Bjerke som rente(folke)fiende

Rune Bjerke våger å opptre politisk ukorrekt. Jobben hans er å sørge for best mulig resultat for sine aksjonærer, ikke å drive politikk og tekkes velgere, skriver redaktør Magne Lerø.

LO-leder Roar Flåthen sier det er fullstendig uakseptabelt. Kundene synes det er grovt. Finansminister Kristin Halvorsen er skuffet og oppfordrer folk til å skifte bank hvis de kan få lavere rente.

Det er DnB NOR med Rune Bjerke i spissen som provoserer med å sette renten 0,3 prosentpoeng opp istedenfor å sette den ned. Sentralbanken satte renten 0,5 prosent ned tirsdag. Siden den tid har alle som har hatt munn og mæle sagt at nå må bankene følge opp.

Og så setter DnB NOR den opp. Og ikke nok med det. I går la de fram et driftsresultat for fjerde kvartal som viste 9,3 milliarder i pluss. Da må de da kunne sette renten ned, sies det.

Grunnen til renteøkningen er at pengemarkedsrenten har økt selv om Norges Bank setter sin utlånsrente ned. Bankene lever at forskjellen mellom den renten de selv må betale for å oppta lån og den renten de får på pengene som de låner ut til kundene. Sentralbanksjef Svein Gjedrem tror bankene kommer til å øke sine rentepåslag. I urolige tider vil de sikre sin egen inntjening.

Det som skjer i pengemarkedet betyr altså at det kan ta tid før boligeiere får nyte godt av sentralbankens rentenedsettelser.

– Hvis renten i pengemarkedet stabiliserer seg på et lavere nivå, lover jeg at vi setter ned rentene, sier DnB NOR-sjef Rune Bjerke.

Bjerke må nå håpe på at de andre bankene tenker som han. Hvis Den Nor får et høyere rentenivå enn andre banker, risikerer de å miste kunder. Det skjelver de ikke i knærne for, virker det som. De vet at det ikke hvem som helst kan ringe en bank å få lån for tiden. De gode kundene, de som har stor sikkerhet og høy inntekt, kan det. Og det er disse kundene banken vil være mest opptatt av å beholde.

Det er samtidig en risikabel strategi å utløse et ”renteraseri” i befolkningen, som Dagsavisen kaller det i dag. DnB NOR risikerer å bli stemplet som landets minste kundevennlige bank.

Nå kan jo noen lure på hvorfor ikke Jens Stoltenberg har sendt en sms til Rune Bjerke: «Hei Rune. Nå har vi hjulpet deg, nå må du hjelpe oss. Velgerne vil ha lavere rente. Du må sette ned renten.» Det kan jo være han har forsøkt seg. Men slikt preller nok av på Rune Bjerke. Han er opptatt av rollene sine. Han gjør det han mener tjener DnB NOR. Han driver ikke med politikk på si, med mindre det er i DnB Nors interesse.

Rune Bjerke varsler også at det blir mindre utbytte til eierne fremover. Han vil styrke bankens soliditet. Staten eier 35 prosent av banken. Men om det blir noen milliarder mindre i utbytte, er det det minste problemet for staten.

Selv om staten er største eier i DnB NOR, kan ikke regjeringen begynne å instruere banken om utlånsrenter. Det må banken selv avgjøre. Kristin Halvorsen har gått så langt hun kan gå som finansminister ved å si at hun er skuffet og oppfordre folk til å velge de bankene som har lavest rente.

Vi håper noen banker ser sin besøkelsestid og legger sin utlånsrente godt under DnB NOR. Da bør folk skifte bank. Det er kun slik en kan presse DnB NOR til å sette sin rente ned. Rune Bjerke lever av sine kunder. Vender de seg bort, går også han seg bort.

Det er ikke godt å si om DnB NOR fattet en gal avgjørelse om renteøkning i går. Det vet de ikke selv heller. Det avhenger både av hvordan kundene reagerer. Men det står respekt av å opptre så pass politisk ukorrekt som Rune Bjerke gjør. Han står fram og forsvarer seg så godt han kan i rentestormen. Det er det samme han har gjort i møte med anklagene om innsideinformasjon.

– Jeg gjør jobben min, sa han da han ble kritisert for å ha sendt sms til statsminister Jens Stoltenberg om krisepakken. Det samme sier han egentlig nå. Bjerkes jobb er å sørge for best mulig resultat for sine aksjonærer, ikke å bidra til at sin forlover Jens Stoltenberg vinner valget neste år.

Politiet som lovbrytere

Driver de med lovbrudd i Politiet også nå. Det mener visst forbundsleder Arne Johannessen. Men først og fremst vil han ha økt lønn og satser på å bråke seg til det, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge lederen for de ansatte i Politiet, Arne Johannessen, må en flokk av landets politimestre regnes som lovbrytere. De bryter nemlig arbeidsmiljøloven, hevder han. Aftenposten skriver at det er registrert over 19 000 unntak og brudd på arbeidstidsbestemmelsene.

– Politiet lammes og politimestre beordrer politifolk i jobb i strid med arbeidstidsbestemmelsene, sier Johannessen. Han varsler at Politiets Fellesforbund ikke kommer til å fornye en avtale om unntak fra bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven når den utgår om ni måneder.

Politidirektør Ingelin Killengreen nøyer seg med å si at politimestrene må forholde seg til de økonomiske rammer de har fått tildelt. Derfor blir enkelte stillinger stående ledige en periode.

Terje Moland Pedersen, statssekretær i Justisdepartementet, peker på at under den forrige regjeringens fireårsperiode ble utdannet 1128 politibetjenter. Nå har antallet økt til 1776. I år er det 200 flere ansatte i politiet enn i fjor.

Arne Johannessen mener imidlertid det er krise i Politiet. De siste månedene har politifolk aksjonert på ulikt vis for å understreke sin misnøye med tingenes tilstand. I Trondheim bommet de bevisst på den årlige skyteprøven. Da kan de etter reglene ikke delta i aksjoner som forutsetter at man kan bære våpen. Andre steder har de nektet pålagt overtid. Noen har meld seg syke og arbeidsgiver har lurt på hvor syke de egentlig har vært. NRK melder i dag at alle som hører til beredskapsavdeling i Asker, har søkt seg bort fordi de mener at de får et for lavt risikotillegg. Politimesteren har selvsagt avslått anmodningen.

Politiets Fellesforbund med Arne Johannessen i spissen, har tydelig bestemt seg for å kjøre en langt friskere lønnskamp. Han har nok latt seg inspirere av flygelederne som har blitt lønnsvinner ved en opptreden som utenforstående har betegnet som ulovlige aksjoner, mens de selv har hevdet at det ikke har vært det ”i det hele tatt”.

