Jens Chr Hauge er en nasjonal strateg og en ruvende lederskikkelse. Men han er også et eksempel på at makt kan korrumpere. Han lyver for sakens skyld, men også for å redde sitt eget omdømme, skriver redaktør Magne Lerø.

Hadde mediene visst, ville Jens Chr Hauge fått sparken og blitt forvist fra politikkens og de betrodde tillitsvalgtes rekker. Grunnen er, som Aftenposten skriver innledningsvis i sin artikkel i dag: Han bløffet om egen innsats ved krigsutbruddet. Han løy for Stortinget. Han førte Lundkommisjonen bak lyset. Han feilinformerte bevisst regjeringen om tungtvannssalget til Israel.

 

Her er det ikke snakk om en uheldig uttalelse med etterfølgende mediejag for å dokumentere at man ikke sa den hele og fulle sannhet der og da, slik det skjedde med Manuela Ramin Osmundsen. Det dreier seg heller ikke om ei brygge og et stabbur og hva som ble sagt og gjort i forhold til Tromsø-OL, som tilfellet var for Åslaug Haga. Jens Chr. Hauge løy bevisst og gjennomtenkt både i forhold til Stortinget og regjeringen. Han var en manipulator med andre ord. Saken var viktigere enn sannheten for ham.

 

Det kan skrives side og opp side ned, og tales i timevis om Hauges store innsats for Norge, om ham som nasjonal strateg, om hans usedvanlige mot og storslåtte lederevner og hans vilje til å kjempe igjennom det han trodde på. Det har da også vært gjort. Hauge har vært skrytt opp i skyene, som Einar Gerhardsen høyre hånd når det gjaldt å bygge opp landet etter krigen og trygt forankre Norge i det vestlige forsvarssamarbeidet i Nato.

 

Etter Olav Njølstads bok om Jens Chr Hauge, forstår vi at Gerhardsen var ”blondinen”, Hauge var ”bøllen”. Hauge var mer grå eminense enn frontfigur. Han forsto at det var i kulissene han kunne utøve makt og få gjort det han ville uten å måtte tråkle seg gjennom risikable politiske prosesser. Hauge gikk sine egne veier- og pakket vekk sannheten og la løgner på bordet der han mente det var nødvendig for sakens skyld. Hauge var en slags politisk jesuitt, en mann som mente målet helliger middelet.

 

VG er i fremste rekke når det gjelder å klistre merkelappen ”løgner” til politikere og sjefer. En skulle tro de ville slå stort opp denne boken. Her kan en dessuten lese om elskerinner, løgn fra kona og opplysninger om at Hauge slo sønnen til blods da han kalte ham en ”jævla horebukk”. Men nei. Politiske redaktør. Olav Versto, har skrevet en halv side. Det er alt. Og her finner vi ikke spor av den fordømmende holdning som eller preger VG når noen ikke har fortalt den hele og fulle sannhet med en gang. Tilfeldig, Neppe.

 

”Hauge, som i det mest av sin gjerning viste en høy grad av rettsbevissthet, valgte ved noen korsveier å være sin egen rettskilde, og følge sitt eget moralske kompass; han valgte åpenbart å legge til grunn nødrettsbetraktninger heller enn lovens bokstav når det gjaldt overvåking av dem han betraktet som demokratiets fiender. Det kan ha vært et utslag av den nødvendighetens lov han lærte under krigen”, skriver Versto.

 

Det som er blank løgn overfor storting og regjering, omtaler Versto som ”egen rettskilde” og ”eget moralsk kompass”. Det er å forskjønne hans handlinger og personlighet. Det er skyggene i Hauges personlighet som her avdekkes. Det er hans ego på avveie. Og om han hadde grunner for det han foretok seg på femtitallet, forsvarer ikke det at han førte Lund-kommisjonen på avveie flere tiår seinere. Det handler om å lyve for å redde sitt eget omdømme.

 

Jens Chr Hauge er et eksempel på at makt kan korrumpere. Hauge er en leder som midt i sin maktfullkommenhet mister gangsynet.  

 

Ledere som har usedvanlige sterke sider, har som regel usedvanlige svake sider. En av Hauges svake side var forholdet til sannheten.

 

Noen mennesker som er usedvanlig dyktige når det gjelder å prestere og utrette, har en egen evne til å velge bort den virkelighet som ikke passer. De lefler både med bedraget og selvbedraget. Hauge hadde en så sterk selvbevissthet, en så intenst ønske om å vinne igjennom med sine egen oppfatninger og følge sine egne følelser, at han gikk over grensen for hva som kan aksepteres.

 

Flere ruvende lederskikkelser har skyggesider som man streber for å holde skjult så lenge man lever. Sannheten om Jens Chr Hauge er nå kommet for en dag. Olav Versto kan fortsatt få mene at han er et stort menneske, som han skriver, men VG skulle selvsagt fått ham fjernet, for han sa jo ikke alt som det var da han ble spurt. Det er en dødssynd i dagens VG-verden.