Storbergets sykdom

Vi vet ikke hva som feiler Knut Storberget, men vi kan jo ikke vente til vi får vite det. VG tror han er blitt syk fordi han er så ærlig. Nå skal hakkekyllingen få sympati, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen vet hva som feiler Knut Storberget. Vi får kanskje vite noe i dag. Men å vente et helt døgn på at en lege skal fortelle oss hva som kan feile ham, har vi ikke tid til i våre dagers mediesamfunn. Vi får være leger så godt vi kan. Mediene er i dag fulle av beskrivelser av hvilke medisinske utslag det kan gi når menneske utsettes for hardt press over tid.

 

Trond Giske, som er en av Storbergets nære venner, sier han ikke vet om sykdommen har sammenheng med det store arbeidspresset. VG mener imidlertid det er grunn for å kalle Storbergets sykdom ”mystisk”.

 

Lege og stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV) sier til Dagbladet at det ikke er tegn på svakhet, men menneskelighet når toppolitikere må ta en pause fra en jobb med til tider hardt arbeidspress.

 

–         Kroppen er slik innrettet at den trenger pauser og søvn. Hvis man ikke får nok ro og søvn, blir man utmattet og kroppen sier fra med normale fysiologiske reaksjoner, sier Ballo som selv måtte ta en ”time out” da datteren tok sitt eget liv.

 

Toppolitikere som Anne Holt. Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland og Åslaug Haga har blitt syke av det presset de har vært utsatt for. Så det er ikke noe nytt at politikken kan gå på helsa løs.

 

VG mener å vite mest om grunnen til at Storberget ble syk. Det Terje Helsingeng skriver, er nesten som å lese en oppsummering fra en psykiater eller psykolog etter inngående samtaler. Storberget kan ha blitt syk fordi han er så ærlig, er teorien.

–         Nettopp fordi han av alle oppfattes som en person med høy redelighet, moralsk og integritet og skikkelighet, ble de siste ukers hendelser ekstra hardt å bære. Til slutt brast demningen. De gjentatte slagene fra opposisjonen, fra sin egen regjering, fra publikum og presse kan nok føles som høyst urimelige. Ja, som et dobbelt urettferdig justismord. Så da politikeren fra Elverum, som mistet begge foreldre i en vanskelig oppvekst og som har valgt et liv uten kunstig stimulans, kom i en situasjon der han ikke kunne svare ærlig på de mange intrikate spørsmål han fikk, ble det form mye, leser vi.

 

VGs kommentator kan ha et poeng, men det er lovlig tidlig å konkludere før vi har fått vite hva som feiler Storberget og før han har kommentert sin egen situasjon.

 

Det er et tydelig drag av sympati i det VG skriver. Artikkelen bæres oppe av en vilje til å forstå. Slik er det ofte mediene fungerer. Først blir man hakkekylling, offerlam og hoggestabbe. Det kan snu seg dersom en legger seg flat og makter å formilde med emosjonell, troverdighet at man angrer. Eller at man blir syk av presset. Syke mennesker får sympati. Til og med opposisjonen finner det opportunt å tale vel om syke politiske motstandere.

 

Knut Storberget har innrømmet at håndteringen av hijabsaken ikke hadde vært god nok. Men vi vet ikke hva som har skjedd. I går meldte NRK at det ikke var et arbeidsuhell, men at saken var avklaret i regjeringen. Det er Storberget som har måttet ta støyten.

 

Knut Storberget var en av regjeringens beste kort. Plutselig blir han regnet som et av de svakeste ledd. Det er knyttet til konfliktene med politiet, striden om blasfemiparagrafen, forlengelsen av Ingelin Killengreens engasjement som politidirektør og hijabsaken. Den kritikken som Storberget er blitt utsatt for, er urimelig. Når rovdyr jakter, velger de seg ut det svakeste dyret i flokken. Slik fungerer det også symbiosen mellom politikk og medier. Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, har kategorisk slått fast at Storberget opptrer som en amatør og at han ville blitt kastet av Stoltenberg hadde vi ikke vært i et valgår.

 

Lars Sponheims krav om at Storberget skal be om unnskyldning, er ikke stort bedre. Den slags forsøk på moralisering, fører politikken på et sidespor. Et politisk bikkjeslagsmål er en kamp om velgeres gunst. Slik må det være. Politiker skal ikke gå rundt og be hverandre om unnskyldning. De skal slåss så fillene fyker om politiske standpunkter.

 

Da Åslaug Hagas troverdighet ble trukket i tvil, slo hun i bordet i møte med pressen. Hun fant seg ikke å bli beskrevet som en person som ikke var til å stole på. Haga la seg aldri flat, hun ba aldri om unnskyldning. Hun kastet inn håndkle fordi hun ikke hadde helse til å være statsråd.

 

Knut Storberget er en dyktig politiker. Vi vil tro han komme sterkere tilbake. Han har noen kamper han vil kjempe.   

Kvinners sjefsvegring

Kvinner er og blir lite sultne på å bli toppsjefer. Utviklingen i toppsjefsrollen kan føre til at det blir enda færre som synes det er bryet verd, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er gammelt nytt at kvinner ikke er like hissige som menn på å bli sjefer. Vi får stadig flere bekreftelser på det. I dag skriver Vårt Land at 75 prosent av prestene som ble spurt om de kunne tenke seg å bli biskop i Stavanger, svarte nei. De endte opp med å nominere fem menn til ny biskop. Det var bare 27 prosent av mennene som ikke var interessert. I Bergen sa 8 av 10 kvinner nei til å bli nominert som biskop. Valgkomiteer som skal finne medlemmer til landsstyrer rundt om, har de samme erfaringer.

Kvinner sier langt oftere nei enn menn.

Mandag skrev Dagbladet at det er tre ganger så mange menn som kvinner som har som mål å bli administrerende direktører. Dette var konklusjonen i en undersøkelse som Manpower har utført blant 29 000 utenlandske og 487 norske yrkesutøvere. Det er bare 18 prosent av kvinnene som sier de gjerne vil blir administrerende direktør. 

