Farvel Tromsø

Hvis det viser seg at OL i Tromsø blir nesten dobbelt så dyrt, har Idrettsstyret sannsynligvis fattet sin avgjørelse på uriktige premisser. Det ligger an til at dette blir historien om et samrøre mellom overivrige politikere og idrettsledere som endte i grøfta, skriver redaktør Magne Lerø.

OL i Tromsø har hatt pustebesvær nær sagt fra dag én. Idrettsstyret var delt på midten om de skulle satse på Tromsø eller Oslo. Det norske folk har vært delt på midten i spørsmålet om et Tromsø-OL er verd de milliardene det koster. Og i Idretts-Norge har det vært stor motstand mot at et vintereventyr i Tromsø skulle føre til flere hundre millioner kroner mindre i støtte til lokale idrettsanlegg.

Idag klokken 12 ligger det an til at det blir kroken på døra for prosjektet. Da får kulturminister Trond Giske kvalitetssikringsrapporten som konsulentselskapene Veritas, Advansia og Samfunns- og Næringslivsforskning de siste månedene har jobbet med på oppdrag fra regjeringen. Ifølge VG konkluderer de med at staten må garantere for 28,5 milliarder, ikke 15,5 milliarder som Tromsø 2018 selv har regnet med.

Blant de rødgrønne har det vært delte meninger om en skulle satse på OL i Tromsø. Etter det som nå kommer frem, er det nok bare de mest ihuga tilhengerne som vil kjempe videre for Tromsø.

Kulturminister Trond Giske (Ap) har ikke glødet for Tromsø 2018. Han har heller ikke vendt tommelen ned. Imidlertid har han stått beinhardt på at idretten må betale 22,3 prosent av anleggskostnadene. Idretten har vegret seg å akseptere dette. Ifølge VG blir anleggskostnadene betydelig høyere enn forutsatt. Det betyr at motstanden mot Tromsø innad i Idretts-Norge vil øke, fordi det får så store negative konsekvenser for det lokale idrettsarbeidet når bevilgninger til idrettsanlegg uteblir.

Den internasjonale finanskrisen utgjør også et usikkerhetsmoment. Men det er et stykke frem til 2018, så dette kan ikke være et premiss for å si nei.

Tromsø representerte en djerv satsing. Lille Tromsø i lille Norge ville yppe seg til kamp mot flere av verdens storbyer. Tromsø kunne by på et annerledes arrangement og ikke minst en annerledes opplevelse. Tromsø-OL kunne blitt fantastisk. Men for dyrt.  

Hvis det viser seg at OL i Tromsø blir nesten dobbelt så dyrt som det en har regnet med, kan en stille spørsmålet om Idrettsstyret har fattet sin avgjørelse på uriktige premisser. Idretten hadde et eget utvalg som skulle vurdere søknadene fra Tromsø, Trondheim og Oslo. De konkluderte med at Oslo hadde den beste søknaden. Når Tromsø ble valgt, skyldes det sannsynligvis at man vurderte muligheten for å få garanti fra de rødgrønne til å være størst om en satset på Tromsø. Daværende Sp-leder Åslaug Haga sa det rett ut. Hun gikk inn for Tromsø og laget forvirring med hensyn til å dette kun var et Sp-standpunkt eller om hun også hadde avklaret dette innad i regjeringen.

Trond Giske kommer neppe til å ta livet at Tromsø 2018 i dag. Ventelig vil han la prosessen gå videre – og motstanden øke. Når han endelig sier nei, kommer det som ventet. Det blir ingen belastning å trekke den konklusjonen de fleste forventer, og er enig i.

OL er idrett av ypperste klasse. Det er også politikk på høyt plan. Åslaug Haga snublet den politiske prosessen igang. Trond Giske kommer til å sørge for å avslutte den på en udramatisk måte.

Støre som potensielt problem

Det kan selvsagt bli et problem for Jens Stoltenberg om Jonas Gahr Støre blir så sterk og ønsket at folk blir for opptatt av når han skal gi seg. De to finner nok ut av dette med mindre Ap gjør et for dårlig valg neste år, skriver redaktør Magne Lerø.

I årevis var Thorbjørn Jagland satt på som statsminister, men Gro Harlem Brundtland fortsatte å regjere. – Hun ble sittende for lenge. Det ble et problem for meg, sa Jagland i forrige uke i forbindelse med at han gjorde det klart at han ikke vil fortsette på Stortinget, men satse på å bli generalsekretær i Europarådet.

I forrige uke sørget mediene for at Arbeiderpartiet valgte ny leder og statsminister. Det ble ikke overraskende Jonas Gahr Støre. 62 prosent av Ap-ordførerne vil ifølge VG ha Støre, mens kun 13 prosent vil satse på Giske. Blant Aps velgere er det 81 prosent som vil ha Støre. Og i tillegg kommer Haakon Lie som med profetisk autoritet kunne fortelle at Støre kommer til å bli en leder ikke bare for Ap, men for hele det norske folk.

For en måned siden våget venstresiden i Oslo-partiet og noen Ap-kvinner å yppe til strid om det var riktig å la Jonas Gahr Støre fortrenge en kvinne på sikker plass på stortingslisten. Vi hører ikke så mye mer til dem. Vårt stalltips er at Støre nærmest enstemmig blir banket igjennom på sikker plass.

