Island er skrekkens eksempel på markedskreftenes frie spill og naive politikeres maktesløshet. Hvis markedet skal styre uten offentlig korrektiv, blir det blide Sørlandet skyggenes og håpløshetens dal, skriver redaktør Magne Lerø.

Den lutherske biskopen på Island, Karl Sigurdbjörnsson, tar et saftig oppgjør både med finansfolk, politikere og folk flest.

– Som folk flest opplever jeg det som skjer som en katastrofe, som et ras så kolossalt at jeg knapt tror mine egen øyne, sier han til Vårt Land.

Han sier landet preges av stort sinne mot finansfolk, men også mot politikerne og den britiske regjeringen som sa de ville ta i bruk antiterrorlover mot landet. Likevel tror han islendingene retter det største sinne mot seg selv for at de lot seg lure til å delta i et økonomisk eventyr som viste seg å ikke ha skikkelig forankring i reelle verdier.

– De største taperne i disse årene med høykonjunktur har vært barna som foreldrene ikke har hatt tid til. Mange foreldre har brukt all sin tid på å tjene mest mulig og øke sin rikdom, sier Sigurdbjörnsson, som mener det islandske samfunnet de siste årene har vært preget av en grenseløs materialisme og individualisme som satte alt annet til side.

Selv var han blant dem som advarte mot den sterke lånefinansierte veksten.

– Men vi i kirken og andre som advarte, ble utskjelt og beskyldt for å være gammeldagse. I disse årene ble grådighet lovprist som velstandens motor. Det var griskheten som holdt alt gående, sier biskopen.

Biskopen har sannsynligvis rett i sin analyse. Han gjør ikke krisen kun til et styringsproblem. Det er ikke så enkelt at det er politikerne som ikke har holdt finansfolkene i nakken. Det er heller ikke den økonomiske politikken isolert sett som har slått feil. Det islandske samfunnet har et holdningsproblem. De er blitt blendet av rikdommens mulighet. En nasjon preget av stor livskraft, store naturressurser og høy kompetanse har forledet seg selv i ut i ulykken.

Island må bygge ned velstandsordninger, folk flest vil få mindre penger å rutte med, arbeidsledigheten vil stige og i tider med nedbygging øker gjerne konfliktnivået mellom ulike grupper. Det politiske lederskapet på Island står overfor en formidabel utfordring. De må få folk til å forstå at velstandsutviklingen må skrus tilbake og de må jobbe som de aldri har gjort uten å få det særlig bedre, for de verdier de skaper må brukes til å nedbetale en gigantgjeld.

Markedsliberalistene ligger utslått på bakken i Island. De er fortsatt i knestående på Wall Street. De som måtte mene at finansverdenen ikke blir til å kjenne igjen etter finanskrisen, tar nok for sterkt i. Det kommer ikke til å skje at markedsøkonomi blir erstattet med planøkonomi, men finansfolket vil få mindre handlingsrom. Det kommer til å bli mer overordnet styring av de internasjonale finansmarkedene. Noe godt kommer det ut av tragedien.

Politikerne har også styrket som posisjon i befolkningen. Når de til vanlig svært så kjepphøye og belærende finansfolkene har spilt fallitt, kan politikerne ta grep, rydde opp og fortelle hvor skapet skal stå.

Om man er i ferd med å få kontroll med finanskrisen, er det ikke noen som vet. Det har roet seg. Men det kan blåse opp til storm på børsene igjen.

Det blir nok av problemer å ta fatt i for regjeringen i månedene som kommer. Det er imidlertid utviklingstrekk i det norske samfunnet som politikerne sliter med å ta grep om. Vi klare ikke utrydde fattigdommen. Og vi kommer heller ikke videre med å få ned sykefraværet eller få flere ut av trygdesystemet. De økte forskjeller som kan påvises mellom de rike og fattige, ser ut til å slå ut i økte forskjeller også mellom landsdeler.

Siste helg kunne Aftenposten fortelle at Sørlandet har havnet i uføre. 25 av 30 kommuner ligger over landsgjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet og attføring. 21 av 30 kommuner er blant dem som med flest innbyggere på uføretrygd. 20 av 30 har flere barn i barnevernet enn snittet for landet. Det blide Sørlandet har altså problemer.

Professor i samfunnsøkonomi ved handelshøyskolen i Bergen Victor Norman mener nedbygging av industrien har rammet Sørlandet hardere enn landet for øvrig.

– Sørlandet har ikke kommet over den kritikk befolkningsterskelen som gjør at det blir nok spennende jobber for unge folk med høy utdannelse. Det som lett kan skje, er at vi får Sørlandet langs hele kysten, mens området rundt Oslofjorden blir det eneste vekstkraftige, sier Norman.

Dette er noe markedet ikke kan gjøre noe med. Det er markedet som skaper en slik utvikling. Ut fra et snevert markedsøkonomisk betraktning, er dette noe en kan leve med. Folk må flytte der det er jobb å få. Men det skjer ikke i den grad en skulle ønske. Folk blir boende på trygd.  

Ut fra et samfunnsøkonomiske perspektiv er det derfor riktig å ta grep for å løfte frem de vekstmuligheter som finne på Sørlandet og lands kysten. Det betyr ikke at man skal subsidiere ulønnsomme arbeiderplasser. Men det betyr å ikke drepe småbedrifter med for tunge skatter og mye byråkrati, og ikke minst: Sørge for at bedrifter som vil omstille seg eller de som vil starte ny virksomhet får støtte og lån.