Hvis det viser seg at OL i Tromsø blir nesten dobbelt så dyrt, har Idrettsstyret sannsynligvis fattet sin avgjørelse på uriktige premisser. Det ligger an til at dette blir historien om et samrøre mellom overivrige politikere og idrettsledere som endte i grøfta, skriver redaktør Magne Lerø.
OL i Tromsø har hatt pustebesvær nær sagt fra dag én. Idrettsstyret var delt på midten om de skulle satse på Tromsø eller Oslo. Det norske folk har vært delt på midten i spørsmålet om et Tromsø-OL er verd de milliardene det koster. Og i Idretts-Norge har det vært stor motstand mot at et vintereventyr i Tromsø skulle føre til flere hundre millioner kroner mindre i støtte til lokale idrettsanlegg.
Idag klokken 12 ligger det an til at det blir kroken på døra for prosjektet. Da får kulturminister Trond Giske kvalitetssikringsrapporten som konsulentselskapene Veritas, Advansia og Samfunns- og Næringslivsforskning de siste månedene har jobbet med på oppdrag fra regjeringen. Ifølge VG konkluderer de med at staten må garantere for 28,5 milliarder, ikke 15,5 milliarder som Tromsø 2018 selv har regnet med.
Blant de rødgrønne har det vært delte meninger om en skulle satse på OL i Tromsø. Etter det som nå kommer frem, er det nok bare de mest ihuga tilhengerne som vil kjempe videre for Tromsø.
Kulturminister Trond Giske (Ap) har ikke glødet for Tromsø 2018. Han har heller ikke vendt tommelen ned. Imidlertid har han stått beinhardt på at idretten må betale 22,3 prosent av anleggskostnadene. Idretten har vegret seg å akseptere dette. Ifølge VG blir anleggskostnadene betydelig høyere enn forutsatt. Det betyr at motstanden mot Tromsø innad i Idretts-Norge vil øke, fordi det får så store negative konsekvenser for det lokale idrettsarbeidet når bevilgninger til idrettsanlegg uteblir.
Den internasjonale finanskrisen utgjør også et usikkerhetsmoment. Men det er et stykke frem til 2018, så dette kan ikke være et premiss for å si nei.
Hvis det viser seg at OL i Tromsø blir nesten dobbelt så dyrt som det en har regnet med, kan en stille spørsmålet om Idrettsstyret har fattet sin avgjørelse på uriktige premisser. Idretten hadde et eget utvalg som skulle vurdere søknadene fra Tromsø, Trondheim og Oslo. De konkluderte med at Oslo hadde den beste søknaden. Når Tromsø ble valgt, skyldes det sannsynligvis at man vurderte muligheten for å få garanti fra de rødgrønne til å være størst om en satset på Tromsø. Daværende Sp-leder Åslaug Haga sa det rett ut. Hun gikk inn for Tromsø og laget forvirring med hensyn til å dette kun var et Sp-standpunkt eller om hun også hadde avklaret dette innad i regjeringen.
Trond Giske kommer neppe til å ta livet at Tromsø 2018 i dag. Ventelig vil han la prosessen gå videre – og motstanden øke. Når han endelig sier nei, kommer det som ventet. Det blir ingen belastning å trekke den konklusjonen de fleste forventer, og er enig i.
OL er idrett av ypperste klasse. Det er også politikk på høyt plan. Åslaug Haga snublet den politiske prosessen igang. Trond Giske kommer til å sørge for å avslutte den på en udramatisk måte.