Skal Politiforbundet ha noen mulighet til å vinne fram, holder det ikke med den brede støtten de har i befolkningen. De må få politikerne på banene. I går oppfordret Frps juspolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, bygdefolk til å gjøre opprør mot mangelen på politimanglene i distriktene. Han frykter at det kun er et tidsspørsmål før folk tar loven i sine egne hender. Det er nå ledig 410 stillinger innen Politiet. 145 står ledige av budsjettmessige grunner, mens 37 er ubesatte fordi det ikke har kommet kvalifiserte søkere.

Politiet har en pensjonsalder på 57 år. Det hører ikke hjemme i våre dager. De fleste i Politiet kan i alle fall jobbe til de er 60, noen enda lenger. Det kan være en del bør få en annen tjeneste. Det er det gode muligheter for, i alle fall i de store byene. Om pensjonsalderen ble økt til 60, ville det ført til at vi ikke hadde hatt noen politimangel.

Men Arne Johannessen vil ikke gi fra seg et fremforhandlet gode, som det heter. Han vil de skal kunne slutte i Politiet når de fyller 57 år, selv om jobben er å sitte på et kontor. Han vil ha flere politifolk, økte bevilgninger slik at man ansette flere sivile som kan avlaste politifolkene for flere oppgaver, ha økte tillegg for seniorer som vil jobbe ut over pensjonsalderen, en kraftig økning av risikotillegget og selvsagt økt lønn.

Arne Johannessen har en brukbar forhandlingsposisjon. Han kan forhandle til seg økt risikotillegg mot høyere pensjonsalder, for eksempel.

Men Johannessen må ikke tro han kan presse seg til bedre betingelsene for sine medlemmer ved sabotasjelignende aksjoner, slik vi har sette eksempler på.

Politiet har bunnsolid tillit i befolkningen. Den må de ansatte i Politiets ta vare på. De gjør de ved å følge spillereglene i arbeidslivet når det gjelder lønnsfastsettelse. Det er fullt legitimt som Arne Johannesen gjør, å kjempe en lønnskamp i mediene. Han bruker i midlertidig vel bred pensel når han skal beskrive elendighetene i Politiet.

Ellers bør Johannsen være glad for at det også er andre i landet som kan påta seg oppdrag som også Politiet kan gjøre. For et par uker siden var han negativ til at en del rikfolk eller kjendiser leier inn egne vakter for å sørge for sin egen sikkerhet. Johannessen mener det er Politiet som skal sørge for sikkerheten i samfunnet. Det har han selvsagt rett i. Men om noen vil bruke noen tusener på en vakt om de skal på byen en kveld, er det lite å bry seg om. Politiet har nok å gjøre.

Grådighet utfor stupet

Island er skrekkens eksempel på markedskreftenes frie spill og naive politikeres maktesløshet. Hvis markedet skal styre uten offentlig korrektiv, blir det blide Sørlandet skyggenes og håpløshetens dal, skriver redaktør Magne Lerø.

Den lutherske biskopen på Island, Karl Sigurdbjörnsson, tar et saftig oppgjør både med finansfolk, politikere og folk flest.

– Som folk flest opplever jeg det som skjer som en katastrofe, som et ras så kolossalt at jeg knapt tror mine egen øyne, sier han til Vårt Land.

Han sier landet preges av stort sinne mot finansfolk, men også mot politikerne og den britiske regjeringen som sa de ville ta i bruk antiterrorlover mot landet. Likevel tror han islendingene retter det største sinne mot seg selv for at de lot seg lure til å delta i et økonomisk eventyr som viste seg å ikke ha skikkelig forankring i reelle verdier.

– De største taperne i disse årene med høykonjunktur har vært barna som foreldrene ikke har hatt tid til. Mange foreldre har brukt all sin tid på å tjene mest mulig og øke sin rikdom, sier Sigurdbjörnsson, som mener det islandske samfunnet de siste årene har vært preget av en grenseløs materialisme og individualisme som satte alt annet til side.

Selv var han blant dem som advarte mot den sterke lånefinansierte veksten.

– Men vi i kirken og andre som advarte, ble utskjelt og beskyldt for å være gammeldagse. I disse årene ble grådighet lovprist som velstandens motor. Det var griskheten som holdt alt gående, sier biskopen.

Biskopen har sannsynligvis rett i sin analyse. Han gjør ikke krisen kun til et styringsproblem. Det er ikke så enkelt at det er politikerne som ikke har holdt finansfolkene i nakken. Det er heller ikke den økonomiske politikken isolert sett som har slått feil. Det islandske samfunnet har et holdningsproblem. De er blitt blendet av rikdommens mulighet. En nasjon preget av stor livskraft, store naturressurser og høy kompetanse har forledet seg selv i ut i ulykken.

Island må bygge ned velstandsordninger, folk flest vil få mindre penger å rutte med, arbeidsledigheten vil stige og i tider med nedbygging øker gjerne konfliktnivået mellom ulike grupper. Det politiske lederskapet på Island står overfor en formidabel utfordring. De må få folk til å forstå at velstandsutviklingen må skrus tilbake og de må jobbe som de aldri har gjort uten å få det særlig bedre, for de verdier de skaper må brukes til å nedbetale en gigantgjeld.

Markedsliberalistene ligger utslått på bakken i Island. De er fortsatt i knestående på Wall Street. De som måtte mene at finansverdenen ikke blir til å kjenne igjen etter finanskrisen, tar nok for sterkt i. Det kommer ikke til å skje at markedsøkonomi blir erstattet med planøkonomi, men finansfolket vil få mindre handlingsrom. Det kommer til å bli mer overordnet styring av de internasjonale finansmarkedene. Noe godt kommer det ut av tragedien.

Politikerne har også styrket som posisjon i befolkningen. Når de til vanlig svært så kjepphøye og belærende finansfolkene har spilt fallitt, kan politikerne ta grep, rydde opp og fortelle hvor skapet skal stå.

Om man er i ferd med å få kontroll med finanskrisen, er det ikke noen som vet. Det har roet seg. Men det kan blåse opp til storm på børsene igjen.

Det blir nok av problemer å ta fatt i for regjeringen i månedene som kommer. Det er imidlertid utviklingstrekk i det norske samfunnet som politikerne sliter med å ta grep om. Vi klare ikke utrydde fattigdommen. Og vi kommer heller ikke videre med å få ned sykefraværet eller få flere ut av trygdesystemet. De økte forskjeller som kan påvises mellom de rike og fattige, ser ut til å slå ut i økte forskjeller også mellom landsdeler.

