Mye tyder på at Hydros Libyaengasjement strider mot dagens korrupsjonslovgivning. Men vi får vente til granskingen er avsluttet før konklusjoner kan trekkes og pisken eventuelt svinges, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv har i en serie artikler satt søkelyset på
hva Saga og Hydro i sin tid foretok seg for å sikre seg en inngangsbillett til
å drive oljevirksomhet i Libya. Abdurrazag Gammudi fikk utbetalt i alt 60
millioner kroner i konsulentbistand. Gammudi drev forretningsvirksomhet i
Sør-Afrika med diverse selskaper, samtidig skal han ha vært agent i den libyske
etterretningstjenesten.

Når man leser historien, får man unektelig et inntrykk av at
Saga, og senere Hydro, ble viklet inn i en lyssky virksomhet som vi ut fra
dagens regelverk vil kalle korrupsjon. Hadde dette skjedd i dag, måtte Eivind
Reiten ha pakket seg ut av direktørkontoret i Hydro fortere enn svint. Men
Reiten arvet denne saken. Han kan bare kritiseres for ikke å ha gjort det han
kunne for å rydde opp.

Hydro har satt i gang en gransking på eget initiativ, og
StatoilHydro har satt i gang utenforstående for å granske det som har skjedd.

Politikerne har valgt ikke å bruke storslegga mot Hydro. De
vil vente til de har mer fakta på bordet. I dag kommenterer miljø- og
bistandsminister Erik Solheim.

– Vi må ikke glemme at det altså ikke er mer enn 15 år siden
det var skattefritak for å være så flink å klare å bestikke hverandre. Dette
var vidt og bredt akseptert. Nå er det en total holdningsendring, sier Solheim
til Dagens Næringsliv. Hvis det stemmer, det enkelte sier, at det ikke er mulig
å drive business i en del land uten å basere seg på bestikkelser, mener Solheim
bedrifter bør holde seg unna disse landene. Han krever full åpenhet om hva som
blir betalt til konsulenter og døråpnere. Det skal kunne stå i årsberetningen.
Transparency er poenget. Hva stater bruker pengene til, kan ikke være
bedriftenes ansvar, understreker Solheim.

Han sier det som kan og bør sies nå. Han avviser å svinge
pisken over Hydro basert på lover som ikke gjaldt og holdninger som var andre enn
for 8–10 år siden – da Saga jobbet intenst for å få innpass på et nytt stort
oljefelt i Libya.

Jan Borgen i Transparency Internasjonal og forsker Tina
Søreide ved Christian Michelsens Institutt er kritiske til at selskaper som
mistenkes for korrupsjon bedriver selvkritikk og selvevaluering i form av granskinger
der de selv har regien. Hydro har engasjert advokat Jan Fougner og det amerikanske
advokatkontoret Shearman & Sterling for å finne ut hva som har skjedd i
Libya-saken. De skal rapportere til et utvalg ledet av styreleder Terje
Varberg.

Det er naturlig for et styre å gripe en sak an slik. Man vil
ikke overlate til administrasjonen å finne ut hva som har skjedd. De er
involvert i mer eller mindre grad. Styret har et annet ansvar enn
administrasjonen. Hvis administrasjonen og Eivind Reiten har sviktet i forhold
til Hydros eget regelverk, er det bostyrets ansvar å la det få konsekvenser. Et
styre skal hele tiden følge med på det administrerende direktør og administrasjonen
foretar seg.

Man kan gjerne mene at det burde vært en offentlig gransking
av det som har skjedd i Libya-saken. Det er det opp til eierne, representert
ved politikerne, å avgjøre. Jan Borgen sier at det beste er om det skjer en
offentlig gransking. Da kan ingen mistenke en for at noe blir holdt tilbake. Selvsagt
har en rett. Men det kan ikke være slik at alle granskinger må være offentlige.

Søreide sier at hvis ikke det blir en offentlig gransking,
bør Økokrim se på saken. Økokrim har en plikt til å starte etterforskning
dersom det avdekkes brudd på lov og regler fra bedrifters side. Økokrim kan
ikke gripe fatt i alt, men vi kan være ganske trygge på at Økokrim ville
startet etterforskning av Hydro dersom de hadde ment det var grunnlag for det.

