Onarheims onde skatteinnkrevere

Carnegie-sjef Anders Onarheim mener det er ondskapsfullt å kreve 1,5 milliarder kroner i skatt fra meklere. Det later til at han tror skatteetaten styres av sjefer som deler ut bonuser og feirer med bløtkake hver gang det blir hentet frem en mekler som skal flås, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har nå fått sin likemann når det gjelder å klage på de skatter og plager staten legger på dem som er tjukke av penger. Carnegie-sjef Anders Onarheim mener skattekravene på 1,5 milliarder kroner rettet mot meklerbransjen er ondskapsfulle. Han ville vel heller hatt en støttepakke.

Dagens Næringsliv kan fortelle at nærmere 200 meklere vil motta et skattekrav på inntekter de har hentet inn fra såkalte indre selskaper for 2006 og 2007. Indre selskaper er en konstruksjon som er særlig populær blant advokater og konsulenter som de ansatte eier. Poenger et nettopp å spare skatt.

I Pareto må 40 ansatte ut med 290 millioner kroner. Petter Dragesund i Pareto har opprettet et eget investeringsselskap der han eier en a-aksje og han tre barn 33 b-aksjer hver. Denne form for skattetilpasning godtas heller ikke. Her blir det full pakke med arveavgift, og det skal betraktes som inntekter som Dragesund må skatte for.

En del skatteregler er kompliserte. Nylig tapte staten en sak mot Reitan-familien om beregning av arveavgift. Det er selvsagt en mulighet for at det ikke er strake landeveien for skattemyndighetene når de nå vil drive inn 1,5 milliarder fra meklerbransjen.

Reaksjonene fra bransjen minner litt om skrikene fra redernæringen da de måtte betale oppsamlet skattegjeld i mange milliarder-klassen. Da fikk vi høre at det ville bli masseutflagging av norske rederier. Men det har blitt på post.

Anders Onarheim truer ikke med å emigrere til land der det er mer fett å være mekler. Det er ikke godt å si hvor det skulle være. Han er bare skikkelig trukket opp av det som han mener er urimelig og uriktig.

Meklerne har tjent eventyrlig godt de siste årene. De kommer ikke til å lide noen nød verken i år eller neste år. Det er forståelig at de reagerer på å få skattekrav på flere millioner samtidig som man må innstille seg på en nedgang. Det er sikkert mulig å hente fram en gripende historie om en mekler som har mistet jobben og som samtidig blir møtt med et skattekrav for gammel moro.

Anders Onarheim gjør lurt i å riste av seg forfjamselsen og frustrasjonen og konsentrere seg om å framføre saklige argumenter for sin sak. Det er mulig han har en forestilling om at skatteetaten er befolket med om flokk ondskapsfulle bøller som ikke er opptatt av noe annet enn hvordan de kan få flådd millionærer. Slik er det ikke. Onarheim vinner heller ikke noe sympati ved å fremstille skatteetaten som ondsinnet og inkompetent.

Det er god grunn for skattemyndighetene for å gå meklerbransjen etter i sømmene. Anders Onarheim kan regne med at det er en lidenskapsløs rettferdighetstenkning som preger de som arbeider med hans ligning. Skatteetaten styres ikke av sjefer som deler ut bonuser og feirer med bløtkake hver gang det blir hentet fram en mekler som skal flås.   

Nedtelling for Baasland

Bland for all del ikke Trond Giske inn i hvorvidt Ernst Baasland skal fortsette som biskop. Skal det være mulig, må han få støtte fra andre biskoper og selv be om unnskyldning for sin mangel på dømmekraft og kritikkverdig opptreden, skriver redaktør Magne Lerø.

Biskop Ernst Baasland har bedyret i full offentlighet at han ikke har gjort noe galt, at han har god samvittighet og at han lever i samsvar med det han lærer. Derfor har han ikke sett noen grunn til at han skal gå av som biskop. Han mener det er kona som har ansvaret for alle låneopptakene. Sønnen vedgår at han har bedratt sin mor og tapt mellom 60 og 70 millioner kroner på pengespill på nettet. Han sier at han ikke har hatt kontakt med sin far med spørsmål om å skaffe finansiering. Men Ernst Baasland har vitterlig skrevet under på et lån på 3,8 millioner kroner. Samme dag undertegnet kona Bodhild en avtale om et lån fra samme lånetaker på 12,5 millioner.

 

Lagmannsretten slår fast at Baasland var bevisst uaktsom da han skrev under denne låneavtalen. Retten legger til grunn at Baasland hadde alle muligheter for å stille de spørsmål som var nødvendige før han undertegnet låneavtalen.

 

Hva Baasland visste og ikke visste og hvordan ansvaret skal trekkes mellom ham og kona, tar ikke retten stilling til. Etter dommen er det imidlertid klart at Ernst Baasland blir slått konkurs, med mindre han anker til høyesterett.

 

Baasland har tidligere vært innstilt på at konkurs ikke var til å unngå, men etter råd fra sin advokat Atle Helljesen, valgte han å anke saken. Helljesen sier til Vårt Land at han synes retten er ”nokså knallharde med biskopen” og at ”de legger til grunn at han visste mer enn han sier han visste”. Retten tror med andre ord ikke at biskopen har lagt alle kortene på bordet.

 

Leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen, betegner dommen som svært alvorlig. Preses for biskopene, Olav Skjevesland, konstaterer at retten trekker Baasland inn i saken på en tettere måte enn en tidligere har kjent til.

–         Retten mener biskopen har vært involvert på en kritikkverdig måte, og dette gjør saken mer alvorlig, sier Skjevesland til Vårt Land. Men han vil ikke felle noen dom, kun konstatere at Baasland nå er mer presset.

