut offentlig som en juksemaker dersom det ikke er tilfelle. De kan komme til å måtte legge seg temmelig flate i Riksrevisjonen hvis Kjell Magne Bondevik har rett.

 

Riksrevisjonen kan ikke unnskylde seg med at ”vi bare reviderer og at vi ser kun på penger ut”.

 

Ansatte som motstandere

Det bør ikke komme som noen bombe på journalistene i TV2 at de deltar på ledelsens premisser når de inviteres med i en nedbemanningsprosess. I Dagbladet har prosessen dessverre gått av hengslene og maktkampen mellom ansatte og ledelse blir stadig hardere, skriver redaktør Magne Lerø.

TV 2-journalistenes tillitsvalgte, Finn Ove Hågensen klager i dag til Aftenposten og Dagens Næringsliv over at de ansatte får tredd innsparinger på 110 millioner kroner ned over hodet på seg. TV 2 skal kutte 72 årsverk. Siden i vår har en gruppe bestående av tillitsvalgte og representanter fra ulike grupper av ansatte jobbet selvstendig og uavhengig av ledelsen med å legge fram et forslag til kostnadskutt. Men ledelsen har ikke holdt seg unna, mener Hågensen.

– Vi føler at vi ikke har hatt noen særlig innflytelse over dette. Ledelsen har definert både retning og størrelse på kostnadsprogrammet, og det har vært kontakt med ledelsen hele veien, sier Hågensen.

Men er det ikke slik det må gjøres? Hadde Hågensen sett for seg at de ansatte selv skulle komme opp med et forslag til hvor mange stillinger som må kuttes, og hvilke, uten føringer fra ledelsen? Det er bare de som er dogmatiske i sin tro på arbeiderstyrte bedrifter som mener det er slik det kan gjøres. Det at ansatte trekkes inn i nedbemanningsprosesser, innebærer ikke at ledelsen skal gå i hi. Er det noen ganger man trenger ledelse, er det ved nedbemanning.

Sett utenfra virker det som om nedbemanningsprosessen i TV 2 har skjedd slik det bør skje. Ledelsen må gi føringer, fordi det er ledelsen som sitter med resultatansvaret. Det er nettopp i et samarbeid mellom ledelse og ansatte man finner de beste løsningene.

Så får Finn Ove Hågensen føle (det er jo mye vi kan føle) at de ansatte ikke er blitt hørt i tilstrekkelig grad. Han må vurdere den prosessen de har vært igjennom i forhold til hvordan det kunne skjedd – og slik det skjer andre steder. Ledelsen klasker i bordet et opplegg for kostnadskutt. De tillitsvalgte får uttale seg, men det blir som ledelsen har bestemt. I TV 2 har man vitterlig vist vilje til dialog i en vanskelig situasjon.

TV2 er i en krevende situasjon. Det finnes ingen annen måte å komme seg videre på enn at ledelsen og de ansatte snakker sammen og forsøker å finne løsninger selv om man er dypt uenige. Det gjelder for all del å unngå den situasjonen de har havnet i Dagbladet. To av representantene fra de ansatte uteble på styremøtet torsdag i protest mot at ledelsen ennå ikke har trukket tilbake oppsigelsen av Merethe Ruud som er klubbleder for Handel og Kontor-klubben. Et allmøte har krevd at oppsigelsen av Ruud skulle trekkes tilbake innen 15. august. Da det ikke skjedde, brøt de alt samarbeid med ledelsen inntil videre.

Tone Granberg Løvlien, lederen for den grafiske klubben, sier til Dagens Næringsliv at de ikke godtar at ledelsen ”oppfører seg på denne måten”.

– Vi ser oppsigelsen av en klubbleder som et temmelig grovt tilfelle i norsk arbeidsliv. Lønnsoppgjøret og oppsigelsen av Merethe Ruud er del av en trend der ledelsen kjører ganske rått, sier Løvlien.

Ledelsen i Dagbladet er neppe helt på jordet. De har nok sine grunner for ikke å ha trukket oppsigelsen. Det handler om hvilke rettigheter man har dersom man får tilbud om en annen stilling og om tillitsvalgte er fullstendig beskyttet ved nedbemanning i kraft av sitt verv.

Men vi forstår de ansatte som forlanger at ansettelsesforholdet for en tillitsvalgt blir avklaret. 

Det kan da umulig være behov for å bruke så lang tid?