Økokrim har ikke konkludert for evigheten med at dette ikke
er en sak for dem. Det kan tenkes de vil ta fatt i saken dersom det avdekkes
forhold som strider mot norsk lov.

Søreide er bekymret for at det skapes et inntrykk av at statseide
selskaper slipper lettere unna enn private. Hvor har hun det fra? Det pågår jo
en gransking. Jan Fougner og det amerikanske advokatkontoret er ikke i lomma på
styreleder Terje Vareberg. StatoilHydro har også skarpskodde jurister som vurderer
hva som har skjedd. Eivind Reiten har trykket seg som styreleder for å være
helt sikker på at hans posisjon ikke skal kunne skade StatoilHydro.

Dette er en lei sak for Hydro og StatoilHydro. Vi må
imidlertid vente til resultatene av granskingene foreligger før det kan trekkes
konklusjoner. Vi kan gjerne synes og si at de forhold som beskrives i DN ikke
er bra, men om korrupsjonslovgivningen som gjaldt den gang er brutt, det får vi
i det minste vente på resultatet av granskingene for å få vite.

Gro har valgt feil strategi i forhold til å beholde sitt sterke omdømme. Men når hun nå flytter hjem, får forklart seg, ryddet opp og vært mer aktiv i offentligheten her hjemme, vil Gro komme sterkere tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Odvar Nordli – de nøt alle stor tillit som statsministre. Ingen mistenkte dem for å tilegne seg en eneste krone som de ikke hadde rett på. De så nok alle på nullskattytere som en vederstyggelighet. Gro Harlem Brundtland hadde en annen bakgrunn. Hun var akademiker, lege og gift med en høyremann. Noen var skeptiske da hun begynte å klatre mot toppen, men etter hvert føyde hun seg inn i rekken av ruvende lederskikkelse i arbeiderbevegelsen. Gro ble landsmoder. Hun hadde ord på seg for å være streng, krevende, direkte, men rettferdig, og ingen stilte spørsmål ved om hun levde opp til de idealer arbeiderbevegelsen forfektet.

Da Ukeavisen Ledelse vurderte Gro Harlem Brundtland som toppsjef i 2003, og ba 15 personer om å gi henne poeng som leder, fikk hun 9 av 10 mulige på kriteriet ”høy integritet, etisk bevissthet og verdiorientert”. Av de nærmere 40 toppsjefene vi har vurdert, er det kun Kjell Magne Bondevik som har fått en like høy score.

I dag ville ikke Gro Harlem Brundtland kommet like høyt. I løpet av den siste måneden, har hun lidt et betydelig tap av omdømme. Hun vil ikke ha på seg at hun er en nullskattyter, at hun benytter seg av det norske helsevesenet uten å bidra til fellesskapet, at hun er i lomma på storkapitalen og opptrer som en grådig foredragsholder. Dette gjør vondt. Hun sier til VG i dag at hun flytter hjem til Norge. Nå skal hun betale skatt på lik linje med alle andre og vi skal alle kunne lese hva hun tjener når ligningen blir lagt ut.

Det begynte med medieoppslagene om at Gro var rådgiver for Pepsi, et selskap som hun selv som direktør i Verdens helseorganisasjon hadde kritisert for å bidra til å redusere folks helse på grunn av de høye sukkerinnholdet i produktene de solgte. Pepsi var et av de selskapene som tok kritikken på alvor. 1 2006 fikk Pepsi ny sjef, indiske Indra Nooyi. Hennes strategi var å endre Pepsi profil som ”sukkerversting” til et selskap som tilbyr sunne produkter. Derfor ble selskaper som Quaker Oats og Tropicana som produserer fruktjuicer, kjøpt opp. De lanserte også grønnsaksnacks og fjernet transfett fra alle sine å produkter. Den ”sunne” strategien har Pepsi lykkes meget godt med.