–          

Presteforeningens leder, Gunnar Mindestrømmen, mener det i siste instans må være Trond Giske som trekker konsekvensene av dommen. Det kan vi ikke forstå på annen måte enn at det er Trond Giske som skal avgjøre om Baasland kan fortsette som biskop eller ikke.

 

Denne saken viser hvor håpløs statskirkeordningen er. Det må være kirken selv som i realiteten avgjør om Ernst Baasland kan fortsette som biskop. Giskes rolle blir eventuelt å ta ansvar for de arbeidsrettslige sider av saken.

 

Denne saken bør ikke løses på kammerset ved at Nils-Tore Andersen og Olav Skjevesland snakker med Baasland og ber ham trekke seg. Dette er ingen personalsak som Skjevesland og Andersen kun skal si ”svært alvorlig” til. Hvis de bare sier det, vil det tolkes som om de mener at Baasland bør tre tilbake. Er det ham selv som skal avgjøre det eller mener Anderson og Skjevesland at Trond Giske bør finne ut av det?

 

Den norske kirke kan ha en biskop som blir slått konkurs. Han har gjort en grov feil, er naiv og har sviktende dømmekraft i økonomiske spørsmål. Problemet for Baasland er at det svikter når det gjelder selvinnsikt. Han klarer ikke se sin situasjon og sine handlinger slik omverdenen ser det. Han tror han ikke har gjort noe galt og ville ha rettens kjennelse for det. Han fikk det stikk motsatte.

 

Baasland kan ikke komme tilbake som biskop i samme modus som han har operert i. Han må ta selvkritikk, innrømme at han har vært uaktsom og be om unnskyldning. Teknisk term for dette for tiden er ”å legge seg flat”.

 

Baasland ble sykemeldt i sommer, men sa han ikke var syk. Da tiden for sykemeldingen var over, gikk han ut i ferie med den begrunnelse at han ikke hadde fått tatt ut skikkelig ferie på grunn av denne saken, som ifølge ham selv ikke har noe med jobben som biskop å gjøre. Etter ferien fikk han innvilget tre måneders studiepermisjon som han ikke hadde fått tatt ut tidligere.

 

Han har gitt en rekke uttalelser til mediene som ikke har vært særlig kloke. Men slik er det gjerne når en blir satt under sterkt press. Dette kan han legge bak seg.

 

Hvis han skal komme tilbake som biskop må han ha lyst og krefter til et. Stavanger kan ikke ha en biskop på halv maskin. Men grunnlaget for å fortsette må være at biskoper og andre sier offentlig at det er greit for kirken å ha en biskop som blir slått konkurs og som retten mener opptrer bevisst uaktsom.

 

Ernst Baasland har vært under sterkt press. En familietragedie er avdekket. I en slik situasjon kan noen hver komme til å være bevisst uaktsom. Det skjer noen ganger i livet at man rett og slett mister dømmekraften fordi man ikke orker å ta en sannhet inn over seg. Konkurs er blitt resultatet. Stillingen kan også ryke.

Kosmo som hår i suppa

Riksrevisor Jørgen Kosmo avslører politisk svada og presenterer sine funn med tabloid vri. Slik blir han et hår i suppa for stadig flere som har ansvar i offentlig sektor, skriver redaktør Magne Lerø.

Før var Riksrevisjonen er tradisjonell superrevisor som passet på at regnskapene til offentlige foretak var riktige og at lover og regler ble fulgt til punkt og prikke. I dag er mandatet utvidet til også å omfatte en vurdering av om pengene brukes til det de skal og om målene for virksomheten oppnås. Riksrevisjonen er blitt et allmenn kontrollkomité. Riksrevisor Jørgen Kosmo løper linen helt ut og framstår som en streng overdommer for politisk styrt virksomhet.

Dette ble tydelig da Riksrevisjonen avslørte at pensjonerte stortingspolitikere hadde fått utbetalt pensjon som etter Riksrevisjonens mening var i strid med regelverket. Jørgen Kosmo svingte øksen og hevdet ”de visste hva de gjorde”, mens de som har ansvar for utbetalingene i Stortinget, ikke delte Kosmos syn.

Siden den tid har Riksrevisjonen kritisert flere departementer for ikke å følge reglene for innhenting av anbud.

I går serverte Riksrevisjonen kritikk av Innovasjon Norge. Det er ikke surr i regnskapene som er problemet der. Riksrevisjonen går rett i hjertet på organisasjonen ved å hevde at de ikke er gode nok til å nå de målene som er fastsatt for virksomheten. De peker også på at bestrebelsene på å internasjonalisere virksomheten har gått tregere enn ventet. Men Jørgen Kosmo stopper ikke der.

– Tanken bak Innovasjon Norge var å legge til rette for statlig støtte til nyskapning. Får man ikke til disse koblingene, kan man spørre om berettigelsen til institusjonen, sier Kosmo.

Her stiger Kosmo ut av sin riksrevisorrolle og opptrer som politiker. En ting er å bli kritisert for å ikke nå målene som er satt. Det er ikke noe nytt at de politisk fastsatte mål kan være hinsides ambisiøse i forhold til de ressurser som blir stilt til disposisjon. Noe helt annet er det at Jørgen Kosmo gir seg hen til å stille spørsmål med berettigelsens av virksomheten.

I går var han også i manesjen når det gjelder landets psykiske helsevern. Kosmo betegner det som en ”nesten-katastrofe”

– Det alvorligste er at det finnes mange pasienter som ikke engang får en diagnose og som dermed heller ikke får den hjelpen de har rett til. Det er en nesten-katastrofe. Når systemet svikter såpass totalt, må jeg bare si at jeg synes det er trist, sier Kosmo.

Rapporten fastslår at det er tilfeldighetene som avgjør hva slags behandling man får, mer enn hvor syk man er. Etter å ha gått igjennom over 2000 journaler konstaterer Riksrevisjonen at «prosentandelen av tunge diagnosar er like høge blant avslagene som blant dei pasientene som får eit tilbud». Andelen pasienter som får avslag varierer mellom 3 og 79 prosent på de 15 poliklinikkene som er med i undersøkelsen.

