Fra offentlighet til hemmelighet

Offentliggjøring av søkere til direktørstillingen ved Oslo Universitetssykehus har ført til at den sterkeste kandidaten, Bente Mikkelsen, trakk seg. Nå jobbes det i hemmelighet, skriver redaktør Magne Lerø.

I går skulle styret i Oslo Universitetssykehus ansatt Bente Mikkelsen som administrerende direktør. Da det ble kjent at hun var blant søkerne, ble det offentliggjort at hun hadde blitt bedt om å søke. Når en avgjørelse skal tas kun et par uker etter at ansettelsen skulle foretas, er det bare å legge samme to og to: Bente Mikkelsen var satt på jobben. Styreleder Hanne Harlem kommenterte også saken på en måte som måtte tolkes som støtte til Mikkelsen.

 

Bente Mikkelsen la imidlertid opp til et gedigent habilitetsproblem da hun søkte stillingen. Hvis hun ikke fikk jobben, ville hun fortsette som sjef Helse Sør-Øst som Oslo-sykehuset er underlagt. Da det ble kjent at hun var blant søkerne, begynte enkelte å protestere. Bente Mikkelsen har gjennomført så pass store omstillinger at hun er blitt en omstridt person i deler av det interne sykehusmiljøet. Folk er uenige om mange avgjørelser som er blitt fattet. Men alt tyder på at eieren, departementet og styreleder Hanne Harlem er fornøyd med den jobben hun har gjort.

 

Stillingen som direktør ved Oslo Univesitetssykehus er viktigere og mer spennende enn å være direktør i helseforetaket. Det er ved Oslo universitetssykehus det skjer. Det er ikke sikkert Helse Sør Øst blir oppretthold slik det er i dag.

 

Det ville vært uproblematisk i næringslivet om styreleder eller et styremedlem hadde signalisert at man kunne tenke seg stillingen som administrerende direktør. Det skjer også at et medlem av valgkomiteen ender opp i styret. Slike saker reiser alltid en del spørsmål internt og man må avklare habilitet dersom dette er aktuelt. Men det løses som regel på kammerset, uten offentlighet.

 

Det er når saker blir offentlig det låser seg. Hadde ansettelsen ved Oslo Universitetssykehus blitt kjørt slik den ble ved Nasjonalmuseet, ville utfallet kunne blitt et annet. Dersom søkerlisten ikke hadde blitt offentlig og en hodejeger hadde kjørt en skikkelig prosess med søkerne og andre som ikke hadde søkt, men kun meldt interesse, ville en kunne endt om med Bente Mikkelsen som ny sjef.

 

Alt tyder på at hun trakks seg fordi prosessen holdt på å floke seg til. Nå lukker styret prosessen.

 –          Direktørstillingen ved Oslo universitetssykehus representerer en av landets viktigste lederjobber og det er nødvendig å bruke den tiden som trengs for å finne riktig kandidat, sier styreleder i Oslo universitetssykehus, Steinar Marthinsen. Nå vil ansettelsesutvalget ved det nye sykehuset kontakte både de som allerede står på søkelisten og gjøre søk etter flere aktuelle kandidater.

Nå er det altså ikke bare søkerlisten som gjelder. Det kan være de finner en som passer bedre til jobben enn de syv som har søkt. Det skjer i hemmelighet, slik politikere og redaktører med Offentlighetsloven i hånd ikke vil at det skal skje. Hvis de finner den rette, blir han selvsagt søker til slutt. Men da er saken i realiteten avgjort. Da skjer det samme som skjedde da Øystein Djupedal ble fylkesmann i Agder. Plutselig hadde han også søkt denne stillingen, en måned etter fristen, og da han visste at han ville få den.

  

Hvis hodejegeren som jobber med saken, mener Bente Mikkelsen er den beste, dukker hun kanskje opp som søker igjen?. Hva vet vi? Hvis hun er den best kvalifiserte, bør de som har ansvaret i Helse Sør-Øst sørge for at hun blir ansatt. Men det kan være det finnes noe der ute som er enda bedre kvalifisert. Styret får ha lykke til med arbeidet som først var så åpent at det ikke var noe tvil om hvem som skulle ansettes – og nå har de måtte kaste et hemmelighetens slør over sine anstrengelser for å finne den beste sykehusdirektøren.

Stanghelles åpenhetsforestillinger

Det er fri fantasi å påstå, som Harald Stanghelle gjør,  at offentliggjøring av søkerlister fører til bedre ansettelser, skriver redaktør Magne Lerø.

Redaktør, Harald Stanghelle, går i Aftenposten 26.01.09 i rette med styreleder Svein Aaser som har insistert på konfidensiell behandling av søkerne til stillingen som direktør ved Nasjonalmuseet På grunn av den manglende åpenhet mener Stanghelle at ”det er stor fare for at dette kommer til å gå galt. Enda en gang” og at det ”blir helt feil når det ikke er mulig å diskutere Norges viktigste museumspost offentlig”.

 

Det er fri fantasi å påstå at offentliggjøring av søkerlister fører til bedre ansettelser. Styret ved Nasjonalmusèet har klart ansettelsen av ny direktør utmerket uten Stanghelles ”åpenhetsbistand”.

 

I næringslivet er konfidensialitet ved sjefsansettelser selvsagt. Politikere, jusprofessorer og redaktører må gjerne mene at slik kan eller bør det ikke være i det offentlige. Resultatet blir færre godt kvalifiserte søkere. Stanghelle er smørblid for at åtte har søkt stillingen som direktør for Oslo universitetssykehus i full offentlighet. Det hadde vært langt flere om søkere hadde blitt sikret konfidensiell behandling. Styret er ikke fornøyd. Nå vil de lete etter flere aktuelle kandidater i hemmlighet.

