Helge Lunds navneforvirring

Helge Lund kan ikke nøye seg med å si «det er bestemt». Han må forsøke å overbevise om at det er en fordel og lønnsomt at Statoilnavnet begraves. Eller er han ikke overbevist spør redaktør Magne Lerø.

Å finne et nytt navn brukte ikke Helge Lund og Eivind Reiten tid på. De slo bare fast at det skulle være et nytt navn, slik det er vanlig i fusjoner. Så kom motstanden innenfra og ikke minst utenfra. Sterke krefter ville at Statoilnavnet skulle beholdes. Det endte med StatoilHydro, men det skulle bare være et overgangsnavn for et år. Det var en særdeles spesiell og uvanlig løsning. Det var meningen at generalforsamlingen i vår skulle vedta det endelige navnet. Saken ble utsatt. Vi begynte nå å regne med, det mange tenkte da StatoilHydro ble lansert, at det kom til å ende med at Hydro-navet forsvant og ”Statoil” beholdt. Men i forrige uke kom meldingen om at Statoil nå har satt i gang arbeidet med å finne et helt nytt navn. Protestene har ikke latt vente på seg. En rekke toneangivende rødgrønne politikere har protestert mot at Statoil-navnet skal droppes. Påtroppende Sp-leder, Liv Signe Navarsete, sier hun forstår at Statoil ønsker seg en nytt navn. Fra borgerlig side ser det ut til at de mener at selskaper selv, ikke politikerne bør avgjøre dette.

Staten har 63 prosents eierandel i Statoil. En navneendring er en sak for generalforsamlingen. Det kan altså tenkes at styret legger fram forslag til endring av navn, men staten sier nei. Det vil være et gedigent prestisjenederlag for styret og Helge Lund. Det kommer neppe til å skje.

Men det virker som om Helge Lund, som har en hang til det formalistiske, mener at det er slik det må være. Han sier til Dagens Næringsliv at han regner med regjeringen vil holde seg borte fra navnedebatten inntil selskapet presenterer det nye navnet, som ikke blir Statoil, på generalforsamlingen til våren.

Men Helge Lund overser at dette er en sak regjeringen har vært inne i. Det var etter press fra regjeringen det endte med StatoilHydro.

Det er ikke noen større grunn nå enn det var for halvannet år siden at Statoil-navnet skal hives på båten. Snarere tvert imot. Nå har Statoil og Hydro fått fortalt for all verden at de har fusjonert. Strategi er trukket opp. Ledere og ansatte har funnet sine plasser. Selvsagt er det fortsatt gnisninger internt som skyldes at to sterke bedriftskulturer skal smeltes sammen. Men de vanskeligste sider ved fusjonen, har en lagt bak seg. Navneendringen har slik sett gjort sin gjerning. Det er markert at et nytt selskap er etablert, selv om sannheten like mye er at det er storebror Statoil som har kjøpt olje- og gassdelen i Hydro.  

Helge Lund har gitt en dårlig begrunnelse for å skifte navn. Han maler om igjen på at ”det er bestemt”. Spørsmålet er: Vi en navneendring øke lønnsomheten? Det snakkes om at en navneendring har en prislapp på rundt 3 milliarder kroner. Er det verd det? Er det riktig strategi å la bensinstasjonene ha et navn og eierselskapet et annet?

Ønsker ikke Helge Lund ordet ”stat” i navnet? Er ikke det en styrke slik den internasjonale oljeindustrien utvikler seg? Eller vil ha bort fra ”oil” i navnet? Vil Statoil endre seg fra å være et oljeselskapet til å bli et energiselskap? Engasjementet innenfor andre energiformer er minimalt. Men er målet å satse mer fornybart og at man vil ha et navn som forteller det, bør Lund si det nå.

Vi bør kjenne premissene for en navneendring. For debatten er i gang.

Statoil representerer et norsk eventyr. Statoil-navnet er det sterkeste og viktigste i norsk næringsliv. Det er gode argumenter, så vel forretningsmessige som næringslivshistoriske, for at det navnet skal beholdes. Og det bør beholdes, med mindre Helge Lund kommer opp med gode argumenter for et nytt navn.

Hvis Hege Lund mener det gir bedre inntjening på sikt å bruke tre milliarder kroner på å skifte navn, skal regjeringen og politikere lytte. Minoritetseierne ønsker størst mulig avkastning. For de er det underordnet hva selskapet skal hete. Det er avgjørende om styret mener en navneendring vil gi best inntjening. Majoritetseieren staten skal ikke bruke sin makt mot det som tjener minoritetseieren interesser.

Helge Lund bør sjekke ut hva eieren mener. Det er faktisk eierne som skal avgjøre dette. I denne saken bestyr det ikke prinsipper for eierstyring og selskapsledelse sandpåstrøing. Når det gjelder navn må Statoil finne seg i at eierstyring betyr det ordet faktisk sier. Staten vil styre hva Statoil skal hete. Ikke i betydning hva et nytt navn skal være, men om Statoilnavnet skal droppes. Helge Lund må på banen for å overbevise og snakke om Statoil strategi, ikke nøye seg med å si ” det er bestemt, vent på det nye navnet, så kan debatten starte”. Eller er han ikke overbevist om at det er det beste er å droppe Statoil?

Krisen i global samhandling

Alle vil ha mer handel, men India viser styrke ved å si ifra at man ikke er rede til å kaste sine fattige småbønder ut i markedskreftenes fullstendig frie spill uten noe sikkerhetsnett. Det er et moralsk standpunkt som USA bør lytte til.