 – Det er ingen sammenheng mellom diagnose og prioritering av pasienten, eller mellom diagnose og frist for behandling, slår Kosmo fast.  

Bjørn Lydersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sier til Aftenposten at han opplever rapporten som en «fallitterklæring». Lydersen krever nå at helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen tar grep for å bøte på den vilkårlige situasjonen Riksrevisjonen beskriver.

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen kan ikke si annet enn at han tar kritikken på alvor og at ”rutinene over hele fjøla” nå skal skjerpes. Og så understreker han, som politikere vanligvis gjør, at de jobber med saken. Helsedirektoratet allerede er i gang med et stort arbeid for å lage nasjonale retningslinjer for behandling.

– Et likeverdig tilbud er viktig for meg. Derfor har vi i budsjettet tatt første skritt for å jevne ut skjevfordelingene i ressurser mellom de regionale helseforetakene, sier helseministeren. 

Sylvia Brustad har i tre år snakket om å satse mer på dem som trenger psykisk behandling. Det er hun som burde tatt imot kritikken fra Riksrevisjonen. Men tidligere i år påtok Bjarne Håkon Hanssen på seg jobben som hoggestabbe for alle helseforventninger som ikke blir innfridd.

Bjarne Håkon Hanssen er satt på som helseminister for å ta grep som blant annet skal sikre en bedre behandling for mennesker med psykiske lidelser. Han bør ha muligheter for å forbedre situasjonen.

Men Jørgen Kosmo lurer i buskene. Han kan komme til å ville revidere ”psykiatrien” raskere enn de ansvarlige hadde tenkt seg. Når revisorer oppdager ”nesten-ulykker”, vil de gjerne forvisse seg om at det tas skritt i riktig retning, så ikke ulykken inntreffer.

Ved å bruke ord som ”nesten-ulykke” viser Jørgen Kosmo en viss tabloid teft. Det er ikke mange revisorer som tar slike ord i sin munn. Men nå er ikke den tidligere stortingspresidenten en vanlig revisor, må skjønne. Han er riksrevisor med rett til bære våpen. Det våpen han har valgt er en pisk. Den svinger han over dem som ikke holder mål i forhold til revisorøyet. Og ingen skal påstå at han sparer sine egne.

Der Kosmo beveger seg, er det krevende å oppholde seg. Han tar politikerne ord på ramme alvor. Noen hver burde tenke at man kanskje skulle legge listen ned noen hakk. Hvis ikke kommer Kosmo og sier man har revet tre ganger og egentlig er ute av konkurransen.

Svik mot hundretusener frivillige

Når de rødgrønne, som skulle være det frivillige Norges støttespillere, tilbyr lommerusk fremfor en milliard, må forklaringen være at Kristin Halvorsen har gjort knefall for momsbremseklossene i Finansdepartementet, skriver redaktør Magne Lerø.

Hovedregelen i vårt samfunn er at det skal betales moms på alle produkter og tjenester. Som andre regler, har også denne unntak. Det er blant annet momsfritak på det trykte ord. Grunnen er at staten ikke vil legge en avgift på en virksomhet som i alle fall historisk, hadde som formål å sikre ytringsfrihet, demokrati og mangfold.

Det frivillige organisasjonsarbeidet i Norge har i årevis krevd fritak for moms. I Soria Moria- erklæringen står det at man vil vurdere å innføre en slik ordning. Det ble i det politiske og frivillige miljøet med rette oppfattet som om noe avgjørende ville skje.Regjeringen har lagt ideen om momsfritak på hylla. KrF, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet går inn for at regjeringen skal legge fram et opplegg som fritar hele frivillig sektor for momsbelastningen knyttet til innkjøp i revidert budsjett for 2009.

Frivillighet Norge mener at regjeringen bryter momsløftet i Soria Moria når den sørger for at forslaget ikke får flertall. Generalsekretær Birgitte Brekke i Frivillighet Norge, som representerer 180 medlemsorganisasjoner, sier til Vårt Land i dag at hun er mektig provosert og hevder momsen er en urettferdig avgift.

– Vi mener at det er absurd å bli belastet med en momsregning på 1 milliard kroner i året for å få lov til å engasjere folk i samfunnsnyttige aktiviteter. Det spesielle er at det frivillige Norge må betale moms på varer og tjenester, mens næringslivet og det offentlige slipper, sa styreleder i Frivillighet Norge Sven Mollekleiv til NRK. I denne saken har Høyre vært prisverdig klar.

– Vi mener at det er behov for å gi frivilligheten bedre armslag i Norge enn i dag, og den skal i alle fall ikke være en inntektskilde for det offentlige. Det holder ikke bare å snakke om frivillighetens betydning uten å sikre den økonomi til opprettholde aktivitetsnivået og helst øke det. Da må det innføres ordninger som er rettferdige og som sikrer sektorens uavhengighet, uttalte Erna Solberg til NRK for noen uker siden. Regjeringen legger opp til å øke støtten til de frivillige organisasjonene. I Vårt Land betegner de det de får i forhold til det de har krevd, som ”lommerusk”.

Et særlig kjennetegn for den norske samfunnsmodellen, er at vi har hatt en sterk frivillig sektor. Det er fremdeles et stort engasjement blant folk som får utløp gjennom frivillige organisasjoner. Det er imidlertid blitt vanskeligere enn tidligere for flere av organisasjonene å sikre rekrutteringen av både ledere og medlemmer.

Det frivillige arbeidet er demokratifremmede. Her lærer både unge og eldre å ta ansvar og får trening i demokrati. Derfor fortjener det frivillige arbeidet å få nyte godt av et momsfritak slik det er tilfelle for aviser og bøker for eksempel.