I NRKs Politisk kvarter i dag får Jens Stoltenberg spørsmålet om hva han synes om at Jonas Gahr Støre allerede er utpekt som hans etterfølger. Det har selvsagt ikke Stoltenberg ikke mye å si til annet enn at han er glad for å ha en så dyktig mann i regjeringen. Han legger til at han akter å fortsette som leder i mange år ennå.

Mye kan skje før Ap skal velge nye leder. Støre har ikke vært ute i mange stormer ennå. Det er ikke sikkert han har en like sterk posisjon om noen år.

Hvis Jens Stoltenberg får fortsette som statsminister etter valget neste år, vil det ikke være noen som tar til orde for at Stoltenberg bør vike plass for Støre. Da vil Stoltenberg etter all sannsynlighet være leder også ved valget i 2013. Det er heller ikke noe som tyder på at Ap vil gjøre et så elendig valg neste år at det blir snakk om at Stoltenberg må vike plass for Støre. Men debatten om tiden er inne for Støre, vil dukke opp før valget i 2013. Da må Ap velge den de mener er den beste for å vinne tilbake regjeringsmakten.

Jonas Gahr Støre står i dag fram som den eneste reelle kandidaten til å ta over. Det kan endre seg. Lederen i Fagforbundet, Jan Davidsen, sier til VG i dag at han er positiv til at Trond Giske blir ny leder for Ap. Men han legger til at dette selvsagt er en ikke-debatt nå, fordi det ikke er aktuelt for Jens Stoltenberg å trekke seg.

Det er en fordel for et parti at man har flere aktuelle kandidater til å ta over. Lederskiftet i et politisk parti er som regel ikke så dramatisk. Minst dramatisk var det i Frp da Carl Erik Hagen innsatte Siv Jensen. Det var dramatisk da Valgerd Svarstad Haugland gikk av som leder for KrF, men det var udramatisk at det ble Dagfinn Høybråten og ikke Jon Lilletun som overtok. Like lite dramatisk var det at Erna Solberg overtok i Høyre og Liv Signe Navarsete i Sp.

Erna Solberg ble klappet inn som Høyres nye leder, men har i fire år måttet leve med at pressen har skrevet at noen mener hun bør overlate posisjonen til noe andre.

I Venstre ser det ut til at Lars Sponheim skal utpeke kronprinsen.

Ap har ikke hatt tradisjoner for smertefrie lederskifter. Det sto mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland da Jagland overtok etter Gro som partileder og seinere statsminister. Siden den tid har de kjempet om makten, ikke åpenlyst og personlig. Men de har representert fløyer i partiet. Det endte med at Thorbjørn Jagland måtte gi fra seg både statsministerposisjonen og partilederklubben. Han etterlot et inntrykk at han gjerne hadde sett han hadde behold de samme posisjonene enda noen tid.

Slik trenger det ikke gå mellom Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. De er gode venner, men det er ingen garanti for at de ikke kan ende opp i en situasjon der de ikke har sammenfallende interesser.

Et annet forhold som spiller inn, er at det ikke er sikkert Jens Stoltenberg ser for seg et helt liv i politikken. Det kan være han og Støre legger opp et løp sammen for å sikre at Støre kommer i posisjon når tiden er inne.

Enovabråket som aldri tar slutt

Er konflikten i Enova så ille at Terje Riis-Johansen må bry seg med den? Er det ikke styret som skal styre eller mener Terje Riis-Johansen at styremedlemmene ikke har greie på det de holder på med, spør redaktør Magne Lerø.  

Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen er bekymret for arbeidskonflikten i Enova som ennå ikke er løst.

-         Det er imidlertid styret som har ansvar for å komme fram til en løsning av konflikten. Det er veldig viktig å få til en rask avklaring, skriver Riis-Hansen i et brev til Ketil Solvik-Olsen (Frp). Solvik- Olsen mener det må være grenser for hvor lenge statsråden kan vente på en løsning. Han sier til Dagens Næringsliv at han forventer at Riis-Johansen griper inn dersom styret ikke klarer å løse saken.

 

Bakgrunnen for konflikten var anonyme påstander om at Eli Arnstad trakasserte ansatte. Hun valgte å trekke seg fra direktørstillingen da dette ble kjent. Arnstad og styreleder Jørn Rattsø har sagt at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som ble tegnet av situasjonen i Enova. De ansatte kontaktet advokat som laget en rapport som konkluderte med at arbeidsmiljøloven etter all sannsynlighet var brutt. En ansatt har også stått fram i mediene og fortalt at hun mener hun ble mobbet av Arnstad,

Saken utviklet seg etter hvert til en konflikt mellom styret og representanter fra de ansatte. Styret har ikke ville dekke alle de ansattes advokatkostnader eller erklære at Eli Arnstad har brutt arbeidsmiljøloven.

 

Det ble mye støy rundt denne saken fordi den ble knyttet til Åslaug Haga som engasjerte Eli Arnstad som rådgiver uten å følge de lovpålagte reglene.

Dette er en underlig sak. De har fått ny direktør på Enova og alt tyder på at han samarbeider godt med de ansatte. Er det da noe stort problem at konflikten med de ansatte ikke er løst? Selvsagt skal en forsøke å løse konflikter, men det er ikke alltid de lar seg løse, ganske enkelt fordi folk er uenige. Da får man leve med uenigheten og konflikten. Hvis det er kroner og øre det handler om, klarer en som regel å bli enig.