 De best kvalifiserte er som regel i en god jobb. Hvorfor skulle de signalisere til sine ansatte, samarbeidspartnere og arbeidsgivere at de er på vei ut? Den som er ”på vei ut” svekker ofte sin posisjon. Og den som søker en stilling omgitt av konflikter, risikere at pressen begynner å granske søkeres bakgrunn og lederstil. Det er det mange som ikke vil utsette seg for. Hvis søkerlisten til Nasjonalmusèet hadde blitt offentliggjort, hadde søkere fort blitt viklet inn i den maktkampen som foregår. Slik ville ikke Svein Aaser ha det.  Når en søker en offentlig stilling skal den som er best kvalifisert og har størst erfaring ansettes. Det skal være rettferdighet og etterprøvbarhet. Søkere skal ha innsikt i prosessen og skal kunne klage på utfallet. Når det gjelder lederstillinger, legges det imidlertid betydelig vekt på kriterier som ikke uten videre er etterprøvbare for utenforstående. Her vurderer en personlighet, lederstil og egnethet. Det er kun styret som kan vekte personlige forutsetninger i forhold til utdannelse og erfaring. All erfaring tilsier at offentlighet rundt ansettelse av ledere i profilerte stillinger kun forkludrer prosessen og gir dårligere resultater enn om ansettelsen behandles konfidensielt. Vi i mediene får nøye oss med å følge med de som faktisk leder, ikke de som viser interesse for en stilling.

Halvorsens bankrefs

Kristin Havorsen bidrar til at landets banksjefer, som tjener betydelig mindre enn de advokatene regjeringen bruker, flyttes opp på grådighetstoppen. Hun bør konsentrerer seg om å få bankene med seg – og akseptere utbyttebegrensinger, skriver redaktør Magne Lerø.

Politikerne i allianse med mediene greide å piske opp stemningen mot Eivind Reiten for hans opsjons- og bonusavtaler. Finansminister Kristin Halvorsen ønsker å bidra til at det samme når det gjelder banksjefene. ” Ikke en krone til griske banksjefer”, heter det på førstesiden i Dagsavisen i dag. På forsiden i Dagens Næringsliv er Halvorsen sitert på at banksjefenes talsmann, Terje Vareberg, ”setter hele banknæringen i vanry”.

  

Men landets banksjefer er ikke spesielt høyt lønnet. Her er det lite av opsjoner og rammer for bonuser er relativt stramme. De fleste av landets banksjefer tjener langt mindre enn de advokatene regjering bruker som rådgivere.

 

Er det slik å forstå at det nå skal stilles betingelser om utbytte og lederavlønning til alle de som mottar støtte fra staten? Eller er det bare bankene en vil ta fatt i? Det kan svares et delvis ja på begge spørsmålene.

 

Det er slik at staten stiller betingelser også til andre mottakere av statsstøtte. Aviser som mottar pressestøtte får for eksempel ikke dele ut utbytte. Avisbransjen er fritatt for moms. Det er en indirekte støtte. Men staten legger seg ikke opp i hva sjefene i mediene skal få i lønn.

Om en bedrift mottar støtte fra Innovasjon Norge, stilles det ikke betingelser knyttet til lederlønninger og utbytte. Heller ikke om bedrifter nyter godt av garantiordninger eller får finansiering via statlige fond.

  

Bankene er blitt symboler på den økonomiske krisen. Derfor blir de gjenstand for regjerings symbolpolitikk. De rødgrønne vil markere at de er i mot høye lederlønninger. Det ble ikke markert da de la fram den første bankpakken. Siv Jensen så en mulighet fem på tolv. Da rykket hun ut og sa at det burde vært stilt betingelser knyttet til lederlønninger. Kristin Halvorsen måtte pent forklare hvorfor det ikke var riktig eller nødvendig å gjøre det. Rollene var byttet om, Siv Jensen for, Kristin Halvorsen imot. Det vil ikke Kristin Halvorsen skal gjenta seg. Nå skal det på en eller annen måte stille betingelser knyttet til lederlønninger og utbytte.  

 

Det har til og med Georgs W. Bush og Nicolas Sarkozy gjort. Det samme skjer i Danmark og Sverige og i andre europeiske land. Nå må det riktignok sies at banksjefslønningene i flere av disse landsene er astronomiske i forhold til det er norsk sparebanksjef tjener.

 

Styreleder Terje Vareberg har valgt å gå ut med en advarsel til regjeringen. Bankene vil ikke godta hva som helst. Han minner om det som egentlig ikke bør sjokkere noen, at en bank kan velge å si nei til et tilbud om mer egenkapital fra staten dersom dette knyttes sammen med redusert utbytte og frys i lederlønninger. Bankene vil da fortsette å sikre seg ved å være restriktive med å gi lån. Resultatet kan bli en mindre markedsandel, men de beholder seg frihet i forhold til staten.

 

LO-leder Roar Flåthen foreslår i Dagens Næringsliv i dag at regjeringen får la statsbankene overta hele redningsbakken dersom de privateide setter seg på bakbeina. Men DNB NOR har signalisert den samme skepsis til statlig styring av utbytte og lederlønninger. DNB NOR har sannsynligvis større behov for statlig tilførsel av kapital enn sparebankene.