Det er ikke bare banker og næringer som trenger statlige stimuleringstiltak for tiden. Det frivillige arbeidet trenger så absolutt en slik stimulans som et momsfritak vil være. Det er rett og slett god samfunnsøkonomi å sette det frivillige Norge i stand til å øke sin aktivitet og ikke måtte bruke enda mer tid og krefter på å få samle inn penger mens primæraktiviteten går tilbake.

Kristin Halvorsen burde gitt regnemesterne og portefølgeberegnerne sine i Finansdepartementet beskjed om å komme opp med en løsning. I Finansdepartementet begynner ekspertene å sukke og stønne bare de hører ordet ”fritak for moms” nevnt. De ser for seg problemer store som isfjell. De hevder vi kun ser overflaten av problemene med å trekke grensene for hva som er en momsfri aktivitet og hva som ikke er det. Og de snakker med frykt for konsekvensene med et alvor som skulle tro det var landets sikkerhet som var truet. Det er i Finansdepartementet bremseklossene og problemprodusentene finnes. Det er den eneste forklaringen på at det frivillige arbeidet får momsdøren slengt rett i ansiktet.

Skal Frivillighet Norge komme videre med denne saken, hjelper det ikke med enda en meningsmåling som viser at 85 prosent av befolkningen støtter kravet om momsfritak. En må rett og slett leie inn momseksperter som kan representere et motvelt til motviljen i Finansdepartementet.

Det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig at regjeringen i praksis har satt til side et løfte i Soria Moria-erklæringen. De har ikke fortatt en skikkelig vurdering en gang. Kun lagt saken bort og sagt de vil gi støtte i stedet. Men det er vitterlig ikke det saken handler om.

Kristin Halvorsen bør ikke gå ut døren i Finansdepartementet før hun i det minste har forklart for det norske folk hvorfor det er umulig å gi frivillige organisasjoner det momsfritaket som alle andre enn de rødgrønne vil gi.

AFI som bornert

I det fagmiljøet AFI er en del av bør de diskutere hvem de vil være leiesoldater for og på hvilke premisser, skriver redaktør Magne Lerø.

Arild H. Steen og Asbjørn Grimsmos svar på min leder er en studie i ansvarsfraskrivelse. Mitt poeng er at de som sosiologer og jurister ikke har kompetanse til slå fast at arbeidsmiljøloven er brutt. Det er det mediene slår opp. Og det er slik de ansatte i KN leser den. Hvis noen er i tvil, kan en lese det ansatte skriver i kommentarfeltet under lederen.

De to skriver at de bare har lagt Arbeidstilsynets definisjon av mobbing til grunn og at deres anbefalinger ”ikke har til hensikt å argumentere juridisk”. Det er det om er problemet. De faller enn dom – konstaterer at arbeidsmiljøloven er brutt – uten å argumentere juridisk. De gjør de facto ledere til lovbrytere. De sier de bare videreformidler ansattes reaksjoner. Men det kan selvsagt ikke være noe balanse i det ved at også lederens versjon av de ansatte kommer fram. Det ville skjedd i en rettssak. Der vil den ansattes atferdsmønster bli beskrevet og vitner vil fortelle hva de har sett og hørt. Deretter vil det felles en som.

Men slik trenger ikke AFI jobbe. De går inn en organisasjon der spenningen er pisket opp, konfliktnivået høyt, der det tydeligvis foregår en maktkamp og mener de har funnet sannheten, også juridisk.

Steen og Grimso sier at de ikke ”ikke har omtalt noen personer spesifikt”. Betyr det at det er flere sjefer i KN som driver med mobbing? ” Vi videreformidlet miljøreaksjoner”, skriver de to. De gjør langt mer enn det. De konkluderer og gir råd.

Men når det gjelder å ta ansvar for det de skriver, lusker de vekk med halen mellom beina.

Her er det de skriver om lederen som ble sykemeldt da saken eksploderte i mediene, har sluttet som leder og arbeider nå som konsulent i utenlandsavdelingen:

Det har imidlertid vist seg at dette tiltaket ikke har vært tilstrekkelig til å dempe alle sider ved konflikten. Konflikten hadde allerede medført så dype sår hos enkelte ansatte, at bare det å møte vedkommende rapporteres å gi sterke negative helsereaksjoner. Vi vil derfor anbefale at man i fellesskap finner en mer tilfredsstillende løsning (sitat slutt).

Mener AFI at de her ikke skriver om Leila Raustøl? Er det noen i landet som er i tvil om det? Spiller det noen rolle for AFI om navnet ikke står når alle vet hvem det er?

Og hva er sterke negative helsereaksjoner? Og alt er anonymt. Er det en lege som har stilt diagnosen? Og slikt skriver men i en åpen rapport.

Men AFI har vel en unnskyldning her også. De har ikke bestemt at rapporten skal legges ut på KN`s hjemmeside, åpne for alle og enhver.

Enhver om sitter med personalansvar vil vite at slik omtaler man ikke medarbeidere offentlig. Slike opplysninger kan finnes i en personalmappe, men å sette det på trykk for alle og enhver vitner om manglende kompetanse og empati.

Det AFI kunne ha skrevet var at det er reaksjoner på at vedkommende har fått en ny stilling og at miljøet fortsatt preges av de konflikter hun har vært involvert i og anbefalt generalsekretæren til å ta denne situasjonen på alvor.

I dag kritiserer arbeidsrettsekspert Harald Pedersen AFIs rapport i Vårt Land for bruk av anonyme kilder. I det fagmiljøet AFI er en del av, trengs det en debatt om hvem man vil verre leiesoldater for og på hvilke premisser.

Det er mye bra å lese i AFIs rapport, men det forhindrer ikke at de får tåle kritikk for å ha opptrådt uansvarlig i forhold til personvern og rettsvern.