 

Hvis det er nasjonamuseumsliknende tilstander i Enova, kan vi forstå at Terje-Riis Johansen er bekymret. Men er det det? Holder ikke Enova budsjettene? Produserer de ikke det de skal? Har de ikke en ny direktør som er i gang slik en kan forvente? Er ikke det meste ganske normalt i Enova? Utenom konflikten med styret.

 

Det er styret som har ansvaret og er den øverste myndighet. Hvis noen ansatte er så grunnleggende uenig med det styret at man ikke fungerer i jobben, bør en jo vurdere å finne seg an annen jobb. Ellers så må en bare innstille seg på å leve med at man er uenige.

 

Ketil Solvik-Olsen vil at Riis-Hansen skal sparke styret. Det er ikke noen annen måte en statsråd kan gripe inn på. Eller mener han at Riis-Hansen skal sette av noen timer på sitt kontor og agere som konfliktløser?

 

Når det går politikk i en sak, kan alt skje. Men ut fra den kjennskap offentligheten nå har om saken, er det ingen grunn til det. Det finnes konflikter over alt. Leders jobb er å forhindre at konflikter oppstår og å engasjere seg for å løse de som likevel oppstår. Noen ganger er det så ille at man gi folk sluttpakker fordi konflikter ikke er til å leve med. Men i de fleste tilfellene handler det om å finne måter å leve med uenighet på.

 

Det er en uting at ansatte skal kreve at et styre gjør et bestemt vedtak. Ansatte skal forhold seg til sin nærmeste overordnede. Avdelingsledere rapporterer til daglig leder som igjen rapporterer til styret. Konflikter mellom et styre og noen ansatte kan ikke være av det mest plagsomme slaget. Styret er samlet noen timer nå og da og skal behandle saker som daglig leder legger fram. Det kan da ikke være et så stort problem at styret og en del av de ansatte er uenige om hva som faktisk skjedde for over et år siden. Eli Arnstad er ute for lengst.  

 

Nav i motbakke

Per-Kristian Foss vifter med fasiten. I god populistisk stil serverer han lettvintheter om ledelsen i Nav, skriver redaktør Magne Lerø.

2400 Nav-ansatte fra 80 avdelinger flys inn fra hele landet i dag for å delta på seminar. Dette er et av de største enkeltseminarene som er arrangert i den norske statsforvaltningen. De samles for å bygge en felles kultur og rette oppmerksomheten mot felles mål. Det koster om lag 1000 kroner for hver ansatt. Ingen avskrekkende pris. Nav-sjefen Tor Saglie lover en uforglemmelig dag.

 

Dagens seminar betyr at Navs hjelpemiddelsentral stenger. Følgelig vil mange pasienter i dag få et dårligere helsetilbud. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon kritiserer at Nav stenger dørene.

 

Representanter fra fagforeningene mener det er positivt at en organisasjon i sterk omstilling gjennomfører en slikt seminar som skal gi inspirasjon og bygge kompetanse.

 

I det siste har Aftenposten dokumenter at 19 000 mennesker er rammet av ventelistebrudd som Nav har ansvaret for. Nav har tydeligvis problemer med å levere slik politikerne forventer.

 

Per-Kristian Foss (H) sier til Aftenposten at det virker meningsløst å stenge dørene. Det kan ikke et sykehus eller NSB gjøre med henvisning til at de ansatte skal på kurs.

 

–        Navreformen skulle dreie oppmerksomheten fra system til bruker, færre dører. Nå har det i realiteten blitt verre for brukerne. Nav svikter som en ny moderne etat. Men en så dramatisk svikt på tidsfristbrudd fra 8000 til 19000 som Aftenposten omtaler, så avslører det et ledelsesproblem som statsråden må gjøre noe med. Vi kan ikke aksepter at en reform settes i live av en etat som ikke fungerer, sier Foss.

 

Her fyrer Foss løs uten å ha nødvendig oversikt over hva saken dreier seg om. Det er en gigantisk omstilling Nav er igjennom. Om produktiviteten en periode blir lavere enn forventet, får vi leve med. Slik er det bare når en organisasjon utsettes for det kaos som en kraftig omstilling er. Politikere kan ikke bestille suksess, like lite som de kan bestille budsjettbalanse i sykehusene samtidig som det ikke skal være noen køer eller sørge for at NSB alltid er i rute. Forsinkelser hos NSB skyldes ofte en elendig skinnegang som NSB ikke har ansvaret for

 

Om Tor Saglie ikke holder mål som sjef, aner vi ikke. Foss mener tydeligvis å ha fasiten klar.

Det er meningsløst at politikere behandler statens egne sjefer på denne måten.

 

Det høres ille ut at man stenger kontorene. Men er det så dramatisk som Aftenposten vil ha det til? Ligger det mennesker hjemme i dag og lider fordi Nav er på seminar? Settes liv og helse på spill? Eller har brukerne visst om dette slik at de er forberedt? Hva er det Foss tenker seg? Skulle en hatt en igjen på hvert kontor slik at man kunne holde dørene åpne?