Siste helg kunne Aftenposten fortelle at Sørlandet har havnet i uføre. 25 av 30 kommuner ligger over landsgjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet og attføring. 21 av 30 kommuner er blant dem som med flest innbyggere på uføretrygd. 20 av 30 har flere barn i barnevernet enn snittet for landet. Det blide Sørlandet har altså problemer.

Professor i samfunnsøkonomi ved handelshøyskolen i Bergen Victor Norman mener nedbygging av industrien har rammet Sørlandet hardere enn landet for øvrig.

– Sørlandet har ikke kommet over den kritikk befolkningsterskelen som gjør at det blir nok spennende jobber for unge folk med høy utdannelse. Det som lett kan skje, er at vi får Sørlandet langs hele kysten, mens området rundt Oslofjorden blir det eneste vekstkraftige, sier Norman.

Dette er noe markedet ikke kan gjøre noe med. Det er markedet som skaper en slik utvikling. Ut fra et snevert markedsøkonomisk betraktning, er dette noe en kan leve med. Folk må flytte der det er jobb å få. Men det skjer ikke i den grad en skulle ønske. Folk blir boende på trygd.  

Ut fra et samfunnsøkonomiske perspektiv er det derfor riktig å ta grep for å løfte frem de vekstmuligheter som finne på Sørlandet og lands kysten. Det betyr ikke at man skal subsidiere ulønnsomme arbeiderplasser. Men det betyr å ikke drepe småbedrifter med for tunge skatter og mye byråkrati, og ikke minst: Sørge for at bedrifter som vil omstille seg eller de som vil starte ny virksomhet får støtte og lån.

Når ansatte ikke gidder mer

Fotballsjef Bjarne Berntsen opplever det som er drepen for ledere av kompetansebedrifter: at de ansatte ikke gidder mer og forsvinner, skriver redaktør Magne Lerø.  

Fem spillere fra Røa som er med i landslagstroppen i fotball, har fått landslagssjef Bjarne Berntsen i halsen. I forrige uke rykket de ut med en pressemelding der de fortalte at de ville trekke seg fra landslaget på grunn av Berntsens måte å lede på. At kjemien ikke var den beste, hadde nok Berntsen fått med seg. Men det kom som en bombe både på ham og ledelsen i Norges Fotballforbund at det hadde skåret seg så fullstendig i forhold til Røa-jentene. Så nå måtte man snakke sammen. Det gjorde de i går. Det endret ikke på noe.

- Nå får Bjarne og de andre jentene fokusere på landslaget og vi på Røa, sier Guro Knudsen til Aftenposten.    

De mener de ikke vil komme videre i samarbeidet med Berntsen fordi de har ulike oppfatninger om det som har skjedd. De reagerer også på at ledelsen i Fotballforbundet ikke var til stede på møtet i går. Ifølge informasjonssjef Roger Solheim mente ledelsen i Norges Fotballforbund at dette var noe Berntsen måtte ordne opp i. Forbund kritiser også Røa-spillerne for at de gikk ut med en pressemelding før de hadde forsøkt å løse opp i flokene internt.

Bjarne Berntsen sier han har vært inne på tanken å trekke seg, men er kommet til at det ikke er aktuelt. Hans sier han nå vil involvere kapteinsteamet i sterkere grad og at støtteapparatet skal forsøke å fange opp misnøye tidligere. Videre tar han selvkritikk og konstaterer at han ikke har lyktes i sin kommunikasjon med spillerne.

Det Berntsen opplever kan sammenlignes med sjefer som mister nøkkelpersoner. Kompetanseflukt som ledere er skyld i er alvorlig. Det er Berntsens ansvar. Både han og ledelsen i Norges Fotballforbund kan gjerne mene at Røaspillerne ikke burde sendt ute en pressemelding før man hadde forsøkt å løse striden internt. Offentlig eksponering av uro låser en situasjon. Det blir vanskeligere å løse konflikter når de blir offentlig kjent.

Det er ikke uvanlig at noen ansatte trekker seg fordi de ikke er fornøyd med sjefen. Det spesielle i denne situasjonen, er at det er fem spillere som sier de har samme opplevelser. Sammen er de sterke. De viser styrke ved enkelt og greit å velge bort landslaget. To av de er fast med på laget.

Det er når en sjef kommer i konflikt med en sterk gruppe ansatte, det blir problemer. Det er det som har skjedd ved Nasjonalmuseet, for eksempel.

Bjarne Berntsen må nå bite tennene samme, svelge unna nederlaget og sørge for at laget vinner fotballkamper. Han gjør lurt i å erkjenne at Røaspillerne nok har noe rett i sin kritikk. Berntsen kan komme seg videre med landslaget om han innser at hans lederstil kan bli for krevende for en del. Det av avgjørende for Berntsen at han rår over et visst register han kan spille på i sin utøvelse av sin lederrolle. Det er ofte Tom Nordli sitt problem. Han er en mirakelmann når det gjelder å sette mot i et lag, snu en stemning og skape en offensiv holdning til det å vinne. Men når det butter imot, blir han for trang i skjærene, for insiterende, anmassende. Til slutt begynne noen å oppleve ham som demotiverende. Han mister grepet. Bjarne Bernstsen har mistet grepet i forhold til fem spillere fra Røa. Men det ser ut til at han har de andre i landslagstroppen med seg.

Ledelsen i Norges Fotballforbundet får kritikk for at de ikke involverer seg. De overlater problemet til Bjarne Berntsen. Det er han som må løse det. Hadde han lagt seg paddeflat på møtet med de fem spillerne i går, gitt de rett i sin kritikk, kunne han sannsynligvis fått de tilbake. Det var han ikke villig til. Han sto på sitt. Han gikk dem ikke nok i møte. Det er hans valg.

Det er langt fra sikkert det hadde blitt noe bedre om ledelsen i Norges Fotballforbund hadde engasjert seg. Det kunne blitt enda vanskeligere. Igjen kan vi henvise til Nasjonalmuseet. Eller Enova i Trondheim. Her er konflikter knyttet til daglig leder dradd oppover i styret. Styret er blitt en del av problemet.

Det er nok klokt av ledelsen i Norges Fotballforbund å holde fast på at det er Bjarne Berntsen som eier dette problemet. Han må løse konflikten. Hvis det begynner å bre seg en oppfatning om at Bjarne Berntsen har en lederstil som ikke fungerer, må de som har ansatte ham ta dette på alvor. Vi går ut ifra at generalsekretær Karen Espelund og Bjarne Bernsen tar seg en prat på kammerset etter det som har skjedd.