Hva personvernets fremste ridder, Georg Apenes, mener om AFI-rapporten, aner vi ikke. Den er etter vår mening bornert så det holder.

De anlegger et sneversyn til grunn for sin konfliksstudie som leder til en juridisk konklusjon som de ikke har kompetanse til å trekke.

Kjøpefest med bismak

Kristin Halvorsen oppfordrer folk til å bruke mer penger i julehandelen. Dagfinn Høybråten er overrasket over SV-lederens oppfordring til materialisme og mener vi ikke har vondt av at kjøpefesten flater litt ut. De har rett begge to, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF og SV står gjerne sammen om å advare mot usunn materialisme og høyt forbruk. De flagger internasjonal solidaritet høyt og er kritiske til den markedsliberalistiske vekstideologien. I møte med den økonomiske krisen sender de signaler som går hver sin vei. Kristin Halvorsen oppfordrer folk til å bruke mer penger i julehandelen. Mer og mer. Poenget er i alle fall at folk ikke må være redd for å bruke de pengene de har i frykt for framtiden. Det samme mener lederne for verdens største økonomier, G20- landene, som møttes nylig. Det samme har myndighetene i USA sagt flere ganger. Hvis folk begynner å spare istedenfor å bruke i nedgangstider, forsterkes de negative tendensene. Det er ved økt kjøp og salg en får fart på økonomien igjen.

 

Det er den samme tenkning som ligger bak når regjeringen åpner for å bruke mer penger neste år på vei og oppussing av kommunale bygg, for eksempel. Det fører til at flere kommer i arbeid. Ved økt arbeidsledighet blir forbruket lavere. Folk som har fast inntekt bruker mer penger enn de som går arbeidsledig. Økt kjøpe og salg gir igjen flere arbeidsplasser. Slik henger økonomien sammen.

 

Det er ikke bare de som opererer på børsen som preges av rykter, frykt og spekulasjoner. Også befolkningen preges av det inntrykk som skapes. Kristin Halvorsen mener det skapes et inntrykk av at folks økonomiske situasjon blir verre enn det hun mener det er grunnlag for. Som en motvekt mot alt krisestoffet i avisene, oppfordrer hun derfor til en solid julehandel. Hun viser seg gjerne på Karl Johan med bæreposer som viser at hun er ute og handler.

 

Dagfinn Høybråten (KrF) sier til VG at han er overrasket over at en finansminister fra SV oppfordrer til kjøpefest når det nettopp er materialismen som har skapt krisen. Han mener vi ikke har vondt av at kjøpefesten flater litt ut.

 

Det er litt for enkelt å si at det er materialismen som har skyld i krisen. Det er ikke summen av de kjøpsbeslutninger den enkelte forbruker har foretatt seg, som har skapt finanskrisen. Det som har utløst krisen er et ukontrollert jag etter profitt, ikke hos befolkningen, men hos aktørene i finansmarkedene. Og politikerne innså for seint at det er behov langt sterkere regulering av verdens finansmarked.

 

I det lange løp er imidlertid det norske forbruksnivået et gigantisk problem. Vi forbruker mer energi og ressurser enn det vi kan forvente blir akseptert av det internasjonale samfunn i framtiden. Nå kan ingen tai fra oss oljerikdommene våre. Det kan være vi i mange årtier framover vil kunne ha et høyere forbruk enn alle andre land i Europa. Men når det gjelder CO2-utslipp som gjerne har sammenheng med forbruk, får vi neppe gjøre som vi vil. Vi må kraftig ned med utslippene, og vi kommer neppe til å kunne løse problemet med å støtte klimaprosjekter i utlandet.

 

Vi vil ikke komme utenom en sterkere avgiftsbelastning på forbruk som har negative klimaeffekter. Det vil virke dempende, slik Høybråten tar til orde for. Men her snakker vi om en styrt utvikling over tid.

 

Når Kristin Halvorsen oppfordrer til en solid julehandel har hun finansministerrollen – og tillater seg å være en kortsiktig pragmatiker, mens Jens Stoltenberg kan tillate seg å være en langsiktig ideolog.

SVs flystyrt

I jagerflysaken er det ingen som har overkjørt SV. De har falt for eget grep, skriver redaktør Magne Lerø.

I Klassekampen og Dagsavisen i dag kan vi lese at SV er blitt både nedkjempet og overkjørt i flysaken. En bør imidlertid ikke sammenligne denne saken med innstramningene i asylsakene og tjenestedirektivet. SP og SV ble overkjørt av Ap når det gjelder EUs tjenestedirektiv. Deres mening ble enkelt og greit satt til side, ikke tatt hensyn til i det hele tatt, fordi det ikke var mulig å lage noe kompromiss. Det var ja eller nei til direktivet – uten noen som helst endringer eller unntak. Det krever EU når det gjelder direktivene.

Ap kunne vel ha strukket seg litt lenger for å komme SV i møte når det gjaldt innstramninger i asylpolitikken. Men det ble umulig for SV å gå inn på Aps innstramningspremisser.

SV kunne ha valgt å kjøre på at de var imot kjøp av nye jagerfly. F16 holder noen år til. De ville kanskje ha greit å skyve beslutningen om flykjøp til over neste valg. Istedenfor valgte SV å bli jagerflyentusiaster, men vel å merke, kun for svenske JAS Gripen. SV laget politikk på høyt plan av jagerflykjøpet. Flykjøpet skulle innlede et nytt strategisk samarbeide mellom Norge og Sverige som skulle få store ringvirkninger for industri og næringsliv. Også politisk skulle vi i større grad opptre som parhester. Og Haakon Lie så for seg et nytt og sterkt nordisk forsvarssamarbeid på grunnlag av at Norge valgte JAS Gripen.