 

Vi forstår godt at Nav-ledelse ønsker å samle alle ansatte. Å samle alle til felles inspirasjon og kompetansebygging er gjerne mer effektivt enn å operere med flere seminarer. Det har også en egen verdi at ledelsen møter alle ansatte samlet.

 

Det vil neppe være en klok strategi å stenge alle kontorer en gang i året som en fast ordning. Men i den krevende omstillingsfasen Nav er i, hører dette fornuftig ut.

 

Tor Saglie får ta kjeften. Han ha en tøff jobb og han må kjøre den linjen han har tro på gir resultater. – Foss får mase på, det kan han tenke, men han bør ikke si det.

 

Saglie må få mer tid på seg for å få Nav på plass. Om han gjør en god nok jobb eller ikke, er det en rekke som er nærmere til å vurdere enn Per-Kristian Foss.

Oppblåste mobiltelefonregninger

Det er ingen grunn til å henge ut Saera Kahn (A). Hun har fulgt reglene og gjort som hun har fått beskjed om. Stortinget har gjort en tabbe ved ikke å sette et tak på hvor høye mobilregninger en kan få dekket, skriver redaktør Magne Lerø.

VG har igjen kastet seg over politikerne pengebruk. Bakgrunnen er at Stortinget har sagt nei til å dekke mobiltelefonregningene til Saera Khans (Ap) fordi de har vært så skyhøye. Men hvor høye? Det må da folket, les VGs lesere, få vite. Nei, sier stortingspresident Thorbjørn Jagland. Stortinget følger offentlighetsloven, men av hensyn til personvernet, vil de ikke opplyse om hvor mye den enkelte representanter ringer for.

Og nå tar VG fart:

-         På samme måte som misbruket av stortingspensjon i millionklassen ble holdt skjult i flere måneder, velger Stortinget nå å hemmeligholde opplysninger om hvordan flere stortingsrepresentanter har fått advarsler etter forsøk på å få dekket skyhøye telefonregninger, skriver VG.

 

Forsøk? Hva slags forsøk? Stortingsrepresentantene har rett til fri telefon. Frem til 2006 var det slik at representantene kunne få dekket inntil 9000 kroner i mobilkostnader. Etter at det ble innført skatt på arbeidsgiverbetalt mobiltelefon, er det ikke angitt noen øvre grense for hvor mye en kan få dekket. I gjennomsnitt får stortingsrepresentantene dekket 20 000 kroner i året.

 

VG forsøker å få det til høres ut som om Saera Khan han lurt seg til noe hun ikke har hatt rett på. Hun har forholdt seg til de reglene som finnes. Stortingsrepresentanter har også en arbeidsgiver, representert ved Stortingets presidentskap. En arbeidsgiver skal se til at regler følges og ta fatt i det dersom det utvikler seg en praksis som ligger utenfor regelverket. Kahn og en representant annen ringer for langt mer enn alle andre. De har nå fått beskjed om at Stortinget ikke vil dekke så høye regninger. De lager ikke bråk og henviser til reglene som sier at det ikke er noen grense. De forholder seg til den beskjeden de får fra ens overordnede. Slik skal det være.

 

Hvis noen skal kritiseres, så er det ikke Saera Kahn. Hun har fulgte reglene og gjort som hun har fått beskjed om. Det er Stortinget som har gjort en tabbe. De skulle selvsagt satt et tak på hvor mye en kan få dekket, for eksempel 30 000 kroner i løpet av et år. Da ville vil unngått slike oppslag.

 

Kahn vil ikke opplyse hvor mye hun ringer for. Hvorfor skulle hun det? Hun sier hun har høye telefonregninger fordi hun ringer mye til familien i utlandet. Nå dekker hun disse kostnadene selv.

 

I 2004 innhentet VG opplysninger om stortingsrepresentantene mobilbruk. Den gang ble Trine Skei Grande utropt til ”mobildronning”. Nå kan ikke VG få laget en slik oversikt. Det er mulig Lars Sponheim synes det hadde vært fint. Han sier i alle fall til VG at han har null forståelse for presidentskapets vedtak om å hemmeligholde politikernes mobilregninger.

 

-         De folkevalgte på Stortinget må tåle å bli kikket i kortene av velgerne. Jeg kan ikke forstå annet enn av dette skyldes ubehagelige opplysninger i disse telefonregningene. Men jeg tror på åpenhet, og at de som velger dem som sitter i nasjonalforsamlingen har en selvsagt rett til å vite hvordan skattebetalerne penger forvaltes, sier Sponheim.

 

Det har Sponheim rett i. Derfor bør Stortinget innføre en grense oppad for dekning av mobiltelefon. Velgeren bør ikke vite og følgelig heller ikke bry seg med om Lars Sponheim ringer for 25 000 kroner i året, mens Inge Ryan klarer seg med 15000 kroner, for eksempel. Dette er uvesentlig. Spar oss fra lister over hvilke stortingsrepresentanter som ringer mest og minst. La fornuften seiere. La det handle om politikk i mediene, ikke småpenger.

 

Når VG starter artikkelen med å sammenligne denne saken med det de kaller ”misbruket av stortingspensjon i millionklassen” viser det den perspektivforvirring som skjer.

