Det er modig og nødvendig at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen sier rett ut hvilke pasienter samfunnet ikke vil la få leve litt lenger, fordi behandlingen koster for mye, skriver redaktør Magne Lerø.

På slagmarken er det slik at leger går rundt og merker de sårede som det er noe poeng å behandle. De andre må dø, fordi behandling neppe nytter eller blir for kostbar. Slik er det i alle fall på filmene om krigen. Det er selvsagt ikke slik i virkeligheten, i hverdagen i sykehus-Norge. For alle har rett til behandling. Hos oss er det ingen som blir gitt opp før det definitivt er for seint. Alt skal settes inn for å bevare liv og berge helsen.

Det er nok ikke helst slik. I dag skal helsedirektør Bjørn-Inge Larsen holde et foredrag om prioriteringer i helsevesenet. Aftenposten har snakket med ham og kan fortelle at

• Pasienter med alvorlig hjertesvikt får ikke operert inn hjertepumpe som kan opprettholde liv når pasientens eget hjerte svikter. Kun de som venter på hjertetransplantasjon får slik behandling.
• Pasienter med alvorlige og kroniske pusteproblemer får nei til å bli lagt i respirator hjemme selv når det er eneste mulighet til å opprettholde livet.
• Pasienter med alvorlig kreft i tykktarm og endetarm får nei til ny behandling med såkalte monoklonale antistoffer, som kan forlenge livet med opptil fem måneder for noen av dem som behandles.

Årsaken er at det blir for dyrt å utnytte den stadig mer avanserte teknologien som kan forlenge livet for blant andre hjerte- lungepasienter.

Det var på 70-tallet vi sluttet med å behandle med all den teknologi som var tilgjengelig. Siden da har tilveksten av ny teknologi og nye behandlingsmetoder vært raskere enn veksten i helsebudsjettene. Derfor må det hver dag foretas vanskelige prioriteringer i Helse-Norge.

– Ingen land, uansett økonomi, tar all ny teknologi i bruk til alle. Nye friske milliarder til norsk helsetjeneste vil ikke endre dette, bare hvor innslaget på prioriteringene begynner, sier Larsen som nøkternt konstaterer at vi kunne forlenge livet til pasienter ut over det vi gjør i dag dersom en hadde hatt mer penger til disposisjon.

I 1985 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle vurdere utrede hvilke pasientgrupper som skulle prioriteres og hvilke oppgaver helsemyndighetene ikke skulle ta seg av. Utvalget ble ledet av Inge Lønning. Et nytt ”Lønningutvalg” ble nedsatt i 1995. Da konkluderte en for eksempel med at barnløshet ikke var en sykdom som det offentlige skulle ta ansvaret for. I dag får en hjelp til assistert befruktning. Debatten om hva som skal dekkes av de offentlige helsebudsjetter dukker opp med jevne mellomrom. Som regel er det knyttet til enkelttilfeller. Larsen snakker i dag om hvilke føringer som legges fra det offentliges side.

Å gi slike føringer er god ledelse. Det gir leger en ryggdekning for de avgjørelser de må ta – og ta ansvar for. Men det kan heller ikke være slik at myndighetene nærmest nedlegger forbud mot hvem som ikke skal behandles eller låser leger fast i detaljerte kriterier. Det avgjørende er at legens har samfunnet i ryggen når vanskelige valg må foretas.

I forrige uke avdekket Riksrevisjonen at det er tilfeldighetene som rår når det gjelder hvilke hjelp mennesker med psykiske lidelser får. Det er avhengig av hvor i landet en bor og hvilken lege som vurderer en. Det er satt i gang et arbeid for å utforme kriterier som gjelder for alle.

– Det er enorme forskjeller i tilbudet til pasientene. Det kan vi ikke leve med, sier helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Han vil samarbeide med fagmiljøene, Legeforeningen, helseforetakene, pasientorganisasjoner og Helsedirektoratet om å utarbeide ”veiledere”. Her skal det opplyses om hvilke lover og regler som faktisk gjelder for pasientgruppen, hvilke symptomer og plager som gir rett til lovfestet helsehjelp og hvilke plager den enkelte pasient må finne seg i å leve med på venteliste for utredning og behandling. Plager er listet opp i en kolonne, mens anbefalt konklusjon om prioritet og ventetid finnes i andre kolonner. Utgangspunktet er at pasienter har rett til behandling.

Ni veiledere skal være ferdige før nyttår, og innen utgangen av 2009 er målet at alle medisinske fagfelt skal ha en prioriteringsveileder.

Det er prisverdig at helsedirektøren ikke går utenom, men våger å være tydelig på hvem og hva som blir nedprioritert. Vi bør få en offentlig diskusjon om de prioriteringene som foretas. Når man er tydelig på prioriteringene, kan vi også få en bedre debatt om bevilgningene til helsesektoren må økes for at befolkningen skal få den behandling de krever. Dette har igjen sammenheng med hva vi vil betale i skatt.