En tredje mulighet er at staten selv lager en ”risikobank” og åpner for at bedrifter kan søke om lån og garantier direkte. Barack Obama sysler med planer om en slik ”bad-bank”. Det blir det neppe noe av hos oss, i alle fall ikke i denne omgang.

 

Sannsynligvis greier Jens Stoltenberg å snekre sammen et kompromiss som både Terje Vareberg og Kristin Halvorsen kan leve med. Det kan skje ved at man ikke er kategorisk og snakker om ”frys og null utbytte”, men at man ”forutsetter at bankene vil sørge for at ledernes lønninger inklusive bonuser” følger utviklingen til arbeidstakere og at utbytte reduseres”.

 

Når staten setter ned moms og avgifter, er det alltid en fare for at dette ikke kommer forbrukeren til gode i form av lavere priser, men at gevinsten havner hos produsent eller forhandler. Staten er nå opptatt av å sikre seg at statlig støtte ikke havner hos ledere og eiere av bankene. Bonuser og lederlønninger er i den store sammenheng småbeløp. Dette er symbolpolitikk. Det er langt viktigere at staten sikrer seg at utbetaling av utbytte reduseres betydelig. Det bør bankene selv er nødvendig. Nå trenger bankene alle den egenkapital de har for å kunne låne ut penger til næringslivet i en tid hvor risikoen er økt. Da må eierne bidra ved å avstå fra normalt utbytte eller si nei til statens penger og betingelser, og som følge av det nedbygge sitt totale engasjement og låneportefølje. Det siste må være lov uten å bli skjelt ut av Kristin Halvorsen. Hun må konsentrer seg om å tilby bankene en ”finanspakke 2” som er så fristende at bankene hopper på og bidrar til at flere hjul i næringslivet kommer i gang igjen.       

Makt mot politiforbundet

Ved å droppe forhandlingsveien demonstrerer regjeringen makt overfor Politiets Fellesforbund. Politiets aksjoner og Arne Johannessens sololøp med krisemaksimering fører definitivt ikke fram, skriver redaktør Magne Lerø.

Politiets fagforeningsleder, Arne Johannessen, var smørblid mandag da det ble klart at det lå 460 stillinger til politietaten i regjeringens krisepakke. I dag sier han at han føler seg ført bak lyset av justisminister Knut Storberget. Bakgrunnen er at regjeringen skjærer igjennom og avgjør striden om politiets hviletid uten forhandlinger.

–Justisministeren har seilt under falskt flagg i lang tid. I en serie møter og telefonsamtaler har vi jobbet for en løsning, men så viser det seg at jeg har vært utsatt for en velregissert lekedialog. Jeg kan ikke stole på hans ord og det er alvorlig, sier Johannessen og legger til at det for ham blir svært vanskelig å forholde seg til statsråden i fremtiden.

Han får full støtte av Unio-leder Anders Folkestad som mener Regjeringens handlemåte er et prinsipielt brudd på en politisk enighet om dialog som norsk forhandlingsmodell.

Johannessen snakker om diktat og regelrett løftebrudd når Regjeringen nå vil fastsette politiets unntak fra hviletidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven ved forskrift – uten forhandlinger. Politiets Fellesforbund vil ha mer kompensasjon for at de må jobbe lange økter med lite hvile.

Når regjeringen skjærer igjennom, er det for å sikre at Norge ikke står uten et velfungerende politi- og lensmannsvesen til sommeren, når særavtalen om hviletidsbestemmelser løper ut 1. juli.

Denne saken viser at politifolk har hatt fint lite igjen for aksjonene med å sykemelde seg, nekte overtid, bomme på skyteprøven og vegre seg for utrykninger. Arne Johannessen kjørte i høst et verbalt stormangrep mot regjeringen, disket opp med den ene elendighetsbeskrivelsen verre enn den andre og malte krisen med bred pensel. 30 desember i år kunne Aftenposten fortelle at politiet jobbet mindre overtid i fjor enn før og at sykefraværet var gått ned. De tallene Aftenposten presenterte underbygget politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storbergets påstand om at det ikke hersker kriselignende tilstander i politiet. Samtidig understreket de to at det var behov for økt bemanning. Det kom nye stillinger i budsjettet i høst, og mandag kom det ytterligere 460 stillinger.

 

Arne Johannessen fremstår som lite troverdig når han skal beskrive situasjonen i politietaten. Han smøre for tykt på. Det gjør ikke inntrykk lenger. Arne Johannessen er opptatt av å øke lønnen til sine medlemmer. Det er det ingen ting å si på. Han må gjerne kjøre en beinhard linje i forhandlingene. Men han må følge spillets regler. Han må slutte å la seg inspirere av flygelederne som vant fram med sine aksjoner.

 

Aksjons – og krisemaksimeringslinjen endte med at justisminister Knut Storberget gjorde det tindrende klart at det ikke var snakk om å gi politiet økt lønn utenom de ordinære forhandlingene. Når regjeringen nå skjærer igjennom og avgjør striden om politiets hviletid uten forhandlinger, er det på sett og vis overraskende. Under normale om omstendigheter forhandler man om denne typen endringer i arbeidsvilkårene. Når regjeringen ikke velger forhandlingsveien, må det skyldes at de ikke tar sjansen. De fratar Arne Johannessen et viktig forhandlingskort. Han må nå kreve økt lønn og risikotillegg på lik linje med de andre i staten politiets forhandler sammen med.

 

Ved å droppe forhandlingsveien har regjeringen foretatt en maktdemonstrasjon overfor Politiets Fellesforbund. Man gir med den ene hånden mandag og tar med den andre onsdag. Vi forstår Arne Johannessen er frustrert og sint.