Berntsen har en fordel -at Røaspillerne ikke er ansatt. de kan pent og rolig bare trekke seg ut. 

Medarbeiderstøtte fremfor omdømmesikring

Ullevål droppet ambulansesjåførene da det blåste opp til storm, mens Rune Bjerke avviser å redde eget skinn for å sikre omdømmet ved å suspendere de innsidesiktede, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis det aller viktigste for Dnb NOR-sjef, Rune Bjerke, var å redde sitt eget skinn, burde han ha suspendert de to innsidesiktede, Olav Magne Reinen og Jørn Erik Pedersen, i det øyeblikk Økokrim rykket inn i lokalene. Da forsto alle at det var alvor. Han kunne samtidig sagt at de på ingen måte er dømt, at det er altfor tidlig å trekke konklusjoner og at banken selvsagt har nulltoleranse for innsidehandel. Bjerke gjorde ikke det. Han stiller seg bak dem, ikke på den måten at han frikjenner dem, men har latt tvilen være til deres fordel, taler vel om dem, fremholder deres dyktighet og gir den status som gode, betrodde medarbeidere. Dette betyr nok enormt for de to det gjelder.    

Rådgiver Jarle Aabø i Aabø & Co mener banken ville ivaretatt sitt omdømmet best ved umiddelbart å suspendere de mistenkte. På den måten ville en tydeliggjort den tillitskrisen som er oppstått.

– I stedet opplever vi nå at banken nærmest gjør det motsatte: Den står bak sine ansatte og forsøker å fremstille dem som ofre. Dette bidrar bare til å øke bankens omdømmeproblem, sier Aabø til NTB.

Han utdyper denne påstanden på følgende måte:

– Å suspendere medarbeidere som kan ha vært involvert i økonomisk kriminalitet er ikke å falle dem i ryggen. Det går an å støtte dem videre likevel. Men det er ingen av DnB NORs kunder som synes synd på to bankansatte med astronomiske lønninger som er mistenkt for økonomisk kriminalitet. Jeg som leser blir mistenksom når jeg ser bankens strategi og stiller meg spørsmålet: Hvorfor velger banken å gjøre som den gjør, spør Aabø.

 

Det er en dristig strategi Bjerke har gitt seg inn på. Han avviser all kritikk han har møtt de siste dagene. Han sier at han var med å klekke ut ideen til regjeringen redningspakke for bankene, men avviser at den er skreddersydd for DnB NOR i den forstand at de får et konkurransefortrinn. Han tar heller ikke selvkritikk for sms-kontakten med Jens Stoltenberg. Og han hevder at så langt han kjenner til saken, har banken ikke drevet med innsidehandel av statsobligasjoner.

 

Rune Bjerke trekker seg heller ikke tilbake og sier ”ingen kommentar, jeg venter til alle fakta er på bordet”. Han har gått høyt på banen og valgt en tydelig offentlig profil. Det virker ikke som om han har tenkt på hva som er mest lurt i forhold til Dnb Nors omdømme. Han har gjort det han mener var rett. Han står fram i vinden og sier han ville gjort det samme. Null etterpåklokskap.

 

Uheldig, uheldig, skandale, skandale, betenkelig, betenkelig– roper politikere og kommentatorer i mediene. I regjeringsapparatet og i regjeringens stortingsgruppe er man sinte på Rune Bjerke, skriver Arne Strand i Dagsavisen. De får bli så sinte de bare vil. Det sier ikke Rune Bjerke. Så dum er han ikke. Han sier bare: Jeg har gjort jobben min.

 

De første har tatt til orde for at Rune Bjerke bør trekke seg. Det svarer han ikke på, men viser spørsmålet videre til styret. Og styreleder Anne Cathrine Tanum svarer som ventet at de har full tillit til Bjerke. Hun sier mer enn det. Hun sier hun har gått igjennom saken og konkludert med at Bjerke ikke har gjort noe kritikkverdig. Bjerke sitter trygt.

 

 DnB NOR startet salget av statsobligasjoner torsdag 10 oktober. De skal han fortsatt fredag formiddag. Spørsmålet er nå når Olav Magne Reinen fikk informasjon som gjorde at han kom i en innsideposisjon eller om Jørn Erik Pedersen burde ha stoppet salget fredag morgen. Saken ligger et godt stykke unna Rune Bjerke, men hvis det blir mye støy rundt denne saken fremover, kan det få konsekvenser for Bjerke.

 

Bjerke sitter mer utsatt til enn Eivind Reiten som gjentatte ganger har vært ute i hardt vær. Av hensyn til Hydros omdømme, bør Reiten trekke seg, har vi hørt både fra politikere og omdømmeeksperter flere ganger. Reiten driver med aluminium og den slags. Han har ikke et forhold til forbrukermarkedet. Styret trenger ikke bry ser med opinionen på samme måte som styret i DnB NOR. Norges største bank er avhengig av tillit og at banken tales vel om. En bank lever av sitt omdømme på en annen måte enn en aluminiumsprodusent. Derfor er Rune Bjerke mer sårbar enn Eivind Reiten. Det vet han. Derfor har han tatt kampen i åpent lende, med journalistene og andre aktører til stede.

 

Da Ali Farah ble forlatt i Sofienbergparken i august 2007, fikk ambulansesjåførene først full støtte. Deretter var det full retrett og suspensjon av de to sjåførene. Erik Schjenken ble fratatt jobben sin og informert om dette via en pressemelding på nettet. Det skjedde etter en mediestorm der Ullevål sykehus ble anklaget for ikke å ta rasisme på alvor. Reaksjonene de to ambulansesjåførene møtte, kan ses på som nødvendige for Ullevål for å styrke sitt omdømme. De ville vise at det de to hadde fortatt seg, var uakseptabelt.

 

-         Min kilde er primært A-magasinet. Men det jeg leser der, gir meg en vond smak i munnen. Det forteller om en ledelse som forsøker å berge sitt eget skinn ved å «vise handlekraft» og å ta avstand fra de to sjåførene. Om en ledelse som er mer opptatt av å få dette fram i media enn å møte de to medarbeiderne, ansikt til ansikt. Om en ledelse som lar en vel ansett medarbeider – inntil de syv ulykksalige minuttene i Sofienbergparken – oppleve å bli utstøtt av en hel nasjon. Taushet og bortvisning er en streng straff for den som har gjort en feil­vurdering, skrev Lisa Wade i en kommentarartikkel i ukeavisen ledelse for noen uker siden.