Lørdag kunne Aftenposten fortelle at det kun er to av 224 børsnoterte selskaper som har en kvinnelig toppsjef. Det står ikke særlig bedre til om en teller antall kvinner i ledergruppene i de børsnoterte selskapene.

Også i små- og mellomstore bedrifter dominerer mennene. Det er fire-fem ganger så mange menn som kvinner som forsøker seg som gründere. Og det er overlegent flere menn enn kvinner som er aksjeeiere eller som eier bedrifter.

Tradisjonelt har mennene hatt styringen i pengenes verden. At det tar lengst tid før kvinnene inntar lederposisjonene i de børsnoterte selskapene, er som forventet. Men i kirken skulle en tro det var annerledes. Dyktige kvinnelige prester finner vi overalt. Det er omtrent like mange kvinner som menn som begynner som prester, og jevnt over finner vi flere kvinner enn menn i kirkebenkene. Men bispekåpen trakter de ikke etter.

Vi finner imidlertid flere kvinner i mellomlederposisjoner både i bedrifter og organisasjoner. Og kvinnene kommer minst like godt ut som menn på undersøkelser som kartlegger lederegenskaper. Denne uken kunne Aftenposten fortelle at det er kvinnene som er best til å motivere. De er også best når det gjelder kommunikasjon og åpenhet, viser undersøkelsen fra det internasjonale talentselskapet Hudson. Menn er flinkest til å overtale, takle stress og være innovative.

I denne uken hvor det markeres at likestillingsloven er 30 år, kan vi konkludere med at kvinner er like gode ledere som menn. Det er ingen lederoppgaver kvinner bør holde seg borte fra fordi menn passer bedre. I praksis kan det heller ikke påvises at kvinner gjør det dårligere enn menn som ledere, snarere tvert imot. Men kvinner er og forblir mindre interessert enn menn i å bli ledere på høyt nivå i bedrifter og organisasjoner.

En tøff nominasjonsprosess, hensyn til familien og meningsløse dialoger oppgis som grunn til at kvinnene ikke vil klatre til topps i kirken. Dette samsvarer godt med det kvinner oppgir som grunn til at de ikke er interessert i jobben som toppsjef i næringslivet.

Det er utfordrende å være leder. Mange ledere trives som fisken i vannet. De tar ikke skrekken av nedskjæringer, konflikter, uventede oppgaver som gjør at en i perioder må jobbe både sent og tidlig, stress og kav. For en del blir jobben livet. Å leve blir å være sjef.

Slik er det for svært få kvinner. De velger annerledes. En spør seg om en sjefsjobb er verd alt strevet, all kritikken, alt styr som kan følge med en medarbeiderflokk, alt ekstraarbeidet, alltid å måtte haste av gårde uten å få nok tid til det som er viktig, til å tenke på jobben når en har fri, å ikke få tid nok til venner og familie,…. Kvinner velger annerledes enn menn. Det er det ingen grunn til å kritisere kvinner for.

Jobben som biskop eller bedriftsleder er slik den er. Vi har ingen tro på at disse stillingene kan gjøres annerledes slik at kvinner finner de mer attraktive. Det er heller ingen ting i utviklingen av lederrollen som gjør at kvinner skulle bli mer motivert for å påta seg topplederoppgaven. Snarere tvert imot. I nedskjæringstider blir det ekstra mye å gjøre for ledere. Og det blir stadig flere pålegg og forventninger rettet mot ledere. En del kvinner – og menn – tar skrekken av å se den behandlingen enkelte ledere som kommer i offentlighetens søkelys må gjennomgå.

Obamas visjonære redningsaksjon

Det vil gå fattige riktig ille dersom alle skal begynne å agere som Nicolas Sarkozy. Obama må våge forandring uten å falle i den proteksjonistiske grøfta, skriver redaktør Magne Lerø.

Er det mulig å tro at verden blir et bedre sted å leve for de fleste mennesker når vi en gang kommer oss igjennom finanskrisen? Det virker som om president Barack Obama tror det. Og det er lov å håpe. I natt holdt han en gnistrende tale i Kongressen. Nå var han tilbake i ”Yes we can”- sporet. Politiske kommentatorer snakker om at han holdt den mest ambisiøse og visjonære talen som er holdt av en amerikansk president på femti år. Obama lover at bankene skal begynne å fungere igjen, at det skal skapes millioner av nye grønne arbeidsplasser, at bilbransjen skal komme seg på beina igjen og at man etter hvert skal oppnå budsjettbalanse. Men først skal det pøses på med så mange milliarder dollar som er nødvendig for at utviklingen snur.

Obama har selvsagt ikke klare alle planene for hvordan dette skal kunne skje. Men noe skjer når har holder en slik tale. Han utfordrer hele det amerikansk folk og verden for øvrig til å ta stilling, til å tro at det nytter, til å endre holdning, fra pessimisme i det minste til realisme.

Hvilken utvikling et samfunn tar, avhenger av hva dets ledere og innbyggere tror. Obama vil gjenreise troen på at det enkelte mennesket ”gjør en forskjell”, for å si det med Jonas Gahr Støre som i boka han ga ut i høst gang på gang kommer tilbake til at ”politikk er å tro og handle som om det nytter”. Det er troen og håpet som driver oss i riktig retning.

Spørsmålet er om Obamas tale har riktig timing. Det er erfaringsmessig lettere å snu pessimisme til optimisme når man nærmer seg eller er på bunnen. Tar man for sterke ord i sin munn nå det raser nedover, risikerer en å ikke nå fram.

Myndighetene i USA har satt av 9000 milliarder dollar for å få økonomien på fote igjen. Og i natt sa Obama at han er rede til å hive innpå det som trengs. Det er faktisk noen som har begynt å snakke om en oppturen i amerikansk økonomi. Mandag intervjuet Dagens Næringsliv sjeføkonomen for Deutsche Bank i USA, Torsten Slok. Han anbefaler folk å begynne å kjøpe aksjer og tror at det vil skje et oppsving i økonomien til høsten. det spørs om ikke Obama også ser lys i tunnelen.