 

VGs oppslag kan imidlertid føre noe godt med seg. Det kan ikke være meningen at Thorbjørn Jagland skal sitte og passe på representantene mobilregninger. Han bør ta initiativet til at det for 2009 innføres et maksimalbeløp, slik mange andre arbeidstakere har.

 

Nå kunne man jo også kreve at det skal leveres spesifisert regning slik at alle private samtaler kan lukes ut. Da ville vi jo være sikker på at skattebetalerne ikke betaler en eneste krone mer enn nødvendig. Men så langt i det pedantiske kontrollhysteriet har vi ennå ikke nådd.

Haakon Lie på godt og vondt

Ingen politiske ledere kan i dag herje slik Haakon Lie gjorde for å holde på makten og få gjennomslag for egen overbevisning. Men vi trenger politiske ledere med agitatoriske evner og dominerende personlighetstrekk, skriver redaktør Magne Lerø.

Aps fortsatt levende legende, Haakon Lie, imponerer. Ikke bare i rollen som landets kanskje mest oppegående 103 åring. Mannen er utvilsomt et politisk begavelse og har en kraft i personligheten som fortsatt fører til politiske svingninger når han uttaler seg. Når Lie sier ”nå skal du høre her, Viggo” til Viggo Johansen i Redaksjon En, merker vi den insisterende kraften, denne viljen til å nå fram med det man mener som i alle år har vært et kjennemerke for Haakon Lie. Han er en agitator av rang. Noen vil kalle ham en meningsterrorist, andre en manipulator. Lies temperament har gjort ham til en fryktet motstander. Da Einar Gerhardsen trakk seg fra politikken, tok han et oppgjør med Lie. Han sa rett ut at Lies kraftige motstand mot dem som ikke delte hans syn, var et problem for Ap. Lie er ikke kommet over det ennå.

 

Haakon Lie har en dominerende personlighet. Ledere som skal utrette noe, viser gjerne dominerende trekk. Noen påvirker mennesker sterkt kun ved at de har evnen til å formulere en visjon eller et program som tenner. Men som regel er det uenighet i viktige saker. Om man da skal få det som en vil, må en sette inn de krefter ens personlighet rår over. Man må skaffe seg rom, trenge seg igjennom, sørge for gjennomslag, nedkjempe meningsmotstand. Dette var Haakon Lie ekspert på. Haakon Lie var høyt og lavt – alltid beredt til å kjempe igjennom det han var overbevist om. I perioder var det en god del som syntes det ble ”too much of him”.

 

Hans lederstil var autoritær. Han ville nok ha tilpasset seg dagens idealer om han hadde vært leder av partikontoret i dag. Men han hadde nok blitt opplevd som mer dominerende og uforsonlig enn Carl. I Hagen, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten, for å nevne noen av dem som i dag er i fremste rekke når det gjelder å kjempe igjennom sin egen vilje og mening. Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik har ikke den samme insisterende kraft og dominerende stil. Det hadde heller ikke Valgerd Svarstad Haugland og Jan Petersen. Anne Enger, Åslaug Haga, Siv Jensen og Kristin Halvorsen er heller ikke i nærheten av Haakon Lie. Ikke Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch heller.

 

Kåre Willoch nådde til topps i kraft av sin dyktighet og evne til å finne politiske løsninger. Han kunne være hard i klypa og urokkelig, men han manglet Lies agitatoriske kraft. Lie skapte politikk som begeistret arbeiderklassen. Lie var en representant for den klassen han kjempet for. Det var Einar Gerhardsen også. Og Odvar Nordli, som også deler sine tanker i bokform denne høsten.

 

Gro Harlem Brundtland var rasende dyktig og hadde temperament så det holder. Men hun hørte ikke til arbeiderklassen slik de andre lederne fra Ap hadde gjort. Hun var til og med gift med en høyremann. Men Gro ble landsmoder ved at kun nådde fram til folk, også utover Aps grenser.

 

Skal en politisk leder lykkes, må en ha evnen til å formulere politikk som vekker oppslutning i store velgergrupper. Denne evnen har Haakon Lie intakt. Ved å si at vi bør kjøpe svenske jagerfly, har han bidratt til å endre premissene for den sikkerhetspolitiske debatt. Han representerer ”de store greps politikk”. Det samme merket vi i Redaksjon EN i går da han lanserte sosial boligbygging som en fanesak foran neste valg. Han vil gjøre noe med de høye boligprisene. Selvsagt er det motforestillinger knyttet til at staten skal bli en aktør som skal skaffe folk billige boliger i et marked, Det bryr ikke Lie seg om. Han vil gjennomføre det. Og vi aner begeistringen i Oslo Ap.

 

Haakon Lie hører en annen tid og en annen kultur til. Ingen partisekretæren kan herje slik han gjorde i kampen for å holde på den politiske makten og få gjennomslag for egen overbevisning. Men landet trenger politikere med kunnskaper, en dominerende personlighet og evne til å skape begeistring i store velgergrupper. Haakon Lie og Aps fylkesledere har pekt ut Jonas Gahr Støre som den som har størst potensial til en gang å bli statsminister og gå inn i en landsfaderrolle. Støre ser ut til å ha evnen til å formulere ”de store greps politikk”. Spørsmålet er om det korresponderer med behov og interesser blant velgerne. Støre er norgesmester i å være norsk utenriksminister, men herfra er det et stykke vei til å innta den posisjonen Haakon Lie har tiltenkt ham.