I mediene ble Gro anklaget for å bli brukt i markedsføringen av Pepsi. Det mediene har vært mest opptatt, er at hun ikke vil opplyse hvor mye penger hun får fra Pepsi. Hun får nok rundt 300 000 kroner i året slik de andre rådgiverne får. Det burde hun aldri tatt imot, sa noen. Altfor mye, sa andre. Man faktum er at et honorar i denne størrelsesorden, ikke er uvanlig i store internasjonale konsern.

Forrige uke ble det avdekket at Gro også har fått 350 000 for et foredrag. Det har enkelte fått rystelser av. Men slik er det internasjonale konferansemarkedet. Det er et byrå som fastsetter hennes markedsverdi. De ønsker den skal være så høy som mulig, for de lever av 25 prosents provisjon for de oppdrag de skaffer.

Enkelte foredragsholder som kommer til Norge, får like mye. Prisen for å delta er gjerne 10 000 kroner for en dag. Hvis foredragsholderen reduserer sitt honorar, ville det ført til at det ble litt billigere og til at overskuddet for arrangøren ble større. Det er tilbud og etterspørsel som regulerer disse forholdene. Det er slik det er for fotballspillere også.

Gro er ikke noen grunn til å melde seg ut av dette markedet. Men man kan være ganske sikker på at hun stiller gratis hvis et fylkeslag i Ap spør henne om å holde et foredrag.

Gro er ikke styrt av penger. Det har hun nok av. Hun har en sønn, Knut, som synes å ha enda flere millioner.

Hun har benyttet seg av en avtale mellom Frankrike og Norge om i praksis har gjort henne til nullskattyter. Det er ikke ulovlig. Både den ene og andre mener hun burde gjort oppmerksom på at dette var urimelig. Det er lett å mene. Med all respekt å melde, vi er ikke sikker på at alle de som hevdet Gro burde sagt ifra, ville gjort det samme selv.

Gro Harlem Brundtland har sagt at hun selv mener det ikke er rimelig at hun ikke skal betale skatt.

Gro utsettes for noe av den samme kritikken som Eivind Reiten ble utsatt for. Det var noen som mente at direktøren i Hydro burde la være å ta imot lønn som avtalt i form av opsjoner, fordi den rødgrønne regjeringen hadde gjort det klart at de er imot opsjoner.

Både Eivind Reiten og Gro Harlem Brundtland er symbolbærere. De vet hvordan mediene fungerer og hvordan omdømme bygges opp og rives ned. De to er ikke spesielt flinke til å kommunisere til folket hvilke dilemma de står overfor og begrunne de valg de gjør.

Det er kun gjennom åpenhet man kan vinne forståelse. Gjennom det Gro har sagt og gjort, har hun skapt et inntrykk av at hun har noe å skjule.

Gro er pensjonist og har lov å gjøre som hun vil, som hun sier. Det har hun rett i, men hun har ikke valgt en god strategi for å beholde det sterke omdømme hun har fått. Nå er hun på vei hjemover. Gro kan med fordel spille en sterkere rolle i norsk offentlighet.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. Per Ditlev-Simonsens pinlige skattesnyteri førte til at rike Oslofolk våknet og meldte fra om 200 millioner som var unndratt skatt. Utmerket. Gode borgere driver ikke med skattesnyteri, skriver redaktør Magne Lerø.

I sommer ble Per Ditlev-Simonsen og hans datter Cecilie avslørt som skattesnytere. De hadde arvet en hemmelig konto i Sveits som de med jevne mellomrom forsynte seg fra, uten at noe ble beskattet. Få dager etter at dette ble avslørt, måtte Ditlev-Simonsen ta av seg ordførerkjedet. Forståelig nok. Oslo kan ikke ha en ordfører som er skattesnyter. Det var ikke nok at han lovte å ordne opp i forholdet. Hydro og Cecilie Ditlev-Simonsen ble også enige om at det beste var at hun trakk seg fra stillingen som informasjonsdirektør og fikk med seg en solid sluttpakke.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. I dag kan Aftenposten fortelle at det i høst er dukket opp 200 millioner kroner plassert i skatteparadiser. I fjor kom det kun tre personer til Oslo ligningskontor for å lette sin samvittighet. 1 2007 ble det registrert 56 tilståelser. Halvparten av disse er knyttet til skatteparadiser. De andre tilfellene dreier seg om boliger i utlandet som ikke er oppgitt og lignende forhold. I to saker dreier det seg om over 40 millioner, i to andre om over 30 millioner.