Men først må sannsynligvis markedsliberalistene i USA svelge unna enda et par kameler. Det ligger an til staten kan komme til å overta inn på femti prosent av gigantbanken Citygroup og kanskje også deler av Bank of America. Det vil være et kraftig signal til markedet om at staten stiller seg som garantist for at bankene kan begynne å låne ut penger igjen. Et velfungerende bankvesen er alfa og omega for næringslivet.

EU har ingen statsledere av Obamas format. Nicolas Sarkozy setter riktignok spor i Frankrike, men han fremstår med en for sterke ”Frankrike først, EU deretter”-profil. Tysklands Angela Merkel og Storbritannias Gordon Brown er mer dyktige forvaltere enn dynamiske, modige og nytenkende ledere. Den medisinen de foreskriver er mye av den samme som den Barack Obama sverger til. EU-lederen er sterkt opptatt av å få til en nytt reguleringssystem for finansmarkedene slik at man kan sikre seg sterkere overordnet politisk styring for å hindre at finansfolket løper løpsk igjen. I EU ser det ut til at de har bestemt seg for å ta knekken på skatteparadisene. Det vil i seg selv være et stort skritt fremover.

Det kan nok lykkes politikerne å få bedre kontroll over finansnæringen. Det de kommer til å slite med er å hindre at proteksjonismen brer om seg. Når krisen rammer, har både det enkelte menneske og den enkelte nasjon en tendens til å tenke på seg selv først. Det er ikke slik at man uttaler seg som et mål. Det bare blir slik i praksis. Her representerer Nicolas Sarkozy et unntak. Han sier rett ut at han vil prioritere Frankrikes interesser. Han sier ja til å støtte den franske bilindustrien, men da vil han at de skal flytte bilproduksjonen som er lagt til Øst-Europa tilbake til Frankrike. Det er Frankrike som skal ha arbeidsplassene dersom en skal bruke skattebetalerne penger til å sikre en industri. Det er ingen pipekonserter å høre i Frankrike. Befolkningen vil heller ha mer av denne typen proteksjonisme. Det har lenge vært en misnøye i Frankrike mot at globaliseringen fører til tap av arbeidsplasser. Det store spørsmålet er om USA klarer å styre unna fristelsen for å bedre sin egen økonomi p kort sikt ved å ty til proteksjonistiske tiltak.

Noen milliarder mennesker i Asia, Afrika og Sør-Amerika kan takke globaliseringen for at de har fått bedre levevilkår. Globaliseringen drives ikke fremover at politiske vedtak, men av markedskreftene. Her er det best og billigst som gjelder uavhengig av hvor varen er produsert.

Verdens fattige har hatt stor glede av markedskreftene. De har grunn til å bekymre seg dersom proteksjonismen brer om seg. Mange fattige land har langt mer å hente på fri handel og konkurranse enn at folket i det enkelte land via sine politikere skal avgjøre premissene for handel. Befolkningen i et land er opptatt av det som tjener en selv best. Norge er intet unntak. Bare se på den norske motstanden mot å komme u-landene i møte når det gjelder landbruksprodukter i WTO-forhandlingene. Det er tvilsomme nasjonale interesser ikke fair konkurranse i et marked u-landene har grunn til å frykte. Det vil gå riktig ille dersom alle skal begynne å agere som Nicolas Sarkozy.

Etterforskning framfor granskning

Vi må opprettholde et skille mellom kritikkverdige forhold og brudd på samfunnets lover. Dette skillet kan det ikke være opp til granskere å trekke, skriver redaktør Magne Lerø.

Lederen i Advokatforeningen, Berit Reiss-Andersen, advarer mot å sette etterforskning av brudd på straffeloven ut på anbud. Bakgrunnen for uttalelsen er et utspill fra Helge Kvamme, sjefgransker i PwC, i Dagens Næringsliv i går. Han ønsker seg en versjon av den amerikanske modellen hvor selskapene selv gransker korrupsjon. Det mener han kan løse ressursproblemene i Økokrim.

De to snakker delvis forbi hverandre. Reiss-Andersens kjører ryddig og prinsipielt. Lovbrudd skal etterforskes av politiet, tiltale skal tas ut av påtalemyndighetene og domstolene skal dømme. Dette sikrer rettssikkerhet for alle impliserte. I et rettsamfunn må samfunnet betale det det koster å etterforske og dømme brudd på samfunnets lover. Dette er politikernes ansvar. Etterforskning på samfunnets vegne kan og bør ikke privatiseres.

Helge Kvamme tar utgangspunkt i de faktiske forhold. Økokrim har sagt at de ikke har kapasitet til å etterforske saker som burde vært etterforsket. I USA har man pålagt selskaper som mistenkes for korrupsjon å etterforske egen virksomhet, men under styring og kontroll av myndighetene. På denne måten oppnår en at selskaper som ikke har orden i eget hus selv må betale for å rydde opp. Alternativet er at skattebetalerne må ta regningen.

Når selskaper må gjennomføre egen granskning, må de leie inn eksperter utenfra. PwC og tilsvarende selskaper kan altså gni seg i hendene om vi får amerikanske tilstander her i landet. Reiss-Andersen gjerne vite hvor stor omsetning korrupsjonsgranskingen i PwC utgjør slik at man også kan vurdere saken i et økonomisk perspektiv.

At selskaper som oppdager mulige lovbrudd eller andre kritikkverdige forhold leier inn eksterne for å granske forholdene, er det ikke noe å si på. Styret har plikt til å påse at lover og regler følges. Lovbrudd bør som hovedregel anmeldes. Hvis det da foreligge en gransking eller omfattende dokumentasjon av kritikkverdige forhold, vil dette lette politiets etterforskning.

I noen tilfeller rydder bedrifter opp selv, uten å koble inn myndighetene. Det kan også forsvares dersom ikke lovbruddene er alvorlige, men skyldes manglende bevissthet eller kunnskaper.