Men å kutte alt samarbeid med ledelsen kommer det ikke noe godt ut av. Det er bedre å gå på styremøte og slå i bordet. Ledelsen slutter ikke å lede, styret slutter ikke å ha møte fordi om ansatte ikke møter.

Under den første store nedbemanningen i redaksjonen i Dagbladet, endte det med at journalisten erklærte at de ikke hadde tillit til sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen. De fikk ryddet opp og kom seg videre i prosessen. Men før et år var gått, hadde Eriksen sagt takk for seg.

Det er belastende å være leder når man henges ut som udugelig, rå og døv for de ansattes anliggender. Kritikken fra ansatte i TV 2 og Dagbladet har ikke karakter at et personlig angrep. Men hvis interne konflikter utspiller seg i offentligheten over lengre tid, er det fare for at de blir hardere og mer personrettet. Og da kan man ende som ved Nasjonalmuseet der de ansatte sier rett ut at de vil sparke sjefen.

Mot skandale i DNB Nor

Nå får næringsminister Sylvia Brustad og DNB Nor-sjef Rune Bjerke komme på banen. Vi kan ikke godta at statens egen bank ser ut til å la lurt milliarder fra norske småsparere, skriver redaktør Magne Lerø.

De som har kjøpt garanterte spareprodukter fra DNB NOR var garantert tap. Det konkluderer professor Tore Johnsen med i en rapport som Bankklagenemda har bedt ham utarbeide. Fredag starter Bankklagenemda behandlingen av den første av i alt 200 klager på slike produkter. Hvis klageren vinner fram, ligger veien åpen for at norske småsparere kan få milliarder betalt tilbake. En saftig bankskandale kan være under oppseiling. Og med statens egen bank, DNB NOR blant verstingene.

 

Næringsminister Sylvia Brustad bør innkalle DNB-sjef Rune Bjerke på teppet. Bjerke har ikke ansvar for dette. Det har skjedd før hans tid. Men han bør svare på om han har tillit til bankens ledere ut fra det som nå er kjent. Det er konserndirektør Ottar Ertzeid som har hatt ansvar for dette forretningsområdet. Han må ligge syltynt han. Det hjelper ikke at han sier til Dagens Næringsliv at han selv kjøpe slike produkter i 2000 og at han ikke har tapt penger på det. Men har han tjent penger? Det er et garantert spareprodukt vi snakker om. Han forsøker å snakke seg fra det med å henvise til at Johnsen opererer ut fra teoretiske modeller.

DNB NOR har fått frist på to uker for å påvise at Johnsen tar feil. Alt står på spill for Ertzeid.

 

Johnsen har beregnet at skulte honorarer og tegningskostnader utgjør rundt 15 prosent av investerer beløp. I tillegg kommer renter på lånet. Her har banken beregnet seg en margin på 1, 74 prosent.

–         Det er skyhøyt over hva som er vanlig på lån. En slik prising gjenspeiler at lånet er utsatt for høy risiko. Det var det ikke, sier Johnsen til Dagens Næringsliv. Det vil ikke Ertzeid kommentere.

 

Dette er en sak rødgrønne politiker som er opptatt av å holde næringslivet i ørene, kan ta fatt i. Hvis Johnsen har rett, er dette en særdeles pinlig sak for DNB NOR og staten som hovedeier. Det betyr at banken regelrett har lurt tusenvis av norske borgere. Altså opptrådt uetisk og i strid med god bankskikk.

 

Vi får vente på en forklaring på hvordan dette kan skje. Enten har de i banken folk som ikke forstår hva de holder på meg eller så er det grådigheten som regjerer. Vi venter på at Rune Bjerke forklarer det norske folk hva som har skjedd. 

 

Skaden har skjedd selv om det ikke er så ille som professor Johnsen vil ha det til. Det står om bankens tillit. Ikke engang DNB NOR der staten opptrer som garantist, kan sparere stole på.

 

Igjen har vi fått et eksempel på at såkalte kunderådgivere i finansinstitusjoner, ikke er det som de gir seg ut for. Det er selgere, som er opptatt av hva som er best for banken, ikke kunden.

 

Det som kan rette opp igjen tilliten, er at banken legger seg flat, dokumenterer at det er laget retningslinjer som sikrer at dette ikke skjer igjen, rydder opp i interne ansvarsforhold og er usedvanlig raus med å betale långivere tilbake.

