Journalistene i Fædrelandsvennen herjer nå så mye med sjefsredaktør Hans-Christian Vadseth at han nå truer med å trekke seg. Det er i monopolbedrifter man kan tillate seg å la en lønnskonflikt løpe fullstendig løpsk, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter lange og harde forhandlinger skar sjefsredaktør Hans-Christian Vadseth 17. desember igjennom. Han bestemte av journalistene skulle få 10.500 kroner i lokalt tillegg. Mer mente han ikke avisen hadde råd til. Finanskrise med annonsetørke lurte om hjørnet. Det er avtalt at sjefredaktøren har rett til å fastsette lønnen dersom man i lokale forhandliner ikke blir enige. Det skjer hvert år i noen redaksjoner. I høst skjedde det for eksempel i VGs nettredaksjon. Vanligvis markerer journalistene sin misnøye mot et lønnsdiktat med å nekte å skrive byline på artiklene. Det pleier å vare en tid. Før jul ga ledelsen i VG beskjed om at nå fikk det være nok med markering av misnøye. Journalistene ble pålagt å bruke byline igjen.

 

I Fædrelandsvennen tok det helt av. Journalistene fant ut at sjefredaktør Hans-Christian Vadseth og administrerende direktør Lars Erik Torjussen lå an til å få en lønnsøkning inkludert bonus på nærmere en million kroner. Det tilsvarte ”lønnsdiktatet” til alle i redaksjonen. Journalistene protesterte og ba styret om å redusere lønnen til toppsjefene. Mange returnerte julegavene de hadde fått. Etter jul møtte journalistene opp i røde T-skjorter med påskriften ”Solidaritet” og hevdet de var ”Medie-Norges polakker”. De nektet å være med på en planlagt årsfest. Et internt seminar ble avlyst. Personalsjefen fikk en varsling fra en ansatt som mente journalistene drev med mobbing av ledelsen som kunne få helsemessige konsekvenser.

 

Journalistene brakte også sin egen avis inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Bakgrunnen var utgivelsen av en temaavis som ble presentert for leserne som et tilleggsprodukt. Journalistene mente det skulle vært presentert som et ”annonseprodukt”.

 

–          Ved at redaksjonsklubben har sendt en klage til PFU, uten å ha gitt seg selv og sine kolleger muligheten til å føre diskusjonen internt, stoppes muligheten for en viktig intern debatt som alle vi i Fædrelandsvennen kunne deltatt i og hatt nytte av. Det beklager jeg, uttalte sjefredaktør Vadseth til Journalisten. Han hevdet videre at klagen ville være skadelig for mediehusets omdømme og at han var bekymret for hvilken virkning den kunne få internt og eksternt.

 

For å roe gemyttene sa sjefredaktør Hans-Christian Vadseth og administrerende direktør Lars Erik Torjussen fra seg en bonus for 2008 på 300 000 kroner til hver av dem. Det hjalp lite.

 

Før helgen sendte redaksjonsklubben et brev til sjefredaktør Vadseth med kopi til styreleder Didrik Munch der de ba om en redegjørelse for Fædrelandsvennen presseetiske prinsipper og journalistiske integritet. Da satte Vadseth foten ned og gjorde det klart at han ikke ville akseptere at styret blandet seg inn i det som vitterlig er sjefsredaktøren ansvar. Didrik Munch sier til Dagens Næringsliv at han ikke akter å ta fatt i saken. Dette er en sak mellom journalistene og sjefredaktøren, sier han.

Det burde journalistene vite. De er tydeligvis så emosjonelt trukket opp at det går i surr for dem når det gjelder prinsipiell tenkning. Presseetikk er ikke en sak for styret, men for sjefredaktøren. Styret representerer eieren og skal ikke blande seg inn i det redaksjonelle. Det slår redaktørplakaten ettertrykkelig fast. Her er journalistene på villspor.

Hvis journalistene har mistet tilliten til Vadseth som leder, er det en sak de kan legge fram for styret. Basis for en redaktør er dog ikke at han har tillit hos dem ham skal lede, men at styret har tillit til ham.

 

Det er ellers ganske vanlig i slike konflikter at ansatte forsøker å få styret til å involvere seg. Da blir det som regel verre. Det skjedde i Enova og ved Nasjonalmuseet. Så lenge en sjef orker å stå i konflikten, har styreleder har en viktig rolle som rådgiver. Men det er mellom de to. Hovedregelen er at styreleder ikke skal blande se inn i konflikter mellom daglig leder og ansatte. Når situasjoner låser seg, kan det være lurt å trekke inn utenforstående. Skal man komme noen vei bør ansatte og ledelse være enige om det.  Dersom er styret som vedtar å engasjere eksterne for å vurdere situasjonen, kan dette fort svekke daglig leder/sjefredaktørs stilling.

 

Det er tankevekkende at uenighet om lønn i et lokalt oppgjør kan eskalere til en så omfattende konflikt som den som nå utspiller seg i Fædrelandsvennen. Slikt kan man tillate seg i en monopolbedrift. De ansatte sitter rimelig trygt. Det er ingen konkurrenter til Fædrelandsvennen i Kristiansand om omegn.

 

Om Hans-Kristian Vadseth har opptrådt med den musikalitet som trengs, er ikke godt å si. Det at han har frasagt seg 300 000 kroner for å roe situasjonen, tyder på det.

 

I det lange løp er det tungt å være redaktør når journalistene setter seg på bakbeina. Mister en gnisten og piffen, orker en ikke å være leder under slike forhold lenge.

 

Denne saken viser at Fædrelandsvennen ikke har en redaksjon som det er enkelt å være sjef for. Når man etter et år i jobben kan havne i en slik situasjon, forstår en hvorfor ledere krever både høy lønn og avtale om en solid sluttpakke for å flytte til en by for å ta en krevende stilling. Å være redaktør i Fædrelandsvennen er jo som risikosport å regne.