Høyre forlater alkopopulismen

Høyre er i ferd med å få hodet opp av sanden. Det er uansvarlig å ikke føre en restriktiv alkoholpolitikk. Frp vil neppe gi fra seg mulighetene for populistiske alkoholutspill, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyres partileder, Erling Nordvik, (1974-80 og 1984-86) scoret poeng hos en del velgere da han snakket om at Høyre gjerne ville at de dyreste og beste merkene på de øverste hyllene på polet skulle bli billigere. Høyre har i alle år stått for en liberal alkoholpolitikk. Det har vært KrF som har mast om strengere åpningstider og høyere avgifter. Høyre har villet senke avgiftene og tillate salg av vin i butikkene. De rødgrønne har lagt seg nærmere KrF enn Høyre i alkoholpolitikken.

 

Høyre erkjenner nå de enorme helseskadene som følger av alkoholbruk, og vil ikke lenger slåss for vinsalg i butikk og billigere sprit. Høyres helsepolitiske utvalg konkluderer med at dagens alkoholpolitikk har ført til lavere konsum og færre alkoholrelaterte skader i Norge enn i andre land. De mener det vil være direkte uansvarlig å liberalisere politikken.

 

–        Det foreligger nå så mye veldokumentert forskning som viser at skadene øker med økt tilgjengelighet. Det betyr ikke at vi ønsker en mer restriktiv politikk, men vi mener at den hovedlinjen som praktiseres i Norge i dag, den gylne middelvei, er riktig, sier Inge Lønning, medlem av utvalget, til Aftenposten. Han mener alkohol representerer en av de største farene for folkehelsen og at alkoholmisbruk også rammer omgivelsene svært hardt.

 

– Vi erkjenner at alkohol skaper avhengighet som gjør at folk mister sin frihet, undergraver sin egen helse og tar sitt eget liv, sier Lønning.

 

Forslagene fra utvalget skal nå på høring. Det vil første være på landsmøte til våren Høyre kan vedta å legge om kursen i alkoholpolitikken.

 

Dagfinn Høybråten (KrF) er selvsagt meget fornøyd med den utviklingen som er på gang i Høyre.

 

Om Høyre nå skifter kurs, er det et bredt politisk flertall for den alkoholpolitikken som faktisk førers her i landet. Igjen kan vi oppleve at det blir Frp mot de andre. For så langt er det ikke noe som tyder på at Frp har tenkt å ta inn over seg resultater av forskning og de erfaringer man gjør rundt om i kommunene.

 

Ved å hindre tilgang til alkohol, blir forbruket lavere. Og det er en direkte sammenheng mellom forbruk og helsemessige skadevirkninger, uro og kriminalitet.

 

Også i flere europeiske land begynner politikerne å innse nødvendigheten av å føre en mer restriktiv alkoholpolitikk. Men i land som Italia, Frankrike og Spania, for eksempel, er vinindustrien en betydelig maktfaktor. Her er det ikke realistisk med den slags restriksjoner vi har i Norge.

 

Nå kan det imidlertid bli slutt på at Høyre henviser til de liberale ordbinger man har i de fleste europeiske land der folk skal være spesielt flinke til å drikke med måte. Men det stemmer ikke. Det er det samme som gjelder for Frankrike som her. Økt forbruk gir økte skader. Fri flyt av alkohol fører til et dårligere samfunn.

 

Det burde selvsagt vært slik at mennesker selv var i stand til å bruke alkohol på en måte som gjør at det ikke er skadelig. Slik er det bare ikke når vi ser befolkningsgruppen samlet. Høyre vil ikke lenger stikke hodet i sanden.

 

Det er å håpe at også Frp kommer til sannhets erkjennelse. Men vi frykter nok at Frp vil bruke de muligheter som alkoholpolitikken gir for populistiske utspill.   

Giske vil ramme spilleskurkene

Det er utmerket at Trond Giske vil legge kjelker i veien for den slags selskaper som Bjarte Baasland har tapt sjelen sin til. En statlig kampanje som forteller at det er uklokt å bruke pengene sine både på Norsk Tipping og internett, kan vi vel ikke vente oss, skriver redaktør Magne Lerø.

Trond Giske mener Bjarte Baasland er et bevis på den ekstreme grådigheten som preger den internasjonale spillbransjen. Baasland har innrømmet å ha spilt bort 60 millioner kroner. Regjeringen vil nå stramme inn ved å forby banktransaksjoner fra Norge til spilleselskaper i utlandet.

-         Selv om de som virkelig ønsker det sikkert vil finne andre veier, vil en slik løsning forhåpentligvis kunne bidra til at færre begynner å spille hos disse selskapene, sier Giske til VG. Han mener selskapene opererer i en juridisk gråsone. De har ikke den tillatelsen som kreves for å kunne tilby spill i Norge. Likevel har de ansatte som bistår med spill fra norske konti.

 

Bjarte Baaslands advokat, Hege Birkeland Ersdal, sier det ennå ikke er vurdert om det er grunnlag for Bjarte Baasland til å kreve erstatning fra selskapet som har loppet ham for millioner.

