Ved å ikle seg dommerkapper har sosiologene og psykologene i AFI gjort ledelsen i Kirkens Nødhjelp rettsløse. Omtalen av Leila Raustøl, som har trukket seg som leder, er forkastelig og vitner om mangel på dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

Som ventet serverer Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ramsalt kritikk av ledelsen i Kirkens Nødhjelp for et elendig arbeidsmiljø. I møte med de ansatte i går la generalsekretær Atle Sommerfeldt seg flat.

–         Jeg beklager overfor nåværende og tidligere medarbeidere som har hatt vonde arbeidsdager i Kirkens Nødhjelp. Jeg uttrykker min medfølelse med dem som har blitt såret og urettferdig behandlet på jobb. Rapporten bekrefter at jeg ikke har handlet tilstrekkelig tidlig og effektivt i konkrete arbeidsmiljørelaterte saker. Jeg er lei meg for at vi ikke har klart å legge arbeidsforholdene godt nok til rette for ledere og medarbeidere og slik ikke sikret en god nok personalbehandling, sier Sommerfeldt. For virkelig å understreke at han tar rapporten alvorlig, kunne han opplyse om at han har tatt kontakt med Arbeidstilsynet for å få deres vurdering.

Enda en rapport? Skal dette ingen ende ta?

Atle Sommerfeldt sier til Vårt Land at han ikke har planer om å trekke seg fra stillingen. Og styreleder Inger Johanne Wremer sier selvsagt ikke noe annet enn at styret har tillit til Sommerfeldt. Han viser til at de er i en god prosess med å forbredere arbeidsmiljøet i Kirkens Nødhjelp. De bekrefter representanter fra de ansatte.

 

Det kan godt være at Sommerfeldt mener mye i rapporten ikke henger på greip, at den er en oppsamling av misnøye over åtte år, og at det legges for stor vekt på de ansattes opplevelser og ikke ledelsens behov for effektivitet og målstyring av ressurser. Det kunne han i tilfellet ikke ha sagt. Den eneste mulighet en leder har i en slik situasjon, er å legge seg flat. Det var det Kjell Inge Røkke, av alle, ringte Gerd-Liv Valla om. Men Valla ville ikke. Hun ville ikke beklage bare fordi noen krevde det. Hun sa at hun sto for det hun hadde sagt og gjort.

 

Atle Sommerfeldt er en helt annen type. Han innser nok at det er en god del ting han burde gjort annerledes og at han har ansvaret. Og han som elsker å være utenriksminister, har for lengst innsett at nå er det de interne utfordringen han må lykkes med.

 

Når Sommerfeldt beklager, kan det gi ham en plattform for å rydde opp. Men hvis det pågår en maktkamp i KN der et av målene er å fjerne Sommerfeldt, er denne rapporten en lissepasning. Skal han klare å snu stemningen, må han vinne tilbake noe av den tilliten han har mistet hos sentrale medarbeidere. Noen sjefer klarer det, andre gir opp.

 

AFI har intervjuet 100 personer. 30 av dem arbeider ikke lenger i KN. Slik sett har AFI solid bakgrunn for å lage en rapport. I alt seks konsulenter har vært inne, og de har konsultert Arbeidstilsynet og arbeidsrettslig ekspertise. Det er nesten ikke til å tro at en organisasjon som offentlig fremstår så pass sterk og vellykket kan være preget av så mye elendighet internt som rapporten bærer bud om.

 

Det mest underlige i denne saken, er at AFI, som stor sett består av psykologer, sosiologer og samfunnsvitere, har tatt mål av seg til også å opptre som dommere. Vi kan ikke se at har fått et mandat til å ta stilling til om KN har brutt arbeidsmiljølovens bestemmelser om mobbing. Men når de først har vært i gang, har de også tatt på seg dommerkappene. I granskningen av Gerd- Liv Valla, var dette eksplisitt mandatet. Derfor ble det satt ned et utvalg av tre jurister som leide inn en psykiatere og psykolog som underleverandør. AFI gjør det motsatt. De snakker med en eller flere jurister – og så feller de dommen.

 

–         Med de vurderingskriteriene og metoden, de individuelle samtale som bakgrunn, er AFIs konklusjon at noe av det som har skjedd i Kirken Nødhjelp kan betegnes som trakassering eller utilbørlig opptreden og derfor regnes som brutt på Arbeidsmiljøloven § 4-3.

 

Etter Valla-saken har vi hatt en debatt om grunnlaget for å trekke konklusjoner av rettslig karakter av en presumptivt objektiv instans uten skikkelige partsforklaringer og avhør av vitner. Denne problematikken hopper AFI over.

 

I omtalen av den lederen det gjelder, Leila Raustøl, har AFI mistet hode og dømmekraft fullstendig. Hun ble sykemeldt da saken eksploderte i mediene, har sluttet som leder og arbeider nå som konsulent i utenlandsavdelingen. Men AFI skriver:

Det har imidlertid vist seg at dette tiltaket ikke har vært tilstrekkelig til å dempe alle sider ved konflikten. Konflikten hadde allerede medført så dype sår hos enkelte ansatte, at bare det å møte vedkommende rapporteres å gi sterke negative helsereaksjoner. Vi vil derfor anbefale at man i fellesskap finne r en mer tilfredsstillende løsning.

 

Dette kan ikke forstås på andre måter enn at AFI ber om at en leder som har gått av, skal få sparken. Hvor er det arbeidsrettslige grunnlaget for det? AFI bør beklage at de på denne måten herjer med en leder som er gått av. Ved å sette den slags i en rapport som er tilgjengelig for offentligheten, viser AFI en ufølsomhet og en personalmessig uforstand som vi ikke hadde ventet fra den kanten. Raustøl er en ansatt. Hun er gjort fullstendig rettløs. Det er forkastelig å angripe henne slik AFI gjør.