 

Rune Bjerke avviser å legge seg flat eller erkjenne skyld. Han har bestemt seg for å stå rakrygget sammen med sine – inntil noen faller. Det står respekt av det valget. Bjerke vil være sjef ut fra det han mener er rett, ikke ut fra politiske og taktiske omdømmevurderinger.

Aaser i manesjen

Det kan gå aldeles utmerket med Svein Aaser som styreleder for
Nasjonalmuseet selv om han er nesten blank når det gjelder kunst.
Fagfolk har det med å sutre når ikke en fra deres egne rekker blir satt til
å lede dem, skriver redaktør Magne Lerø.

I løpet av de fem årene Nasjonalmuseet har eksistert er to direktører slitt ut. Sune Nordgren og Allis Helleland. Nå er hele styret også skiftet ut. Den Trond Giske har valgt for å få ro i rekkene er Svein Aaser. Han kunne knapt fått en som forstår seg bede på økonomi, strategi, organisering og ledelse. Men han er nærmest blank når det gjelder kunst. Og ikke har han noe særlig å vifte med av kulturell erfaring. Kan dette gå bra?

Visst kan det det. Det er nok en del som er skeptiske til Svein Aaser. Skepsisen finner vi i fagmiljøene. De vil ha en styreleder de «kan føle seg trygge på» og som kan faget. Slikt skremmer ikke Aaser. Det var jo også kritiske røster å høre da han overtok som sjef for Den norske Bank. Mannen hadde jo ikke bankerfaring. Det var det få som merket noe til etter at han ble varm i trøya.
Svein Aaser ble vel omtrent like overrasket over å bli spurt som mange andre da det ble kjent at han var Trond Giskes utvalgte. Grunnen er at de fleste antok at Giske ville velge en som hadde både solid ledererfaring og mer erfaring fra kulturlivet. Det er nok flere av den sorten som er blitt spurt. De har sagt nei.
Ikke engang Trond Giske kan få i både pose og sekk. Aaser har alt man kan ønske seg uten dokumenterte evner på å ha god greie på kunst og kultur. Men sjefer fra store bedrifter er gjerne gode på å lede noe de ikke har greie på, i den forstand at de er trent til å lede fagfolk. Og en styreleder er dessuten leder for et kollegium. Det er uten tvil et styre som med en kompetanse som dekker hele feltet som nå har fått ansvaret for å bringe Nasjonalmuseet opp av grøfta.

Aaser ble kontaktet for over en måned siden. Han befinner seg nok på øverste hylle av aktuelle kandidater. Trond Giske kan godt se det som en seier at han har fått en av landets mest erfarne bedriftsledere til å ta ansvar for Nasjonalmuseet.

Aaser er viktig, men han er ikke den viktigste. Den direktøren de skal finne, er den viktigste. Han eller hun må nok ha mer kulturell erfaring enn Aaser, men det er ikke slik at vedkommende må være blant landets fremste når det gjelder kunstfaglig kompetanse. John G Bernander klarte å lede NRK selv om han ikke hadde journalistisk bakgrunn eller hadde vært redaktør.

Svein Aaser ledet fusjonen mellom DnB og Sparebanken Nor. Han har altså solid erfaringer med å løse den type problemer de strir med som følge av sammenslåingen av de fire museene til Nasjonalmuseet.

Han har også vært president i NHO. Derfra har han erfaring med å forene motsetninger, sy sammen kompromisser og jobbe i forhold til politikere. Aaser er god på å skape tillit. Han er ingen solospiller og rir ikke egne kjepphester. I så måte er han en som bestreber seg på å vinne oppslutning om det han holder på med.

Da Ukeavisen Ledelse vurderte Svein Aaser som toppsjef, fikk han 67 poeng. Det er under middels. Det som trakk ned var at han har vært i en del omstillinger og hadde  måttet ta en del avgjørelser som mange var uenige i. Det som særpreger Aaser er at han får så lik score påkalle kriterier. Sagt på en misforståelig måte. Han har ingen svake sider og ingen spesielt sterke. Han er allrounder. Det jevne, den stødige, den skikkelige, den ansvarlige.

Aaser er ikke en ledertype som Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen eller Petter Stordalen. De er tydelige, sterke, kremmere, dristige og iblant uforsiktige. Aaser kan heller sammenlignes med Helge Lund og Eivind Reiten. De er analytikere, grundige, balanserte og dyktige strateger.

Aaser er ikke en som søker førstesidene i mediene. Han trives best i bakgrunnen. Og det er der en styreledere skal være. Fra ham kan vi ikke vente dristige utspill. Han vil ventelig være mer forsiktig og forutsigbar i sine uttalelser enn dristig og spennende. Han vil neppe si mer enn nødvendig. Kjenner vi Aaser rett, vil han ha direktøren til å fronte museet, ikke han selv. Aasers fremste arena er styrerommet.

Populistisk bonusstopp

Råpopulisten Siv Jensen rir igjen. Mens Kristin Halvorsen er bastet og bundet til ansvaret som finansminister og møter seg selv i døra, reises kravet om at Stortinget bare skal knipse bort banksjefens arbeidsavtaler. Dette er tvilsom jus, skriver redaktør Magne Lerø.

Siv Jensen (Frp) og Per Olaf Lundteigen (Sp) mener at Stortinget skal vedta at Stein Erik Klakegg, som er administrerende direktør i Sparebanken Vest, ikke skal få 461 000 kroner i bonus i år hvis han gjør en meget god jobb. Han tjener 1 969 000 kroner. Om de vil sette ned lønnen til Rune Bjerke, er ikke godt å vite. Bonus skal han i alle fall ikke ha. Hvorfor i alle dager skal Stortinget blande seg inn i hva landets par hundre banksjefer skal tjene? Dette er ”råpopulisme fra Jensen”, sier Per-Kristian Foss (h) til Dagens Næringsliv i dag. Just presis.

Da Lundteigen hørte hva Siv Jensen mente, trodde han nok først ikke sine egne ører. Men så hev han seg rundt, og mente det samme. Det hjalp ikke at Kristin Halvorsen hadde forklart at den norske redningspakken for bankene ikke inneholder et subsidieelement som i så tilfelle kunne begrunne et statlig lønnsdiktat. Her skulle det ris på den populismebølgen som var i emning.

Idag skriver VG at også Ap-folk krever bonusstopp. Gerd-Liv Valla er i manesjen igjen.

– Det vil være helt urimelig hvis den konservative regjeringen i Sverige stiller slike krav, mens vår rødgrønne ikke gjør det, sier Valla. Leder i LO-stat, Morten Øye, er enig. Og Thorbjørn Berntsen henger seg på:

– Det er helt urimelig at staten stiller garantier til flere hundre milliarder kroner, samtidig som sjefene forsyner seg av opsjoner og fallskjermer Dette er en krise som rammer alle, og da er det ikke rett at noen sitter med fryktelig store sleiver oppi vårt felles grøtfat, sier Berntsen.

