Den norske kirke må si nei til Trond Giskes overbiskop. En erkebiskop kan kirken utnevne selv etter at myndigheten til å utnevne biskoper er overført fra regjeringen til kirken, skriver redaktør Magne Lerø.

I en luthersk kirke har en biskop egentlig ingen sjef. Om ikke biskopene vil si at de rapporterer direkte til absolutt øverste instans, så virker det i alle fall noen ganger slik. Slik opptrer også noen prester. Derfor blir det mye styr og uro i kirken knyttet til prester og biskoper som vil handle ut fra sin egen tolkning av Bibelen og sin egen samvittighet, selv om de er i mindretall. Er det noen de lar seg inspirere av, så er det Martin Luther som sprengte den katolske kirke med å insistere på at han ville følge sin egen samvittighet og bibeltolkning. Luther er jo beviset på at mindretallet hadde rett.

Men en kirke er også en organisasjon med sjefer og regler. Og en forventer at prester og biskoper følger de vedtak som fattes. En biskop kan imidlertid gjøre som han selv vil. De trenger ikke følge vedtak fattet på Kirkemøtet. Rose-Marie Køhn og Gunnar Stålsett gikk sin egen vei med å tillate homofile samboende prester. De satte til side vedtak i Kirkemøtet. Nå sier biskop Tor Berger Jørgensen at han akter å engasjere seg for at kirken skal få en egen forbønnsliturgi for homofile, selv om lederen for Kirkerådet, Nils Tore Andersen, sier at Kirkemøtet har vedtatt at det skal han ikke gjøre. Prester kan gjerne be for homofile som inngår ekteskap, men kirken vil ikke ha noen egen liturgi for det. Grunnen er at kirken ikke sidestiller et ekteskap mellom mann og kvinne med et ekteskap mellom to menn eller to kvinner. Det er noe staten har funnet på, sier flertallet i kirken.

Men Tor Berger Jørgensen er uenig. Spørsmålet er hvor lenge han vil holde seg til Kirkemøtets vedtak. Tiden arbeider nok for Jørgensen. Det er han som bestemmer hva han vil gjøre. Det er ingen som kan gi ham sparken hvis han bryter med de vedtak Kirkemøtet ha fattet.

Trond Giske vil nå gi de elleve biskopene en «overbiskop», ikke en sjef, men en talsmann, en som forbereder bispemøtene, en som kan representere kirken i ulike sammenhenger, nasjonal og internasjonalt. Han skal være biskop for et lite bispedømme slik at han får tid til alle ”overbiskop”-oppgavene.

Biskopene har i dag en ordning med en «preses» som er fremst blant likemenn. Denne oppgaven går på omgang. Andre kirker, også lutherske, har en erkebiskop i tillegg til biskoper. Det er i realiteten en erkebiskop Trond Giske tar til orde for. Dette er ikke noe han har funnet på helt av seg selv. Biskopene selv og det såkalte «Bakkevigutvalget» har tatt til orde for at «presesfunksjonen må styrkes».

Det kan jo skje ved at den biskopen som er preses får en «personlig assistent», en slags statssekretær med fullmakt til å opptre på biskopens vegne. Det er noe helt annet å innføre en erkebiskop.

Det har stått strid om flere av bispeutnevnelse. Vi kan bare tenke oss hvor mye oppstyr det ville vekke om Trond Giske som nå skal begynne med å oppnevne en erkebiskop for Den norske kirke. Det bør være en dødfødt tanke.

Først må Den norske kirke selv få ansvaret for å velge sine egne biskoper. Så får en ta diskusjonen om en av de skal bli erkebiskop. Å innføre en ordning med erkebiskop vil være en god markering av at Den norske kirke har sagt farvel til staten og opprettet sin eget lederskap ved et Kirkemøte og en erkebiskop.