Han får bite i seg nederlaget og ta det som et signal på at han ikke bør ture fram på krisemaksimeringslinjen slik han gjorde i høst. Det er lov å være steinhard i forhandlinger når en følger spillets regler. Det er risikosport å kjøre det solo. I høst endte det med at Arne  Johannessen fikk både andre arbeidstakerorganisasjoner, politijuristenes forening og Knut Storberget på nakken. 

Sulten museumssjef

Det er ikke ofte vi ser en sjef som er så på hogget timen etter han er ansatt og flere uker før han tiltrer. Audun Eckhoff er uten tvil skikkelig sulten på jobben som ny direktør ved Nasjonalmusèet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er for sterkt å si at den nye sjefen for Nasjonalmusèet har alt. Men han har i alle fall solid kunstfaglig bakgrunn. Fagfolket ved musèet kan slappe av. Det er ingen grunn for vonde drømmer lenger om at Svein Aaser kunne finne på å ansette en børste fra næringsliv for å orden på troppene. Audun Eckhoff har kontaktnettet intakt, både nasjonalt og internasjonalt. Han har bransjekunnskap så det holder. Han er ingen fagidiot. Han har vært journalist med bred erfaringsbakgrunn og forstår mediedynamikken han kastes inn i til fulle. Han har lykkes med å bygge et ”mini Nasjonalmuseum” i Bergen. Det har han klart uten at primadonnaer og tradisjonsforsvarere har skreket ut sin omstillingssmerte i full offentlighet. Eckhoff har fått folk med seg. Men det som ikke minst har vært viktig for styreleder Svein Aaser, er at Eckhoff har brennende lyst på jobben. Han søkte også i forrige runde. Han gir seg ikke. Han vil vise at han duger. Det er nesten som om vi leser mellom linjene i det han sier, at det forrige styret tok feil. Det var han og ikke Allis Helleland de skulle valgt for to år siden.

 

Det ikke Eckhoff kan skilte med er erfaring fra krigen. Han har ledet et lite museum, ikke en stor, komplisert og frustrert organisasjon der det lett slår gnister, og der maktkampen med jevne mellomrom slår ut i offentlig strid. Den typen manglende erfaring lede megastørrelser deler han faktisk med Barack Obama. Men det er ingen ting som tyder på at Obama ikke har kraft og trøkk nok til å hamle opp med lederutfordring er i gigantklassen. Obama var på hogget fra dag en av.

 

Det er ikke ofte vi ser en sjef som er så på hogget timen etter han er ansatt og flere uker før han tiltrer som Audun Eckhoff. Han lover det reneste glasnost når det gjelder ansattes muligheter for å uttale seg. Det første sammenstøtet Allis Helleland fikk med de ansatte, var da hun laget retningslinjer for offentlige uttalelser som noen fagfolk opplevde som forsøke på å sette munnkurv på dem. Eckhoff vil altså stå for åpenhet. Det er et krevende prosjekt, men det kan være en lur strategi å sette folk fri med sine frustrasjoner.

 

Nasjonalmusèet er en sammenslåing av fire museer. Det ligger fast. Men Eckhoff gir klar beskjed om at han vil velge en mindre hardhendt fusjonsstrategi enn sine forgjengere. Han vil ikke forsøke å kna fire fag sammen til en enhet for enhver pris. Han drives ikke av en visjon om at det ut av denne sammenknadde fagligheten skal vokse fram noe stort og nyskapende. Eckhoff tar et skritt tilbake. La oss få på plass en organisasjon som fungerer, la fagmiljøene utvikle sin egenart, kjøre prosesser som fremmer samarbeid, samles om utstillinger som viser både bredde og spesialitet. Dette er en klok strategi. Alt kan ikke gjøres på en gang. Fusjoner tar tid. Ansatte er nok glad for å høre hans tanker både om åpenhet og organisering.

 

Men før han tiltrer han har han også klart å skuffe noen. Han vi legge ned Nasjonalgalleriet. Han vil ha nybygget på Vestbanen som skal romme både gammel og ny kunst, sier han til VG. Det er som å høre Trond Giske. Noen fagfolk hadde håpet på at han i det stille ville trukket i gang en prosess som endte med at Nasjonalgalleriet hadde blitt beholdt. Det ville vært en farlig linje for en ny direktør. Styreleder Svein Aaser ville ikke tillatt det. Han har nok gjort det tindrende klart at beslutninger som er fattet er en del av rammebetingelsen han må operere innenfor. Den slags sitter i ryggmargen på en næringslivsleder som Aaser. Når beslutning er fattet, er diskusjonen avsluttet. Beslutninger skal iverksettes, med mindre det dukker opp vesentlig nye momenter. Da er det en sak for styret, ikke direktøren. Men fagfolkene ved Nasjonalmuseet kan få rope ut sin uenighet med det Trond Giske bestemmer seg for. Det har Eckhoff lovet. Men Audun Eckhoff er styrets og Trond Giske mann. Det sørger Svein Aaser for, om det skulle bli nødvendig. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at Eckhoff er helhjertet med på den strategien som er lagt for Nasjonalmusèet. Egentlig er det selvsagt. Styret ansetter en direktør for å iverksette den strategi som er valgt i det store. Det faglige og de interne prosesser får Eckhoff det hele og fulle ansvar for.

Snåsamann-protest

Professor Kristian Gundersen oser av rasjonell hybris når han slakter helseminister Bjarne Håkon Hanssen for å fortelle at Snåsamannen hjalp den lille sønnen hans, skriver redaktør Magne Lerø.

