Røde Kors har nulltoleranse mot mobbing, men det mobbes like mye der
som i UD og i Arbeidstilsynet. Sjefer kan ikke gis ansvaret for
medarbeideres følelser. De fleste steder vil det alltid være noen som
føler seg mobbet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Vi har nulltoleranse mot mobbing. Konflikter kan være legitime, men ingen skal føle seg mobbet, sier generalsekretær Trygve G. Nordby i Norges Røde Kors til Aftenposten i dag. Bakgrunnen er en intern spørreundersøkelse gjennomført blant Røde Kors-ansatte hvor hver fjerde svarer at de har opplevd at kolleger er mobbet eller trakassert.

205 ansatte i Norges Røde Kors svarte på spørsmålet: «Har du vært utsatt for mobbing eller trakassering i din jobb i Røde Kors det siste året?» 15 personer, eller 7,3 prosent svarte ja. Tilsvarende tall for vanlige norske arbeidsplasser ligger på rundt 4,5 prosent, ifølge en undersøkelse fra Bergen Bullying Research Group ved Universitetet i Bergen.

Ledelsen er selvsagt overrasket. Norges Røde Kors har i en årrekke jobbet aktivt mot mobbing. I fjor stilte kjendisene Bertine Zetlitz, Marian Saastad Ottesen og Kristofer Hæstad opp i Røde Kors’ landsomfattende kampanje mot mobbing. Nå viser det seg altså at organisasjonen selv har problemer med mobbing. 

Trygve G. Nordby er ikke den eneste som ikke er fornøyd med mobbetall i egen organisasjon. Det er nok også utenriksminister Jonas Gahr Støre. I utenriksdepartementet sliter de også med et mobbeproblem. Der har de også nulltoleranse for mobbing. Selvsagt.

Den første målingen for to år siden viste at 8,9 prosent av de ansatte i UD følte seg mobbet. I årets undersøkelse er tallet økt til 9,7 prosent.

– Vi har nulltoleranse for mobbing, men når en av ti svarer negativt på denne type spørsmål, er det et bevis på at vi ikke har løst de problemene som ble konstatert i 2006, sa utenriksråd Bjørn T. Grydeland da.

I Arbeidstilsynet sitter ekspertene på mobbing. En undersøkelse som de foretok i fjor blant sine 530 ansatte viste at 7 prosent har opplevd å bli mobbet og 22 prosent av de ansatte sier de har opplevd at en kollega er blitt mobbet.

Eva Aarrestad Eriksen, hovedtillitsvalgt for de ansatte i Norges Røde Kors, synes resultatene er alvorlige.

– Det er altfor mye. 15 er 15 for mange, slår hun fast.

Nå har fagforeningen fått forankret nulltoleranse mot mobbing i tariffavtalen.

Etter det Aftenposten erfarer har mobbesaker ført til at personer har gått fra lederstillinger i organisasjonen. Mobbingen har foregått i enheter ved hovedkontoret i Oslo og ved distriktskontorene. Ansatte ved enkelte distriktskontorer har også følt seg mobbet av tillitsvalgte.

Etter undersøkelsen har Norges Røde Kors innført varslingsordninger for at ansatte anonymt kan varsle om mobbing eller andre uregelmessigheter på intranettet. En pedagog ble også leid inn for å snakke på et allmøte om mobbing og trakassering. Røde Kors har altså gjort mye for å forhindre mobbing.

Men Røde Kors, UD og Arbeidstilsynet tar seg vann over hodet med sine mål om at ingen ansatte skal oppleve mobbing. Det må jo være det nulltoleranse betyr. Hvis vi forstår det som et ønske om at alle skal trives, få brukt sine evner og opplever sin arbeidssituasjon som meningsfull, skal selvsagt ”ingen mobbing” føres på den lista. Men som et krav til ledelsen om at de skal sørge for at ingen føler seg mobbet, blir dette galt.

Ledere skal lede godt og ha omsorg for sine ansatte. Det betyr at de ikke skal bruke makt unødvendig, ikke skjelle ut medarbeidere offentlig, ikke stenge ansatte ute sosialt eller faglig, ikke gjøre store endringer i arbeidssituasjonen som ikke er drøftet med de det angår og/eller tillitsvalgte, for eksempel. Ledere skal sørge for at de følelsesmessige belastningene for ansatte som følge av det daglige arbeidet eller omstillinger, ikke blir tynge enn nødvendig.