Klima splitter

For SV går reduserte klimautslipp foran vei. Det får de ikke med seg Sp på. Og de rødgrønne gir ikke et klart svar på at de vil innfri EUs krav om mer fornybar energi engang. Det sier Frp ja til, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen er i ferd med å komme på defensiven i klimasakene fordi uenigheten innad blant de rødgrønne er så tydelig i sak etter sak. Da Jens Stoltenberg talte til landsmøtet i Ap og lanserte sine ambisiøse mål om kutt i CO2-utslippene, ble han hyllet som en miljøpolitiker i verdensformat. Han fulgte opp med å lansere CO2-rensing som sitt månelandingsprosjekt. Problemet var at Stoltenberg så for seg at vi ikke skulle nå de ambisiøse målene ved å kutte mye i egne utslipp, men ved å kjøpe klimakvoter og gi støtte til rensetiltak i andre land. Samfunnsøkonomisk har det mye for seg. Men EU vil ikke la rike land slippe så lett unna. EU presser stadig hardere på for å få de enkelte land til å ta grep som svir. I dag skriver Dagens Næringsliv at nye EU-krav kan tvinge Norge til å bygge ut mer fornybar energi. Energibedriftenes Landsforbund mener det bare er å komme i gang. Det samme mener Bellona. Og det mener også Frp.– Vi må stimulere til utbygging av mer energi. I Norge har vi en retorikkonkurranse om hvem som er mest offensive. Norge har ikke klart å oppnå noe som helst, mens EU er drivkraften som gjøre at ting skjer, sier Ketil Solvik-Olsen, som er partiets energipolitiske talsmann.   Han har unektelig et poeng. Vi har oppnådd særdeles lite når det gjelder reduserte utslipp. Vi ligger langt etter Sverige for eksempel. Og det er ingen som sier ”look to Norway” i den internasjonale klimadebatten.  Og hva mener de rødgrønne om det nye EU-kravet? Det er ikke noe klart svar å få. Har ikke noen mandat til å kunne si på vegne av de rødgrønne at ”selvsagt skal vi som alle andre tilpasse oss de krav som EU stiller når det gjelder fornybar energi”?    På neste side i Dagens Næringsliv kan vi lese om møte mellom miljøvernminister Erik Solheim og toppsjefene i nettverket i Forum for miljøteknologi. De ber om drahjelp fra staten for å få fortgang i utvikling av ny teknologi. Dette arbeidet vil nok gjerne SV støtte. Og Solheim sier mye godt og riktig om hvor viktig dette mer. Men han kan ikke love penger. Det blir bare ord. Man kan ikke vente at en statsråd deler ut millioner der og da. Men vil det bli satt av milder til dette i statsbudsjettet? Vi får vente og se.  

Størst problemer synes de rødgrønne å ha når det gjelder veiutbygging. SV vil helst at vi skal gå, ta toget, bussen eller sykle. Men de fleste kjøre bil. ”Bedre veier” opp som en av de store sakene på den politiske dagsorden. Men det er ikke snakk om at SV vil legge seg flat for privatbilismen.

 

På landsstyremøtet sist helg sa Kristin Halvorsen at ”noen må tørre si det, selv om det går et veisug gjennom landet. SV kan ikke i det ene øyeblikket være Norges fremste miljøparti, for så i neste øyeblikk å gå inn for noe som gir enorme økninger i CO2-utslippene”. Slik snakker ikke regjeringens samferdselsminister. Som ny partileder kan ikke Liv Signe Navarsete sitte og administrere et 2009-budsjett som er skrapt for veimidler så lenge så mange av hennes velgere krever bedre veier. Sp må kunne kjøre vei som en valgkampsak. Det får ikke hjelpe om SV opplever det som å legge forholdene bedre til rette for privatbilisme og økt Co2-utslipp.

Høyre og Frp har milliarder av kroner å bruke på stamveinettet. De vil finansiere de store utbyggingene gjennom å opprette tresifrede milliardfond som skal kunne drive utbyggingen over flere budsjetter. De kan også tenke seg samarbeid med private investorer. Det vil heller ikke SV. Vei er en offentlig sak. LO vil ha et fond på femti milliarder til et veiformål. Frp firedobler, 200 millioner. Noen høyere?

 

NSB skal nå kjøpe seg 50 nye togsett. Men skal toget bli det NSB og SV ønsker seg, må det brukes atskillig flere milliarder på et bedre jernbanenett. Det er ingen som er imot tog. Alle vil ha gode, raske tok.

