Det går ikke an å holde en daglig leder gående nesten et halvt år etter at styret har bestemt seg for å gi henne sparken. Stryredleder Christian Bjelland ved Nasjonalmuseet burde heller trukket seg selv. Det ble bare mer rot av å vingeklippe Helleland, skriver redaktør Magne Lerø.

Det går an å bli så taktisk og beregnende at man ender opp med å gjøre en dårlig jobb som leder. Det er Christian Bjelland, den avtroppende styrelederen ved Nasjonalmuseet, et eksempel på. Fredag kunne vi lese i Morgenbladet at styret i vinter bestemte at Helleland måtte slutte som sjef for museet, men de ville vente med å iverksette det inntil Trond Giske hadde fått lanserte planene om lokalisering av museet og dermed lagt premissene for en ny arkitektkonkurranse. Nesten et halvt år etter kastet Helleland inn håndkle.

 

Allis Helleland er sjokkert over det hun nå får vite. Det er forståelig. Klassekampen skrev lørdag at de ansatte ved Nasjonalmuseet er sjokkert over Bjellands uttalelser. En sentralt plassert person som vil være anonym, sier dette er et svik mot Helleland. De reagerer på at styret har gitt Helleland offentlig støtte istedenfor å stille krav om at hun må endre lederstilen for å kunne fortsette som direktør.

 

Det var ikke noe annet å høre fra Bjelland enn full støtte til Helleland. Det samme sa Trond Giske. Giske kunne ikke si noe annet. Har styret tillit til daglig leder, kan ikke han som statsråd begynne å så tvil om tilliten.

 

Christian Bjelland sier også ansettelsen av Helleland var en feilansettelse. Han så tidlig at hennes lederstil skapte for store problemer. Han var bombesikker på at hun var den rette da hun ble ansatt. Derfor ble hun lovet lønn i seks år. Det endte med en fallskjerm på to.

 

Det er overraskende at Bjelland er så kategorisk i å slå fast at Helleland ikke var den rette. Men hun var jo det de ville ha. En sterk og dominerende sjef som våget å utfordre fagfolk. De kjente jo hennes svake og sterke sider. De fikk det de ville ha. Men det er greit å konstatere i ettertid at det ikke fungerte. Slik sett er det greit at Bjelland tar ansvar for ansettelsen. Styret gjorde feil. 

 Det Helleland skulle gjort, var å trekke seg. Istedenfor begynte han å blande seg inn i hvordan direktøren gjorde jobben sin. Hun ble fratatt myndighet og mistet autoritet. Saker som hun normalt kunne beslutte, havnet på styrets bord. En vingeklippet direktør fungerer ikke. Vingeklippede direktøren sprer usikkerhet og får ikke fremdrift i de sakene de har ansvar for. Det var det som skjedde det siste halve året med Helleland. Dette står å lese i rapporten fra Afi. 

Da denne ble kjent, sa Helleland at det var hennes versjon av saken. Slik var det ikke. Men ut fra det Bjelland nå sier, tyder alt på at det var nettopp slik det var. Har man først bestemt seg for å si opp daglig leder, er det forståelig at man er opptatt av å begrense virkningene av den ledelse man mener ikke fungerer. Derfor ble Helleland passet på. Det er som på fotballbanen. Noen farlig gode spillere får frimerke. Styret så på Helleland som en farlig dårlig leder. Bjelland ble hennes frimerke. De fremsto som et radarpar som tålte en støyt. Men i virkeligheten var Bjelland hennes påpasser.

 

Når styret er blitt enige om å sparke daglig leder, bør en gjør det. Det er å holde både den det gjelder, de ansatte og offentligheten for narr å late som om man har tillit til daglig leder når man ikke har det. Det ble bare verre ved Nasjonalmuseet å ha en sjef på oppsigelse, men det var kun styret som visste om det. Man kan ikke styre virksomheter på den måten.

 

Hadde Bjelland trukket seg som styreleder og gjerne etterfulgt av flere i styret, kunne resultatet blitt at Helleland hadde blitt bedt om å gå. Men det kunne også ha skjedd at en ny styreleder hadde kunnet gi Helleland en ny basis å lede ut fra. Ledere som er på feil spor, kan i en del tilfeller komme på rett kurs. I tilfelle Nasjonalmuseet var det skepsis til styret før Helleland tiltrådte. Ikke mange uken etter at Helleland tiltrådte, ble det snakket om ”ny feilansettelse” i krokene. Den forrige sjefen, Sune Nordgren, var også omstridt.

 

Et omstridt styre ansatte en omstridt sjef. Til slutt gikk det ikke lenger. Nå er Allis Helleland ute og Christian Bjelland synger på siste verset. Torsdag sendte styret ved museet et brev der samtlige stiller sine plasser til disposisjon.

 

Det blir blanke ark og fargestifter ved Nasjonalmuseet. Det kan bli noe som er verd å vise fram til slutt.