Hemmelig om søkere

Nå må styret ved Nasjonalmuseet tåle kritikk for at de vil gi søkere til direktørstillingen konfidensiell behandling. Det er nok tvingene nødvendig for å sikre seg de virkelig gode kandidatene, skriver redaktør Magne Lerø.

Stillingen som ny direktør ved Nasjonalmuseet lyses nå ut. Kritikerne har alt kommet på banen – ikke uventet. Fagfolk er kritiske til at det ikke skal stilles krav om kunstfaglig kompetanse til den som skal være øverste sjef. Styret ønsker seg nok en sjef som har så god greie på kunst som mulig, men de mener det er viktigere at den som ansettes har solid bakgrunn innen kultursektoren og erfaring fra å lede store organisasjoner og kompliserte prosesser. Nå kan det hende styret finner en som både har god greie på kunst og ledelse. Da blir alle happy. Sannsynligvis vil den nye direktøren mangle spisskompetanse innen kunst. Da må en være forberedt på at man blir møtt med skepsis fra en del alllerede fra dag én av, og at denne skepsisen også vil komme til uttrykk offentlig. Fagekspertisens voktere er sjelden sene med å flagge hva de mener på faget, og ofte også på egne, vegne.

Da Svein Aaser ble utpekt som styreleder, ble han møtt med den samme skepsisen. Han oser av forstand på ledelse og organisasjonsendringer, men det er så som så med kunstforståelsen.

I dag møter Aaser kritikk for et annet forhold knyttet til stillingsutlysingen. Styret lover nemlig søkere en konfidensiell behandling. Det har de ikke lov til, sier Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for journalistikk. Nasjonalmuseet er underlagt Offentlighetsloven. Offentlige stillinger skal lyses ut og søkerlister er offentlige. Søkere kan be om at deres navn ikke blir offentliggjort, men ansettende myndighet kan ikke love konfidensialitet. Bodahl-Johansen sier til NRK at dette blir innskjerpet i de nye bestemmelsene i offentlighetsloven.

Styreleder Svein Aaser sier de tolker loven slik at de kan tilby konfidensialitet. Aaser er opptatt av å gi søkere trygghet og frykter at kompetente personer ikke vil søke dersom de risikerer å få sitt navn offentliggjort i mediene.

Det er mulig Gunnar Bodahl-Johansen har rett i formalitetene. Det er imidlertid realitetene som teller. Når Aaser sier aktuelle kandidater skal sikres konfidensiell behandling, blir det slik.

Gunnar Bodahl-Johansen ønsker at offentligheten skal få innsikt i hvem som søker. I det ligger det implisitt at vi også får en offentlig diskusjon om hvem som bør ansettes. Da kan vi fort ende opp med at ulike fløyer kjører fram sin kandidat. Slik vil ikke styret ha det. De vil bestemme hvem som skal ansettes uten innblanding fra offentligheten.

Virkeligheten er ikke slik Bodahl-Johansen ønsker seg. Det er ikke slik at de best kvalifiserte for stillingen som direktør for Nasjonalmusset melder seg som søkere innen fristen. Det kan være noen ringer Svein Aaser for signalisere at man kan være interessert. Men derfra og til å søke er det en lang vei. Og svarer Aaser «send søknad, så hører du fra oss», kan en være ganske sikker på at de ikke søker.

Jonas Gahr Støre svarte ikke på om hvorvidt han kunne tenke seg en plass på Stortinget før det var avgjort at han skulle inn på sikker fjerdeplass. Han visste han var sterkt ønsket og trengte ikke ta en kamp om plassen i full offentlighet. Slik er det blitt. Man står fram når saken i realitetene er avgjort. Man søker når man vet man får stillingen.

Gunnar Bodahl-Johansen kan gjerne få listen over dem som har søkt innen fristen. Den viktige listen er imidlertid den Svein Erik Aaser har laget seg. Der står navnene på de Aaser og styret mest kan tenke seg. De er ikke søkere, kun noen då av de vil søke. En eller flere av «de aktuelle, men som ikke har søkt» kan ha samtaler både med styreleder, styremedlemmer eller en hodejeger. Noen ganger handler det om å overtale den man helst vil ha og som ikke har søkt.

Når saken i realiteten er avgjort, kommer søknaden, slik at formalitetene kommer på plass.

Styret ved Nasjonalmuseét er opptatt av å få tak i den beste til å lede Nasjonalmuseet. Da må de signalisere til søkere at de kan være trygge på at deres navn ikke havner i alle aviser dagen etter at søknadsfristen er ute.

Det er styret som har kompetanse og oversikt til å avgjøre hvem som er den beste til å lede Nasjonalmuseet. Vi i mediene jakter på informasjon som noen mener ikke bør komme ut, hver eneste dag. Vi ville gjerne visst hvem Svein Aaser har på sin liste. Men her kommer vi ingen vei, med mindre vi klarer å få noen som vet til å lekke. Vi må bare innse at ansettelser i dag foregår ved at de mest aktuelle sonderer interesse og muligheter og at søknader ofte kommer som avslutning, ikke starten på en prosess. Slik er det blitt for at man skal kunne sikre seg den beste, som sannsynligvis sitter i en annen interessant stilling. De fleste velger å ikke flagge at man er på vei ut, for så å tape kampen i full offentlighet om en ny og mer spennende stilling. Det svekker ofte ens posisjon i den stillingen man har.