Bjarne Håkon Hanssen og kona Rigmor var i 1997 desperate etter at deres nyfødte sønn hadde hatt intense kolikksmerter i to måneder.

– Jeg var da en grunnleggende skeptisk, men desperat person som ringte for å få hjelp, sier Hanssen til VG. Joralf Gjerstad svarte bare «greit, jeg skal se hva jeg kan gjøre».

En halvtime etter var gutten frisk. Han ble dårligere igjen etter noen dager. Hanssen ringte igjen. Det samme gjentok seg. Etter den tid var kolikkproblemene løst.

Hanssen sier han har liten tro på healing og andre alternative ting, men at han ikke synes det er riktig å underslå sine egen erfaringer.

– Jeg har min barnetro. Denne hendelsen gjør at jeg har måttet revidere mitt syn og tror det er mer mellom himmel og jord enn det som lar seg forklare med ren vitenskap, sier Hanssen.

Professor i biologi, Kristian Gundersen, synes det er uansvarlig og svært uheldig at Bjarne Håkon Hanssen går ut og forteller sin historie.

– Ved å gjøre det som helseminister er han med på å legitimere både Snåsamannen, healing og andre behandlingsformer som det ikke er noe som helst vitenskapelig datagrunnlag for, sier Gundersen. Han mener det er uproft og potensielt farlig å gjøre det Hanssen gjør.

Også presidenten i Den norske Legeforening, Torunn Janbu, stiller seg undrende til at helseministeren forteller sin historie.

Det oser av rasjonell hybris over uttalelsene til Kristian Gundersen. Bjarne Håkon Hanssen har fortalt om en erfaring som ligger elleve år tilbake i tid. Som så mange andre i vårt samfunn, mener Hanssen at vitenskapene ikke er i stand til å fange opp, beskrive og forklare alle fenomener og erfaringer. Det er altså mer mellom himmel og jord som har betydning for menneskers helse enn det skolemedisinen har fått grepet på.

Det er åpnet for alternativ medisin i vårt samfunn selv om mange skolemedisinere mener det bare et humbug. Ja vel. Uten tvil er det mye fusk og fanteri som tilbys mennesker som er syke. Men det er ikke ulovlig å tro at noe hjelper. Samfunnet aksepterer ikke at mennesker blir utnyttet eller praksis som er helsemessig skadelig.

Det nytter selvsagt ikke for Bjarne Håkon Hanssen å snakke om at han sier dette som privatperson, ikke som helseminister. Det er vitterlig helseminister han er, og det er i den rollen han opptrer offentlig. Men den vitenskapelig forankrede Helse-Norge får da tåle at han snakker om sine erfaringer. Hvorfor skal han påføre seg selv munnkurv? Ingen tar skade av det han sier. Bjarne Håkon Hanssen er ingen «helseMessias» om massene følger, ingen guru med en stor tilhengerskare.

Hanssen sier ikke at han vil øke statsstøtten til healere som kjapt og effektivt han helbrede syke via en telefonsamtale på noen minutter. Gi det var så vel. Det ville jo gitt gigantiske innsparinger på helsebudsjettet.

Gundersen kan slappe av. Verden står til påske selv om vi har en prinsesse som tror på engler, en helseminister som mener hans sønn faktisk er blitt helbredet av en mann med overnaturlige evner og prester på Statens regulativ som tror det nytter å be for mennesker som er syke. Og så er det noen tusen som mener Snåsamannen eller andre har helbredet dem.

Folk får tro det de vil. Kristian Gundersen får studere sin medisin, lete etter bevis og søke sine forklaringer. Han kan være trygg på at det sporet han er på, følger også Bjarne Hansen som helseminister. Det er ikke snakk om å bruke offentlige midler på behandlingsopplegg som ”vitenskapen” ikke kan dokumentere virker. Det blir heller ikke å få kjøpt lugubre medisiner på blå resept. Bjarne Håkon Hanssen komme garantert ikke til å rydde plass for at vi får ”medisinmenn” på Statens regulativ.

Den folkelige, ekte og modig Bjarne Håkon Hanssen har bare delt en erfaring med oss. Han har bare tillatt seg å bevege seg litt utenfor skolemedisinens sirkler. Det tåler vi. Alt kommer til å bli som det er.

Reduser krisepakke- forventningene

I et valgår har regjeringen all interesse av å «trå til» med krisepakken mandag. Når mange kommer til å bli skuffet, er det fordi de har spent forventningene altfor høyt, skriver redaktør Magne Lerø.

Ønskelisten for hva mandagens krisepakke skal inneholde må da være på flere hundre milliarder om vi teller med alt hva ulike interessegrupper, kommuner, etater og bedrifter har kommet opp med. En skulle tro det var et nytt statsbudsjett der regjeringen på forhånd har lovet at den vil være rundhåndet, som skal legges fram på mandag. Det er det ikke. Det er en krisepakke som skal følges opp med en ny tiltakspakke for bankene. Jens Stoltenberg har vært tydelig på at krisepakken først og fremst skal bidra til å redusere arbeidsledigheten som følge av finanskrisen. De milliardene som stilles til disposisjon skal bruks til oppussing av offentlige bygg og ny offentlige bygg. Det tror vi blir den største potten. Fordi det er raskt å komme i gang med. Det kan virke i vår allerede. Dernest tror vi det stilles til disposisjon en del milliarder inne samferdsel, først og fremst utbedring av veier. Det kan en også komme rimelig raskt i gang med.

