Populistisk bonusstopp

Råpopulisten Siv Jensen rir igjen. Mens Kristin Halvorsen er bastet og bundet til ansvaret som finansminister og møter seg selv i døra, reises kravet om at Stortinget bare skal knipse bort banksjefens arbeidsavtaler. Dette er tvilsom jus, skriver redaktør Magne Lerø.

Siv Jensen (Frp) og Per Olaf Lundteigen (Sp) mener at Stortinget skal vedta at Stein Erik Klakegg, som er administrerende direktør i Sparebanken Vest, ikke skal få 461 000 kroner i bonus i år hvis han gjør en meget god jobb. Han tjener 1 969 000 kroner. Om de vil sette ned lønnen til Rune Bjerke, er ikke godt å vite. Bonus skal han i alle fall ikke ha. Hvorfor i alle dager skal Stortinget blande seg inn i hva landets par hundre banksjefer skal tjene? Dette er ”råpopulisme fra Jensen”, sier Per-Kristian Foss (h) til Dagens Næringsliv i dag. Just presis.

Da Lundteigen hørte hva Siv Jensen mente, trodde han nok først ikke sine egne ører. Men så hev han seg rundt, og mente det samme. Det hjalp ikke at Kristin Halvorsen hadde forklart at den norske redningspakken for bankene ikke inneholder et subsidieelement som i så tilfelle kunne begrunne et statlig lønnsdiktat. Her skulle det ris på den populismebølgen som var i emning.

Idag skriver VG at også Ap-folk krever bonusstopp. Gerd-Liv Valla er i manesjen igjen.

– Det vil være helt urimelig hvis den konservative regjeringen i Sverige stiller slike krav, mens vår rødgrønne ikke gjør det, sier Valla. Leder i LO-stat, Morten Øye, er enig. Og Thorbjørn Berntsen henger seg på:

– Det er helt urimelig at staten stiller garantier til flere hundre milliarder kroner, samtidig som sjefene forsyner seg av opsjoner og fallskjermer Dette er en krise som rammer alle, og da er det ikke rett at noen sitter med fryktelig store sleiver oppi vårt felles grøtfat, sier Berntsen.

 I USA har myndighetene gitt klar beskjed om at de vil ha slutt på de astronomiske lønningene til sjefene for de finansforetakene som får statlig kapitaltilførsel. Det samme har Nicolas Sarkozy gjort i Frankrike og Gordon Brown i England. Lønnsbaronen i det tyske næringsliv, sjefen for Deutsche Bank, Josef Ackermann tjente i fjor 124 millioner kroner. Den tyske Forbundsdagen presenterer en redningspakke for tysk finansnæring på 4500 milliarder kroner. Hvis bankene vil benytte seg av redningspakken, er betingelsen at direktørlønningene ikke overskrider 4,5 millioner kroner. Den svenske regjeringen vedtok denne uken å presentere en redningspakke på 1500 milliarder kroner. De stiller som betingelse av banksjefen dropper bonuser og opsjoner dersom de vil benytte seg av pakken. Den tyske og svenske modellen innebærer i større grad et aktivt valg om å ta imot støtte. Den norske løsningen er mer som automatikk å regne.

Regjeringene i flere andre land har benyttet finanskrisen til å få slutt på en lønnskultur i finansbransjen. Det er utmerket. Men den samme ukulturen har vi ikke her til lands. Det at Rune Bjerke tjener 4-5 millioner kroner i året og kan få en bonus på rundt en million, er ikke alvorlig nok til at Kristin Halvorsen vil slå i bordet med et statlig lønnsdiktat.

Om en banksjef skal få en halv million i bonus eller ikke, må styret avgjøre. Stortinget kan ikke blande seg inn i næringslivet på denne måten. Et minimum av prinsipiell ryddighet må vi kunne forvente av politikere.

De som snakker om et lønnstak, hva mener de det skal være? 1,5 millioner for små banker, 2,5 for middels store og 4 for de store? Skal Stortinget gjøre et vedtak som opphever arbeidsavtalen som landets banksjefer har inngått med sine arbeidsgivere? Det er juridisk tvilsomt. En banksjefs arbeidsavtale kan ikke Stortinget knipse vekk. 

I næringslivet er det strammet inn på opsjonshysteriet. Flere går over til bonus fremfor opsjoner. Og det er en voksende forståelse for at de ansatte også bør få bonus om sjefen får det. Bonus er en grei for form avlønning. Hadde regjeringen bedt om at banksjefenes opsjonsordninger ble omgjort til bonusordninger, ville det kunnet fungere. Det er jo opsjonshysteriet regjeringene i andre land vil til livs. En vil bryte sammenhengen mellom sjefers inntjening knyttet til aksjekursen. Det er det all mulig grunn til, særlig innen banknæringen.

Siv Jensen som forsvarte over 20 millioner i bonusutbetalingene til Eivind Reiten, ville aldri gitt et statlig bonusdiktat til bankene om hun hadde vært i regjeringsposisjon. Hun driver et spill for galleriet. Vi ser er fortvilet forsøk på å fri til velgere i en tid da Frp synker på meningsmålingene. Per-Kristian Foss mener hun avdekker en skremmende mangel på prinsipiell tankegang.

Det er kjernen i populismen. Man hiver prinsipiell tenkning på båten i håp om å kapre mer oppslutning.

For Kristin Halvorsen er dette blitt en kjedelig sak. Som SV- leder har hun gått høyt på banen men angrep på høye lederlønninger. Hun advarer og formaner banksjefene om å vise moderasjon og ikke provosere med bonuser og høye lønninger. Hun snakker. Hun handler ikke. Det er SV-lederen som møter finansministeren i døra.

Regjeringen bør stå imot presset om å gi et lønnsdiktatet til landets bankstyrer. Men ledelsen i bankenes interesseorganisasjoner bør ta utfordringen fra Kristin Halvorsen. Først og fremst må det handle om å rydde bort opsjonene i norsk banknæring. Og selvsagt sørge for en meget beskjeden lønnsøkning til banksjefene fremover.