JAS Gripen har drevet et imponerende lobbyarbeid. Men jevne mellomrom har det dukket opp politikere og eksperter som har snakket om JAS Gripens fortreffelighet sammenlignet med F 35 Joint Fight Striker.(JFS). For få dager siden skrev mediene at det gikk i retning av JAS Gripen. Statssekretær Espen Barth Eide som har holdt alle tråder i sin hånd, har med stigende undring fulgt mediedekningen av flykjøpet. Han har visst at JAS Gripen har svekket sin posisjon etter hvert som de ulike arbeidsgruppene som har evaluert i alt 1000 kriterier, har trukket sine konklusjoner. Mediene har skapt det motsatte inntrykk.

Forsvaret er ikke i tvil: Det amerikanske JFS er overlegent bedre enn JAS Gripen i forhold til Norges behov. Og det er billigere. Dette kunne ha blitt en vanskelig sak for regjeringen. Eksperter, økonomer og kvalitetssikrere har gjort det til en enkel sak. Det er ikke tvil om hvilket fly som skal velges. Avgjørelsen er tatt på faglige premisser, ikke på politiske. Forsvaret skal få de flyene ekspertene mener er best og økonomene mener er billigst.

SV sier at de ikke vil ta dissens. Selvsagt kan de ikke det. Det ville i tilfelle vært å ta dissens mot at forholdene er som de er. SV har ikke hatt innvendinger kort prosessen eller kriteriene. Derfor bør de nå si seg enig med regjeringen. Det vil være uansvarlig om SV skulle konkludere med at SV vil ha SAS Gripen. Det vil også være påfallende om de skulle gå tilbake til sitt gamle standpunkt at vi ikke trenger nye fly nå. Hvis de finner på at de ta forbehold om hvor mange fly som skal kjøpes inn, er det til å leve med. Det er i tilfelle noe Kristin Halvorsen finner på at rent ”indremedisinske grunner”.

SV kan vanskelig vri seg unna at de må regnes som tilhenger av at det kjøpes inn nye amerikanske jagerfly. Havner SV utenfor regjeringskontorene til høsten, ser vi ikke bort ifra at de vil forsøke å finne grunner til at man kan øke motstanden jagerflykjøpet. Det blir nok mulig å føre jagerflydebatten videre.

Det er surt for SV å måtte svelge unna enda et nederlag. I denne saken har SV selv skaffet seg stor fallhøyde ved å gjøre seg selv som ambassadører for et fly som viser seg ikke å holde mål i forhold til de kravene som er stilt.

I Sverige er de selvsagt skuffet. Her snakker de om at Norge har følt seg forpliktet til å velge det amerikanske flyet fordi vi er med i Nato. Men regjeringen bedyrer at det ikke er slike premisser som ligger til grunn. Espen Barth Eide er når som helst klar for å dokumentere hvor omfattende og uavhengig prosessen har vært. Og alt har pekt i en retning. SV trenger ikke like det, men de må forholde seg til det.

AFI som domstol

Ved å ikle seg dommerkapper har sosiologene og psykologene i AFI gjort ledelsen i Kirkens Nødhjelp rettsløse. Omtalen av Leila Raustøl, som har trukket seg som leder, er forkastelig og vitner om mangel på dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

Som ventet serverer Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ramsalt kritikk av ledelsen i Kirkens Nødhjelp for et elendig arbeidsmiljø. I møte med de ansatte i går la generalsekretær Atle Sommerfeldt seg flat.

–         Jeg beklager overfor nåværende og tidligere medarbeidere som har hatt vonde arbeidsdager i Kirkens Nødhjelp. Jeg uttrykker min medfølelse med dem som har blitt såret og urettferdig behandlet på jobb. Rapporten bekrefter at jeg ikke har handlet tilstrekkelig tidlig og effektivt i konkrete arbeidsmiljørelaterte saker. Jeg er lei meg for at vi ikke har klart å legge arbeidsforholdene godt nok til rette for ledere og medarbeidere og slik ikke sikret en god nok personalbehandling, sier Sommerfeldt. For virkelig å understreke at han tar rapporten alvorlig, kunne han opplyse om at han har tatt kontakt med Arbeidstilsynet for å få deres vurdering.

Enda en rapport? Skal dette ingen ende ta?

Atle Sommerfeldt sier til Vårt Land at han ikke har planer om å trekke seg fra stillingen. Og styreleder Inger Johanne Wremer sier selvsagt ikke noe annet enn at styret har tillit til Sommerfeldt. Han viser til at de er i en god prosess med å forbredere arbeidsmiljøet i Kirkens Nødhjelp. De bekrefter representanter fra de ansatte.

 

Det kan godt være at Sommerfeldt mener mye i rapporten ikke henger på greip, at den er en oppsamling av misnøye over åtte år, og at det legges for stor vekt på de ansattes opplevelser og ikke ledelsens behov for effektivitet og målstyring av ressurser. Det kunne han i tilfellet ikke ha sagt. Den eneste mulighet en leder har i en slik situasjon, er å legge seg flat. Det var det Kjell Inge Røkke, av alle, ringte Gerd-Liv Valla om. Men Valla ville ikke. Hun ville ikke beklage bare fordi noen krevde det. Hun sa at hun sto for det hun hadde sagt og gjort.

 

Atle Sommerfeldt er en helt annen type. Han innser nok at det er en god del ting han burde gjort annerledes og at han har ansvaret. Og han som elsker å være utenriksminister, har for lengst innsett at nå er det de interne utfordringen han må lykkes med.

 

Når Sommerfeldt beklager, kan det gi ham en plattform for å rydde opp. Men hvis det pågår en maktkamp i KN der et av målene er å fjerne Sommerfeldt, er denne rapporten en lissepasning. Skal han klare å snu stemningen, må han vinne tilbake noe av den tilliten han har mistet hos sentrale medarbeidere. Noen sjefer klarer det, andre gir opp.

