Hvem er det som har funnet på desto bedre man kjenner et menneske desto mindre skal en snakke med vedkommende når det er krise? Og det er da ikke et problem for demokratiet at Rune Bjerke og Bjørn Skogstad Aamo har mobilnummeret til Jens Stoltenberg, skriver redaktør Magne Lerø.

Idag imøtegår DnB NOR-sjef, Rune Bjerke, kritikken mot at han på en utilbørlig måte har blandet seg inn i regjeringens arbeid med å snekre sammen en redningspakke for finansnæringen. Jobben hans er å ivareta bankens interesser på best mulig måte. Derfor er han opptatt av å øve innflytelse der det er mulig, i bankenes egen interesseorganisasjoner, i Norges Bank, i Finansdepartementet, i Næringsdepartementet og hos statsministeren. DnB NOR var i akutt krise. Når milliarder står på spill i landets største bank, er det underlig at det blir en gedigen mediedebatt om hvorvidt han har sendt en sms til statsministeren som han kjenner godt.

Ifølge formalismeridderne skulle han ikke gjort det. Han skulle bare ha snakket med Finansdepartementet, for det var de som saksbehandlet krisepakken. Hvor fjernt fra politikken og toppsjefers hverdag går det an å komme? Hvilken toppsjef i landets største bedrifter ville latt være å bruke alle muligheter til å komme i kontakt på så høyt politisk plan som mulig? Hvis Aker hadde holdt på å gå konkurs da Kjell Magne Bondevik var statsminister, er det noen som tviler på at Kjell Inge Røkke ville tatt kontakt med Bondevik personlig? Er det noen som tror at Bondevik ville lagt på røret med henvisning til at vi ikke kan snakke sammen i tilfelle avisene får vite om det?

Denne typen kontakter skjer hele tiden. Det ligger til politikkens vesen. Statsministeren og statsrådene reiser land og strand rundt for å snakke med folk flest og næringsledere. De vil selv se og høre, snakke med dem som har skoene på. Og så skulle Rune Bjerke og Jens Stoltenberg ikke utveksle noen linjer på sms når statens egen bank er i krise.

Det er på tide å komme ut av tåkeheimen. Her er det ikke et snev av habilitetsproblemer. Det er Norges Bank, Finansdepartementet og ledelsen i landets banker som konsulteres. Her skjer lite og ingen ting på kammerset. Det skjer i åpenhet også med bransjen.

I går kom Bjørn Skogstad Aamo, lederen av Kredittilsynet, til å si noe så selvsagt til Aftenposten at han hadde forståelse for kontakten mellom Statsministerens kontor og DnB NOR. Det skulle han selvsagt ikke sagt. Det Skogstad Aamo glemte var at formalismeridderne straks ville entre arenaen. Da kunne en minne om at Skogstad Aamo hadde vært Ap-politiker for 15 år siden. Altså kokkelimonke. Nå er han ute etter å forsvare Jens Stoltenberg. Det hjelper ikke at professor Eivind Smith sa at Skogstad Aamo ikke er inhabil. Skogstad Aamo innså fort at han hadde tråkket i baret og trakk seg som leder for granskingen. Da ble det styret som fikk ansvaret. Og her sitter Finn Hvistendahl som har jobbet i DnB NOR.

Er det ingen rene og ubesmittede i dette landet som selv formalismeridderne kan si seg fornøyd med? Vi har de siste årene hatt så mange mediesaker om påståtte habilitetsproblem at det snart må regnes som et minus at man har vært politisk aktiv. Det var før et pluss.  

Hvem er det som har funnet på desto bedre man kjenner et menneske desto mindre skal en snakke med vedkommende når det er krise?

Disse sakene hausses opp i dimensjoner det ikke er grunnlag for. Det som gjorde denne saken spesiell, var at DnB NOR solgte statsobligasjoner like før redningspakken ble kjent og at Kredittilsynet gransker om det har skjedd innsidehandel. Dermed er spekulasjonene i gang. I dag går politisk redaktør i Dagsavisen så langt at han spekulerer i at det kan bety at Rune Bjerke må trekke seg og at Jens Stoltenberg ikke ”overlever politisk”. Hvis snøballen ruller videre får man kanskje noen banksjefer og en politiker til å si at de ikke har tillit til Bjerke lenger. Men Bjerke trenger da ikke tillit av dem. Det avgjørende for han er at kundene har tillit til ham. Her ser de en sjef som kjemper som en bjørn for det han har ansvar for.

I går var det oppslag i mediene om at de i DnB NOR hadde sagt til kunder som ringte og spurte om sparepengene var trygge, ”at noe var på gang som ville gi den nødvendige sikkerhet”. Underforstått: Aha, røper de sparepakken? Sa de ikke bare: Vi aner ingen ting. Vi vet ikke om pengene dine er sikre eller ikke. Ring Finansdepartementet.

Selvsagt sa de ikke det. De forsøkte selvsagt å berolige uten å røpe pakken. Hva regjeringen til slutt ville ende på, visste ikke Rune Bjerke. Han var spent og urolig. Det var for å forvisse seg om at informasjonen om hvor alvorlig krisen var, han gikk til topps.

At opposisjonen forsøker å utnytte støyen som er skapt rundt redningspakken, er forståelig. Men det er grenser for mye en kan røre det til. Det er faktisk ikke i det hele tatt et problem at Rune Bjerke og Bjørn Skogstad har vært Ap-politikere og at de har mobilnummeret til Jens Stoltenberg. Det bare virker sånn.