Ved å droppe forhandlingsveien demonstrerer regjeringen makt overfor Politiets Fellesforbund. Politiets aksjoner og Arne Johannessens sololøp med krisemaksimering fører definitivt ikke fram, skriver redaktør Magne Lerø.

Politiets fagforeningsleder, Arne Johannessen, var smørblid mandag da det ble klart at det lå 460 stillinger til politietaten i regjeringens krisepakke. I dag sier han at han føler seg ført bak lyset av justisminister Knut Storberget. Bakgrunnen er at regjeringen skjærer igjennom og avgjør striden om politiets hviletid uten forhandlinger.

–Justisministeren har seilt under falskt flagg i lang tid. I en serie møter og telefonsamtaler har vi jobbet for en løsning, men så viser det seg at jeg har vært utsatt for en velregissert lekedialog. Jeg kan ikke stole på hans ord og det er alvorlig, sier Johannessen og legger til at det for ham blir svært vanskelig å forholde seg til statsråden i fremtiden.

Han får full støtte av Unio-leder Anders Folkestad som mener Regjeringens handlemåte er et prinsipielt brudd på en politisk enighet om dialog som norsk forhandlingsmodell.

Johannessen snakker om diktat og regelrett løftebrudd når Regjeringen nå vil fastsette politiets unntak fra hviletidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven ved forskrift – uten forhandlinger. Politiets Fellesforbund vil ha mer kompensasjon for at de må jobbe lange økter med lite hvile.

Når regjeringen skjærer igjennom, er det for å sikre at Norge ikke står uten et velfungerende politi- og lensmannsvesen til sommeren, når særavtalen om hviletidsbestemmelser løper ut 1. juli.

Denne saken viser at politifolk har hatt fint lite igjen for aksjonene med å sykemelde seg, nekte overtid, bomme på skyteprøven og vegre seg for utrykninger. Arne Johannessen kjørte i høst et verbalt stormangrep mot regjeringen, disket opp med den ene elendighetsbeskrivelsen verre enn den andre og malte krisen med bred pensel. 30 desember i år kunne Aftenposten fortelle at politiet jobbet mindre overtid i fjor enn før og at sykefraværet var gått ned. De tallene Aftenposten presenterte underbygget politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storbergets påstand om at det ikke hersker kriselignende tilstander i politiet. Samtidig understreket de to at det var behov for økt bemanning. Det kom nye stillinger i budsjettet i høst, og mandag kom det ytterligere 460 stillinger.

 

Arne Johannessen fremstår som lite troverdig når han skal beskrive situasjonen i politietaten. Han smøre for tykt på. Det gjør ikke inntrykk lenger. Arne Johannessen er opptatt av å øke lønnen til sine medlemmer. Det er det ingen ting å si på. Han må gjerne kjøre en beinhard linje i forhandlingene. Men han må følge spillets regler. Han må slutte å la seg inspirere av flygelederne som vant fram med sine aksjoner.

 

Aksjons – og krisemaksimeringslinjen endte med at justisminister Knut Storberget gjorde det tindrende klart at det ikke var snakk om å gi politiet økt lønn utenom de ordinære forhandlingene. Når regjeringen nå skjærer igjennom og avgjør striden om politiets hviletid uten forhandlinger, er det på sett og vis overraskende. Under normale om omstendigheter forhandler man om denne typen endringer i arbeidsvilkårene. Når regjeringen ikke velger forhandlingsveien, må det skyldes at de ikke tar sjansen. De fratar Arne Johannessen et viktig forhandlingskort. Han må nå kreve økt lønn og risikotillegg på lik linje med de andre i staten politiets forhandler sammen med.

 

Ved å droppe forhandlingsveien har regjeringen foretatt en maktdemonstrasjon overfor Politiets Fellesforbund. Man gir med den ene hånden mandag og tar med den andre onsdag. Vi forstår Arne Johannessen er frustrert og sint.

Han får bite i seg nederlaget og ta det som et signal på at han ikke bør ture fram på krisemaksimeringslinjen slik han gjorde i høst. Det er lov å være steinhard i forhandlinger når en følger spillets regler. Det er risikosport å kjøre det solo. I høst endte det med at Arne  Johannessen fikk både andre arbeidstakerorganisasjoner, politijuristenes forening og Knut Storberget på nakken.