Østvold med hagla

Per Østvold og Arne Strand har diktet seg opp en rødgrønn verden som ikke eksisterer. Der er det lav rente og en lang rad med nikkende og bukkende banksjefer, skriver redaktør Magne Lerø

For å si det med Gro Harlem Brundtland: Jeg trodde ikke han kunne være så dum. Nå er det ikke Thorbjørn Jagland vi har i tankene, men Per Østvold. Han sier til VG at Rune Bjerke bør få sparken hvis han ikke setter ned renten. Han krever at staten bruker sin eiermakt over banken for å tvinge fram en rentenedsettelse nå.

Flere fagforbund truer med å skifte bank dersom renten ikke blir satt ned. Det bør de da ikke nøle med. Er man sikker på å få bedre betingelser av andre, er det jo bare å skrifte bank. Det er da ikke noe poeng å være gift med DnB NOR med mindre de er best og billigst. Å skifte bank, det er et språk Rune Bjerke forstår.

Østvold er rene Frp-eren når det gjelder å fornemme hvor vinden blåser- og blåse med. Og ingen har større baller enn Østvold: Bjerke må få sparken. Så tydelig har ikke kravet vært fremsatt. Hvis dette nå kobles sammen med bonus, påstander om innsidehandle, sms til Stoltenberg og at redningspakken for bankene er skreddersydd til DnB NOR, kan de bli en ekkel grøt av det. Men det kan fungere når målet er å drive en sjef ut i mørket.

Per Østvolds utspill får neppe Rune Bjerke til å bli skjelven i knærne.

Næringsminister Sylvia Brustad har også meldt seg på banen. Hun vil ha møte med Bjerke og legge alvoret inn over ham. Hennes jobb er å bedrive ord. Det samme kan Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gjøre. De kan, som han gjort, snakke høyt og tydelig om at forventer rentenedsettelse og at de er bekymret for DnB NOR omdømme. På den måten øver de et press på Rune Bjerke. Det er greit.

Men Jens Stoltenberg vil aldri forsøke å tvinge styret til å sparke Rune Bjerke. Dag Terje Andersen ga styreleder i Hydro, Jan Reinås, sparken fordi han ikke ville danse etter de rødgrønnes pipe, men behandle saken om opsjoner slik styret mente det var riktig. En slik tabbe gjør ikke Jens Stoltenberg en gang til.

En annen som lar seg beruse av de rødgrønnes store styringsprosjekt, er Arne Strand, politisk redaktør i Dagsavisen. Han mener det er skamløst av Rune Bjerke å ikke sette ned renten og krever at staten tar ”full kontroll” over DnB NOR.

Hva er det han tenker på? At staten skal tvinge de andre aksjonærene til å selge sine aksjer til staten? At det skal innkalles til ekstraordinær generalforsamling for å få sparke styret og satt inn et styre som vil sparke Bjerke? Det er ikke andre enn styret som kan avsette Bjerke.

Strand skriver også at majoritetseiere i næringslivet ikke ville akseptert at en daglig leder ikke fulgte majoritetseieren vilje. Det er et bomskudd. Strand tror tydeligvis at børsnoterte selskaper skal styres av politikere, Det skal de aldeles ikke. Bjerkes og styrets jobb er å drive en bank som leverer gode resultater og er solid. Staten kan ikke drive eierstyring som en solospiller. Styret vil argumentere med at det ikke er i alle aksjonærenes interesser å sette renten ned nå. Da blir det slik. Børsen vil gripe inn dersom staten forsøker å tvinge styret til en rentenedsettelse.

Men Strand er tydeligvis hektet opp i en misforståelse knyttet til statens rolle i næringslivet. Hvis staten bestemmer, blir det slik, tror Strand. Men i et samfunn som vårt har vi en aksjelov som sikrer at en aksjonær ikke kan overkjøre aksjonærenes interesser på politiske premisser.

DnB NOR er satt under press. Det får de leve med. Men Per Østvold og Arne Strand kan sette fra seg hagla og lese aksjeloven og dokumentet om ”god eierstyring” som næringslivet, børsen og bankene står bak.