– Dette er oppsiktsvekkende, sier kontrollsjef Jan-Egil Kristiansen ved Oslo ligningskontor. Han er ikke i tvil om at det skyldes oppmerksomheten rundt Per Ditlev-Simonsens skattesynteri. Skattereglene er slik at det lønner seg å si ifra på eget initiativ. Da blir det minimalt med ekstraskatt. Hvis skattemyndighetene selv oppdager at man har lurt midler unna beskatning, blir det en straffeskatt på 60 prosent.

Det er forstemmende at politikere bidrar til å undergrave skattemoralen. Det er usolidarisk og et uttrykk for egoisme å snyte på skatten.

Vi kan forstå at noen faller for fristelsen, men det kan ikke forsvares. Det gjorde da heller ikke Per Ditlev-Simonsen. Han tok konsekvensen av sine handlinger. Nå er han ferdig med den saken.

Ingen bør gå rundt å tro man holder en moralsk standard over Ditlev-Simonsen. Det er ikke det det handler om. Ingen er feilfrie. Det vil være pinlig om de feil vi gjør skulle blitt offentliggjort i mediene. Men det er nå en gang slik at mennesker som regel har en lav bevissthet på enkelte områder der andre en krystallklare. En som passer på å oppgi hver krone til kemneren, kan rase av gårde i 90 km/t i en 50-sone eller opptre som den reneste rasist i forhold til innvandrere. Om det ene er mindre ille enn det andre, vil det være delte meninger om.

Det å være en samfunnsborger innebærer å betale skatt slik det er avtalt. Dette er ikke opp til den enkelte å vurdere hva det er rimelig å oppgi av inntekter, midler man rår over eller økonomiske fordeler man oppnår. Alt skal oppgis. Reglene er egentlig krystallklare.

Frp og Carl I. Hagen har gjentatte ganger uttalt seg om skatt som om det var et onde. Det er greit på mene at skattene bør være lavere og at reglene for hva som skal beskattes bør endres. Men så lenge vi har de reglene vi har, er det en borgers plikt å følge reglene.

Mye tyder på at Carl I. Hagen har sine skattesvin på skogen knyttet til den hemmelige reisekontoen han disponerte da han var leder for FrP. I så fall holder det ikke å si ”vi var ikke klar over hvordan reglene var å forstå, vi skal betale tilbake”. Har Hagen lurt milder unna beskatning, bør han be folket om unnskyldning. Det hører jo ingensteds hjemme at han som gjentatt ganger har snakket seg varm i kinnene om misbruk av offentlige midler, selv har gjort det han kritiserer andre for å gjøre.

Selvkritikk fra politikere er et fornuftig første skitt mot en skole der man lærer mer. Det neste er sterkere satsing på ledelse og det tredje er økte ressurser, skriver redaktør Magne Lerø    

2008 kan bli året der politikerne er ut til å ville konkurrere om hvem som er best når det gjelder å få banket kunnskaper inn i folk, store som små. I sin nyttårstale lovet statsminister Jens Stoltenberg nesten at ”solide kunnskaper til folket” skulle bli et nytt månelandingsprosjekt. I alle fall skulle han selv nå ”ta saken”. Via sine egne barn har statsministeren nå oppdaget at ikke alt er som det bør være i den norske skolen. Og statistikerne i PISA har fortalt til all verden at ” i Norge er de jammen rike, men særlig gløgge synes de ikke være, i alle fall kommer de langt nede på listen når det gjelder å lese og regne.” Så noe må gjøres. Vi kan selvsagt ikke ha på oss at vi fremstår som middels skoleflinke. Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland i gullrusen i forbindelse med LO på Lillehammer. Selvsagt må det gjelder i matte og lesing også.