 

AFI har intervjuet 100 personer. 30 av dem arbeider ikke lenger i KN. Slik sett har AFI solid bakgrunn for å lage en rapport. I alt seks konsulenter har vært inne, og de har konsultert Arbeidstilsynet og arbeidsrettslig ekspertise. Det er nesten ikke til å tro at en organisasjon som offentlig fremstår så pass sterk og vellykket kan være preget av så mye elendighet internt som rapporten bærer bud om.

 

Det mest underlige i denne saken, er at AFI, som stor sett består av psykologer, sosiologer og samfunnsvitere, har tatt mål av seg til også å opptre som dommere. Vi kan ikke se at har fått et mandat til å ta stilling til om KN har brutt arbeidsmiljølovens bestemmelser om mobbing. Men når de først har vært i gang, har de også tatt på seg dommerkappene. I granskningen av Gerd- Liv Valla, var dette eksplisitt mandatet. Derfor ble det satt ned et utvalg av tre jurister som leide inn en psykiatere og psykolog som underleverandør. AFI gjør det motsatt. De snakker med en eller flere jurister – og så feller de dommen.

 

–         Med de vurderingskriteriene og metoden, de individuelle samtale som bakgrunn, er AFIs konklusjon at noe av det som har skjedd i Kirken Nødhjelp kan betegnes som trakassering eller utilbørlig opptreden og derfor regnes som brutt på Arbeidsmiljøloven § 4-3.

 

Etter Valla-saken har vi hatt en debatt om grunnlaget for å trekke konklusjoner av rettslig karakter av en presumptivt objektiv instans uten skikkelige partsforklaringer og avhør av vitner. Denne problematikken hopper AFI over.

 

I omtalen av den lederen det gjelder, Leila Raustøl, har AFI mistet hode og dømmekraft fullstendig. Hun ble sykemeldt da saken eksploderte i mediene, har sluttet som leder og arbeider nå som konsulent i utenlandsavdelingen. Men AFI skriver:

Det har imidlertid vist seg at dette tiltaket ikke har vært tilstrekkelig til å dempe alle sider ved konflikten. Konflikten hadde allerede medført så dype sår hos enkelte ansatte, at bare det å møte vedkommende rapporteres å gi sterke negative helsereaksjoner. Vi vil derfor anbefale at man i fellesskap finne r en mer tilfredsstillende løsning.

 

Dette kan ikke forstås på andre måter enn at AFI ber om at en leder som har gått av, skal få sparken. Hvor er det arbeidsrettslige grunnlaget for det? AFI bør beklage at de på denne måten herjer med en leder som er gått av. Ved å sette den slags i en rapport som er tilgjengelig for offentligheten, viser AFI en ufølsomhet og en personalmessig uforstand som vi ikke hadde ventet fra den kanten. Raustøl er en ansatt. Hun er gjort fullstendig rettløs. Det er forkastelig å angripe henne slik AFI gjør.

«Nye» kamplystne Haga

En strålende opplagt Åslaug Haga er tilbake i manesjen, fristilt til å drive Sp-profilering som kan bli vanskelig å takle for Jens Stoltenberg. Idag korrigerer hun Jonas Gahr Støres «Kongokurs» og stiger øverst opp på Nei til EU-barrikaden, skriver redaktør Magne Lerø.

De som hørte på Aslaug Haga i går, fikk inntrykk av at beste som har hendt henne på årevis, var at hun ble tvunget til å gå av som statsråd. For nå har hun virkelig fått levd livet i fem måneder. Hun har aldri hatt det så bra. I går var hun tilbake, i kjempeslag, i kjempehumør, utvilsomt med ny kraft og glød. Nå vil hun ”utfordre regjeringen til å ha et tydeligere prosjekt de neste månedene”, for dersom de rødgrønne skal vinne valget neste år, ”fordrer det et prosjekt som skinner av handling”, som hun sa. Det hun ikke sa, men som alle forsto, var at det etter hennes mening ikke skinner nok av Stoltenbergs regjeringsprosjekt. Nå skal Haga gjør vei i vellinga. Sp-leder, Liv Signe Navarsete, har begrenset handlingsrom til å drive Sp-profilering. Det kan Haga ta seg av, slik Audun Lysbakken gjør det i SV.

På nyhetssendingen i NRK i dag, er hun i gang. Jonas Gahr Støre har sagt at det ikke er naturlig for Norge å sende tropper til Kongo. Men for ”den nye” Aslaug Haga er ikke Støres ord lov. Hun vil gjerne vurdere det – og, som hun sa, ”det tror jeg kan få Sp med på”. Hun snakket som en partileder. Eller som en spiller med innbytterpuls. Etter fem måneder på benken er hun på banen igjen. Og ingen skal være i tvil om at hun duger. Hun nøyde seg ikke med kun å snakke om at Kongo. Hun ville se behovet her i sammenheng med situasjonen i Afghanistan. I morgen rykker hun kanskje ut til fordel for det svenske jagerflyet Jas Gripen.

I NRK var hun i debatt med Høyres leder, Erna Solberg om EU. Her gjorde hun det klart at det ville få konsekvenser for EØS-avtalen om Island søker om medlemskap i EU. Det samme sier flere EØS-eksperter som Klassekampen har snakket med i dag.

Sp er imot EØS-avtalen. Ifølge Haga er det beste en bilateral avtale mellom Norge og EU.

Haga har tydeligvis ingen ting imot at EU-saken kommer på dagsorden igjen. Det vil kunne gi Sp økt oppslutning.

En del i SV vil kunne ende opp som EU-tilhengere dersom EØS-avtalen ryker. Det samme vil skje i KrF. Sp kan bli stående igjen som det neste parti der EU- motstanden er sterk og udelt.