 I USA har myndighetene gitt klar beskjed om at de vil ha slutt på de astronomiske lønningene til sjefene for de finansforetakene som får statlig kapitaltilførsel. Det samme har Nicolas Sarkozy gjort i Frankrike og Gordon Brown i England. Lønnsbaronen i det tyske næringsliv, sjefen for Deutsche Bank, Josef Ackermann tjente i fjor 124 millioner kroner. Den tyske Forbundsdagen presenterer en redningspakke for tysk finansnæring på 4500 milliarder kroner. Hvis bankene vil benytte seg av redningspakken, er betingelsen at direktørlønningene ikke overskrider 4,5 millioner kroner. Den svenske regjeringen vedtok denne uken å presentere en redningspakke på 1500 milliarder kroner. De stiller som betingelse av banksjefen dropper bonuser og opsjoner dersom de vil benytte seg av pakken. Den tyske og svenske modellen innebærer i større grad et aktivt valg om å ta imot støtte. Den norske løsningen er mer som automatikk å regne.

Regjeringene i flere andre land har benyttet finanskrisen til å få slutt på en lønnskultur i finansbransjen. Det er utmerket. Men den samme ukulturen har vi ikke her til lands. Det at Rune Bjerke tjener 4-5 millioner kroner i året og kan få en bonus på rundt en million, er ikke alvorlig nok til at Kristin Halvorsen vil slå i bordet med et statlig lønnsdiktat.

Om en banksjef skal få en halv million i bonus eller ikke, må styret avgjøre. Stortinget kan ikke blande seg inn i næringslivet på denne måten. Et minimum av prinsipiell ryddighet må vi kunne forvente av politikere.

De som snakker om et lønnstak, hva mener de det skal være? 1,5 millioner for små banker, 2,5 for middels store og 4 for de store? Skal Stortinget gjøre et vedtak som opphever arbeidsavtalen som landets banksjefer har inngått med sine arbeidsgivere? Det er juridisk tvilsomt. En banksjefs arbeidsavtale kan ikke Stortinget knipse vekk. 

I næringslivet er det strammet inn på opsjonshysteriet. Flere går over til bonus fremfor opsjoner. Og det er en voksende forståelse for at de ansatte også bør få bonus om sjefen får det. Bonus er en grei for form avlønning. Hadde regjeringen bedt om at banksjefenes opsjonsordninger ble omgjort til bonusordninger, ville det kunnet fungere. Det er jo opsjonshysteriet regjeringene i andre land vil til livs. En vil bryte sammenhengen mellom sjefers inntjening knyttet til aksjekursen. Det er det all mulig grunn til, særlig innen banknæringen.

Siv Jensen som forsvarte over 20 millioner i bonusutbetalingene til Eivind Reiten, ville aldri gitt et statlig bonusdiktat til bankene om hun hadde vært i regjeringsposisjon. Hun driver et spill for galleriet. Vi ser er fortvilet forsøk på å fri til velgere i en tid da Frp synker på meningsmålingene. Per-Kristian Foss mener hun avdekker en skremmende mangel på prinsipiell tankegang.

Det er kjernen i populismen. Man hiver prinsipiell tenkning på båten i håp om å kapre mer oppslutning.

For Kristin Halvorsen er dette blitt en kjedelig sak. Som SV- leder har hun gått høyt på banen men angrep på høye lederlønninger. Hun advarer og formaner banksjefene om å vise moderasjon og ikke provosere med bonuser og høye lønninger. Hun snakker. Hun handler ikke. Det er SV-lederen som møter finansministeren i døra.

Regjeringen bør stå imot presset om å gi et lønnsdiktatet til landets bankstyrer. Men ledelsen i bankenes interesseorganisasjoner bør ta utfordringen fra Kristin Halvorsen. Først og fremst må det handle om å rydde bort opsjonene i norsk banknæring. Og selvsagt sørge for en meget beskjeden lønnsøkning til banksjefene fremover.

Formalisemeridderne

Hvem er det som har funnet på desto bedre man kjenner et menneske desto mindre skal en snakke med vedkommende når det er krise? Og det er da ikke et problem for demokratiet at Rune Bjerke og Bjørn Skogstad Aamo har mobilnummeret til Jens Stoltenberg, skriver redaktør Magne Lerø.

Idag imøtegår DnB NOR-sjef, Rune Bjerke, kritikken mot at han på en utilbørlig måte har blandet seg inn i regjeringens arbeid med å snekre sammen en redningspakke for finansnæringen. Jobben hans er å ivareta bankens interesser på best mulig måte. Derfor er han opptatt av å øve innflytelse der det er mulig, i bankenes egen interesseorganisasjoner, i Norges Bank, i Finansdepartementet, i Næringsdepartementet og hos statsministeren. DnB NOR var i akutt krise. Når milliarder står på spill i landets største bank, er det underlig at det blir en gedigen mediedebatt om hvorvidt han har sendt en sms til statsministeren som han kjenner godt.

Ifølge formalismeridderne skulle han ikke gjort det. Han skulle bare ha snakket med Finansdepartementet, for det var de som saksbehandlet krisepakken. Hvor fjernt fra politikken og toppsjefers hverdag går det an å komme? Hvilken toppsjef i landets største bedrifter ville latt være å bruke alle muligheter til å komme i kontakt på så høyt politisk plan som mulig? Hvis Aker hadde holdt på å gå konkurs da Kjell Magne Bondevik var statsminister, er det noen som tviler på at Kjell Inge Røkke ville tatt kontakt med Bondevik personlig? Er det noen som tror at Bondevik ville lagt på røret med henvisning til at vi ikke kan snakke sammen i tilfelle avisene får vite om det?

Denne typen kontakter skjer hele tiden. Det ligger til politikkens vesen. Statsministeren og statsrådene reiser land og strand rundt for å snakke med folk flest og næringsledere. De vil selv se og høre, snakke med dem som har skoene på. Og så skulle Rune Bjerke og Jens Stoltenberg ikke utveksle noen linjer på sms når statens egen bank er i krise.

Det er på tide å komme ut av tåkeheimen. Her er det ikke et snev av habilitetsproblemer. Det er Norges Bank, Finansdepartementet og ledelsen i landets banker som konsulteres. Her skjer lite og ingen ting på kammerset. Det skjer i åpenhet også med bransjen.