 

Ansatte vil ha mer museumsbråk

De ansatte krever nå at enda flere lederhoder ruller. Nå bør de roe seg ned å forholde seg til at de har en sjef som kan ledelse og vet hva som bør gjøres, skriver Magne Lerø.

Representanter fra de ansatte er ikke klar for å legge bort stridsøksen. ”Vil se flere hoder rulle”, er overskriften i Dagens Næringsliv.

–         Det er betenkelig at en ledergruppe som ikke er komplett og som ikke har tillit, skal legge planer fram til 2014, sier tillitsvalgte Bjørg Borgersen i Negotia til Dagens Næringsliv. Hun understreker at de ikke vil gå inn i omorganiseringer og tegne et nytt kart, før det de har er evaluert.

 

Tom Klev som representere Forskerforbundet mener det må mer evaluering og kompetansekartlegging til, også på ledernivå. Bevares. Skal man nå gå i gang med å kartlegge kompetansen til ledere fordi de ansatte ikke har tillit til dem?

 

Dagens Næringsliv skriver at det kun er en av seks avdelingsledere som har de ansattes uttalte tillit.

 

Hva er det de ansatte mener? Nå har de gjort alt de har kunnet for at direktøren og styret skal gå av. Det har skjedd og vil skje. Forlanger de også nå avdelingslederes hode på et fat? Mener de at fast ansatte ledere skal sparkes nå, før en ny direktør er på plass? Mener de det er saklig grunn for det eller skal det betales ut flere sluttpakker i millionklassen?

 

Istedenfor å begynne å herje offentlig med de få ledere de har igjen ved Nasjonalmuseet, bør de ansatte roe seg ned. Det får holde at de nå snakker med Ingar Pettersen som nå fungerer som direktør.

 

I går var det strategimøte hvor Pettersen var til stede. Og i dag basuners konfliktene ut i mediene igjen. I Ingar Pettersen har de ansatte fått en erfaren sjef som har vært i uvær før. Nå har han ansvaret. Det er hans ledergruppe. Hvis han vil jobbe med den ledergruppen som de nå har, får de ansatte finne seg i det. Hvis ikke de ansatte klarer å forholde seg konstruktivt til Ingar Pettersen, er det da noen godt kvalifiserte sjefer som vil orke å lede dette museet?

Biskop Baasland rydder opp

Biskop Ernst Baasland har gitt de mange tusen i landet med betalingsproblemer et ansikt. Ved å legge kortene på bordet og fremstå ærlig, åpen og troverdig, vinner han respekt, forståelse og skaper tillit, skriver redaktør Magne Lerø.

I går innså biskop Ernst Baasland at det ikke nyttet å gjøre konkurskravet mot ham til en privatsak som offentligheten ikke har noe med. I går valgte han å legge kortene på bordet, sette en stopper for alle spekulasjoner og ta styringen i forhold til offentligheten. Det er sønnen som har kommet i et økonomisk uføre i sin forretningsvirksomhet. Kona har vært drivkraften i å hjelpe sønnen. Ernst Baasland har etter hvert blitt klar over hvor alvorlig situasjonen var. Og han gjør det tindrende klart: Han vil gjøre opp for seg. Han er rede til å selge hytta på Sørlandet og huset i Oslo.

– Dersom eg no mister alt, er eg klar for det. Eg er oppteken av å gjere rett og skjel for meg. Eg må leve slik eg forkynner, sier Baasland til Vårt Land. Han sier han er klar for å leve med lite penger og peker på at en enkel livsstil er en god ting.

På denne måten bidrar Baasland til å forhindre ryktespredning og tap av tillit. Og han vinner sympati. Det er god vilje som ligger bak. Her møter vi en mor og en far som har strukket seg lenger enn godt er for å hjelpe sin sønn. Og som biskopen sier selv: Den tjenesten de ville gi er blitt en bjørnetjeneste.

Ernst Baasland vil nå skaffe seg advokat. Det er på tide. De skal ta stilling til en konkursbegjæring og legge en plan for hvordan de skal komme seg ut av det økonomiske uføret. Som regel finner man løsninger når viljen til å gjøre opp for seg ligger til grunn. Vi får håpe at Baasland har verdier som tilsvarer de kausjoner de har skrevet under på slik at tredjepart som har gitt lån, ikke blir skadelidende.