  

Vi tror ikke det blir generell skattelette, redusert moms eller arbeidsgiveravgift. Grunnen er at disse virkemidlene ikke er treffsikre nok.

Det er en god mulighet for at regjeringen vil endre skattereglene slik at man får øke avskrivningene på investeringer. Det bør regjeringen gå inn for. Det vil stimulere til nyskaping.

 

Og regjeringen bør stille noen flere milliarder til disposisjon for Innovasjon Norge. Det tror vi også kommer på plass.

 

I går la Norsk Industri fram dystre tall. I verste fall kan 100 000 arbeidsplasser i industrien ryke. Administrerende direktør Stein Lier- Hansen peker på at krisen utvikler seg raskere enn antatt. Derfor haster det med krisetiltak. Norsk Industri fremhever at bankene må øke sine utlån, flere midler må stilles til disposisjon for Innovasjon Norge, infrastrukturen må rustes opp og oljevirksomheten må opprettholdes.

  

Det er som om Jens Stoltenberg kunne sagt det selv. Spørsmålet er om industrien kan leve med størrelsen på den pakken som lanseres mandag. Regjeringen har fått råd fra ulike fagfolk om å ”trå til” med hensyn på størrelsen. En av de siste som ga dette rådet var professor, tidligere statsråd, Victor Norman. Det gjelder å gå inn med så mange milliarder nå som trengs for at det skal virke, snu en utvikling, så kan en heller stramme inn seinere hvis en ser faren for at pengebruken i offentlig sektor blir for høy.

  

Regjeringen har også en sterk egeninteresse av å hive innpå så mange milliarder som de kan forsvare. Det er valg i år og knapt noe er viktigere for denne regjeringen enn full sysselsetting.

Når regjeringen viste en kjølig holdning til samarbeid med opposisjonen om krisepakke, kan grunnen være at regjeringen har tenkt å ”trå til”. De frykter ikke at opposisjonen skal overby dem. Det får vi vite mandag.

 

Da kommer ”arbeidsløshetspakken”. Når den nye ”finanspakken” kommer, er ikke klart. Det blir ikke mange dagene til. Denne pakken er minst like viktig som det som legges fram på mandag. Det haster med å få bakene til å sette i gang med å låne ut penger. Hvis ikke går altfor mange levedyktige bedrifter dukken. Det har vi ikke råd til.

 

Selv om Norsk Industri har som oppgave å fremme industriens interesser, aksepterer de fullt ut at det ikke er regjeringens oppgave å redde enkeltbedrifter som har en for svak posisjon til å greie seg i konkurransen. Det er de sunne, de gode og fremtidsrettede bedriftenes sak Stein Lier-Hansen taler.

 

Norsk Industri ivrer for å opprettholde petroleumsaktiviteten. Det betyr økt aktivitet i nord. Her er det uenighet innad i regjeringen. Vi har ingen tro på regjeringen mandag signaliserer ”mindre olje, økt satsing på alternativ energi”. Når norsk økonomi ikke er rammet hardere enn den er, skyldes det vår oljevirksomhet. At regjeringen legger inn føringer i de økte bevilgningene til Innovasjon Norge om at man i sørlig grad skal prioritere nyskaping som har positive miljøeffekter, er noe annet.

 

De store linjer legges i statsbudsjettet. Mandag er det er krisepakke som skal virke effektivt på kort sikt, som skal legges fram. Mange kommer til å bli skuffet. Grunne er at enkelte har spent forventningene altfor høyt.

 

  

Think ser lyset

Den store batteriprodusenten Ener1 ser ut til å redde lille Think. Direkte offentlig støtte er et blindspor på det stadiet bedriften nå er. Nå dreier det seg om å ta risiko som kan gi suksess eller fiakso, skriver redaktør Magne Lerø.

Før jul kom sjokkmeldingen om at det ville bli kroken på døra for det norske elbileventyret Think om en ikke fikk tilført mer kapital. Ansatte ble permittert. Da ble det tatt til orde for at staten burde gå inn på eiersiden eller i det minste bestille 2500 biler. De som foreslo det, glemte i farten at staten skal legge slike innkjøp ut på anbud og velge det som er best og billigst. Det kunne da blitt konkurrenten Buddy som hadde fått tilslaget eller en annen elbil som snart vil dukke opp fra noen av de asiatiske bilprodusentene. Eierne skaffet til veie 40 millioner slik at driften kunne fortsette på nyåret.

I dag kommer meldingen om at storeieren, batteriprodusenten Ener1, er klar for å satse. Think trenger 280 millioner for å komme i gang med produksjonen. Det er ikke avskrekkende for Ener1, melder Dagens Næringsliv.

Styreleder og administrerende direktør i Ener1, Charles Gassenheimer, kommer nettopp fra bilmessen i Detroit. Han mener ingen elbilprodusenter har kommet like langt som Think og at de har et par års forsprang på konkurrentene. Derfor vil han satse. Målet er å komme i gang med produksjon i USA innen et år. Nå er det på Aurskog kompetansen befinner seg.

Ener1 er et amerikansk selskap med en børsverdi på en milliard. Datterselskapet Enerdel er en av verden ledende produsenter av batterier. Det ledes for øvrig av nordmann en Ulrik Grape.

Batteriet er halve elbilen. Enerdel er klar til å øke produksjonen av batterier og Gassenheimer sier til Dagens Næringsliv at det ikke bør være noe problem å selge 10 000 Think-biler på det amerikanske markedet. Et eventyr kan være i ferd med å bli virkelighet, med andre ord.