Nå skal det satses på kunnskap. Det er så gammelt nytt som det kan få blitt. Det har Gudmund Hernes sagt, det har Jon Lilletun sagt, Kristin Clemet, Øystein Djupedal og Bård Vegard Solhjell. Det er jobben til undervisnings og kunnskapsministre å si det – og alle statsministre landet har stablet på beina i etterkrigstiden er skjønt enige.  

Det som er det nye er at det synes å utkrystallisere seg en erkjennelse av at skolen svikter når det gjelder å gi elevene basiskunnskaper, og det til tross for alle ord å satse på skolen. Denne uken kunne NHO dokumentere at det står relativt dårlig til.

Det som har preget skolepolitikken er reformer, drevet fram av god vilje. Hver minister sin reform, stor eller liten. SV og Øystein Djupedal var først til å ta selvkritikk. Han sa rett ut i fjor at i SV hadde man vært for lite opptatt av at skolen skal gi eleven kunnskaper. Skolen er et sted for å lære, for å få banket inn basiskunnskaper i språk og matte. Skolen er også et sted for å sosial trening, for å utvikle sine evner og interesser, for lek og moro. Men først og fremst må skole være et sted der man tilegner seg kunnskap. Det er nå alle politiske partier enige om.

Jens Stoltenberg signaliserer at han vil tilbake til klassen som basis, bort fra diverse eksperimenter med åpne og mer fleksible grupper. Han får støtte fra pedagogisk hold om at klassemodellen er best form å fremme læring.

Anders Folkestad syntes han kunne ane en kritikk av lærerne i det Stoltenberg sa. Det er det absolutt ingen grunn til, mente han. Det er ikke lærerne som har funnet på alle reformene. De har sin fulle hyre med å få med seg alle nye planer og ideer som kommer fra sentralt, politisk hold. Det er ikke lærerne imot å satse sterkere på tradisjonell kunnskapsundervisning. Det er ingen ting læreren heller vil enn det.

Det er ingen som er uenige i at læreryrket bør oppvurderes. I praksis betyr det økt lønn. Da melder nok den politiske uenigheten seg. Frp har helt sikkert mest å rutte med. I dag gir Helge Hjetland i lærerlaget et interessant signal. Hun åpner for resultatlønn for lærere, ikke enkeltvis, men for lærer som gruppe. Dette er en riktig strategi for å få økt lærerlønnen. Det kommer til å bli større forskjeller lærere imellom. Det burde helst ikke vært slik, men slik er virkeligheten i lønnsforhandlinger. Man får arbeidsgiver til ås trekke seg lenger når det gjelder å belønne de som gjør en innsats ut over det vanlige.

Det er også delte meninger om hvor mye elevene skal være på skolen og hva de skal holde på med den tiden de er der. Dette har igjen sammenheng med foreldrenes rolle og ansvar for læringen.

Vi tviler på om veien videre går via et sterkere engasjement fra foreldrenes side når det gjelder innflytelse over hva som skal skje på skolen. Lærerne er de som er best i stand til å avgjøre hva som er den beste pedagogikk og d beste metoder for å nå skolen mål. Noen hver har vært på foreldremøter der en har vært glad for at man har en lærer som vet å skyte ned alt foreldre i bestem mening kan finne på å mene og foreslå.

Foreldre er selvsagt viktigst støttespillere for at barna skal lære. Det handler om å motivere, sette rammer og stille krav.

Skal skolen lykkes i en bedre kunnskapsformidling, handler det også om ledelse. Skolen trenger en sterk og tydelig rektor. Før jul oppfordret Gudmund Hernes Jens Stoltenberg til å se på Oslo-skolen som modell for hvordan man kan ta ledelsesmessige grep for forbedre skolen. Kristin Clemet har sagt til Dagen Næringsliv at Osloskolen er en av verden beste skolesystem.

I Oslo har den administrative ledelse politisk backing for å stille krav om resultater. Det blir satt mål. Og disse blir fulgt opp. Læreren vet hvem som ligger etter i klassen. Rektor vet hvilke klasser som er svake og kommunaladminstrasjonen følger med på den enkelte skilles resultater.