Tilfellet Lena Kokab (21) viser at vi er på ville veier når det gjelder hvem vi viser ut av landet. Regjeringens innvandringspolitikk er ikke et pent syn, skriver redaktør Magne Lerø.
Studenter fra Norges Handeshøgskole er kommet til Oslo i dag for å overlevere støttesignaturer for sin medstudent Lena Kokab som har fått avslag på sin søknad om asyl og familiegjenforening. De tropper opp på Arbeids- og Inkluderingsdepartementet og Utlendingsnemndas kontor.
Lena Kokab (21), student ved Norges Handelshøyskole (NHH), har fått avslag på sin søknad om asyl og gjenforening med sin mann. Hun vil bli sendt ut av landet om ikke vedtaket omgjøres.
Lena Kokab har oppholdt seg i Norge siden hun kom hit sammen med sin mor og bror for over seks år siden. Hennes mor og bror er gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. Lena er gift med en norsk statsborger, og har kommet inn som student på NHH.
Både medstudenter og ledelsen ved NHH har engasjert seg i hennes sak som også er støttet av rektorene ved Universitetet og Høgskolen i Bergen samt Bergen Næringsråd og Norsk Studentunion.
Da Kokab fikk vite at hun ville bli utvist, fikk hun et sammenbrudd og måtte innlegges på sykehus. Hennes advokat, Karstein Egeland, som selv har flere års erfaring som nemndleder i Utlendingsnemnda, reagerer sterkt på den behandling 20-åringen er blitt utsatt for.
– Dette er en meget kontroversiell avgjørelse. Den er ikke representativ for Utlendingsnemndas praksis. En slik sak avslår man normalt ikke i UNE, spesielt ikke for en som kom her som 14-åring, og har hatt lovlig opphold i seks år fram til i dag, sier han til Bergens Tidende. Tvil om hennes identitet, og det faktum at hun har giftet seg med en norsk statsborger, er hovedbegrunnelsen for avslaget.
– Det sier seg selv at man ikke kan holde Lena utenfor med denne begrunnelsen. Tvert om er hennes sak enda sterkere enn det resten av familien kan oppvise. Det er helt klar adgang til å innvilge oppholdstillatelse etter utlendingslovens bestemmelser om sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket. Problemet er at nemndlederen kan, men ikke vil, sier Egeland.
Da Lena Kokab kom til Norge sammen med mor og lillebror for seks år siden, hadde ingen av dem hadde identifikasjonspapirer. Det har aldri vært tvil om at de er i slekt. Lena Kokab giftet seg i fjor med en iraner som nå er norsk statsborger. Etter seks år i Norge regner hun seg som godt integrert. Hun snakker godt norsk, har strålende eksamenspapirer fra videregående, og hadde begynt å studere økonomi/administrasjon ved Norges Handelshøyskole.Nemndleder Per Olav Flatabø i UNE (Utlendingsnemnda), som har avgjort Lenas sak, sier han ikke kan gå inn i detaljene. Men han bekrefter at Lenas ekteskap er hovedproblemet. I og med at hun har giftet seg, må hennes sak behandles i lys av at hun har en ny familie. – Hun kan ikke søke gjenforening med sin opprinnelige familie som hun kom til Norge sammen med, sier han. Dette forstår vi fint lite av. Er det ekteskapet som er problemet? Hadde hun fått blitt i landet dersom hun hadde forblitt ugift og kunne blitt regnet sammen med mor og bror? Mener Flatabø at en skilsmisse ville hjelpe? Når man kommer til Norge som tenåring, bor her sammen med familien i seks år og gifter seg med en norsk statsborger, sender man enkelt og greit ikke folk ut av landet. Det er inhumant og i strid med det folk anser som rett og rimelig. Dette kan da umulig være regjeringens politikk. Eller er det dette som blir resultatet av de innstramningene i innvandringspolitikken som nå er foretatt? Det er slike som Lena Kokab Norge trenger. Hun skikker seg vel, er gløgg og arbeidsvillig. Det kommer til å gå ille med Norge som nasjon i fremtiden dersom vi ikke vil ha slike som Lena Kokab i landet. Dette er en sak Dag Terje Andersen får forholde seg til. Han kan ikke toe sine hender og opptre taus som en østers selv om han ikke kjenner sakens detaljer. Hvis det er slik at Lena Kokabs tilfelle rammes av regelverket av en grunn som vi ikke oppfatter, så får man da i det minste legge til en regel om at ” folk kan få bli om en utvisning oppfattes som urimelig og inhuman”.