Forhandlingene om en ny WTO-avtale, som har pågått i over syv år, har nærmest vært i en permanent krise. Etter at forhandlingene endelig brøt sammen, er det som om de store aktørene vil ta inn over seg at krisen nå er et faktum. EUs sjefsforhandler, Peter Mandelson, sier at et nytt møte bør finne sted i høst allerede. USA lukker ikke døren. Det gjør ikke India heller. Kina er også klare for å gå nye runder. Men denne uken passerte forhandlerne sine egne smertegrenser. Nå må de bruke tid på å finne ut av om det finnes mer å gå på. Det betyr at konsekvensene av at det ikke blir noen ny WTO-avtale må drøftes grundig. 

Det kinesiske tegnet for krise består som kjent av tegnene for fare og mulighet. Sammenbruddet denne uken innebærer en mulighet for at de store aktørene bestemmer seg for å gi mer. Faren ligger i at man nå innstiller seg på at det ikke blir noe avtale, at man endrer strategi og at de landene som ser seg tjent med det, begynner å inngå bilaterale handelsavtaler. Der vil den som har mest makt, komme best ut. De svake landene sier rett ut at det heller vil ha en WTO-avtale.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre snakker om at det kan være en verdensorden som denne uken har gått dukken i Genève. Det er ikke lenger slik at EU og USA på kammerset kan bli enige om hvordan det skal være. Man kommer ikke utenom India, Kina og Brasil for eksempel. I kraft av sin størrelse, posisjon og økonomi har disse landene opparbeidet seg en makt i verden som EU og USA først nå tar inn over seg.

India satte foten ned i Genève. Det var en markering av egen styrke, selv om de også står som eksponenter for mange fattige land. De forlangte at WTO-avtalen skal inneholde en del sikkerhetsmekanismer som gjør at noen titalls millioner bønder i fattige land ikke opplever at levebrødet tas fra dem. De vil, som norske bønder, sikre seg at de ikke blir utkonkurrert av for billig import. Vi bør ikke ha vanskelig for å forstå det synspunktet. Det fattige landene må få muligheter til å beskytte seg for å kunne bygge opp, ikke egen storindustri, men småbøndenes produksjon. De har en moralsk rett til det. Det er fullt forståelig at India og andre land ikke vil overlate sine egne bønder til markedskreftenes fullstendig fri spill. Dette bør USA ta inn over seg og deretter komme tilbake med større forhandlingsvilje. USA må bære det meste av skylden for sammenbruddet i Genève.

De mest alvorlige ved WTO-sammenbruddet er at det sprer seg en pessimisme i forhold til hva det vil være mulig å få til under klimaforhandlingene i København neste år. 

– Dette var en generalprøve og vi klarte det ikke, sier Støre til NTB. Det er pessimistisk tale til ham å være. Men det forteller at det nå har senket seg et alvor over hele det internasjonale samarbeidet.

WTO-forhandlingene fikk også et norsk og navlebeskuende perspektiv da de ble meldt om et mulig gjennombrudd i Genève. Da kunne representanter for den norske bondestanden fortelle at det foreliggende utkastet til WTO-avtalen ville bety kroken på døra for 40 000 norske bønder. Fra Sp-hold steg protestene. Per Olaf Lundteigen var på krigsstien. Landbruksminister Lars Peder Brekk vrei seg som en ål i Genève da han fikk spørsmål om han håpet på en WTO-avtale eller ikke. Brekk var knapt nok skuffet en gang, da forhandlingene etter ni dager brøt sammen. I virkeligheten var de vel sjeleglade i Sp. Meningsmålinger under sperregrensen og diskusjoner om partiet bør forlate den rødgrønne leir, gir nok å stri med om dagen. En kontroversiell WTO-avtale kunne ha blitt for mye å bære for et parti som fra før av bærer blytungt.

Men i Sp har de nå fått en politiker som forsøker å løfte blikket ut over det navlebeskuende. Ola Borten Moe (Sp), som nevnes som en mulig ny nestleder, vil ikke at Sp skal fremstå som en motstander av en ny WTO-avtale.

– Det synes som om enkelte glemmer at WTO er den eneste store internasjonale handelsavtalen som hjelper både små og store land, sier Borten Moe til Nationen. Han nevner laksestriden med EU som et eksempel på at WTO kan avgjøre saker til fordel for Norge og mener det er å spille hasard med Distrikts-Norges interesser å avvise en WTO-avtale.

Det er som å høre Jonas Gahr Støre. Det kan også leses som et signal om at krefter i Sp er rede til å sette fart på endringer i jordbruket. Det går i den retning WTO peker uansett. Og skulle det ende med at SP forsvinner ut av regjeringskontorene, blir nok endringstempoet satt høyere opp.
Denne uken fikk vi på nytt et bevis for at vi har en utenriksminister i verdensklasse. WTO-sjefen, Pascal Lamy, ga Støre oppgaven med å løse flokene når det gjaldt patenter. Det klarte Støre, og fikk offentlig ros både fra Lamy og andre ministre. Støre er i ferd med å skaffe seg en posisjon i internasjonal politikk. Ap må nå bestemme seg for om de vil ha ham inn på Stortinget, fortrinnsvis som leder av Stortingets utenrikskomité, hvis han ikke kan fortsette som utenriksminister. Ellers venter nok en toppstilling internasjonalt.