I går kom Bjørn Skogstad Aamo, lederen av Kredittilsynet, til å si noe så selvsagt til Aftenposten at han hadde forståelse for kontakten mellom Statsministerens kontor og DnB NOR. Det skulle han selvsagt ikke sagt. Det Skogstad Aamo glemte var at formalismeridderne straks ville entre arenaen. Da kunne en minne om at Skogstad Aamo hadde vært Ap-politiker for 15 år siden. Altså kokkelimonke. Nå er han ute etter å forsvare Jens Stoltenberg. Det hjelper ikke at professor Eivind Smith sa at Skogstad Aamo ikke er inhabil. Skogstad Aamo innså fort at han hadde tråkket i baret og trakk seg som leder for granskingen. Da ble det styret som fikk ansvaret. Og her sitter Finn Hvistendahl som har jobbet i DnB NOR.

Er det ingen rene og ubesmittede i dette landet som selv formalismeridderne kan si seg fornøyd med? Vi har de siste årene hatt så mange mediesaker om påståtte habilitetsproblem at det snart må regnes som et minus at man har vært politisk aktiv. Det var før et pluss.  

Hvem er det som har funnet på desto bedre man kjenner et menneske desto mindre skal en snakke med vedkommende når det er krise?

Disse sakene hausses opp i dimensjoner det ikke er grunnlag for. Det som gjorde denne saken spesiell, var at DnB NOR solgte statsobligasjoner like før redningspakken ble kjent og at Kredittilsynet gransker om det har skjedd innsidehandel. Dermed er spekulasjonene i gang. I dag går politisk redaktør i Dagsavisen så langt at han spekulerer i at det kan bety at Rune Bjerke må trekke seg og at Jens Stoltenberg ikke ”overlever politisk”. Hvis snøballen ruller videre får man kanskje noen banksjefer og en politiker til å si at de ikke har tillit til Bjerke lenger. Men Bjerke trenger da ikke tillit av dem. Det avgjørende for han er at kundene har tillit til ham. Her ser de en sjef som kjemper som en bjørn for det han har ansvar for.

I går var det oppslag i mediene om at de i DnB NOR hadde sagt til kunder som ringte og spurte om sparepengene var trygge, ”at noe var på gang som ville gi den nødvendige sikkerhet”. Underforstått: Aha, røper de sparepakken? Sa de ikke bare: Vi aner ingen ting. Vi vet ikke om pengene dine er sikre eller ikke. Ring Finansdepartementet.

Selvsagt sa de ikke det. De forsøkte selvsagt å berolige uten å røpe pakken. Hva regjeringen til slutt ville ende på, visste ikke Rune Bjerke. Han var spent og urolig. Det var for å forvisse seg om at informasjonen om hvor alvorlig krisen var, han gikk til topps.

At opposisjonen forsøker å utnytte støyen som er skapt rundt redningspakken, er forståelig. Men det er grenser for mye en kan røre det til. Det er faktisk ikke i det hele tatt et problem at Rune Bjerke og Bjørn Skogstad har vært Ap-politikere og at de har mobilnummeret til Jens Stoltenberg. Det bare virker sånn.

Bonus til banksjefer

Kristin Halvorsen har ikke knyttet redningspakken til lavere
sjefslønninger slik som i andre land. Det tyder på at hun
synes at det ikke er så ille hos oss likevel, skriver redaktør Magne Lerø.

I USA har myndighetene gitt klar beskjed om at de vil ha slutt på de astronomiske lønningene til sjefene for de finansforetakene som får statlig kapitaltilførsel. Det samme har Nicolas Sarkozy gjort i Frankrike. Han svingte for øvrig pisken over sjefer med gigantlønninger lenge før finanskrisen ble et faktum, men nå fikk han anledning til å gjøre noe med det.

Lønnsbaronen i tyske næringsliv, sjefen for Deutsche Bank, Josef Ackermann tjente i fjor 124 millioner kroner. Denne uken vedtok den tyske Forbundsdagen å presentere en redningspakke for tysk finansnæring på 4500 milliarder kroner. Hvis bankene vil benytte seg av redningspakken, er betingelsen at direktørlønningene ikke overskrider 4,5 millioner kroner.

Ackermann godtar det. Det går jo å greie seg med 4,5 millioner også.

Den svenske regjeringen vedtok denne uken å presentere en redningspakke på 1500 milliarder kroner. De stiller som betingelse av banksjefen dropper bonuser og opsjoner dersom de vil benytte seg av pakken.

Norske banksjefer er ikke blitt stilt overfor et tilsvarende krav. Det kan sies å være påfallende i og med at de rødgrønne har gått til angrep på de høye lederlønningene. Nå hadde de en mulighet til å gjøre noe med det.

Kristin Halvorsen har imidlertid kommet til at de ikke hadde det. Hun har nok ikke glemt å tenke på den muligheten. Innretningen på den norske redningspakken er nemlig noe annerledes, får vi høre. Den svenske og tyske opplegget er ment som et tilbud med et statlig subsidieelement. Den norske pakken inneholder ingen direkte subsidier. Her er det snakk om garantier, og det skal gå virkelig galt dersom disse blir utløst.

Den tyske og svenske modellen innebærer altså i større grad et aktivt valg om å ta imot støtte. Den norske løsningen er mer som automatikk å regne. Den er derfor ikke så lett å stille krav.

Alle vet hva Kristin Halvorsen mener om lederlønninger. Når hun i denne situasjonen valgt å ikke koble lønningene til banksjefene med tiltakspakken, er det fordi det ikke er enkelt å få til.

Hun må være blitt overbevist om at det ikke er veien å gå.

At Dnb Nor-sjef Rune Bjerke tjener 4-5 millioner kroner og kan få vel en million i bonus, er ikke så mye å bråke om. Det finnes tusenvis i landet som tjener mer enn det. Dessuten ligger lønnsnivået innen finans betydelig over i Sverige, for ikke å snakke om flere land i Europa. Det er for øvrig pensjonsavtalen til Rune Bjerke det er grunn til å kritisere.

Hvis regjeringen skulle forsøker å diktere lønnsnivå og lønnssystem til lederne inne landets bankvesen, vil det kunne skape mye intern uro. Staten kan ikke forlange at alle lederlønningene i en næring skal reforhandles slik at det ikke utbetales bonuser.

Regjeringene i flere andre land har benyttet finanskrisen til å få slutt på en ukultur i lederskapet i finansbransjen. Det er utmerket. Men vi må nøkternt kunne konstatere at vi ikke har ikke en slik ukultur innen norsk bankvesen.

For alt vi vet kan Kristin Halvorsen ha fått en sms fra styreformenn Anne Karine Tanum i DnB NOR med beskjed om å la ” Rune beholde lønnen. Han er verd det han får”. Det er nok det hun mener. Det DNB NOR betaler, må de betale for sjefer i finans som befinner seg på øverste hylle.

