Kapitalismen på trynet

George Bush har ikke maktet de store linjers lederskap. Den nye presidenten må definere USAs rolle i verden i samsvar med de politiske og økonomiske realiteter og rydde opp i det rotet som en uhemmet kapitalisme og har skapt, skriver redaktør Magne Lerø.     

Den amerikanske statens dramatiske aksjon for å redde boligbankene Fannie Mae og Freddie Mac er et sviende nederlag for kapitalismen. Til vanlig tutes vi ørene fulle fra dem som sverger til den økonomiske liberalismen, at det beste er om staten holder seg lengst mulig unna det som skjer i næringslivet. Staten bør ikke ha eierandeler i banker. Staten bør eie minst mulig i næringslivet, for business er det forretningsfolk som kan. Da norske banker holdt på å gå over ende her i landet på åttitallet, måtte staten trå til som redningsmann og rydde opp der det hadde vært utøvd mye elendig bankhåndverk.

Staten er på ingen måte bedre enn private aktører til å drive bank og business. Det er de private aktører overlegent best til det. Men det offentligets rolle er å begrense private aktørers handlingsrom, holde de i ørene og hindre at verdier går tapt ved at man tar for stor risiko. Som eier representerer også staten en nøkternhet og en langsiktighet som ikke alltid preger private aktører på jakt etter saftig og rask profitt. Derfor er det et av de mindre problemene vi har her til lands, at staten er tungt inne på eiersiden i flere av våre større bedrifter. Staten gjør ikke skade så lenge politikerne har vett til å holde seg unna.

I ettertid er det ikke noe poeng å spekulere i om den amerikanske boligkrisen hadde blitt mindre alvorlig dersom staten hadde vært inne på eiersiden i Fannie Mae og Freddie Mac. Det vi kan si er at de som har ledet disse bankene ikke har gjort jobben sin – og det er trist at de får fallskjermer på flere titalls millioner. Disse sjefene kan selvsagt unnskylde seg med at de ikke kunne kjenne til utviklingen i internasjonal økonomi og hevde at det burde vært ført en annen økonomisk politikk i USA. I økonomiske nedgangstider kan alle skylde på alle. Men man kan ikke fri seg fra det ansvar man faktisk har.

Krisen i amerikansk økonomi har flere årsaker. Driften etter profitt har ridd amerikanske investorer. Den som skal tjene mye penger, må være villig til å ta høy risiko. Den som er fornøyd med lav avkastning, kan sikre seg i trygge investeringer. Men i USA har det vært tut og kjør. Og det har utviklet seg en modell for lederavlønning med sterke insitamenter til maksimal inntjening. Risikoen har man snakket mindre om. Og disse sjefene har sikret seg så gode fallskjermer at de og deres familier er sikret et liv i sus og dus livet ut uansett om de lykkes eller mislykkes. Det er som om å kjøpe et flaxlodd der du er garantert å vinne 50 000, men har du flaks og tidene er gode, kan du vinne én million. Du kan ikke tape, ikke økonomisk, bare anseelse. Noen er så grådig at de også har trådt over de juridiske grenser. Her er Enron et skrekkens eksempel.

Et utall grådige amerikanske ledere, som ikke har vist dømmekraft når det gjelder å beregne risiko i forhold til gevinstmuligheter, har skyld i de nederlag som kapitalismen nå må notere seg for.

George Bush har ført en økonomisk politikk som har økt sårbarheten. Krigene i Irak og Afghanistan koster vanvittig mange milliarder. Bush har argumentert med at de har vært nødvendige. De er blitt en belastning på den amerikanske økonomien. Utenlandsgjelden har økt til tålegrensen.

Noe av problemene i USA er også knyttet til at India og Kina er blitt betydelige økonomiske maktfaktorer i løpet av de siste ti årene. USA er ikke på samme måte som tidligere det ene, store lokomotivet i verdensøkonomien. De har ikke lenger handlekraft og handlingsrom til å ta regien og sørge for at tiltak virker. I går sa tidligere sentralbanksjef, Paul Volcker, at USAs finansielle system nå er ødelagt. En annen måte å si det på er at kapitalismen har gått på trynet. USA vender ikke tilbake til verden og verdensøkonomien slik den en gang var.

Den krisen USA opplever har også sammenheng med trekk i den amerikanske kulturen som det spilles på i presidentvalgkampen. Vel er den amerikanske økonomien den største og mest produktive. Og USA er verdens ledende stormakt. Men amerikanere flest ser ut til å ha problemer med å få med seg at verden endrer seg og at USA ikke lenger er det de en gang var. USA er i mye større grad prisgitt andre. De er ikke sjefen over alle sjefer som kan diktere løsninger.

George Bush har ikke maktet de store linjers lederskap. Den nye presidenten må definere USAs rolle i verden i samsvar med de politiske og økonomiske realiteter og den globale konkurransesituasjonen USA befinner seg i.