Ut fra den kjennskap vi nå har til saken, vil ikke denne få følger for ham som biskop. Å si at han kan gå styrket ut av det, er å ta sterkt i. Denne saken er føste og fremst en stor belastning for ham som slik sett kan komme til å prege ham. Men det gjør inntrykk på mange at en biskop kan havne i en slik situasjon og måten han nå står fram på. Det finnes tusenvis av mennesker som har erfaringer med å ville hjelpe, men så gikk det galt. Baasland har på sett og vis også gitt de mange tusen i vårt land med betalingsproblemer et ansikt. En av dem som står øverst på samfunnets tillitsstige har opplevd det samme og er i samme situasjon som dem. Biskopen er i samme båt med noen som sliter hardt hver eneste dag med pengeproblemer. Familien Baasland er blitt rammet av en tragedie. De fortjener støtte og forståelse. Men en biskop må leve med at den situasjon han har havnet i blir gjenstand for kommentarer og vurderinger offentlig

Baasland minner om at det eneste som på lang sikt kan sikre omdømmet er å være ærlig, åpen og troverdig. Det var han i går.

Konkurstruet biskop

En biskop er nettopp biskop fordi man er kjent for å ha en uklanderlig atferd og har vist god dømmekraft. Når en biskop trues med konkurs og må i retten, er det ikke en privatsak lenger, skrive redaktør Magne Lerø.

Biskop Ernst Baasland i Stavanger og hans kone Bodhild er begjært konkurs av konas søskenbarn. De må møte i retten 11. september hvis de ikke finner en løsning. Baasland sier til Dagbladet at han satser på at det vil skje. Det er ikke godt å bli klok på hva som egentlig har skjedd. Ekteparet Baasland skal ha opptatt et lån på flere millioner hos sine slektninger som de ikke er i stand til å betale tilbake. Baasland vil ikke si noe om hva pengene er brukt til. Det eneste han sier er at hans befatning med saken er kun å ha garantert for ett lån. Det Baasland er opptatt av, er å understreke at denne saken ikke har noe med hans oppgaver som biskop å gjøre. Preses for Den norske kirke, biskop Olav Skjevesland, sier til Stavanger Aftenblad at denne saken ikke får konsekvenser for Baasland som biskop.

Ikke annet enn at han er sykemeldt, men han er ikke syk. – Jeg er frisk, men ut fra situasjonen anbefalte legen meg å ta sykemelding ut august, sier Baasland til Rogalands Avis. Det er litt av en lege biskopen har. Eller er det biskopen som ikke er helt i stand til å bedømme sin allmenntilstand? En biskop og en lege bør vite at man ikke bør sykemelde seg hvis man ikke er syk. Da får en heller be arbeidsgiver om permisjon.Baasland sier dette er en privatsak. Det sier Olav Skjevesland også. Kirkerådets leder, Nils Tore Andersen, sier til Vårt Land at han har full tillit til Baasland og føler med ham i den vanskelige situasjonen som har oppstått. Ingen som har kommentert saken, har antydet at Baasland har gjort noe kritikkverdig. Men det holder selvsagt ikke for en biskop å si at dette er en privatsak. Han er brettet ut i mediene, på Dagsrevyen i går og på forsiden i VG i dag. Og det kommer ikke til å ta slutt med dette. Baasland må si noe mer enn at dette er en tragedie, en nitrist sak og at han ikke har gjort noe galt. Det er meget mulig han ikke har gjort noe kritikkverdig. Det kan være disse slektningene som har rotet det til og fremsetter et meningsløst krav mot biskopens og hans kone. Eller det kan være kona som har involvert seg i et økonomisk eventyr nærmest på egen hånd. Eller det kan være noen av barna som har havnet i uføre og biskopen og kona som foreldre som har forsøkt å rydde opp. Baasland vil ikke at vi skal få vite det. En biskop har bunnsolid tillit. Ernst Baasland er av det solide og forsiktige slaget. Det er vanskelig å tenke seg at han deltar i en spekulativ virksomhet eller opptrer uetterrettelig. Men selv om han nyter stor tillit og respekt slutter ikke denne saken å rulle. For det har skjedd før at den beste har opptrådt uklokt og gjort tabber. Og det gjelder for biskoper, som for statsråder og andre sjefer høyt på strå, når man først sier noe, må en være påpasselig med ikke å servere halvsannheter eller holde tilbake vesentlig informasjon.

