Våger Obama å utfordre krigerne?

Israels invasjon i Gaza har ført til at Midt-Østen står øverst på prioriteringslisten til Barack Obama når han om under to uker tiltrer som president. Det kan det knyttes et ørlite håp til, skriver redaktør Magne Lerø.

Det nye året kunne ikke ha startet mer elendig enn det har gjort i Midt-Østen. Det går imidlertid an å nære et tynt håp til det faktum at det noen ganger åpnes for løsninger når det ser som mørkest ut.

I Midt-Østen er dette håpet knyttet til Barack Omaba. Obama har ikke sagt noe som tyder på at han ser for seg en radikal omlegging av amerikansk Midt Østen-politikk. Det ville skaffet han massiv motstand fra sterke krefter i valgkampen. Det ligger samtidig i kortene at Obama ikke kan fortsette i det sporet som George W. Bush har tråkket opp.

Hvis Obama 20. januar ikke svarer noe annet enn «Hamas har først og fremst ansvaret for det som skjer fordi de over lang tid har skutt raketter inn over Israel», vil det bre seg en bølge av skuffelse over hele verden. Hvis Obama sier at den forandring han kommer med også skal gjelde israelere og palestinere, at han vil kreve at både Israel og palestinerne revurderer sine posisjoner og at han vil samarbeide bredt med alle land som har interesser i Midt-Østen om en varig fredsløsning, vil han kunne bidra til å spre optimisme.

Det er Obama som sitter med nøkkelen til at den vanvittige krigen som nå utspiller seg, kan bli erstattet med forhandlinger om fred, der palestinerne får egen stat og det internasjonale samfunn bidrar til å gjenreise det som krig og okkupasjon har ødelagt. Sannsynlig trengs det FN-styrker i områdene for å sikre fred og stabilitet.

Israel sier de går inn i Gaza for å ta knekken på den militære delen av Hamas. Om de lykkes, er et åpent spørsmål. Det kan komme til å avhenge av om de er villig til å betale det koster av tap av egne liv og en massiv fordømmelse av verdenssamfunnet. Det er grenser for hvor mange sivile Israel kan meie ned.

At de har rett til gjengjeldelse, kan det ikke herske tvil om. Men de som nå skjer, er en «uproporsjonal gjengjeldelse», som Jonas Gahr Støre sier. Derfor krever den norske regjeringen at Israel må trekke bakkestyrkene ut av Gaza. De får leve med at Hamas sender raketter mot dem. Ingen regjering i et land med betydelig militær overmakt, ville latt være å gjengjelde slik Israel nå gjør. Vi kan selvsagt mene at vi ville ha «gjengjeldt proporsjonalt».

«Proporsjonal gjengjeldelse» har ikke akkurat preget de militære konflikter USA har vært involvert i de siste tiårene.

Når Israel går til storoffensiv nå, har det sammenheng med at det skal være valg om vel en måned. Regjeringen vil vise at de er i stand til å ta alle midler i bruk for beskytte landets innbyggere. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at den voldsomme maktbruken de nå setter inn, har sammenheng med at de er langt tryggere på George W. Bush enn Barack Obama.

Er langt stykke på vei må Israel sikre seg amerikansk aksept for det de vil foreta seg. Hvis Obama stiller seg bak invasjonen i Gaza på samme måte som George W. Bush har gjort, vil Obama spolere en stor del av sine muligheter for å gi amerikansk utenrikspolitikk en annen retning.

Det kan være Israel er såpass usikre på Obama at de vet at det er nå eller aldri de kan få brukt sin militære styrke for å nedkjempe palestinerne militært. Det kan være de innstiller seg på at blir fire år langs den tunge forhandlingsveien de vil måtte gå med Barack Obama i kulissene.

Situasjonen i Midt-Østen virker håpløs. Det er ikke sikkert Barack Obama klarer å ta grep i situasjonene. Men politikk er å ville – og forsøke. Historien byr faktisk på en del eksempler på at konflikter som framsto som uløselige, fikk sin løsning. I slike situasjoner spiller alltid enkeltpersoner en avgjørende rolle. Det er modige menn og kvinner som går i krig – og som stifter fred.

Å stifte fred kan være det tyngste. For når konflikter har vart lenge, hatet har slått rot, bitterheten har satt seg fast og ekstremistene har tatt styringen, kan det å våge å begi seg inn på fredsveien være det samme som å måtte gå i krig med sine egne. Det er situasjonen for palestinerne. Hamas og Al Fatha, representert ved president Mahmoud Abbas, er faktisk i krig med hverandre. Og skulle Israel bestemme seg for å trekke sine styrker tilbake fra okkuperte områder, unngår de neppe krigshandlinger fra egne ekstremister og nybyggere på de etablerte områdene.

2009 kan bli året da alt ble verre i Midt-Østen. Det kan også bli året da mange nok innså at slik som dette kan det ikke fortsette og at man startet prosessen som kan lede til fred.