 

Det er med spill som det er mer alkohol og andre rusmidler, hvis ikke samfunnet trår til med reguleringer, blir skadevirkningene alvorlige. Det er ikke slik at man kan basere seg på at den enkelte får ta ansvar for hva man drikker når og hvor og hvor mye man spiller. Da ender det, som det gjorde for Bjarte Baasland, ikke for altfor mange. De fleste vil ”bare” tape noen hundre tusener eller kanskje en million eller to. De vil ikke ha tilgang på kapital, slik Baasland har hatt.

 

Dagfinn Høybråten så seg lei på at folk ødela helsen sin ved å røyke. Han fikk banket igjennom kraftige restriksjoner til protester for dem som mener dette innskrenket individers frihet til å gjøre som man vil. Men det er samfunnet som må betale regningen for helseskadene. Det er samfunnet som må betale for store deler av de skadene ukontrollert spill fører med seg.

 

Vår velferdsmodell forutsetter at samfunnet regulerer menneskers rett til å gjøre hva de vil. Basis for mye av vår lovgivning er at samfunnet tar ansvar for at mennesker ikke skal opptre ekstremt utfornuftig og skade seg selv og påføre samfunnet kostnader. Vi kan diskutere hvor grensen går i alkoholpolitikken, når det gjelder røyking og spill.

 

Det er prisverdig at Trond Giske har vært en pådriver for å begrense skadevirkningene av pengespill. Vi har ingen tro på å legalisere internasjonale spillselskaper. De fleste av dem driver en brutal og samfunnsskadelig business. Hvis og mot formodning, Per Scavenius i Landbrokes Norge kan dokumentere at de holder på med nærmest må sammenlignes med Norsk Tipping, få vi ta diskusjonen om det skal gis tillatelse til spill på nett i Norge.

 

Svakheten i Giskes argumentasjon er at Norsk Tipping i samarbeid med NRK opptrer som det reneste reklamebyrået for spill. I debatten med Trond Giske på NRK i går kveld, hadde Per Scavenius et poeng. Han pekte på at sjansen for å vinne i Norsk Tipping er forsvinnende liten. Meningen med Norsk Tipping er å samle inn penger til gode formål.

Halvorsen i flau vind

Mens stormene herjer over de internasjonale finansmarkedene, registrerer Kristin Halvorsen ikke annet enn en flau vind som blåser over norsk oljesmurt økonomi. Men hun kan møte mer motvind enn hun liker utover høsten, skriver redaktør Magne Lerø.

Mens verdens kapitalister vrir seg i smerte, virker det som om vår sosialistiske finansministers plage som følge av finanskrisen, ikke er mer enn et lite nålestikk å regne. Mens andre er pengelens, har Kristin Halvorsen et oljefond på 2000 milliarder kroner så lene seg på. Andre er i et finansielt helvete, hun er i en finansiell himmel. Om fondet taper noen titalls milliarder på at aksjekursene faller, spiller det egentlig ikke så stor rolle.  

 

Finansministeren mener det ikke er grunn til bekymring, selv om avisene trykker bilder av børskrakket i 1929 og enhver bevegelse på Oslo Børs får store oppslag i mediene. Om verdien av store, norske selskap har falt med et betydelig antall milliarder kroner, rokker ikke det i vesentlig grad ved norsk økonomi. Det blir selvsagt tyngre for en del eksportbedrifter når nedgangstider melder seg verden over. Men det er til å leve med i et land med stort behov for arbeidskraft. En del mindre norske banker, kan få problemer. Men lånekunden vil ikke tape penger. Så det er heller ingen krise.

 

Vi kan ikke regne med denne samme økonomiske veksten som vi har hatt de siste årene. En sterk økonomisk tilbakegang er det ingen som regner med. Økonomene snakker om en myk landing etter en eventyrlig vekstperiode. Andre mener landingen kan bli i hardeste laget, men ingen krise i norsk økonomi. De økonomene som virkelig har is i magen ser det som skjer som en nødvendig nedkjøling av økonomien. Det ble riktignok bråkaldt altfor fort, men vi vender oss til det.

 

I går møttes Kristin Halvorsen og Erna Solberg til debatt i NRK Radio om den økonomiske politikken i lys den internasjonale finanskrisen. En skulle tro de var skikkelig uenige. Det var de ikke. De har stort sett vært enige om den økonomiske politikken som har vært ført og hvor mye oljepenger som skulle brukes. Solberg var bekymret for de med dårlig økonomi og lovet skattelette for dem som tjener minst. Halvorsen mener folk tåler å betale den skatten de betaler og er opptatt av å ikke redusere på velferdsordningene.

 

Muligheten for økt boligrente er så langt finanskrisens mest konkrete utslag i Norge. Men ekspertene tror på lavere rente på sikt. Og mye tale for at vi ikke får en renteøkning nå i det hele tatt.

 

Få tror ellers på et krakk i boligmarkedet. Statistisk sentralbyrå snakker om en vekst på 2,6 prosent neste år.

 

De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå varsler en lavere vekst i sysselsettingen. NAV ser for seg at større ledighet, men fortsatt stor etterspørsel etter arbeidskraft: Det blir de spesielt sårbare bransjer som får ta støyten i første omgang. Mangelen på kommende ingeniører og teknikere og annen spesialkompetanse er like om hjørnet.