De juridiske sider av saken, kjenner ikke offentligheten til. I forbindelse med en konkurs er det noen som taper penger. Ofte blir det da fokus på hvordan man har skaffet seg disse. Vanligvis krever den som stiller penger til disposisjon krav om sikkerhet. Eller så får man lån ut fra at man har tillit eller man overtaler en långiver til å satse penger på noe som vil gi suksess.

Spørsmålet er om Ernst Baasland har utnyttet den tillit han har som biskop til å skaffe seg finansiering. Når en sak er meldt for retten, opptrer ikke en biskop som privatperson lenger. En biskop er nettopp biskop fordi man er kjent for å ha en uklanderlig atferd og har vist god dømmekraft. Det er dette omdømmet det står om for Baasland.

En biskop bør ikke stille seg i en situasjon der det er fare for at man kan gå personlig konkurs. Det har nå skjedd, uvisst av hvilken grunn. Når skaden første er skjedd, er Baasland mest tjent med å legge alle kortene på bordet. Og har han gjort feil, noe han i ettertid ser ble galt, så får han gjøre som biskoper og prester sier vi bør gjøre; innrømme sine feil, bekjenne sin synd og be om tilgivelse.

Herlig skattetilpasning

Jo Nesbø viser vei, gir så det svir og unndrar seg skatt. Honnør til et motstrømsmenneske i en tid der vi er opptatt av at mest mulig strømmer inn på vår egen konto, skriver redaktør Magne Lerø.

Jo Nesbø skuffer inn millioner på sine populære kriminalromaner. I løpet av to måneder har han tjent 7 millioner kroner på ”Hodejegerne” – og ennå er ikke bokhøsten i gang. Men Nesbø ser ikke noe til disse millionene. Han har overført alle sine rettigheter til den veldedige stiftelsen ”Harry Hole”, der formålet er å drive skrive- og leseopplæring verden over. Men når Nesbø gir bort rettighetene sine, slipper han å betale skatt. Det er bakgrunnen for Finansavisens oppslag i dag: ”Tvinger staten med på gavedryss” eller som det heter på forsiden ”Nesbø gir, DU betaler”.

Det er jo en glimrende ordning. Og det er ikke noe mystisk med det. Skatteeksperten Ole Gjems-Onstad sier til Finansavisen at det er adgang til å overføre rettighetene for bokutgivelser til andre, men at det må gjøres før utgivelsen for at det ikke skal oppstå skatteplikt. Det er nettopp det Nesbø har gjort.

Folk med penger driver skattetilpasning hele tiden. Det er ikke noe galt i det. Å utnytte skattehull er noe annet. Det handler om å finne måter å unngå beskatning på, men der det er myndighetenes intensjon at det skal betales skatt. Problemet er at man ikke klarer å drive inn skatten med gjeldende regelverk. Et hull i skattesystemet, med andre ord.

Jo Nesbø bedriver herlig skattetilpasning, han utnytter ikke noe hull i skattesystemet. Hvis norske forfattere og kunstnere som slår an i massemarkedet begynner å gi bort alle millionene sine, ser vi ikke bort fra at en eller annen skatteentusiast vil slå til lyd for at reglene bør endes. En kan jo argumentere for at forfattere skal motta royalty, betale skatt og deretter kan de gi bort pengene sine på vanlig måte, som andre giverglade nordmenn.

Men hvorfor skulle samfunnet la være å gi mennesker som rår over verdifulle rettigheter mulighet for å gi bort disse til allmennyttige formål? Vi burde hatt mer av dette. Flere burde fulgt i Nesbøs fotspor. Staten bør oppmuntre til det.

I dag kan vi trekke fra gaver til frivillige og humanitære organisasjoner på skatten. Dette beløpet burde vært hevet til i alle fall 30 000 kroner. Norge er stuende fullt av mennesker med tykke lommebøker og velfylte bankkonti. Ved å øke muligheten for å unndra beskatning på gaver til gode formål, vil giverinntektene øke. Det er utmerket med ordninger som kan bidra til å redusere det private forbruket ørlite grann og gi humanitære organisasjoner litt større slagkraft. Staten taper på det, men frivillige organisasjoner tjener på det.

Når en har bestemt seg for å gi til et formål, gir en litt ekstra når en vet at det fører til et ens egen skatt blir lavere. Slik er det nå en gang. Og dette bør flere gjøre.

Jo Nesbø fortjener all mulig honnør for sin givervilje. Vi trenger noen som tenker motstrøms i en tid da de fleste er mest opptatt av at mest mulig strømmer inn på ens egen konto.