80 pasient av befolkningen på Island mener landet bør søke EU-medlemskap. Om kort tid kan det være full politisk enighet om det. Det hevdes også at EU-søknaden er skrevet og kan bli sendt over nyttår.

I Dagsavisen i dag varsler Norges Fiskarlag at de ønsker en ny debatt om Norge bør bli med i EU dersom Island søker om medlemskap. De ser mørkt på å skulle forhandle fisk med EU med Island innenfor og Norge utenfor.

Jonas Gahr Støre sier Islands valg er viktig for Norge, men legger han til: Som utenriksminister i en regjering som bygge på Soria Moria-erklæringen, må jeg også understreke at vi ikke skal ha noen medlemskapsdebatt nå.

Slik må den varme EU-tilhenger snakke, inntil videre.

Strategen Åslaug Haga ser ventelig at tiden for Sp i regjering i denne omgang ebber ut. Det er lite sannsynlig at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre vil basere en ny rødgrønn regjering på at Norge ikke skal søke medlemskap i neste fireårsperiode selv om Island skulle bli med.

Åslaug Haga er nå klar til å stå fram som Stortingets tydeligste EU-motstander. Hun er tydeligvis i kjempeform til en nytt EU-slag. 

Apenes ekskludert

Georg Apenes burde ha vett nok til selv å melde seg ut av Høyre i protest. Fredrikstad Høyre som har ekskludert ham, må ha blitt rammet av et akutt tap av dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

Datatilsynets direktør og den tidligere stortingsmannen for Høyre, Georg Apenes, skapte bølger da han nylig rettet krass kritikk mot stortingsrepresentant Martin Engeset fra Østfold Høyre. Han kalte ham både udugelig og inkompetent. Han har også på radio gitt personkarakteristikker som noen vil kalle utskjelling. Det ligger an til at Høyre i Østfold vil satse på Engeset som listetopp også neste år. Når Apenes er så til de grader misfornøyd med partiets stortingsrepresentant fra det fylket han kommer fra, burde han ha vett til å melde seg ut av paritet. Han bør i alle fall ikke offentlig rakke ned på de politikerne partiet vil satse på. Så pass bør en gammel ringrev forstå.

Apenes får argumentere for den eller de kandidatene han mener partiet er best tjent med. Det går an å si offentlig at han mener andre kandidater ikke er dyktige nok. Det er forskjell på å si det og at en kandidat er ubrukelig og inkompetent. Apenes har gått så langt som å si at han ikke vil stemme på et parti som har Martin Engeset på topp og at han vil advare andre om å gjøre det samme. Når han er så kritisk til eget parti, bør en heller melde seg ut enn å herje på i offentlligheten slik han gjør i denne saken.

Det er greit at Georg Apenes er frittalende og at han opererer med et selvbilde som er litt ute av proporsjoner. Han kan selvsagt si at det er full ytringsfrihet her i landet. Det betyr rett til å si hva han vil om hvem som helst. Men denne retten må utøves med politisk gangsyn. Det er Apenes tydeligvis i ferd med å miste.

Det har de i alle fall mistet i Fredrikstad Høyre som på et møte i går vedtok å ekskludere Georg Apenes. Apenes sier til Dagbladet at han ikke vet om han skal le eller gråte og at tankene føres til Moskvaprosessene. Han frykter ekskluderingen kan skade både Østfold Høyre og Høyre på landsbasis.

Eksklusjonen har sendt en aldri så liten sjokkbølge inn i Høye sentralt, og det kan vel tenkes at enden på det hele blir at Apenes blir tatt inn igjen.

Inge Lønning (H) har ingen sans for eksklusjonen. Det har heller ikke Martin Engeset. Han sier til Dagbladet at det er uklokt og at Høyre ikke har tradisjoner for å ekskludere folk.

Men man trenger ikke gå helt til Moskva, som Apenes antyder, for å finne eksempler på denne typen ekskludering. Denne metoden har Carl I. Hagen benyttet i Frp med suksess, ifølge ham selv. Det er ingen som har lest boken hans (Ærlig talt) i tvil om. Han forteller der hvordan han la feller for de han ville ha ut for å skaffe seg et grunnlag for å ekskludere dem. Oppgjøret med liberalistene skjedde i form av en åpen kamp om en politisk linje. De ble i realiteten bedt om å trekke seg, og gjorde det. De politiske «avvikerne» Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Dag Danielsen, for å nevne noen, ble drevet bort ved eksklusjoner eller aksjoner som Hagen tok initiativet til. Carl I. Hagen argumentere for at dette var nødvendig, fordi disse ikke ville innordne seg partiets beslutninger eller de motarbeidet Hagen som leder.

Alle politiske partier har paragrafer om ekskludering. Det blir mye offentlig støy når de benyttes. Det vanlige er at partimedlemmer som er dypt uenige med partiets politikk eller vedtak trekker seg ut etter eventuelt ha blitt bedt å vurdere sitt medlemskap.

I denne saken må Georg Apenes dessuten tåle at hans egne motiver kommer i fokus. Engeset sier Apenes i 10 år har næret på et hat til ham. Han viser til at han som gruppeleder for Høyre i Østfold fylkesting tok initiativet til at direktøren ved sykehuset måtte slutte. Den som var imot, var Ingrid Willoch. Seinere kom det frem at sykehusdirektøren hadde vært forlover for Georg Apenes da han gifte seg med Ingrid Willoch.

– Siden den dagen har Apenes hatt en personlig vendetta gående mot meg, uttalte Engeset for en tid tilbake til Fredriksstad Blad.

Dette tilsier at Georg Apenes bør gå noe stillere i dørene, i alle fall dersom han vil inn i Høyre igjen.  Inge Lønning kan jo ta en prat med ham, be ham jekke seg ned og opptre med større klokskap i omtalen av partifeller.