Etterforskningsenheten i PwC har sin berettigelse, men det er de prinsipper Berit Reiss-Andersen holder fram vi bør basere oss på når mistanke om straffbare forhold fremsettes.

Den granskingsaktiviteten som brer seg har også et rettsikkerhetsmessig aspekt. Når et granskingsutvalg med juridisk kompetanse konkluderer med at straffeloven kan ha blitt brudd, fungerer dette fort som en forhåndsdom dersom mediene fatter interesse. Det fikk vi et eksempel på da Dalseide-utvalget la fram sin rapport etter å ha gransket smørekulturen i Forsvaret. En rekke offiserer ble hengt ut, men ingen er ennå dømt for noe straffbart.

Men et er ikke bare på det økonomiske området granskingsaktivitetene brer om seg. Ingen er blitt så grundig gransket som LO-leder Gerd-Liv Valla. Hele granskingen ble lagt opp som om det skulle vær en rettssak. Hun ble dømt av tre jurister for å ha brutt arbeidsmiljøloven. Noen ankemulighet ble ikke gitt. Hun hadde i realiteten ikke noe annet valg enn å trekke seg.

I Enova har en rekke jurister vært inne og gransket om Eli Arnstad brøt arbeidsmiljøloven og om styret har behandlet varslingen godt nok. Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen koblet endatil inn advokater for å finne ut om Åslaug Haga hadde behandlet saken på en riktig måte i forhold til varslingsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven. Det kan utvilsomt bli mye for jurister å sette tennene i fremover.

I Arbeidsforskningsinstituttet (Afi) mener sosiologene, psykologene og psykiaterne at de ikke engang trenger jurister med i granskingsarbeidet for å konkludere om straffbare forhold. De konkluderte i alle fall med at en avdelingsleder i Kirkens Nødhjelp etter all sannsynlighet har brutt arbeidsmiljøloven forbud mot trakassering av underordnede. For avdelingslederen var det bare å pakke sammen etter en slik dom, selv om det ikke sto jurister bak. At det var grunnlag for å kritisere lederstilen hennes, er det neppe tvil om. Men det er dog en forskjell på å svikte som leder og å bryte norsk lov.

Det bør opprettholdes et skille mellom kritikkverdige forhold og brudd på samfunnets lover. Dette skillet kan det ikke være opp til granskere å trekke. Det er en oppgave for politi- og påtalemyndighet.

Andersens NAV-igering

Nav-krisen egner seg for en kollektiv unnskyldning fra regjering og opposisjonen for en underfinansiert reform, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeidsminister Dag Terje Andersen sier til VG at ferien i Egypt har vært bortkastet. Nav-krisen og alle de arbeidsledige har gått inn på ham. Han har sovet dårlig og tenkt på hva i alle dager han skal finne på for å få Nav til å fungere. Han bruker ordet ”skandale” og ”totalt uakseptabelt” at arbeidsledige ikke får utbetalt dagpenger. Det er bra at Dag Terje Andersen ikke gjør noe forsøk på å forskjønne situasjonen eller å advare mot svarmaling ved å si at det ikke er like inne alle steder. Og Andersen erkjenner at det er han som har ansvaret. Han tillater seg imidlertid å sparke til Carl. I. Hagen som har kritisert at han drar på ferie midt i krisen.

– Det skal ingen ta fra Carl I. Hagen, at når han uttaler seg om ferie, så uttaler han seg om noe som han har greie på, sier Andersen. Han mener han har fått jobbet like mye med Nav i ferien som han hadde fått gjort om han hadde vært på kontoret. Det tror vi ham på.

Nav er i gang med å omdisponere troppene slik at de fylkene hvor det er lengst køer skal få hjelp fra de fylkene som har kontroll over situasjonen. Godt. Det viktigste tiltaket regjeringen iverksetter, er å utsette reformen med arbeidsavklaringspenger. Den skulle vært iverksatt 1. oktober. Men å få innarbeidet regelverket rehabilitering, attføring og tidsbegrenset uførestønad i nye regler og systemer for ”arbeidsavklaringspenger”, er meget omfattende. Nå får en leve med gammelt regelverk inntil en har situasjonen under kontroll.

Når denne reformen utsettes, er det en erkjennelse fra regjeringens side av at prosessen rundt Navn har gått for fort.

I forrige uke ble det også kjent at Nav hadde bedt om 100 stillinger mer enn de fikk for å kunne ta unna den økte arbeidsmengden som følge av økt arbeidsledighet. Dag Terje Andersen bør si rett ut at Nav burde ha fått disse stillingene.

Nav-reformen er underfinansiert. I fusjoner regner man med å kunne ta ut synergieffekter. Som regel blir disse mindre i praksis enn på papiret når planene legges. Og det tar lengre tid før man fått tatt ut synergiene.

Videre har regjeringen feilberegnet den tiden en må bruke på kompetanseheving. Saksbehandleren i Nav skal nå beherske et langt mer omfattende regelverk. Og alle som har vært igjennom en fusjon, vet at de vanlige arbeidet også tar lengre tid i en fusjonsprosess fordi systemene ikke fungerer som de skal. Fusjoner er forbundet med mye plunder og heft. Når antallet arbeidsledige øker radikalt samtidig som ressursene er for knappe, må det gå galt.

Opposisjonen på Stortinget synes det er fornuftig å utsette reformen om arbeidsavklaringspenger. Men de vil gjerne drøfte hva regjeringen foretar seg for å løse krisen. De bør ikke innskrenke drøftingen til kun å gjelde det. Denne saken kan gi viktig læring i politikerne om store omstillinger. Det var Bondevikregjeringen med Dagfinn Høybråten i spissen som lanserte reformen. Så ingen kan stille seg utenfor og si ”hva var det vi sa”

Nav-krisen er en belastning på regjeringen. Men det blir for enkelt å legge skylden over på regjeringen, aller minst på ledelsen i Nav. Det har vært bred enighet om denne reformen og det har ikke vært skreket om at Nav har fått for lite penger før krisen var et faktum.

