Stortinget bør forholde seg til virkeligheten og endre loven om offentlighet ved viktige sjefsansettelser. Skal søkerlister alltid offentliggjøres, vil flere av de best kvalifiserte trekke seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreleder Svein Aaser nekter å oppgi navnene på dem som har søkt stillingen som sjef for Nasjonalmusèet. Han har skaffet seg en juridisk vurdering som konkluderer med at ”nasjonalmuseet ikke er et forvaltningsorgan i relasjon til offentlighetsloven”. Jusprofessorene Jan Fridthjof Bernt og Henning Jakhelln mener styret tolker loven fullstendig feil. Aftenposten har klaget på at de ikke får vite hvem som har søkt. Nå oversendes saken til Kulturdepartementet som er klageinstans. Kulturminister Trond Giske vil ikke kommentere saken.

I forrige uke fikk Oslo kino kritikk for at heller ikke de akter å offentliggjøre hvem som søker direktørstillingen. Da ble det også kjent at ingen hadde søkt stillingen som direktør for sykehuset Innlandet med 8500 ansatte. Ifølge styreleder er det folk som er interessert i stillingen, men som ikke ville søke dersom søkerlisten skal offentliggjøres. 

– Det kan ikke herske tvil om at det er av stor offentlig interesse av at ansettelsesprosessen ved Nasjonalmuseet skjer i full åpenhet, sier Henning Jakhelln. Det har han utvilsomt rett i – og det er det som er problemet.

Jusprofessorene forfekter god jus, men elendig ledelse. Det spørs om Svein Aaser ville vært styreleder ved Nasjonalmusèet dersom styrets viktigste jobb, å ansette daglig leder, skulle skjedd i full offentlighet. Det er så langt fra hvordan man tenker i næringslivet, hvor han kommer fra, så det kan få blitt. Der er konfidensialitet ved sjefsansettelser selvsagt. Hodejegere kan fortelle at kvalifiserte søkere ikke vil søke stilling er dersom de ikke kan garanteres en konfidensiell behandling. Så kan politikere, jusprofessorer, redaktører og Arne Jensen i Norsk Redaktørforening mener at slik burde det ikke være. Men slik er det. Man kan ikke dikte opp virkelighet. Ønsker man at søkerlister skal offentliggjøres, blir det færre kvalifiserte som søker. Og det blir betydelig vanskeligere å få fatt i de best kvalifiserte. Disse er jo i en god jobb. Hvorfor skulle de signalisere til sine ansatte og arbeidsgivere at de er på vei ut? Det følger som regel kun ulemper, ingen fordeler, av å søke seg bort fra en stilling, men så får man ikke den stillingen man søker, og blir værende der man er. Den som er på vei ut svekker gjerne sin posisjon.

Og den som søker en stilling der det er en stor konflikt man skal inni, vil jo risikere at pressen begynner å granske de som søker, om deres bakgrunn, lederstil, sterke og svake sider. Hvem vil utsette seg for det bare fordi man søker? Hvis søkerlisten til Nasjonalmusèet hadde blitt offentliggjort hadde etter all sannsynlighet søkere blitt viklet inn i den maktkampen som foregår. Ulike kandidater kunne fått støtte fra ulike fløyer og interessegrupper. Slik vil ikke Svein Aaser ha det. Han og styret vil bestemme hvem som skal ansettes. De vil velge den de mener er best. Åpenhet forkludrer prosessen med å finne den beste. Svein Aaser kommer til å få det som han vil. Trond Giske vil ikke overprøve ham.

Når en søker en stilling i det offentlige er det slik at den som er best kvalifisert og har høyest ansiennitet, skal få stillingen. Det skal være rettferdighet og etterprøvbarhet. Alle parter skal ha innsikt i prosessen, fra søkerliste til innstilling og ansettelse. Den som søker kan også få utvidet tilgang til informasjon. Slik bør det være for vanlige stillinger. Når det gjelder lederstillinger, legges det vekt på kriterier som ikke uten videre er etterprøvbare. Her vurderer en personlighet, lederstil, motivasjon og hvordan man mener de som søker passer i forhold til det styret mener er den viktigste utfordringen. Dette er ikke vurderinger offentligheten kan gjøre. Det er kun styret som kan vekte de mer personlige forutsetninger i forhold til utdannelse og praksis. Derfor skjer det ofte, særlig i næringslivet, at det er personer med de beste lederegenskapene som får lederjobbene, ikke de med størst faglig kompetanse og erfaring. Slik må det være der det gjelder å oppnå best resultat.

Stortinget har begitt seg inn på ville veier når de har skjerpet bestemmelsene om at navnene til alle som søker lederstillinger skal offentliggjøres. For å hindre at mediene begynner å saumfare søkere til offentlige stillinger, bør en holde på konfidensialitet i de tilfeller styret mener det er nødvendig for å sikre en rekrutteringsprosess som gir det beste resultatet.

Hvis det ikke skjer, vil en få den prosessen som nå skjer ved sykehuset Innland. Nå er hodejeger Steinar Hopland engasjert. Det aner oss at han kommer opp med et navn. Og når vedkommende dukker opp som søker, er ansettelsen i realiteten avgjort.