Helseregionene var et riktig grep i 2002. Nå bidrar de til å forkludre det politiske ansvaret. En bør vurdere å droppe helseregionene og utstyre helseministeren med et direktorat, skriver redaktør Magne Lerø.  

KrF har nå bestemt seg for å droppe helseregionene. De ønskes velkommen etter av Høyre og Frp.

–         Dette er gledelige nyheter som viser at det vil være mulig å få til en nødvendig reform på et viktig område, sier Høyres Bent Høye til Aftenposten. Først må imidlertid en ny regjering på plass. Ikke nødvendigvis. Helseregionene er ikke lenger en fanesak for Ap. Mye kan tyde på at man også i Ap ser at helseregionenes dager er talte. De har gjort jobben sin – og det langt bedre enn fylkene.

–          

Fram til 2001 var det fylkene som hadde ansvar for sykehusene. De store linjer var imidlertid regjeringens ansvar. I praksis ble det umulig å trekke grensene for hvor statens ansvar sluttet og fylkenes ansvar startet. Hvert år ropte så å si alle fylkene i tur og orden ”krise, krise” dersom de ikke fikk økte bevilgninger.

 

Det var Tore Tønne som var helseregionenes far. Reformen innebar at staten overtok ansvaret for alle landets sykehus, opprettet fem statlige foretak som fikk navnet helseregioner, og overlot til disse å drive sykehusene innenfor gitte budsjettrammer. Stortinget skulle fastsette rammene, regjeringen ved helseministeren påse at sykehusene holdet seg inne for rammene og at de leverte den ”produksjon” som ble forutsatt i budsjettet. Politikerne skulle ikke blande seg bort i det daglige arbeid i helseregionene.

 

Helsepolitikk er imidlertid et tema mediene gjerne skriver om – og som politikerne gjerne kommenterer. Det tok ikke lang tid før helseministeren måtte forholde seg til diverse kontroversielle beslutninger som helseforetakene fattet. Helseministeren ble gjort ansvarlig for det som ifølge reformen helseforetakene selv skulle ha ansvaret for.

 

SV og Sp kjørte i valgkampen for tre år siden sterkt på at helseforetakene måtte underlegges politisk styring igjen. De vant ikke fram i forhold til Ap. De rødgrønne sørget imidlertid for å putte flere politikere inn i styrene for helseforetakene, som om en politiker i et styre skulle gjøre susen. Alt forble som det var med en ekstra styrepolitiker.

 

Helseregionene var et framskritt, et nødvendig grep. De har maktet å slå sammen sykehus, samordne funksjoner og redusere kostnader. En nøkkel for å få det til, er å ha en enhetlig ledelse på toppen. Det har ført til at de halve sykehus-Norge i fjor ble samlet i Helse Sør-Øst. Trenger en da tre for å ta ansvar for den øvrige del av landet?

 

Nå er det vedtatt å slå sammen Ullevål, Aker og Rikshospitalet/Radiumhospitalet til Oslo universitetssykehus. Når man har etablert en slik sykehuskoloss, er det gode grunner til å stille spørsmålet om Helse Sør-Øst har noen funksjon lenger. De blir et unødvendig mellomledd mellom Oslo universitetssykehus og helsedepartementet.

 

I praksis har det vist seg vanskelig å etablere en armlengdes avstand mellom helseregionene og helseministeren. En bør derfor vurdere å droppe helseregionene og opprette et helsedirektorat som de enkelte sykehusene rapportert til.

 

Helseregionen har vært en viktig redskap for å få ryddet opp i sykehusstrukturen. Når flere av de politiske partiene er opptatt av å gi helseministeren ansvaret, bør det kunne bli en samlende løsning.