En av søkerne, Tove Strand, til stillingen som direktør Oslos nye storsykehus trakk seg først, men så meldte hun seg på igjen. Hun gir en begrunnelse som det er verdt å merke seg:

– Jeg trakk søknaden min fordi det var satt betingelser for gjennomføring av store prosesser som jeg mente det ville være umulig å oppfylle. Særlig fordi det ikke er bevilget ekstra penger til omstilling, sa Strand. Nå har styret sett problemet, og da vil Strand være med.

Her har vi noe av det samme som Nav lider under. Det tas ikke høyde for de ekstra kostnadene en stor omstilling medfører.

Lars Sponheim (V) mener Knut Storberget bør be om unnskyldning for behandlingen av hijabsaken. Hvorfor skulle han det? Politiske prosesser som takles dårlig er ikke noe å be om unnskyldning for. Å ta kritikk er noe annet.

Er det noen som burde med om unnskyldning, så er det Stortinget for behandlingen av Nav-reformen. Her er det snakk om et kollektivt ansvar. Og det rammer enkeltmennesker.

Storbergets ryddesjau

Forsøkene på å gravlegge Knut Storberget som statsråd skjer etter «grav først, spør siden»-prinsippet. I dag må han rydde opp og vise at han har livet rett, skriver redaktør Magne Lerø.

Professor Trond Nordby nærmest avsatte Knut Storberget som justisminister i NRK i går på grunnlag av påstandene om at det er Storbergets underordnede som har bestemt at hijab skal tillates i politiet. Politisk redaktør Arne Strand uttaler seg skråsikkert om at Jens Stoltenberg ville gitt Storberget sparken hadde det ikke vært for at det kun er et halvt år til valget.

Her anvendes en variant av «grav først, spør siden»-prinsippet. Det er da vanlig at man hører hva den det gjelder ha å si, før øksa faller.

Nå kan en selvsagt si at det er Knut Storbergets feil at dette skjer. Han er på vinterferie denne uken. I går avbrøt han ferien – i dag er han på kontoret for å rydde opp. Kanskje han angrer på at han ikke droppet skituren onsdag og istedenfor hastet av gårde til kontoret.

Faktum er i alle fall at vi ikke har hørt Storbergets kommentar til hans egen rolle i saksbehandlingen. Her verserer nå en rekke varianter i mediene – og stort sett utlegges de som fakta. «Kuppversjonen» går ut på at politisk rådgiver Hadia Tajik og statssekretær Astri Aas-Hansen tok avgjørelsen om å tillate hijab uten at Knut Storberget visste om det.

En annen versjon går ut på at et notat om saken ble lagt ut på hjemmesiden uten at Storberget var klar over det. Det er vitterlig noe helt annet og mindre dramatisk. Det avgjørende er at det er Storberget som har hatt styringen med realitetene i saken.

Hvis Tajik og Aas-Hansen har gått bak Storbergets rygg, må de få sparken. Det er elementært at et statsråd må ha styring og 100 prosent tillit til at hans nærmeste iverksetter statsrådens vilje.

Hadia Tajik er muslim. Når hun bringes inn i saken som en beslutningstaker i strid med det Storberget ønsker, bør det ringe en bjelle i mediene. Er det sannsynlig at en rådgiver tiltar seg en slik makt i et departementet? Professor Frank Aarebrot sier til Aftenposten at saken smaker av rasisme. Tajik beskyldes nærmest på å ha forsøkt å snikinnføre hijab her i landet. I det minste burde mediene gjort oppmerksom på at hun selv ikke bruker hijab, mener Aarebrot.

Høyres André Oktay Dahl karakteriserer Justisdepartementets håndtering av hijab-saken som utrolig.

– Hvis det er sant at statssekretæren og rådgiveren fikk ut vedtaket uten Storbergets godkjenning, må justisministeren seg om etter andre medarbeidere, sier han til Aftenposten.no. Dahl får få kreditt for at han i alle fall uttaler seg med et «hvis» som premiss.

Ellers gjør opposisjonen naturlig nok det de kan for å fremstille Storbergets som en skadeskutt statsråd. Opplysningene i NRK onsdag om at han ikke følger med på hva som skjer i eget departement, var en lissepasning for påstander om at departementet er uten politiske kontroll.

Og så nevnes blasfemisaken, striden med Politiforbundet, forlengelse av Ingelin Killegreens åremål og hijab-saken på løpende bånd. Den råde tråd påstås å være Storbergets udugelighet.

Knut Storberget bør rydde grundig opp i dag. Det må ikke herske tvil om at han har styring på troppene i departementet. En statsråd kan ikke tillate at underordende tar seg til rette politisk. Vi har vanskelig for å tro på påstandene om at Storberget ikke vet hva hans nærmeste medarbeidere foretar seg i en så pass omstridt sak. Storberget bør sette en sluttstrek for saken i denne omgang. Det er rett og slett en for dårlig sak for Ap å kjøre et halvt år før et valg.

Det er tankevekkende at en så liten sak i løpet av en uke kan bli en politisk sak i megaklassen. Men det er denne vikeligheten Knut Storberget må forholde seg. Framover bør han bruke all sin kraft på å legge forholdene til rette for at politiets får gjøre det de skal – og med standard påkledning.

Ukulturen i Enova

Bråkebøttene i Enova ser ikke ut til å ville gi seg før Terje Riis-Johansen offentlig kapper hodet av styreleder Jørn Rattsø. Per Kristian Foss (H) melder seg på som primus motor, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreleder Jørn Rattsø i Enova gikk på limpinnen. Styret inngikk for noen uker siden en avtale med de ansatte om å legge striden rundt Eli Arnstads påståtte mobbing bak seg.

De ansatte fikk dekket advokatkostnader for rundt 900 000 kroner. Det hadde de ingen rett til, for de hadde leid inn advokater uten ledelsens godkjennelse. I avtalen konstaterer styret og de ansatte at de ser ulikt på om Eli Arnstad trakasserte medarbeidere eller ikke. Styret sier det var grunn for å varsle og beklager en del ord og uttrykk som er brukt i stridens hete.