 

Kristin Halvorsen fremholder den lave arbeidsledigheten som et bevis på at den økonomiske politikken som er blitt ført, har vært vellykket. Det har noe for seg. En del økonomer mener riktignok at arbeidsledigheten med fordel kunne vært høyere. Det hadde gitt lavere lønninger og styrket utsatte bedrifters konkurransesituasjon. Vi har kommet opp på en faretruende høyt lønnsnivå de siste årene. Neste år kan eksportindustrien måtte betale prisen.

 

Hvis den økonomiske veksten stagnerer og arbeidsledigheten øker, kan Halvorsen finne på å ville pøse mer oljepenger inn i økonomien for å holde farten oppe.

 

Blant dem som er begynt å bli bekymret for en nedtur i norsk økonomi, er direktøren i Statistisk sentralbyrå, Ådne Cappelen. Han anbefaler en liste over utbyggingsprosjekter som kan gjennomføres raskt. Dette er som liflig musikk i Liv Signe Navarsetes ører. Det kan bygges veier for milliarder for å lande norsk økonomi mykt. Og skoler kan pusset opp for milliarder. En skulle nesten tro det var en kjempefordel for oss at internasjonal finans har gått på trynet. Men så enkelt er det ikke.

 

Ellers kunne Kristin Halvorsen denne uken glede seg over at Tor Olav Trøim mener hun like godt kunne smelt til og kjøpt en gedigen bit av det kriserammede amerikanske forsikringsselskapet AIG med over 100 000 ansatte verden over. Det har falt som en stein og ble tirsdag notert for 46 milliarder norske kroner.

 

Trøim representerer landet rikeste mann, John Fredriksen, som riktignok han gjort kypriot av seg. Men Kristin Halvorsen vil nok ikke slå leir sammen med verden tøffe kapitalister slik Trøim foreslår. Men tillit til at en finansminister fra SV kan gjøre det bra blant ulene i internasjonal finans, har han tydeligvis.

 

Det kan jo være Kristin Halvorsen har lyst til å bli en global finansfyrste Hun har tidligere uttalt at hun gjennom oljefondets investeringer vil tvinge bedrifter verden over til å legge større vekt på etikk og samfunnsansvar. Alt tyder på at oljefondet vil bli enda mer betydningsfullt i norsk økonomi når den finansielle krisen legger seg.  

Nakketak på medier

Det er ingen grunn for pressen å skrike seg hes om trusler mot ytringsfriheten fordi Trond Giske vil ta et nakketak på medier som begår overgrep mot enkeltmennesker, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturminister Trond Giske har vil nedsette en ekspertgruppe som skal komme med forslag til hvordan en kan forhindre at medier tar seg til rette overfor enkeltpersoner. Noe av bakgrunnen er nettsteder som legger ut pornobilder av jenter mot deres vilje og uten at de er klar over det. Giske ser for seg et medieombud som skal overvåke og gripe inn mot uønsket atferd på internett og i andre medier.

-         Mot stor aktører må den lille mann eller kvinne kjempe Davids kamp mot Goliat. Med et medieombud kan vi snu bevisbyrden, slik at Goliat må forsvare hvorfor publisering er legitimt, sier Giske til VG. Han vil ikke lenger akseptere at mennesker er forsvarsløse mot overgrep som begås mot dem.

 

Generalsekretærene i Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening, Per Edgar Kokkvold og Nils E. Øy, frykter et en medieombud kan bli et statlig kontrollorgan for alle norske medier. De mener ytringsfriheten må kontrollers av domstolene, ikke et statlig ombud.

Giske avviser at han er ute etter å kontrollere mediene. Det er nettsteder som Nakenprat.no han er ute etter, og selvsagt andre som begår lignende overgrep. I så fall mener representantene for pressen at Giske får kalle det noe annet enn et medieombud.

 

Ideen om et medieombud har vært utredet tidligere. Politikerne sa nei til det i 2002. Verden står ikke stille. Mediene herjer mer brutalt med mennesker nå enn for fem, ti år siden. Giske er med rette opptatt av det økende misbruk av mennesker som skjer i mediene. Det er ikke bare på pornolignende nettsteder overgrep mot enkeltmennesker skjer. Også på nettsidene til rimelig seriøse nettaviser skjer det en anonym skittkasting og uthenging av mennesker som er uakseptabel. Og Se og Hør forsøker hele tiden å strekke grensene for hva man kan tillate seg uten å bli rammet av straffebestemmelsene om privatlivets fred.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) klarer ikke å demme opp mot den samlede uheldige utviklingen. Når Giske sier han vil foreta seg noe for å sikre enkeltmennesker mot overgrep, fortjener han støtte fra medienes representanter. Det gjelder å ikke bli blinde for de gode hensikter i frykten over at vi kan ende opp i Putinliknende tilstander også her til lands.

 

Det er ingen som kan forestille seg at vi i Norge skal ha en statsfinansiert ombud som skal forsvare politikere, offentlige personer og næringslivsledere som blir tatt hardt i mediene.

De har makt og posisjon til å forsvare seg selv. Vi snakker om den lille mann og kvinne som ikke er i stand til å forsvare seg mot de medier som fatter interesse for dem.

 

Ytringsfrihet har ingen verdens ting med å legge ut nakenbilder på nettet å gjøre. Ytringsfriheten må avveies i forhold til privatlivets fred og retten til å eie og beskytte sitt eget liv og sin egen kropp.