Men ledere kan ikke stilles til ansvar for det mennesker føler. Hva mennesker føler er reelt. Det er 7-8 prosent i disse organisasjonene som føler ubehag ved endringer i arbeidsoppgaver, tilbakemeldinger de har fått, konflikter i forhold til leder eller kollegaer eller hva det nå kan være. De opplever seg mobbet. Men årsaken kan ligge helt hos dem selv.

Det er normalt at noen ansatte ikke trives i jobben og opplever at de blir mobbet. Vis oss den organisasjon hvor alle trives, ingen opplever at de mobbes, ingen konflikter og alle er fornøyd med sjefen.

Jobben til de som er ledere er å sørge for resultater, og det oppnår en gjennom motiverte ansatte som trives og opplever at de blir ledet på en god måte. Om det er tre, dem eller åtte prosent av de ansatte som opplever at de blir mobbet er ikke er bevis på at ledelsen ikke holder mål. Det vil nok være flere ledere i en organisasjon med flere hundre ansatte som ikke gjør jobben sin bra nok dersom man har mobbetall på 7-8 prosent. Da er det toppsjefens ansvar for å ta fatt i det.

Gode ledere forebygger opplevelser av mobbing. Men god ledere kan ikke forhindre at ansatte opplever seg mobbet. Det er faktisk ansatte som ikke gjør jobben sin godt nok, som bør slutte eller omplasseres. Selv om en leder som må og vil ta fatt i dette går varsomt fra, kan den ansatte oppleve det som så pass tøft at det ender med at man hevder å bli mobbet.

Noe av problemet med mobbe og trakasseringbegrepet, er at det er blitt så upresist. Alle blir jo mobbet for tiden. Knut Storberget mobber biskop Ole Chr Kvarme og Jens Stoltenberg mobber noen i Aps stortingsgruppe. Når begreper blir så utflytende, reduseres også verdier på slike undersøkelser.

Stoltenbergs sterke tro på at markedet «ordner opp» fører til at Norge kommer på etterskudd i utviklingen av alternativ energi. Når det drøyer med å få på plass CO 2 -rensing, kan Norge bli blant verstingene i Europa med hensyn til klimautslipp, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis Norge satser på å produsere mer gass og olje, vil utslippene øke radikalt med mindre man lykkes med en effektiv CO2-rensing. Ennå har en ikke fått et teknologisk gjennombrudd, og det er usikkert knyttet til hvor mye rensingen vil koste. Med en høy oljepris er det ikke noe problem.

 

Den høye oljeprisen gir Norge finansielle muskler som imponerer. Det betyr at vi også har råd til både å kjøpe klimakvoter og satse på miljøvennlig teknologi. Regjeringen vil legge penger på bordet for å få til et gjennombrudd i CO2-rensing. Dette ses på nærmest som en investering. Norge skal bli en eksportør av renseteknologi verden over. Det mangler ikke på vyer og visjoner. Norge skal levere det verdens oljeproduserende land kommer til å sukke og stønne etter.

 

Når det gjelder olje og gass, vil Norge være i front. Det er vi ikke når det gjelder å satse på fornybar energi. Her slår Stoltenbergs markedstenkning inn. I går snakket han om fornybar energi på den store bransjekonferansen i Lillestrøm. Stoltenberg mener markedet er viktigere enn støtte. Når det blir satt tak på totale utslipp og kostnadene for utslipp øker, vil alternativ energi bli mer konkurransedyktig. Så da er det bare å vente til tiden er inne for bedrifter som vil satse alternativt.

 

I teorien er konsernsjef Eivind Reiten i Hydro enig. Men han peker på at erfaringene viser at utbyggingen av alternativ energi går raskere i land der viljen til å yte statsstøtte er større.

– I Norge har det gått saktere fordi vi har vært forsiktige med å dosere de statlige insentivene.

Prosjektene er blitt satt på lager, sier Reiten til Dagens Næringsliv. I Sverige, Tyskland og Danmark har staten gitt betydelig mer støtte. Det har gitt resultater. Sverige er i front når det gjelder å legge om til et mer klimavennlig energibruk. I Danmark jobber det nå 28 000 i vindkraftindustrien. Det produseres kraft til en verdi av rundt 40 milliarder kroner.