Det er muskler av den typen Ener1 har, Think trenger. Think må løftes fram i markedet. Utviklingsfasen er ferdig. Det er gitt offentlig støtte til forskning og utvikling. Nå er det produksjon og salg det handler om. Her må staten holde seg unna. Finansieringsbistand er noe annet. Det er mange bedrifter som er helt avhengig av finansiering for ikke å stoppe opp. Think bør ikke stoppe opp på slike premisser. Til det er det knyttet for mange muligheter knyttet til den norskutviklede bilen.

Think har foretatt et teknologisprang på elbilområdet. Det å være først, eller i det minste i første rekke, gir et konkurransefortrinn som kan utnyttes på sikt. Selv om de store bilprodusentene i India, Japan, Korea og Kina vil komme opp med elbiler i tiden fremover, er det ikke gitt at lille Think vil bli radert ut. Det er pris, kvalitet, brukervennlighet, design og image som avgjør. David har vunnet over diverse goliater tidligere.

Det er ikke alltid like enkelt for de store å gjøre det bedre enn de små. Fiat som er kjent for sine bensingjerrige småbiler kjøper nå 35 prosent med opsjon på å kjøpe 55 prosent av den amerikanske bilgiganten Chrysler som før jul ble reddet av den amerikanske stat. Både Chrysler, Ford og General Motors har store problemer som er utløst av finanskrisen. Det underliggende og største problemet er imidlertid at de ikke har kommet opp med gode nok miljøvennlige biler. Nå skal Chrysler få tilgang på Fiats ”bensinteknologi”. Det blir det nye Chryslermodeller som en med ordene i behold kan markedsføre som miljøbiler, i det minste sammenlignet med dagens Chrysler-modeller.

 

Ener1 og Fiat tar strategiske grep. De kjøper og påtar seg risiko i selskaper som sliter. Det kan bli suksess eller fiasko. Ledelsen tror betydelig mer på grader av suksess enn grader av fiasko. Derfor våger de å investere. Det er slike eiere Think og Chrysler trenger.

Hemmelige søkerlister

Stortinget bør forholde seg til virkeligheten og endre loven om offentlighet ved viktige sjefsansettelser. Skal søkerlister alltid offentliggjøres, vil flere av de best kvalifiserte trekke seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreleder Svein Aaser nekter å oppgi navnene på dem som har søkt stillingen som sjef for Nasjonalmusèet. Han har skaffet seg en juridisk vurdering som konkluderer med at ”nasjonalmuseet ikke er et forvaltningsorgan i relasjon til offentlighetsloven”. Jusprofessorene Jan Fridthjof Bernt og Henning Jakhelln mener styret tolker loven fullstendig feil. Aftenposten har klaget på at de ikke får vite hvem som har søkt. Nå oversendes saken til Kulturdepartementet som er klageinstans. Kulturminister Trond Giske vil ikke kommentere saken.

I forrige uke fikk Oslo kino kritikk for at heller ikke de akter å offentliggjøre hvem som søker direktørstillingen. Da ble det også kjent at ingen hadde søkt stillingen som direktør for sykehuset Innlandet med 8500 ansatte. Ifølge styreleder er det folk som er interessert i stillingen, men som ikke ville søke dersom søkerlisten skal offentliggjøres. 

– Det kan ikke herske tvil om at det er av stor offentlig interesse av at ansettelsesprosessen ved Nasjonalmuseet skjer i full åpenhet, sier Henning Jakhelln. Det har han utvilsomt rett i – og det er det som er problemet.

Jusprofessorene forfekter god jus, men elendig ledelse. Det spørs om Svein Aaser ville vært styreleder ved Nasjonalmusèet dersom styrets viktigste jobb, å ansette daglig leder, skulle skjedd i full offentlighet. Det er så langt fra hvordan man tenker i næringslivet, hvor han kommer fra, så det kan få blitt. Der er konfidensialitet ved sjefsansettelser selvsagt. Hodejegere kan fortelle at kvalifiserte søkere ikke vil søke stilling er dersom de ikke kan garanteres en konfidensiell behandling. Så kan politikere, jusprofessorer, redaktører og Arne Jensen i Norsk Redaktørforening mener at slik burde det ikke være. Men slik er det. Man kan ikke dikte opp virkelighet. Ønsker man at søkerlister skal offentliggjøres, blir det færre kvalifiserte som søker. Og det blir betydelig vanskeligere å få fatt i de best kvalifiserte. Disse er jo i en god jobb. Hvorfor skulle de signalisere til sine ansatte og arbeidsgivere at de er på vei ut? Det følger som regel kun ulemper, ingen fordeler, av å søke seg bort fra en stilling, men så får man ikke den stillingen man søker, og blir værende der man er. Den som er på vei ut svekker gjerne sin posisjon.

Og den som søker en stilling der det er en stor konflikt man skal inni, vil jo risikere at pressen begynner å granske de som søker, om deres bakgrunn, lederstil, sterke og svake sider. Hvem vil utsette seg for det bare fordi man søker? Hvis søkerlisten til Nasjonalmusèet hadde blitt offentliggjort hadde etter all sannsynlighet søkere blitt viklet inn i den maktkampen som foregår. Ulike kandidater kunne fått støtte fra ulike fløyer og interessegrupper. Slik vil ikke Svein Aaser ha det. Han og styret vil bestemme hvem som skal ansettes. De vil velge den de mener er best. Åpenhet forkludrer prosessen med å finne den beste. Svein Aaser kommer til å få det som han vil. Trond Giske vil ikke overprøve ham.