Kristin Halvorsen har vilje og mot til å ta grep som kan rydde opp innen finans. Hun bør se nærmere på hvordan finansforetak og advokatselskaper er organisert. Noen operer med såkalte indre selskaper som gjør at det man klarer å hente ut for sin arbeidsinnsats ikke blir beskattet som lønn.

Hun bør videre se nærmere på om det er mulig å legge begrensninger på det provisjonssystemet som preger finansbransjen. Vi har nok eksempler på at mennesker overstimuleres til å jakte på fortjeneste friboblet fra sunn fornuft og etisk refleksjon.

Det er behov for sterkere kontrollmekanismer innen finans. Det er langt viktigere å vurdere om det kan gjøres noe på dette området enn å lage mye styr knyttet til en mulig million i bonus for Rune Bjerke. 

Pakkeforvirring

At kompisene Jens Stoltenberg og Rune Bjerke har tett kontakt om finanskrisen, bør ikke sjokkere Siv Jensen eller Lars Sponheim. Har noen i DnB NOR misbrukt innsikt og drevet med innsidehandel, er det et problem for Bjerke, ikke Stoltenberg, skriver redaktør Magne Lerø.

Frp er kommet i bakleksa som følge av finanskrisen og synker påfallende mye på meningsmålingene. Siv Jensen gjør et fortvilet forsøk på å komme på banen ved å ta til orde for å utsette redningspakken for bankene som etter planen skal behandles fredag. Grunnen er at Kredittilsynet har varslet at de vil granske om DnB NOR har gjort seg skyld i innsidehandel

knyttet til regjerings redningspakke som de kan ha tjent mellom 20 og 40 millioner kroner på.

DnB NOR solgte statsobligasjoner like før regjerings krisepasse ble kjent.

DnB NOR – sjef Rune Bjerke og Jens Stoltenberg er gode venner. De har sendt Smser til hverandre i forbindelse med regjerings krisepakke. Bjerke ha også vært i tett kontakt med Statsministerens kontor.

Jens Stoltenberg og Rune Bjerke bedyrer begge at de har opptrådt korrekt i saken anledning. Men det sprer seg nå en mistanke om kameraderi mellom Ap og DnB NOR, og det hevdes av regjeringens krisepakke er skreddersydd for DnB NOR.

-         Jeg stiller meg tvilende til om Stortinget faktisk bør vedta denne pakken før en gransking fra Kredittilsynet er ferdig, sier Siv Jensen til Dagens Næringsliv.

 

Hva er det hun tenker på? Det kan gå både vinter og vår før vi får vite om det har foregått innsidehandel eller ikke. Har Jensen tenkt å parkere norsk finansnæring i påvente av resultatene av en innsidegransking? Her stormer hun av gårde på en blindvei. Hun kommer til på måtte snu.  

 

Lars Sponheim (V) vil gjerne vite hvem som ”egentlig kom med ideen om innholdet i pakken”. Vil ha sette i gang en idejakt? Og hva om han skulle finne ut at det er Rune Bjerke som har kommet på ideen? Spiller det noen rolle? Det avgjørende må være om ideen er god eller ikke. Det er regjeringen som har det hele og fulle ansvaret for den redningspakken de legger fram for Stortinget.

 

Ellers er det vel med denne ideen som med ideen om å ansette Eli Arnstad som konsulent. Åslaug Haga husket ikke hvem som kom med den ideen.

 

At Siv Jensen og Lars Sponheim forsøker å utnytte de ryktene som nå svirrer i mediene til en høring i Stortinget før redningspakke vedtas, er til å leve med. Da får de få opp farten. Regjeringen bør holde tempo med å få krisepakken på plass.

 

I denne situasjonen gjelder det å holde hodet kaldt og ha tungen noenlunde beint i munnen.

Da redningspakken ble lansert, ble denne godt mottatt av finansnæringen. Det var delte meninger om krisepakken var nok, og flere mente den kom for seint. Men som pakke var den grei.

 

At dette skulle være en pakke spesielt innrettet mot DnB NOR, er vanskelig å forstå. Noen må da i tilfelle komme opp med et forslag til hva regjeringen kunne gjort som ville vært mer fordel aktiv for alle andre bankene og mindre fordelaktig for DnB NOR. Det har ikke skjedd.

 

Staten er hovedeier i DnB NOR. Det betyr ikke at staten skal favorisere denne banken fremfor andre. Men i en krisetid, må det selvsagt også bety noe at staten er hovedeier. Det er jo en grunn til at staten er hovedeier i DnB NOR. I andre land kjøper staten seg inn på eiersiden i enkelte banker. Her kan en virkelig snakke om favorisering.

 

Det er ikke noe å si på at det er kontakt mellom statsministeren og DNB-sjefen i denne saken. De to kommuniserer godt og har stor tillit til hverandre. I slike situasjoner er det en fordel.

 

Vi har vanskelig for å tro at Rune Bjerke og Jens Stoltenberg at de to sendt smser til hverandre som har et innhold som Kredittilsynet vil slå ned på. Men bevares, de kan ha truffet hverandre på tur rundt Sognsvann. Jens Stoltenberg gikk jevnlig tur med Gerd-Liv Valle. I disse finansielle ulvetider er det ikke så spesielt om Jens Stoltenberg drøfter saken med forloveren sin.

 

Problemet ligger ikke her. Problemet ligger i at DnB NOR kan ha benyttet informasjon om det myndighetene ville foreta seg til å selge verdipapirer. Har man innsideinformasjon skal man holde seg i ro. Kredittilsynet skal nå finne ut om DnB NOR har handlet ut fra innsideinformasjon. Det er ikke et problem for Jens Stoltenberg, mens for Rune Bjerke. Enten er han selv ansvarlig for å ha gitt informasjon nedover i rekkene. Men det er heller ikke ulovlig. Det er å handle ut fra informasjon man får som rammes av loven. Det er den som har ansvaret for handelen som kan ligge tynt an.

 

Hvis DnB NOR kan dokumentere at de som har solgt statsobligasjoner kort tid før regjeringens redningspakke ble sendt ikke var kjent med regjeringens planer, er det ikke noe problem.

 

Vanligvis er det enkeltpersoner som har store fordeler av å utnytte innsideinformasjon. Er det ansatte i DNB som er så opptatt at selskapet skal tjene noen millioner ekstra at de tar sjansen på å gjør seg selv til finansskurk?

 

Vi kan spørre. Kanskje Kredittilsynet kan svare