 

Statkrafts toppsjef, Bård Mikkelsen, deler Reitens syn. Det er de stedene hvor det gis støtte, ikke der hvor det blåser mest, utbyggingen av vinkraft er kommet lengst. Mikkelsen sier at målet for Statkraft er å bli den største produsenten av alternativ energi i Europa. Derfor satser da også Statkraft tungt internasjonalt.

 

Vi kan ikke velge som strategi å satse på olje og gass fremfor fornybar energi. EU vil sette ambisiøse mål for en omlegging fra ikke-fornybar til fornybar energi. Oluf Ulseth, Europa-direktør i Statkraft, sier det kan være snakk om investeringer på rundt 200 milliarder i de neste 10-12 årene om en skal innfri EUs mål. Her snakker vi om satsing på vann, vind og bioenergi.

 

Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen mener Norge har de beste muligheter for å bli en betydelig eksportør av fornybar energi, særlig når tiden for offshore vindkraft er inne. Men hvorfor blir Norge liggende bak andre land?  Det må ha sammenheng med at vi prioriterer C02-rensing. Det er der vi skal gjøre det.

 

Når statsbudsjettet legges fram på tirsdag, bør det ikke herske tvil om at vi er rede til å gå noen skritt lenger når det gjelder å hjelpe fram alternative energiprosjekter. De norske utslippene er så store at vi ikke har tid til å vente. Regjeringen kan ikke garantere for når en får C02-rensing på plass eller når en får kontroll med de gigantiske utslippene på Melkøya. Men en kan sørge for fortgang i utbyggingen av alternativ energi. En kan lage garantiordninger som sikrer at staten får tilbake noe av den støtten en gir dersom det viser seg at markedet utvikler seg raskere til den alternative energiens fordel slik at behovet for støtte bortfaller.

 

Jens Stoltenberg må få Eivind Reiten, Bård Mikkelsen og andre som ser muligheter innen alternativ til å sette opp farten ved å tilby økt støtte og garantier. Hvis regjeringen åpner pengesekken for alternative energiprosjekter, er det knyttet en viss spenning til hva Statoil vil foreta seg. De snakker ikke lenge bare om olje. Det kan en nesten ikke gjøre. Men er det slik at Statoil virkelig mener alvor  at de skal bli ledende på alternativ energi også. Da må de komme sterkere på banen. Hvis ikke kan de oppleve at de forblir i olje og gass så lenge det varer.

 

Hvis Statoil vil satse betydelig sterkere på fornybart, kan det bli behov for en grenseoppgang mellom det Statoil og Statkraft. Skal de knives om oppdrag og investeringer i alternativ energibransjen slik Statoil og Hydro i mange år gjorde? Eller skal de to selskapene slås sammen slik at vi virkelig får en europeisk energigigant? Den debatten får komme når tiden er inne. Nå gjelder det at regjeringen ikke sitter for lenge og venter på at markedet skal bli godt nok for alternativ energiproduksjon. Det må satses nå.

Politikerne må redde finansnæringen i USA. Det trengs sterkere internasjonal styring. Men vi trenger ikke en sterkere detaljstyring av rentenivå og utlånspraksis, skriver redaktør Magne Lerø

De amerikanske finansrådgiverne som i årevis har levd godt på Wall Street, skjelver i buksene. De har jo tatt så grundig feil. Og her fungerer markedet. Man er ikke villig til å betale dyrt for dårlige råd. I USA sliter man med å innse at de som mener de har best greie på penger, er de som er mest ille ute i den krisen som nå herjer.