Når en søker en stilling i det offentlige er det slik at den som er best kvalifisert og har høyest ansiennitet, skal få stillingen. Det skal være rettferdighet og etterprøvbarhet. Alle parter skal ha innsikt i prosessen, fra søkerliste til innstilling og ansettelse. Den som søker kan også få utvidet tilgang til informasjon. Slik bør det være for vanlige stillinger. Når det gjelder lederstillinger, legges det vekt på kriterier som ikke uten videre er etterprøvbare. Her vurderer en personlighet, lederstil, motivasjon og hvordan man mener de som søker passer i forhold til det styret mener er den viktigste utfordringen. Dette er ikke vurderinger offentligheten kan gjøre. Det er kun styret som kan vekte de mer personlige forutsetninger i forhold til utdannelse og praksis. Derfor skjer det ofte, særlig i næringslivet, at det er personer med de beste lederegenskapene som får lederjobbene, ikke de med størst faglig kompetanse og erfaring. Slik må det være der det gjelder å oppnå best resultat.

Stortinget har begitt seg inn på ville veier når de har skjerpet bestemmelsene om at navnene til alle som søker lederstillinger skal offentliggjøres. For å hindre at mediene begynner å saumfare søkere til offentlige stillinger, bør en holde på konfidensialitet i de tilfeller styret mener det er nødvendig for å sikre en rekrutteringsprosess som gir det beste resultatet.

Hvis det ikke skjer, vil en få den prosessen som nå skjer ved sykehuset Innland. Nå er hodejeger Steinar Hopland engasjert. Det aner oss at han kommer opp med et navn. Og når vedkommende dukker opp som søker, er ansettelsen i realiteten avgjort.

YS sjokkerer LO-bosser

YS-leder Tore Eugen Kvalheim har tatt finanskrisen innover seg og åpner for et nulloppgjør i år. LO-bossene Hans O. Felix og Per Østvold fnyser av snakket om lønnsmoderasjon. LO må velge mellom flere arbeidsledige eller mer til de som har jobb, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har ikke tenkt til å ta ordet «moderasjon» i bruk, sier forbundsleder Hans O. Felix i EL& IT-forbundet til Dagbladet.no. Lederen i Transportarbeiderforbundet, Per Østvold, er like klar på at det ikke er snakk om å avstå fra normale lønnstillegg på grunn av den økonomiske krisen.

Uttalelsene kommer som svar på YS-leder, Tore Eugen Kvalheim, som mener det er farlig å kreve for stor lønnsøkning i år og at Per Østvold opptrer egoistisk.

– Vi må forlange at alle gjør sitt og bidrar til at finanskrisen ikke blir større enn den er nå. Det har aldri vært slik at vi har bevilget oss mer samtidig som arbeidsledigheten har steget, sier Kvalheim. Han peker på at fagbevegelsen har tradisjon for moderasjon i krisetider.

– Norges Bank har levert med lavere rente, regjeringen har levert med tiltak. Nå må partene i arbeidslivet bidra. Vi kan ikke komme opp i den situasjonen at vi bidrar til at arbeidsledigheten stiger, sier Kvalheim, som mener fagbevegelsen kan bli svar skyldig, hvis de ikke følger opp med et moderat lønnsoppgjør.

Per Østvold mener YS-lederen er på bærtur.

– Det er flere næringer som går med store overskudd og som har råd til å betale. Det er ikke noe poeng at vi skal vise moderasjon for at eieren skal ta ut mer, sier Østvold.

LO har ikke konkludert med hensyn til hvilke krav som skal stilles i oppgjøret, og det er for tidlig å tildele det noen karakteristikk, sier LO-leder Roar Flåthen til Dagbladet.no.

Det Per Østvold mener er ikke overraskende. I alle forhandlinger mener han det samme. Eierne skal ikke stikke av med profitten. Arbeiderne skal ha det de har rett på. I gode tider må det være slik. Da er det store overskudd å fordele, og selvsagt skal de ansatte ha sin del. I 2009 vil mange bedrifter få alvorlige problemer. I år er det unntaksvis store overskudd til fordeling. Da blir situasjonen enda verre- og flere ansatte mister jobben.

I krisetider må en vise moderasjon. Det er en del av den moderasjonslinjen LO står for. Dette blir nok Roar Flåthens linje. Han får håpe på at store deler av LOs medlemmer forstår seg bedre på situasjonen enn Per Østvold og Hans O. Felix.

Den som overrasker, er Tore Eugen Kvalheim. Grunnen er at vi forbinder representanter fra arbeidstakerne med for høye krav. Med sin realisme snakker Kvalheim som en statsminister eller en arbeidsgiver. Det tåler medlemmene, vil vi tro. Ved å vise at han er innstilt på å ta hensyn til de økonomiske realitetene, kan han styrke sin posisjon. YS kan komme til å stå sterkere i forhandlingene når situasjonen har endret seg og det kan være gode grunner for en sterkere lønnsøkning enn det arbeidsgiverne vil gi.

Det Kvalheim sier betyr selvsagt ikke at han er rede til å si ja til første tilbud i forhandlingene. Med sine uttalelser signaliserer han forståelse og vilje til dialog i en vanskelig situasjon.

Det er ennå en god stund til forhandlingene starter. Innen den tid har forhåpentligvis renten sunket enda mer og det begynner å gå opp for folk at 2009 ikke blir et bra år for de fleste. Det er de som mister jobben som får problemer. Sterk lønnsøkning betyr at flere mister jobben. Det kan ikke Per Østvold og Hans Felix snakke seg bort fra.