Det viktigste var at styret og ansatte ble enige om å legge saken bak seg. Nå skulle de konsentrere seg om fremtiden, ikke det som hadde skjedd for halvannet år siden.

Trodde Rattsø.

Men det motsatte skjedde. De ansatte har fôret journalist Veslemøy Lode i Dagbladet med likt og ulikt. Nå var det styreleder Jørn Rattsø som skulle tas. Tirsdag kunne Dagbladet referere fra hemmelige lydbåndopptak som ifølge avisen skulle bevise at Jørn Rattsø hadde løyet for olje- og energiminister Åslaug Haga.

Hvem som hadde gjort hemmelige opptak fra møter, er det ingen som vet. Ledelsen i Enova må nå granske sine ansatte for å finne ut av hvem som driver med hemmelig romavlytting.

Faktum er at Åslaug Haga er blitt dynget ned av informasjon om Enova. Hun har fått en omfattende rapport om arbeidsforholdene utarbeidet av to jurister. Hun har hatt møte med de ansatte. Hun har også fått en juridisk vurdering som styret har utarbeidet og hatt møte med Jørn Rattsø.

Rattsø hevder at Eli Arnstad ikke har brutt arbeidsmiljøloven. Det har han sagt og skrevet. Han har aldri lagt skjul på at Eli Arnstad hadde en lederstil som enkelte opplever som krevende. Han har heller ikke benektet at det har vært konflikter mellom Arnstad og andre i organisasjonen. Det er offentlig kjent. Det er da ikke så spesielt. Det er heller ikke spesielt alt ledere må flytte på medarbeidere de mener ikke gjør en god nok jobb. Da kan følelser koke. Mobbing er noe annet. Mobbing er ikke at en medarbeider føler seg dårlig behandlet. I mange situasjoner er det umulig å unngå.

Styret i Enova har arbeidsrettslig kompetanse. De avviser brudd på arbeidsmiljøloven, men avviser ikke at Eli Arnstad kan ha opptrådt på en måte som gir grunnlag for kritikk.

Per-Kristian Foss (H) lar selvsagt ikke sjansen gå fra seg til å hive et problem i fanget til olje- og energiminister Terje Riis-Johansen. Gjennom et langt liv i politikken har også han utviklet et populistisk gen. Han vil nå ha en gransking av det som har skjedd i Enova. Og det etter at styret, daglig leder og de ansatte er blitt enige om å legge saken bak seg. Hallo?

– Min kritikk er rettet mot Terje Riis-Johanssen, Han kunne gitt varslerne beskjed om at deres sak ble fulgt opp, men istedenfor fikk de ingen reaksjon fra departementet, sier Foss.

Skivebom. Han har glemt at Åslaug Haga etter å ha blitt orienter av de ansatte sa at hun mener det kunne ha foregått mobbing i Enova. De ansatte har inngått en avtale med styret. Ansatte i Enova rapporterer ikke direkte til statsråden. I sin iver etter å skaffe Riis-Hansen hodebry snubler Foss både i formaliteter og viser at han ikke er på høyden med hvordan mobbesaker skal behandles. Hvis Foss har lyst å lage mer rør, burde han se nærmere på UD. Der er det langt flere som føler seg mobbet. En annen mulighet er Arbeidstilsynet.

Terje Riis-Johansen sier han vil se nærmere på Dagbladets opplysninger. Han burde avvist å spille på den banen Foss inviterer han inn på ved å si at han forholder seg til styret som har inngått en avtale med de ansatte om å legge saken bak seg. Og lagt til at ansatte som ikke kan respektere den avtalen som er inngått, bør se seg om etter noe annet å gjøre.

Når ansatte driver med ulovlig romavlytting og inngår avtaler som ikke blir respektert, forteller det om en ukultur i Enova. Her er det noen bråkebøtter som de tillitsvalgte burde satt på plass. Det er illojalt og et grovt tillitsbrudd å forlede styret til å tro at en sak er avsluttet for i neste øyeblikk å starte en kampanje for å få fjernet styrelederen.

Ukulturen i Enova er det de ansatte som representerer, ikke den nye ledelsen og ikke styret.

Kirkelig skivebom

Kirke-Norges forslag om fem års pause i norsk oljeleting er ikke stort bedre enn å foreslå fem års prekenpause for prester og biskoper slik at de kan finne ut av hva de faktisk skal si til det norske folk, skriver redaktør Magne Lerø.

Biskoper og kirkeledere lanserte i går en ti års klimasatsing ved å dele ut vekkerklokker til politikere utenfor Stortinget.

– Dere må ikke sove. Klokken er fem på tolv, og alarmen går. Nå ber vi politikerne om å stå opp og gjøre jobben sin, sier Sør-Hålogaland-biskop Tor B. Jørgensen om symbolikken til vekkerklokkene.

Vekkerklokker var et fiffig påfunn og viser at det kirkelige lederskap har sans for mediedramaturgiske virkemidler. Det hadde forsåvidt de gamle profetene også.

Men det er når biskop Jørgensen skal konkretisere hva kirken mener at han går i baret. Han ber om fem års tenkepause som kan brukes til en prinsipiell debatt rundt disse temaene. I disse fem årene skal det ikke tildeles nye områder for oljeleting.

Informasjonssjef Tom Gederøe i Oljeindustriens Landsforening sier til VG Nett det som er å si om den saken: Olje- og gassindustrien er ikke noe man bare kan slå av og på.

Det kirken foreslår betyr å gi sparken til en rekke nøkkelpersoner i norsk oljeindustri. Når leteaktiviteten skal opphøre, vil verdien på StatoilHydro synke dramatisk. StatoilHydro vil bli regnet som et selskap som halvveis har lagt inn årene. De vil bli tappet for kompetanse som man er avhengig av.