 

Økonomer forutsetter at mennesker opptrer rasjonelt. Det gjør vi ikke. Vi kobler selvsagt ikke ut fornuften, men vi er styrt av følelser og ikke minst det alle andre gjør. Det er mainstream som har gått i baret. Det er de som hel tiden har tøyd strikken som har fått den til å ryke. I USA har man en så grunnfestet tro på at markedet skal ordne opp, at man først på overtid innser at det er politikerne som må gjøre det. Noen skylder på at regjeringen og sentralbanksjefen har ført feil politikk, at man har satt ned renten og at prisen for kapital ble for lav. Men det var jo den politikken markedsliberalistene ønsket seg. Lav rente skulle stimulere til vekst og at de som hadde kapital våget å satse. Og så bærer det utfor stupet likevel. I løpet av morgendagen samler nok politikerne seg om en krisepakke. De ser at det er nødvendig. De tar ikke sjansen på la amerikansk finans seile sein egen sjø. Å få kontroll med finanskrisen er blitt en nasjonal sak, en kise som må løses. Det gjelder bare å hale ut av den det så måtte være politiske gevinster før redningen kommer. Og helst skal George Bush dukkens enda litt mer, før han kan blåse ”faren over”.

 

I flere land i Europa må politikerne bidra til å redde banker. Det som nå skjer er sannsynligvis ikke så ille at det ikke er godt for noe. Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, er også bland de finansielle livredderne. Og han er ikke nådig når han svinger pisken over finansnæringen.

 

–         Ideen om et allmektig marked uten noen regler og politisk intervensjon er galskap. Selvregulering er over og ut. Det blir ikke mer ”la skure og gå”. Oppfatningen om at markedet alltid har rett gjelder ikke lenger, sier Sarkozy ifølge Financial Times.

 

Han angriper de kortsiktige spekulasjonsaktørene, de høye lederlønningene og sier tiden er inne for å finne en ny balanse mellom staten og markedet. Men han aviser at vi er vitne til en krisen i selve det kapitalistiske system. Det er misbruk og brudd på det verdigrunnlaget kapitalismen bygger på vi er vitne til.

 

Kapitalismen må bi redefinert og bygge på etikk, hardt arbeid og en rettferdig fordeling av de verdier som blir skapt.

 

Sarkozy hører til høyresiden og er skeptisk til en globalisering der de enkelt land ikke gis mulighet til å sikre seg nødvendig styring over vitale deler av egen økonomi. Han har uttalt seg så pass provoserende at noen i EU er begynt å tvile på om han mener alvor med de fire friheter som EU er basert på.

 

Peter Steinbrück, Tysklands finansminister sier han er klar for å vedta internasjonale reguleringer innad i EU. I løpet av få uker er det ventet at EU kommer opp med nye regler som skal styrke bankenes soliditet, ny krav til regnskapsføringen og sterkere overvåking av transaksjoner på tvers av landegrenser.

 

Det er ingen ting som tyder på at norske banker vil gå over ende. Men norske bankkunder får merke seg at man må kunne tåle 11 prosent rente for å få lån hos Fokus Bank for tiden. Så ille kommer det neppe til å bli. Vi kommer til å få rentenedsettelser som vil bidra til at renten ikke øker så mye.

 

I NRK i går tok den tidligere lederen av Statens pensjonsfond, Tore Lindholt, til orde for at banken nå burde gi langt lavere utbytte enn det som har vært vanlig de siste årene. Han hevdet også at banken har tjent gode penger på tvilsomme spareprodukter. Når man har forvaltet kundenes penger elendig, kan man i det minste holde rente lav og aksepter lavere inntjening og kaverne utbytte.

 

En norsk variant av debatten om sterkere styring av finansnæringen, er kravet om at bankene ikke skal ha anledning til å fastsette renten helt på egen hånd. Men å bestemme at boligrenten skal fastsettes med et påslag på styringsrente som Norges Bank fastsetter, vil ikke fungere. Så enkelt er det ikke. Bankene må låne kapital til høyere rente enn det. På dette området har vi den konkurransen vi trenger. Det er bedre enn en politisk styrt rente.

 

At bankene stiller større krav til sikkerhet og betalingsevne, kan vi leve med. Det kan bli større problemer for bedriftene. Administrerende direktør, Arne Hyttnes, i Sparebankforeningen sier til Nationen at banken nok vil bli mer restriktive med å låne ut penger

–         Det er ikke utlånsstopp for gode prosjekter, men det kan hende det blir vanskeligere å få lån når prisen på kapital stiger. Et prosjekt som var godt med en rente på 5 prosent, er kanskje ikke så godt må, sier han.

 Vi liker å tenke at økonomi er rimelig forutsigbart. For tiden minner det litt for mye om terningkast.