I Barne- og familiedepartementet må de gjerne riste oppgitt på hodet over ungdomsorganisasjoner som ikke er på linje med regjeringen i synet på homofili, men det vil være sensur og totalitær ensretting å ta statsstøtten fra dem, skriver redaktør Magne Lerø.

Med lov skal landets bygges. Slik har det vært og slik må det være. Og vi kunne lagt til ”med pengebevilgninger”. Det er nå en gang slik at politikere gjerne støtter det de er for, det de liker og er tilhenger, og sier nei til dem som representerer det de er imot. I et totalitært regime løper de linen helt ut. Der handler alt om å bygge opp om det syn makthaverne har.

 

I et demokrati skal det, i alle fall i teorien, være motsatt. Der skal politikerne sørge for bredde i syn og meninger. De som mener noe annet enn flertallet skal gis mulighet til å utfolde sitt syn. Et sant demokrati kjennetegnes av at majoriteten legger forholden godt til rette for minoritetene. Det sanne demokrati viser seg i et mangfold av syn og meninger.

 

Stort sett klarer staten å finne balansen mellom å styre samfunnsutviklingen ved lover og pengebevilgninger og å sikre minoritetene rett til å mene det stikk motsatt av det som er god latin i storsamfunnet.

 

De som er i ferd med å havne i grøfta i sin iver etter å fremme det som er politisk korrekt, er Barne- og likestillingsdepartementet. I forrige uke meldte NRK at Frelsesarmeens ungdomsorganisasjon vil mista statsstøtten fordi de ikke vil la homofile praktiserende bli soldater og følgelig ikke ledere i organisasjonen. Lørdag kunne Vårt Land fortelle at 14 andre kristne organisasjoner kan komme i samme situasjon. Fordelingsutvalget, som har ansvar for å fordele statsstøtten, vil at organisasjonen skal dokumentere at de ikke ”skaper hindre for full deltakelse for barn og ungdom fra alle samfunnsgrupper, uavhengig av kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering”. Det heter videre i retningslinjene at tilskudd ikke skal gid til organisasjoner som fremmer blant annet ”negative holdninger til menneskers kjønn eller seksuell orientering”.

 

De fleste av disse organisasjonene har et syn på homofili som ikke harmonerer med det et flertall i Stortinget mener. De mener nok alle at ekteskap er forbehold heterofile. De fleste av dem vil være imot at homofile som lever i partnerskap kan bli ledere i deres organisasjon. Blant medlemmene er nok meningene delte, slik som det er i Den norske kirke. Etter hvert som tiden går, kan vi ganske sikkert regne med at fleste vil bli mer positive til å likestille homofile og heterofile. For noen av organisasjonen vil dette imidlertid ta lang tid. Det kan være noen aldri kommer dit.

 

De som mener at homofile ikke kan sidestilles med heterofile, er snart en minoritet. Storsamfunnet har bestemt seg. Den norske kirke har sagt nei til å la homofile inngå ekteskap i kirken. Det spørs hvor lenge statskirken kan klare å holde denne skansen.

 

Barne – og likestillingsminister Anniken Huitfeldt bør raskt innse at regjeringene er på ville veier dersom en vil trekke tilbake millioner i støtte til kristne organisasjoner på grunn av at de ikke deler det syn flertallet i Stortinget har på homofili. Disse organisasjonen har det samme syn som de fleste muslimer har. Og den katolske kirke er ikke bare imot at homofile skal inngå samboerskap, det er fortsatt imot at kvinner kan bli prester. De får støtte som trossamfunn.

 

Regjeringen må la disse organisasjonen få den tid de trenger for å endre sitt syn på homofile. Man kan trygt slå seg til ro med at utviklingen kommer til å gå i riktig retning, men særdeles seint i forhold til det tempo regjeringen følger når det gjelder å sidestille homofile og heterofile.

 

Dersom man trusler om å trekke tilbake bidrag for å få organisasjoner til å endre syn, opptrer demokratiet i en totalitære kappe. Storsamfunnet skal ikke minoritetene. Organisasjoner skal ha rett til selv avklare sitt syn på ideologiske, livssynsmessige spørsmål. Retten til ideologisk selvbestemmelse må ikke ofres på den politiske korrekthetens alter.