Og dette fordi kriken mener man skal tenke seg om i fem år. Slik kan kirken holde på med å drøfte saker, år ut og år inn. Men når man driver næringsvirksomhet, kan man ikke holde på slik. Da må en handle og tenke samtidig. Det tenkes, utredes og vurderes til den store gullmedaljen når det gjelder klimautfordringen. Hele verden har oppmerksomheten rettes mot de utfordringer vi står overfor. Løsningen er ikke en halvveis kastrering av StatoilHydro. Løsningen må vi finne i dialog og samarbeid internasjonalt.

Oljeindustrien krever beslutninger, ikke prat og langhalm. Hvis det blir besluttet at det skal innføres petroleumsfrie soner, kan oljeindustrien leve med det. Da gjelder den rammebetingelsen og man kan planlegge ut fra det. Landets ledende industri tåler ikke at det innføres tenkepauser i en situasjon hvor det må fattes forretningsmessige beslutninger.

Uttalelsen Kirkemøte vedtok i 2007 om et sterkere miljøengasjement var både utfordrende og veloverveid. Den tåler å leses på nytt. Les uttalelsen her. Når biskop Jørgensen krever fem års tenkepause havner han i dilettantenes rekker.

Selvsagt er det noen som jubler over at kirken våger å være konkret, men kirkelederen blir møtt med enda mer hoderysting. I går gikk representanter fra Ap i nord så langt at de oppfordret folk til å vurdere om de ville være medlem i en kirke som opptrer så lettvint som de nå gjør.

Hvem som vil hoppe på tanken om fem års pause, er ikke godt å si. Noen blir det nok. Kravet om petroleumsfrie soner, står langt sterkere. På dette området er det også rom for kompromisser. Noen områder er mer sårbare enn andre. Denne debatten er i gang og kommer til å øke i intensitet utover året. StatoilHydro kommer til å kjøre hardt på å få komme i gang med ny leteaktivitet.

Lederen i Changemaker, Ida Thomassen, var med på den kirkelige markeringen i går.

Hun poengterer at man nå er nødt til å løse fattigdomsproblemet og klimaproblemet samtidig.

– Det er viktig at kirken går foran som den store organisasjonen kirken er, og som omfatter så mange mennesker. Det vil skape handlingsrom for politikerne, sier hun.

Det er nettopp det kirken bør konsentrere seg om, å skape handlingsrom. Det betyr å endre folks holdninger slik at de aksepterer de konsekvenser som følger av økt satsing på klima og lavere inntekter fra oljeindustrien. Det er langt viktigere at kirken påvirker sine medlemmer enn å opptre som politiske aktører med standpunkter som ikke blir tatt på alvor. Det blir for enkelt å opptre med vekkerklokker og enkle standpunkter slik de gjorde i går.

Hanssens medisin

Bjarne Håkon Hanssen må få demmet opp for sykehusmisnøyen i den rødgrønne leiren og å få de mektige legene til å bevege seg i en retning de ikke ønsker. Det kan det bli bedre helse av, skriver redaktør Magne Lerø.

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen forbereder seg på en to-frontskamp for å flytte helse- Norge dit han vil. Han må vinne over legene som ikke vil gi fra seg makt over hva legene skal bruke tiden sin på, og LO som vil hive hele foretaksorganiseringen på båten.

Klassekampen skriver i dag at Fagforbundet og Norsk Tjenestemannslag, som er LOs tyngste forbund innen offentlig sektor, vil at LO på kongressen i mai skal vedta å fjerne foretaksmodellen og kreve sterkere politisk styring av sykehusene. Omtrent det mener SV og Sp også. Dette har AP satt foten ned for. Det var Ap som kjørte igjennom helsereformen for syv år siden. Ansvaret for sykehusene ble da fratatt fylkene og lagt til statlige helseforetak. Ideen bak var at politikerne skulle styre sykehusene på armlengdes avstand, ved å fastsette mål, gi retningslinjer, prioritere og vedta budsjetter. Så skulle helseforetakene selv finne ut hvordan de ville løse oppgaven. I praksis har det blitt langt mer innblanding fra helseministeren enn det som var tanken.

Ap kommer aldri til å gå med på å skru utviklingen tilbake og la fylkene eller regioner få styre sykehusene. Det kan imidlertid ende med at alle helseforetakene samles inn et direktorat og at helseministeren får større instruksjonsmyndighet enn han i dag har. Vi må konstatere at selv etter syv år, har en ikke lykkes i å få Sykehus-Norge til å holde seg til de budsjetter de får. Normal budsjettoverskridelse er fra 500 millioner til en milliard kroner på årsbasis. Det var langt verre da fylkene hadde ansvaret. Sykehus-Norge drives mer effektiv i dag enn tidligere. Men det er ikke bra nok.

Ledelse i Ap mener at debatten om helseforetakene er et sidespor. Vi må får mer helse ut fra hver krone ved å ta nye grep. I fjor ble Bjarne Håkon Hanssen satt på saken. Han valgte dels å krype inn i tenkeboksen, dels å gjennomføre en sjarmoffensiv i Helse-Norge. Ved å reise land og strand ut, lytte og smile, mener han nå å ha funnet ut hva som må til for at helsevesenet skal virke bedre i praksis. Han røpet en del av sine tanker i VG i går.

Hansen vil kutte drastisk i antallet pasienter en fastlege kan ha. I dag er det en rekke leger som har mer enn 2000 pasienter. Det får holde med 1000, sier Hanssen. Og folk skal tilbringe mindre tid på sykehuset. Det vil han oppnå ved tilføre kommunene penger slik at de har råd til å betale en femtedel av det et sykehusdøgn koster. Da vil det lønne seg for kommune å satse på flere sykehjem eller midlertidige plasser for de som ikke er syke nok til at de trenger å være på sykehus, men ikke friske nok til at de kan dra hjem. Det mest dramatiske virkemidlet er at han vil stoppe veksten på sykehusene, ha flere fastleger og færre spesialister. De siste syv årene er det blitt 1840 flere leger i spesialisthelsetjenesten, men kun 200 flere i kommunene. Slik kan det ikke fortsette. Mange sykehjem har altfor dårlig legebehandling. Hanssen vil ha flere leger i kommunene og færre på sykehusene.

En stadig større del av befolkningen vil være pensjonister i tiden fremover. De vil trenge vanlig leger og de må få legetilsyn tidlig nok. Da kan en unngå innleggelser som koster mye penger.

Det virke som om den mektige Legeforeningen har tenkt å sette seg på bakbeina. Det er de som i dag har hatt ansvar for utdannelsen av spesialister. Staten har gitt foreningen over 20 millioner kroner hvert år for denne jobben. Hanssen vil at staten skal ha styringen over knappe legeressurser. Han vil styre hva legene skal bruke tiden sin til.

For å si det enkelt: Legene er til for pasientenes skyld. Pasientene er ikke til for legene skyld.

Leger er selvsagt opptatt av pasientene. Legeforeningen kan imidlertid ikke nekte for at de er en fagforening som skal ivareta legenes interesser, de er ikke en ”pasientvennforening”.

Hvis Bjarne Håkon Hanssen plan vinner solid oppslutning, er det risikabelt for Legeforeningen å legge seg ut mot regjeringen. Det vil vanskelig bli forstått av befolkningen.

Legeforeningen har makt så det holder. Bjarne Håkon Hanssen satser nok på dialoglinjen. Det får holde med landets polititjenestemenn står klar til å filleriste justisminister Knut Storberget om ikke også den gode Bjarne Håkon Hanssen skal få alle hvitfrakkene etter seg.

Storbergets styrke

Lederskap handler om å prioritere hvilke kamper en vil vinne. Det gjør Knut Storberget, mens politiske kommentatorer henger seg på opposisjonens lettvinte kritikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Fram til for få uker siden ble justisminister Knut Storberget regnet blant regjeringens sterke kort. På få uker har bildet endret seg. Han beskrives som en «vingle-Petter», som en statsråd med sviktende antenner, som fomler og snubler i prinsipper.

Fram til for kort tid siden fremsto Storberget som en effektiv og geskjeftig statsråd som ikke var redd for å ta initiativ. Før jul gikk han inn for å droppe juryordningen og ta ærekrenkelser ut av straffeloven, for eksempel. Som justisminister har Storberget hatt både trøkk og teft. Hva har skjedd med mannen? Ingen ting. Han har bare havnet i opposisjonens garn. Det kommer han seg snart ut av, selv om mediene har hengt seg på.

Et godt råd til ledere er at man bør velge sine konflikter med omhu. Ledere som vil mye, raskt og effektivt, blir noen ganger for kjappe. Sterke, modige, resultatjaktende ledere kan havne i grøfta hvis de kjører på uten å ta signaler. Knut Storberget er denne typen. Han har vist at han kan justerer seg inn før det er for seint.

På Dagsrevyen lørdag snakket han om at det noe ganger kan være behov for at politikere justerer kursen, ja endatil snur i en sak. Det er så sant som det er sagt. Ledere skal kunne ombestemme seg.

Det er tre saker som sauses sammen og som gjør at Knut Storberget udyktiggjøres. Lørdag skrev redaktør Arne Strand i Dagsavisen en kommentar der Storberget beskriver som amatørmessig og prinsippløs.

Det begynte med endringen i blasfemiparagrafen. Her skulle Storberget ifølge Strand nektet å gjøre det som strider mot hans overlbevisning. Han burde ha sagt til Stoltenberg at om saken var så viktig for ham, fikk han gjøre Liv Signe Navarste til justisminister. Her må vi minne om at det Stortinget nå skulle vedta, var å fjerne blasfemiparagrafen. Så skulle man vedta et prinsipp om at ”hatefulle ytringer” skulle legges inn i det såkalte ”hatparagrafen” på et seinere tidspunkt. Ordlyd og premisser skulle en komme tilbake til. Det ville ha vært meningsløst om en justisminister skulle ha trukket seg fordi han var i mot å utrede en endring i den såkalte ”hatparagrafen”.

Det er Liv Signa Navarsete og Jens Stoltenberg som surret det til i denne saken. Og det var Liv Signe Navarsete og Jens Stoltenberg som snudde. Og her snakker vi virkelig om en snuoperasjon, for det var gjort et vedtak i regjeringen.

Så var det bruk av hijab i politiet. Utgangspunktet er politidirektør Ingelin Killengreen uttalte at hun har tvilt seg fram til at det vil være riktig å tillate hijab. Slik det er i flere land i Europa. Knut Storberget signaliserte at han var positiv. Rabalderet startet umiddelbart.

Da Knut Storberget registrerte protestene, intensiteten i engasjementet og den inn bitte motstanden, konstaterte han nøkternt at denne kampen vil han ikke ta et halvt år før et valg. Saken er ikke viktig nok. Det kan godt være han hadde klart å banke saken igjennom. Men det ville blitt for mye støy. Etter all sannsynlighet lar ha denne saken ligge.

Det er ikke spesielt amatørmessig og prinsippløst å la være å kjempe igjennom en lite viktig sak. En statsråd kan ikke løpe til Stortinget for å telle oppslutning i enhver sak. Her feilberegnet Storberget. Det er udramatisk. En leder er ikke forpliktet på å følge opp all signaler en gir eller hvilke planer en har. Å lede er å være i prosess. Det gjelder også for statråder.

Den siste saken, gjelder forlengelsen av åremålet for stillingen som politidirektør. Det ligger i kortene at Storberget ønsker at Killengreen fortsetter. Og hun er nok interessert. Her viser han politiske vilje og styrke som leder. Og han opptrer i tråd med regelverket.

Når Storberget vil ha Killegreen, skyldes det at han mener hun har gjort en utmerket jobb i en situasjon hvor dette er stor uro innenfor politiets rekker. Dette må Storberget konsentrere seg om. Denne konflikten komme han ikke utenom. Denne kampen må han prioritere.

I møte med Politiforbundts leder, Arne Johannessen, har Knut Storberget vist styrke og prinsippfasthet.